The Beatles

«Beatles» omdirigeres hit. For annen bruk, se Beatles (andre betydninger).

The Beatles
Utmerkelser		8 oppføringer Rock and Roll Hall of Fame (1986) Grammy Award for beste nye artist (1965) Grammy Lifetime Achievement Award (2014) Grammy Trustees Award (1988) Grammy Award for Best Pop Vocal Album (1968) (for: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band) Grammy Award for Best Music Video (1996) Grammy Award for Album of the Year (1968) (for: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, sammen med: George Martin) Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Opphav		Liverpool
Periode		1960–1970
Sjanger		Rock Pop Beat
Aktive år		1960–10. apr. 1970
Plateselskap		Parlophone Capitol Apple Odeon Vee-Jay Polydor Swan Tollie United Artists Records
Innflytelse		Elvis Presley, Buddy Holly, Chuck Berry, Little Richard, Bob Dylan, The Beach Boys, Timothy Leary, Ravi Shankar, Ludwig van Beethoven, Johann Sebastian Bach
Nettsted		https://thebeatles.com
IMDb		IMDb
Medlemmer
Paul McCartney John Lennon George Harrison Ringo Starr
Tidligere medlemmer
Pete Best Stuart Sutcliffe
Notable verk
Let It Be, Yesterday, Strawberry Fields Forever, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, Revolver, Here Comes the Sun, Come Together, Abbey Road, Paperback Writer, Help!, Yellow Submarine, Get Back, Ob-La-Di, Ob-La-Da
Logo
Andre forhold
The Beatles på Commons

The Beatles var et engelsk rockeband fra Liverpool som ble dannet i 1960 og ble oppløst i 1970. I hovedsak besto bandet av James Paul McCartney (bass, vokal), John Winston Lennon (rytmegitar, vokal), George Harrison (gitar, vokal) og Richard Starkey (mest kjent som «Ringo Starr», trommer). The Beatles regnes som det største og mest innflytelsesrike bandet i rockeæraen.

Bandet tilbrakte de to første årene som et rent rock'n'roll-band med et tett program med konserter nesten hver dag i Liverpool og Hamburg. I slutten av 1961 fulgte medlemmene rådene til manager Brian Epstein og satset på et mer tiltalende og ryddig ytre, og mer fokus på musikalitet og på et større marked. The Beatles fikk sin endelige besetning i august 1962 i og med inkluderingen av Starr på trommer. Samtidig debuterte de med singelen «Love Me Do» som hadde moderat suksess. Det store gjennombruddet i Storbritannia kom i 1963 med gruppens andre singel, «Please Please Me», som gikk til topps på de britiske hitlistene. Gjennombruddet i USA kom i februar 1964, med singelen «I Want to Hold Your Hand».

Etter gjennombruddet i Storbritannia og senere USA ble deres popularitet så stor og intens at den fikk betegnelsen «Beatlemania». Det musikalske kjennetegnet i denne perioden (1962-1965) var harmoni, melodisk bass, leken melodi og stadig større avvik fra tradisjonell låtskriving. De utviklet både stil og musikk radikalt på midten av 1960-tallet, og var forgrunnsfigurer innen psykedelisk musikk, hard rock, indisk musikk, moderne music hall, ballade, bruk av klassisk musikk i pop og countryrock.

The Beatles hadde til sammen 17 nummer 1-hits i Storbritannia og 20 nummer 1-hits i USA, noe som fortsatt er rekord i begge land. The Beatles påvirket etterkrigstidens babyboom-generasjon i Storbritannia, USA og mange andre land i 1960-årene. Musikalsk åpnet de døren for en rekke britiske band i USA, og de amerikanske hitlistene ble så dominert av britisk musikk at fenomenet ble omtalt som den britiske invasjonen. I tillegg påvirket The Beatles mote og kultur, med ringvirkninger til film og politisk aktivisme.

De er utvilsomt den mest populære gruppen i rockehistorien, med et beregnet salgstall på mellom 1 og 2,5 milliarder solgte plater verden over. I 1988 ble The Beatles inkludert i Rockens æresgalleri. Senere har Lennon (1994), McCartney (1999) og Harrison (2004) oppnådd det samme som soloartister. Starr ble i 2015 inkludert i kategorien «Award for Musical Excellence». Manager Brian Epstein ble også inkludert i Rockens æresgalleri, han for «Lifetime Achievement» (2014), og deres faste produsent George Martin ble med for sin innsats som produsent i 1999.

