Trell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

En trell (norrøn: þræll)[1] var nordboere og vikinger plyndret og reiste på tvers av Europa; de fanget ofte mennesker fra militært underlegne folkeslag, men tok flest treller i plyndringstokt på De britiske øyer. Trellene var hovedsakelig fra Vest-Europa, derav mange frankere, angelsaksere og keltere. Mange irer og skotter[2] ble brukt i ekspedisjoner for å befolke Island.[3][4] Nordboere tok også tyske, baltiske, slaviske og latinske slaver.

Vikinger holdt noen treller som tjenere, og solgte flest slaver i de bysantinske og islamske markeder.[5][6]

Treller var en av de laveste samfunnslagene i skandinaviske samfunn, og drev oftest med ufaglært arbeid. Vikingslavehandelen forsvant gradvis på 1000-tallet, da vikingene bosatte seg i europeiske områder de en gang plyndret. De konverterte livegner til kristendom, og ble en del av den lokale befolkningen.[1] Trellsystemet ble avskaffet midt på 1300-tallet i Skandinavia.[7]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Trell kommer fra norrøn þræll, som betyr «ufri person i en annens tjeneste».[8] Det norrøne begrepet ble lånt til gammelengelsk, som þræl. Det tilsvarende begrepet i angelsaksisk samfunn var þeow (fra germansk *þewa-, «tjener», igjen fra protoindoeuropeisk *tek-, «å løpe») eller esne (fra germansk *asniz, «belønne», igjen fra protoindoeuropeisk *osn- «høste»).

Begrepet er av en urgermansk rot *þreh-, som betyr «å løpe» – det norrøne begrepet betydde opprinnelig «en løper». Gammelhøytysk hadde et kognat, dregil, som betydde «tjener», «løper».

I skandinaviske samfunn[rediger | rediger kilde]

Trellene var det laveste arbeiderlaget i skandinavisk samfunn. De var opprinnelig nordeuropeere som ble ført i trelldom på grunn av gjeld, som tapende part i krig, eller som barn av tidligere treller. Treller i Skandinavia hadde ingen rettigheter, og deres leveforhold varierte utfra deres eier. Trellhandel som krigsbytte var en viktig del av vikingøkonomien. Vikingene førte slaver fra Baltikum til Konstantinopel, og de tok slaver på Irland og førte dem til arabiske land, hvor hvite treller var en svært populær handelsvare.

Trellhandelen ble endret med kristendommens ankomst til Skandinavia. Selv om hedenske slaver var godkjent av den katolske kirke, var det å gjøre kristne til slaver ansett som en synd; dermed førte kristningen av Skandinavia til at behovet endret seg til ikkekristne treller. Innen vikingtidens slutt i 1066 bestod trellbefolkningen av få kristne, men heller slaviske og skandinaviske hedninger. Kristne skandinaver hadde de facto monopol på trellhandelen siden Skandinavia fortsatte å ha en stor hedensk befolkning. I Skandinavia forsvant slaveriet i løpet av 1100-tallet, men trellenes frigjøring var ingen kampsak for kirken.

I 1043 ble Hallvard Vebjørnsson, sønnen til en lokal adelsmann i distriktet Lier, drept mens han forsøkte å beskytte en trellkvinne fra menn som beskyldte henne for tyveri. Kirken støttet hans handling sterkt, og anerkjente han som martyr. Han ble kanonisert som Sankt Hallvard, Oslos skytshelgen.[9]

Høvdinger på Island røvet iblant hverandres kvinner for å øve press på motstanderen. Man vet også at kvinner kunne være med på å planlegge ran av seg selv. Så sent som i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, men også refset de kvinner som lokket til seg medsøstre for å skjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs mot Island, der det var underskudd på kvinner. Kvinnerov må ha vært et merkbart problem også i Norge da erkebiskopen engasjerte seg i det.[10]

Trelleholdet i Norge var trolig på sitt høyeste ca. år 1000. Hvor stort omfang det hadde, er umulig å si med sikkerhet. Selv om det finnes estimater om så mange som tredve slaver per hushold, eide de fleste familien kun én til to slaver.[11] Den engelske Domesday Book fra 1086 oppgir at 9% av den totale engelske befolkningen var slaver, men dette trenger ikke å si så mye om norske forhold. I tidlig middelalder ble prestene ofte rekruttert blant trellene. Gulatingsloven fra første halvdel av 1100-tallet sier at hvis prestene bryter biskopenes påbud, skal de bøte for det, for «prestane skal styrast med hogg», en formulering som oftest ble brukt om treller. Men i løpet av det første århundret etter kristningen av Norge gikk prestene gradvis over til å bli respekterte samfunnsmedlemmer som også kunne gifte seg inn i etablerte familier.[12]

