Steile og hjul

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Håndkolorert kistebrev som viser grevene Struensee og Brandt på «hiul og Steyler» i København etter henrettelse og kvartering 1772 som straff for majestets-fornærmelse. Den gammeldagse parteringen virket voldsom selv i samtiden.
Trykk: Det Kongelige Biblioteks samlinger

Steile og hjul, også skrevet stegle og hjul, er en tidligere form for dødsstraff, tortur og likskjending. Som regel ble den dømte først bundet fast til et vognhjul og fikk deretter de lange rørknoklene (armer og bein) knust med en stålforsterket klubbe.[1] Alternativt kunne man pine den dømte ved hjelp av et tungt vognhjul som ble heist opp og sluppet ned på offeret for å knuse armer og bein. Offeret – gjerne fastbundet i en forvridd og smertefull stilling på hjulet – ble deretter plassert på en stegle (stolpe) til «spott og spe», for å dø en pinefull og langsom død.[1][2]

Ifølge filosofen Thomas Aquinas (1225 – 1274), var «steile og hjul» den straffen som ventet i helvete for de som hadde begått dødssynden «hovmod».

Denne henrettelsesmetoden ble også kalt radbrekking etter det tyske ordet Rad som betyr «hjul».[3] Ordet radbrekking, som altså opprinnelig betyr «å knuse (knokler) med hjul», kan i dag også brukes i overført betydning om å «ødelegge til det ugjenkjennelige» eller «forringe språket».[3]

Henrettelsen[rediger | rediger kilde]

Etter lang tid, da alle bein og ledd omsider var knust, ble hjulet med forbryteren festet til enden av en stegle, som så ble reist opp slik at han lå godt synlig til spott og spe. Gjerne mens offeret fortsatt levde.
Tegning: Petit Larousse,1912

Alt ettersom forbrytelsens alvorlighetsgrad, kunne torturen i forbindelse med henrettelsen variere fra noen timer til flere dager. Bødlene som sto for henrettelsene var vanligvis spesialister på å knuse bein og ledd, uten å drepe offeret.[4]

«Steile og hjul» foregikk vanligvis på den måten at offeret først ble «fastbundet» til et tungt vognhjul, gjerne ved at armene ble flettet inn i eikene i vognhjulet, og deretter ble håndleddene og anklene bundet sammen, slik at offeret ikke kunne røre seg. Deretter tok bøddelen fatt på oppgaven med å knuse samtlige ledd, ett etter ett, og tok seg gjerne god tid. Det var viktig at offeret var ved bevissthet og kunne føle smerten, og således ydmyke seg selv med sine smerteskrik og trygling om nåde.[4]

Etter noen timer, da alle bein og ledd omsider var knust, ble så hjulet festet i enden av en stegle (stolpe), som så ble reist opp slik at hjulet lå horisontalt på stolpen med offeret godt synlig til spott og spe. Gjerne mens offeret fortsatt levde. Med litt «flaks» døde offeret innen noen timer av blodtapet. Men hvis bøddelen var særdeles dyktig, kunne offeret leve slik i flere dager, før det døde av det såkalte fettembolisyndromet (lungeødem forårsaket av fett og beinmarg som går via venene inn i høyre hjertekammer og videre inn i lungekretsløpet) [1]

Laquote.svgUrsprungligen ingick det i straffet, att förbrytaren skulle ännu lefvande fästas på hjulet (ofta förblef han i detta tillstånd flera dagar vid lif)Raquote.svg

Rådbråkning, Nordisk Familjebok, Sverige 1916 [2])

Men noen ganger ble offeret «benådet» og fikk det såkalte «nådestøtet», enten ved at bøddelen tok slegga og slo av all kraft mot offerets hjerte, eller med et velrettet sverdhugg i hjertet, slik at dette stoppet [1]

I noen tilfeller fikk offeret knust sine ledd og knokler med støt fra et tungt vognhjul som ble sluppet ned på offeret.[5]

Grev Alv Erlingssons henrettelse[rediger | rediger kilde]

Historiker Tore Skeie, gir oss en levende skildring av straffen «steile og hjul» i sin bok om den norske adelsmannen og greven Alv Erlingsson, som ble straffet for «sjørøveri» (plyndring av Danmarks kystbyer under krigen mellom Norge og Danmark) og dømt til «steile og hjul» i 1290, i den danske byen Helsingborg på kysten av Skåne:[4]

Laquote.svgPå skafottet ventet bøddelen ved siden av et stort kjerrehjul som var plassert godt synlig. Etter at Alv var blitt ført opp dit og sto ved siden av hjulet, begynte seremonien. En av kongens lokale representanter sa noen ord. Noe om kongens og Guds rettferdighet og om den dømtes forbrytelser. Alvs klær ble skåret av ham, slik at han sto naken foran folkemengden. Armene ble flettet inn mellom eikene i hjulet, horisontalt ut fra kroppen. Håndleddene og anklene ble bundet fast, slik at han ikke kunne bevege seg. [...] Med en stålforsterket kølle som redskap begynte bøddelen systematisk og tålmodig å knuse leddene i Alvs kropp. Ett etter ett. Dersom Alv besvimte, ventet han til han våknet. Så brakk han neste ledd... Raquote.svg

Tore Skeie, Alv Erlingsson; fortellingen om en adelsmanns undergang[4]

Alvs lik ble liggende på steile og hjul i to år før det ble tatt ned og bragt hjem til Norge og gravlagt.