Hovedmedlemmer

• Paul McCartney – bass, vokal, gitar, piano
• John Lennon – gitar, vokal, piano, munnspill
• George Harrison – gitar, vokal, sitar
• Ringo Starr – trommer, tamburin, vokal

Mens Starr holdt seg stort sett til samme produsent, byttet de tre andre ofte mellom gitarer fra ulike produsenter. Likevel hadde de sine klarer favoritter. McCartney spilte tidlig for det meste på sin Höfner 500/1 bassgitar og Gibson Epiphone FT 79 kassegitar. I 1965 kjøpte han en Gibson Epiphone Casino, noe de andre medlemmene også gjorde etterpå. Han byttet også over til Rickenbacker 4001S bass, som han brukte ut karrieren i The Beatles. Harrison varierte mellom forskjellige Gretsch-gitarer til Rickenbacker 360, Gibson SG og til slutt Gibson Epipphone Casino og til dels Fender Stratocaster mot slutten av Beatles-perioden. Lennon brukte stort sett Rickenbacker 325, men fra 1966 av og resten av karrieren var Epiphone Casino hovedmerket. Ringo Starr brukte konsekvent Ludwig etter at bandet slo gjennom, og holdt seg stort sett til Zildjian cymbaler.

Tidligere medlemmer

Denne oversikten inkluderer kun medlemmer i perioden etter bandet skiftet navn til «The Beatles». Medlemmer av The Quarrymen er ikke inkludert. I tillegg har bandet hatt oppdrag for å akkompagnere andre vokalister, som f.eks. Tony Sheridan og Andy White, på scenen og i studio. Disse er heller ikke inkludert i listen over tidligere medlemmer.

• Pete Best – trommer, vokal (1960–1962)
• Stuart Sutcliffe – bass, vokal (1960–1961)
• Chas Newby – bass (1960–1961)
• Norman Chapman – trommer (1960)
• Tommy Moore – trommer (1960)
• Jimmie Nicol – trommer (1964)

Historie

John Lennon lærte seg gitar via banjo.

Beatles' historie starter med de enkelte medlemmene. Det er i midlertid naturlig å ta utgangspunkt i bandet til John Lennon, ettersom de andre ble medlemmer av dette bandet som senere utviklet seg til The Beatles. Beatles arbeidet seg først opp som relativt store stjerner i Liverpool og Hamburg. Samarbeidet med Brian Epstein førte til at bandet tenkte utenom de to byene og fokuserte på en mer presentabel gjennomføring av konserter, påkledning og øving til konsertene. The Beatles jobbet hardt for å komme til toppen, der de holdt seg ut sekstitallet. Siden dette er Beatles' historie, vil denne artikkelen i liten grad se på de individuelle medlemmenes videre karriere.

Den historiske gjennomgangen vil fokusere på firehoveddeler:

• Tiden fram til 1960, da bandet tok form;
• 1960-1963, tiden da bandet var på grensen til nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd;
• 1963-1967, Fra Beatlemania og fram til Brian Epsteins død;
• 1967-1970, mot oppløsning.

Den historiske gjennomgangen vil også fokusere på de britiske utgivelsene, ettersom det var disse The Beatles forholdt seg til. De amerikanske albumene vil kun bli nevnt unntaksvis.

1956-1960 - Fra Quarrymen til Beatles

Se også: The Quarrymen

John Lennon trente litt på gitar, men begynte først å spille i band etter at han hørte Lonnie Donegan si at «alt man trengte var tre akkorder og noe å slå på». Han startet raskt «skiffle»-gruppen The Quarrymen, som er oppkalt etter Quarry Bank High School der Lennon gikk.

Paul McCartney ble med etter drøfting i bandet.

Paul McCartney så the Quarrymen live under en landsbyfestival ved St. Peter's Church i Woolton den 6. juli 1957. Paul McCartney syntes at bandet spilte bra og at John Lennon, som var den eneste som han opplevde som skilte seg ut, var en god hovedvokalist. I pausen mellom de to showene, imponerte Paul John med å kunne stemme en gitar med gitarstemmingsarrangement. John Lennon hadde brukt banjogrep og banjostemmingsarrangment på gitaren. I tillegg spilte Paul «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.

George Harrison ble med som tredje gitarist.

Etter to ukers drøfting, ble McCartney invitert med i bandet av Lennon. McCartney viste seg å være en perfeksjonist der John Lennon var en bohem. Den 6. februar 1958 tok McCartney med seg den unge og meget dyktige gitaristen George Harrison. På tross av skepsis fra Lennon, ettersom Harrison ikke hadde fylt 15 ennå, ble Harrison med. På denne tiden sluttet og startet folk med jevne mellomrom, og de eneste medlemmene som var med over lengre tid var John Lennon, Paul McCartney og George Harrison. Dermed hadde bandet tre faste gitarister og flere andre medlemmer som byttet.