Trellene selv stod ikke under kongens lov. Da stormannen Asbjørn Sigurdsson Selsbane dro sørover for å kjøpe ekstra korn av sin morbror Erling SkjalgssonSola i et uår, fikk han først avslag fordi kong Olav den hellige hadde innført forbud mot korneksport fra Vestlandet pga den dårlige høsten. Men så omgikk Erling forbudet ved å la nevøen kjøpe korn som Erlings treller hadde dyrket. Treller hadde lov å skaffe seg egen inntekt på denne måten, og et forbud rettet mot frie bønder, omfattet ikke dem.[13]

På tross av samfunnslagsystemet kunne treller oppleve en større grad av sosial mobilitet. Når en fri person ble gjort til slave, ble vedkommende snauklipt, fikk nytt navn og ofte en ring rundt halsen. Når en trell ble frigjort, ble halsringen fjernet, derav ordet frihals, som i kristen terminologi ble til frelse. Vedkommende skulle feire med et frelsesøl. Treller kunne bli frigjort av sin overherre når som helst, bli frigjort i et testament, eller til og med kjøpe sin egen frihet. Med en gang en trell ble frigjort ble han en «løysing» – et medlem av et mellomledd mellom slaver og frimenn. Som løysing var han og hans barn like fullt nokså avhengige av sin tidligere eier. Blant annet måtte de ikke motarbeide vedkommende; i så fall risikerte de å bli slaver igjen.[14] Han skyldte fortsatt troskap til sin tidligere eier, og behøvde å stemme etter hans tidligere herres ønsker. Det tok minst to generasjoner før løysinger mistet troskapen til sine tidligere overherrer, og de ble frimenn.[15] Hvis en løysing ikke hadde noen etterfølgere, ville hans tidligere overherre arve hans land og eiendom.[16]

Før Alltinget på Island var opprettet i 930, ble bonden på gården Blåskog øst for tinget på Kjalarnes, dømt fredløs for drapet på en annen bondes trell eller løysing. Jorden hans ble konfiskert og gjort til tingsted for hele Island.[17]

Selv om treller og frigjort menn ikke hadde stor økonomisk eller politisk makt i Skandinavia, hadde de fortsatt et wergeld, en mannebot, som betyr at det var en bot for å drepe en trell ulovlig.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Junius P Rodriguez, Ph.D. (1997). The Historical Encyclopedia of World Slavery. vol 1. A - K. ABC-CLIO. s. 674. 
  2. ^ The Other Inside: Icelandic Identity and Foreigners in the "Ilendingasogur" p154 discusses Scottish slaves in Iceland. ProQuest 2008
  3. ^ See Iceland History
  4. ^ Historical Dictionary of the Vikings By Katherine Holman p252 scarecrow press 2003 discusses that both Scottish and Irish slaves were in Iceland
  5. ^ McCormick (Michael) (2002). New Light on the 'Dark Ages', How the Slave Trade Fuelled the Carolingian Economy. Oxford University Press, on behalf of Past & Present. s. 17–54. 
  6. ^ Valante (Mary A.) (2008). The Vikings in Ireland: Settlement, Trade and Urbanisation. Four Courts Press, Dublin. s. 58-59. 
  7. ^ Niels Skyum-Nielsen, "Nordic Slavery in an International Context," Medieval Scandinavia 11 (1978–79) 126-48
  8. ^ [http://www.nob-ordbok.uio.no/perl/ordbok.cgi?OPP=trell&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge Bokmålsordboka, UiO.
  9. ^ St. Hallvard in Catholic Online. (2009)
  10. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  11. ^ P.H. Sawyer (2002). Kings and Vikings: Scandinavia and Europe AD 700–1100. Routledge. s. 39. ISBN 978-0-203-40782-0. 
  12. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 84), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  13. ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 36), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
  14. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 20)
  15. ^ P.H. Sawyer (2002). Kings and Vikings: Scandinavia and Europe AD 700–1100. Routledge. ISBN 978-0-203-40782-0. 
  16. ^ Eyrbyggja Saga, Kapittel 37.
  17. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 60-61)
  18. ^ P.H. Sawyer (2002). Kings and Vikings: Scandinavia and Europe AD 700–1100. Routledge. s. 43. ISBN 978-0-203-40782-0.