Johann Friedrich Struensees henrettelse[rediger | rediger kilde]

Johann Friedrich Struensee kom til makten som livlege for dansk-norske kong Christian VII i 1769. Kong Christian var mentalt syk, og Struensee, som var kritisk til eneveldet, greide etterhvert å overstyre kongen og regjere i hans sted. Struensee gjennomførte en rekke reformer, blant annet forbud mot tortur, avskaffelse av dødsstraff for tyveri og innførte trykkefrihet. Samtidig var han dronning Caroline Mathildes elsker. Reformene ble ikke godt mottatt. Struensee ble dømt for majestetsfornærmelse, halshugget, partert og hengt opp på steile og hjul til skrekk og advarsel.[6]

Partert levende[rediger | rediger kilde]

I særdeles alvorlige tilfeller, kunne offeret også bli levende partert mens de var bundet fast til hjulet. Da var det om å gjøre at lidelsen varte lengst mulig, og bøddelen måtte være nøye slik at han ikke drepte offeret for tidlig. Vi finner flere eksempler på dette i Absalon Pedersøn Beyers «Bergens Capitelbok», hvor presten skildrer skrekkscener fra retterstedet Nordnes i Bergen. I juni 1615 ble en forbryter ved navn Niels Hemmingsøn lagt på steile og hjul og partert levende. 16. april 1632 ble en annen mann, ved navn Henrik, lagt på hjul og partert levende for å ha drept fem mennesker.[7]

Skam[rediger | rediger kilde]

Selve opphengingen, steilingen, var en skamstraff som skulle ydmyke den dømte offentlig og sverte vedkommendes ettermæle. Sammen med den ekstreme torturen skulle dette også virke avskrekkende på andre og dermed forhindre nye forbrytelser. «Steile og hjul» ble brukt som straff ved landeveisrøveri [8], mord, brutale ran og andre alvorlige forbrytelser.[9]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet steile i «steile og hjul» kommer av det norrøne stagl, et ord som er i slekt med «stengel», og betegner stolpen,[10] mens hjul var selve tortur- og henrettelsesinstrumentet. På samme måte som med galger, ble steilen ofte plassert på en offentlig plass, utenfor byens porter eller på herredets tingsted. Den vesle øygruppa Steilene ved Nesodden innerst i Oslofjorden har ifølge en teori fått navn etter slike stolper der levninger etter forbrytere ble hengt opp.[11] Steglemoen ved Bjørgo i Nord-Aurdal, et gammelt henrettelsessted, fikk sitt navn etter steglene som man satte ofrene på, til skrekk og advarsel for andre.[12]

Torturmetoder[rediger | rediger kilde]

Henrettelsen av den tyske seriemorderen Peter Stump i 1589 viser i hvordan gangen var for å havne på steile og hjul: Praksisen som vises i dette tilfellet er først kniping med glødende tenger, så brekking av lemmer og deretter halshogging.

Tortur før henrettelsen[rediger | rediger kilde]

Før selve henrettelsen kunne grove forbrytere bli straffet med pinefulle forhør, det vil si tortur. Det kunne omfatte kakstryking, det vil si offentlig pisking av den dømte som stod bundet fast til en kak (straffepåle og liknende), å knipe den dømte med glødende tenger eller å hogge av fingre og håndledd.

Radbrekking[rediger | rediger kilde]

Også radbrekkingen kunne utføres på forskjellige måter. Vanligvis fikk den dødsdømte kroppen knust med et stort vognhjul eller en klubbe.[9] Deretter ble kroppen, eller kroppsdelene, festet til hjulet som til sist ble satt vannrett øverst på steilen. Forbryteren ble dermed hengt opp på steile og hjul. De parterte likdelene flettet inn i hjuleikene.

Offeret ble i noen land overkjørt med det tunge hjulet, i andre land bundet direkte på hjulet for å få lemmene knust med en jernstang eller slegge. Deretter kunne man gi et nådestøt mot hodet eller brystet, eller legge den forslåtte og forpinte personen på hjulet for å dø av sjokk, blodtap eller dehydrering. Flere steder, blant annet i Nederland, ble den dømte halshogd først. I Danmark og andre steder kunne en radbrekkes «ovenfra» eller «nedenfra», det vil si at knoklene ble knust i rekkefølge enten fra nakken eller, enda verre og strengere, fra føttene og oppover. Hjulet kunne også utstyres med pigger. Hjulet ble reist på den loddrette steilen i vannrett stilling. Enkelte ble også hengt opp uten forutgående radbrekking og kunne dermed være i live i flere dager, som ved korsfesting[trenger referanse]. Uansett ble de dømte hengende til spott og spe og til skrekk og advarsel for andre i samfunnet.