Bandet forandret stil med denne nye sammensetningen og med et moteskift bort fra skiffle til rock. Dette ga dem noe økt status lokalt. The Quarrymen byttet senere navn flere ganger. Utviklingen er omtrent som følger:

• The Quarrymen (- oktober 1959)
• Johnny and the Moondogs (oktober 1959 - januar 1960)
• The Beatals (januar - mai 1960, med Stuart Sutcliffe på bass)
• The Nerk Twins (23. - 24. april 1960, bare John og Paul)
• The Silver Beetles (mai - juni 1960)
• The Silver Beatles (juli - august 1960)
• The Beatles (august 1960-)

I tillegg var George Harrison med i andre band som i The Les Stewart Quartet i 1959 i tider der Quarrymen manglet oppdrag. På disse tidspunketen besto the Quarrymen stort sett Lennon og McCartney som komponerte sanger.

Navnet «The Beatles» kom i det minste delvis fra John Lenneon. Han forklarte selv hvordan i første utgave av bladet Mersey Beat:

«Many people ask what are Beatles? Why Beatles? Ugh, Beatles, how did the name arrive? So we will tell you. It came in a vision—a man appeared on a flaming pie and said unto them: ‘From this day on you are Beatles.’ ‘Thank you, Mister Man, they said, thanking him.»

En mer sannsynlig forståelse var at Sutcliffe foreslo et navn a la «The Crickets» (sirissene) etter backingbandet til Buddy Holly, og at de gikk via insektrelaterte navn før de endte på Beetles. De tok navnet «Beatals» tidlig i 1960. Brian Casser fra bandet Cass and The Cassanovas mente at navnet var klønete, og at de heler burde hete «Long John and the Silver Beetles» etter «Skatten på sjørøverøya». John mislikte «Long John»-referansen, men de beholdt The Silver Beetles, før enten John eller Sutcliffe foreslo «The Silver Beatles». Lennon avmystifiserte det senere med kommentaren: «Det er bare et navn, som «Sko». Vi kunne ha hett «The Shoes»».

1960–1963 - The Beatles slår an

I begynnelsen av perioden var The Beatles på ingen måte noe toppband. De store navnene der var særlig Cass and the Cassanovas og Rory Storm and the Hurricanes. The Beatles hadde lite til sin fordel, og enda de skrev egne låter, var de ikke av samme kvalitet som senere verker. Paul McCartney forklarte at dette skyldtes at de lette etter deres neste nye lydbilde.

Rent instrumentelt slet de også. De hadde ingen fast trommeslager, og bassisten, Sutcliffe, var ikke god nok på langt nær. Behovet for trommespiller gjorde at de lette i vennekretsen. Da dette ordnet seg, fikk The Beatles erfare tøft program og høye krav til å skape liv og show i Hamburg. Konsertene hjalp sterkt både på sceneopptreden og på deres musikalske utvikling. Da de kom tilbake, ble de langt mer populære, og de vant en kåring av det mest populære bandet i Liverpool i Mersey Beat Magazine.

Bandet ble også mer profesjonaliserte da de møtte Brian Epstein. Han startet å utvikle dem ved å forandre stilen deres fra et økende populært lokalt band til et band med nasjonal apell. Epstein lette etter muligheter til å prøvespille for å få kontrakt, noe de til slutt oppnådde. Mot slutten av perioden var også bandets endelige oppsetning også klar.

Første tur til Hamburg

I mai 1960 ble de involvert med Allan Williams, som fungerte som et sted mellom manager og booking-agent. Williams hadde lyktes i å sende flere band til klubbeier Bruno Koschmider i Hamburg i Vest-Tyskland, med stor suksess. Særlig var Tony Sheridan og Danny and The Seniors populære. Koschmider ba om flere band, men Williams hadde vanskeligeheter med å finne band som ikke var opptatt eller ikke ønsket å dra utenlands. Han så ikke på Beatles som den viktigste gruppen i stallen, men de var i ferd med å bli de eneste. Vokalisten i Danny and The Seniors protesterte at en så dårlig gruppe som The Beatles ville ødelegge for den gode flyten engelske band hadde i Hamburg. Williams ignorerte protesten, og skaffet Beatles faste spillejobber hver kveld hos Koschmider.

De fire medlemmene fikk bli med, McCartney etter familiediplomati, Harrison med støtte, Lennon etter å ha valgt bort kunstskolen og Sutcliffe gjennom samtaler med skolen. De fikk beskjed om at det var ønskelig at de var et femmannsband, da med en på trommer. Beatles manglet en fast trommeslager, og endte opp med Pete Best den 12. august 1960.

