Herulere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Herulene eller erulene var betegnelsen på en rekke germanske stammer som lå i strid med østgotere, hunerne, og bysantinerne i tiden 200- til 400-tallet. Forbindelsen mellom de ulike gruppene av herulere er uklar, og det beskrives plyndingstokter av heruler på så vidt forskjellige steder som Gallia, Spania, Italia, Balkan og ved Svartehavet. Området rundt Østersjøen kan ha vært herulenes opprinnelige utgangspunkt og opphav.

Historie[rediger | rediger kilde]

Herulene er tidligst omtalt av romerske skribenter i tiden under keiser Gallienus (260268), da de var sammen med goterne som herjet langs kystene av Svartehavet og Egeerhavet. De sammensatte krigergruppene klarte å plyndre Bysants i 267, men deres østlige fraksjon ble nærmest utryddet på Balkan i slaget om Naissus (Serbia) to år senere. Det var det samme slaget som ga Marcus Aurelius Claudius hans beskrivende tilnavn «Gothicus». En vestlig fraksjon av herulene blir omtalt ved Rhinens munning i 289.

Krønikeskriveren Jordanes500-tallet refererer til en historie om at herulene hadde blitt drevet ut av sitt hjemland lenge før av folket danene, noe som plasserer deres opprinnelse til de danske øyer eller i det sørlige Sverige. Ifølge den østromerske historikeren Prokopios hadde de nær forbindelser med sine slektninger i «Thule» (Skandinavia). Han fortalte videre at herulene drepte sin egen konge mens de oppholdt seg på Balkan (jf. Domalde), og at de sendte en emissær til Thule med anmodning om å få en ny konge. Deres anmodning ble innvilget, og en ny konge ankom sammen med 200 unge menn.

Da Ermanariks østgotiske kongedømme ble ødelagt av hunerne en gang rundt 375, ble herulene underlagt hunerne. Bare etter hunernes undergang i 454 ble herulene i stand til å skape sitt eget kongerike i det sørlige Slovakia ved elvene Morava og Tisza.

Etter at kongedømmet var ødelagt tok imidlertid herulenes medgang slutt. De gjenværende herulerne slo seg sammen med andre germanere som langobarderne og flyttet til Italia, og noen av dem søkte tilflukt sammen med gepidene. Marcellinus har nedtegnet at romerne (her i betydning bysantinerne) tillot dem å slå seg ned i avfolkede «land og byer» i Moravia (Mähren), nær Singidunum (Beograd). Dette ble gjort «på Anastasius Caesars befaling» en gang mellom 29. juni og 31. august 512. Etter en generasjon hadde dette mindre sambands-kongeriket forsvunnet fra alle historiske nedtegnelser.

Opptegnelser gir imidlertid indikasjon om at herulerne tjente i de bysantinske keisernes armeer i en årrekke, noe også andre germanske folkegrupper gjorde, særskilt under felttogene i Hviterussland, da store deler av det gamle romerske territoriet, inkludert Italia, Syria, og Nord-Afrika ble gjenerobret. Flere tusen herulere tjenestegjorde i Belisarius’ personlige livgarde gjennom kampanjene. De forsvinner fra den nedtegnede historiske arena på midten av 500-tallet.

Ifølge Prokopios dro mange herulere tilbake til Skandinavia og slo seg ned side om side med Gøter (Gautoi). De steder hvor man antar at de igjen slo seg til har blitt identifisert til Värmland eller områder av Blekinge og Värend, to distrikter hvor kvinnene hadde samme arverettigheter som sine brødre. Noen svenske adelsfamilier i området gjør hevd på slektskapsbånd tilbake til herulene. Det skal bemerkes at slike identifiseringer vanligvis ikke blir akseptert.

Ingen «heruli» blir omhandlet i angelsaksiske, frankiske eller norrøne krøniker, og i den grad de hadde opphav i Norden var under et annet navn. Encyclopædia Britannica for 1911 foreslår at siden selve navnet heruler av mange blir identifisert med angelsaksiske eorlas («adelige»), gammelsaksisk erlos («menn»), entallsformen av hvilket (erilas) ofte forekommer i de tidligste nordlige inskripsjoner, at «Heruli» kan ha vært en ærestittel.

Fra slutten av 200-tallet blir herulene også nevnt som overfallsmenn i Gallia og Spania hvor de nevnes sammen med saksere og alemannere. Disse herulene bir vanligvis antatt å være vestlige herulere – deres bosettinger blir antatt å ha vært i det nedre Rhinområdet.

Kjente heruler[rediger | rediger kilde]

Av navn er det Odovakar, som huskes fordi han som leder for herulene i 476, avsatte den siste vestromerske keiser og i 480 overtok som konge av Italia. Ved slutten av det 400-tallet ble herulene underlagt østgoterne da deres leder Teoderik den store på oppdrag fra den østromerske keiseren avsatte Odovakar.

Eksterne lenker og referanser[rediger | rediger kilde]