Utbredelse og bruk[rediger | rediger kilde]

I Pieter Brueghel den eldres allegoriske skrekkfantasi «Dødens triumf» fra rundt 1562 sees flere steiler og hjul oppe til høyre.
Lucas Cranach den eldres maleri fra 1509 av den hellige Katharinas martyrdød viser flere som blir drept ved hjelp av et stort hjul med pigger og sveiv.
Den franske kalvinisten Jean Calas ble beskyldt for å ha myrdet sin egen sønn i 1762 fordi sønnen ville bli katolikk. Calas ble dømt til døden, og henrettet ved offentlig radbrekking med et torturhjul. Calas var trolig uskyldig.
Våpenmerket til St Catharine's College i Cambridge i England viser et breaking wheel (på norsk hjul), et torturinstrument i form av et vognhjul med eller uten pigger.

Steile og hjul var i bruk allerede i middelalderen og særlig utbredt i Frankrike, Tyskland, Sverige og Russland, men også i Danmark og Norge. På svensk ble straffen kalt hjul och stegel[13] eller rådbråkning och stegling,[2][14] på dansk hjul og stejle, eventuelt radbrækning og stejling. De tyske ordene radbrechen («hjulbrekke») eller rädern («hjule») har gitt opphav til begrepet radbrekking. På engelsk ble dette hjulet kalt breaking wheel og annet.

Da den danske opprørslederen Niels Ebbesen omkring 1340 ble drept i kampen om Skanderborg slott i Jylland, ble liket lagt på steile og hjul[15] til advarsel for andre opprørere. I København i 1772 ble Christian VIIs tyske livlege Johann Friedrich Struensee og greve Enevold Brandt dømt til døden for majestetsfornærmelse og usurpasjon ifølge Kongeloven i Danmark. Begge ble halshogd 28. april, og de parterte kroppene ble hengt opp på steile og hjul på Vesterfælled, mens hodene og hendene ble satt på stake. Den gammeldagse parteringen virket voldsom selv for samtiden. De parterte likene skal ha hengt i noen år fremover, til bare knoklene var igjen. Metoden var også oppført i Christian 5s Norske lov av 1687.[9] Imidlertid ble radbrekking ikke brukt i Danmark etter omkring 1700.

Etter halshogging ble hodet på offeret likevel fortsatt satt på stake og kroppen festet til et vognhjul. Dette gjaldt også i Norge. Slik ble kroppsdelene hengende til de falt ned, eventuelt tatt bort av slektninger. På 1830-tallet ble imidlertid opphengingen begrenset til tre dager. Straffen ble avskaffet i Norge omkring 1842.

I Sverige forekom radbrekkingsstraffen («varde råbrå-kad och sedan lagd å stegel och hiul») ifølge lov av 1734 bare for den som hadde drept en skipbrudden.[2] Steiling etter halshogging ble derimot gjennomført for atskillige forbrytelser.[2] I Sverige ble radbrekking avskaffet i 1835, mens steiling og andre såkalte kvalifiserte, det vil si skjerpede, dødsstraffer ble tatt ut av lovverket i 1841.[2]

Radbrekking ble avskaffet på forskjellig tid i de forskjellige tyske statene, men den siste kjente tyske radbrekkingen fant sted i Preussen i 1841.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Torgrim Sørnes. «Radbrekking». www.Ondskap.org. Besøkt 1. juli 2012. [død lenke]
  2. ^ a b c d e f Oppslagsordet «Rådbråkning» i Nordisk familjebok (fra 1916, på svensk)
  3. ^ a b Oppslagsordet «Radbrække» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (på dansk)
  4. ^ a b c d Tore Skeie (2009). Alv Erlingsson; fortellingen om en adelsmanns undergang. Oslo: Spartacus. s. 13-16. ISBN 9788243004788. 
  5. ^ Nils Johan Stoa (2008). I hine hårde dage; gamle norske kriminalhistorier. Oslo: Cappelen. ISBN 8202282810. 
  6. ^ Norgeshistorie.no, Mona Ringvej: «Struensees flørt med det opplyste eneveldet – og henrettelsen som fulgte». Hentet 8. des. 2016.
  7. ^ Ørnulf Hodne (2000). Mystiske steder i Norge. oslo: Cappelen. s. 125-126. ISBN 8202195853. 
  8. ^ Torgrim Sørnes. «Steile og hjul». www.Ondskap.org. Besøkt 1. juli 2012. [død lenke]
  9. ^ a b c Oppslagsordet «hjul - jus» i Store norske leksikon
  10. ^ Oppslagsordet «Stejle» i Ordbog over det danske sprog 1700-1950 (på dansk)
  11. ^ Artikkelen «Steilene» i Store norske leksikon
  12. ^ Jahn Bøhre Jahnsen (2002). Sagn i Valdres – Helgener og haugafolk, troll og tjuver. Oslo: Topografisk forlag. s. 161. ISBN 8279810218. 
  13. ^ Oppslagsordet «Stegel» i Svenska Akademiens ordbok (på svensk)
  14. ^ Oppslagsordet «Rådbråka» i Svenska Akademiens ordbok (på svensk)
  15. ^ [1]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Steile_og_hjul&oldid=23592927»