Beatles kom til Hamburg den 17. august 1960, og spilte i 48 dager på Indra Club fra 17. august til 3. oktober. På grunn av klager, i hovedsak fra damen som bodde over Indra Club, ble Beatles flyttet til Kaiserkeller. Lennon omtalte turen til Hamburg som avgjørende fordi de måtte utvikle seg på egen hånd for å holde interessen. Koschmider og flere andre kommenterte hele tiden «Mach Schau», lag moro/show. Et av påfunnene til Lennon var å stille opp i bare underbukse og med et toalettsete rundt hodet, et annet å rope «Heil Hitler» til publikum. Også McCartney kunne komme med kommentarer. Ettersom publikum enten besto av tyskere som ikke forsto engelsk eller amerikanere som jublet, fikk Beatles svært godt betalt for disse kommentarene. For å holde seg våkne gjennom settene i den harde timeplanen, som også involverte soving på en kino i nærheten, ble The Beatles introdusert til narkotika. Bandet, minus Best, gikk på noen piller opprinnelig beregnet som slankepiller, preludin, kalt «prellies» i miljøet. Nettopp The Beatles' tendens til å skape show gjorde at de etter hvert fikk et stort publikum, særlig etter at de flyttet til Kaiserkeller .

I tillegg var Hamburg et betydelig arnested for Beatles' musikalske påvirkning og og utvikling, da de ble introdusert til mange nye typer musikk som de inkluderte i sine show. Det fikk også en annen betydning da den unge kunstneren Klaus Voormann kom innom dem. Etter mye fram og tilbake fikk han med seg venninne og ekskjæreste Astrid Kircherr, en kunstfotograf. De ble godt kjent med bandet, og Kircherr utviklet raskt varme følelser for Sutcliffe. Hun var også med på å introdusere hårsveisen som var populær blant eksistensialistiske studenter i området, som etter hvert ble Beatles kjennetegn. Hårsveisen ble først prøvd på Sutcliffe, så Harrison, før McCartney og til slutt Lennon lot seg overbevise. Best var den eneste som beholdt rock'n'roll-stilen.

Kontrakten gikk ut 16. oktober, men de fikk fornyet den til 31. desember. Kontrakten stipulerte imidlertid at de ikke skulle spille eller gjøre avtaler om å spille andre steder. Beatles hadde brutt dette, og gjort en egen avtale med Top Ten Club. Koschmider fant ut dette, og ble rasende. Han terminerte kontrakten fra og med 1. desember. Muligens på grunn av Koschmiders innvirkning, kom politiet på Kaiserkeller 21. november for å kaste ut Harrison for å være for ung til å spille der. Han ble sendt hjem. Ni dager senere skjedde det samme med McCartney og Best, fordi McCartney ved en feiltakelse satte fyr på noe tøystykke som fort brant opp uten spor, men som ble til anklage om branstiftelse.. Best måtte dra uten trommesettet.

Andre Hamburg-tur

McCartneys «fiolinbass» og Harrisons gitar.

Lennon ble til 10. desember, mens Sutcliffe ble i Hamburg sammen med Kircherr. Sutcliffe kom tilbake i en kort periode i januar, men dro ned igjen i mars, der han forberedte bandets andre Hamburg-periode ved å jobbe seg gjennom papirarbeid med Kircherr. Sutcliffe var aldri noen musikalsk dyktig spiller, og særlig McCartney lot seg irritere av dette. Da Sutcliffe uansett var mer opptatt av kunst enn av musikk, gled han ut av bandet tidlig i 1961.

Beatles dro ned til Hamburg igjen i april 1961, nå med Paul McCartney på bass. Hans nye bass hadde et noe fiolinaktig utseende, og ble kalt «fiolinbass». Beatles spilte nå på Top Ten Club i nittito netter fra 1. april til 1. juli. De hadde jobbet mye med Tony Sheridan i dette og det forrige oppholdet, og Sheridan hadde hjulpet George på gitar. Mot slutten av oppholdet ble bandet tilbudt stt første offisielle opptak, som «The Beat Brothers» i et backingband til Sheridan. Av dette kom singelen «My Bonnie», som solgte i stort opplag i Tyskland. Beatles fikk også tatt opp enkelte egne sanger, blant annet jazz-standarden «Ain't She Sweet».

1961–1962: Brian Epstein og Ringo Starr

Brian Epstein i 1965.

Tilbake i Liverpool spilte The Beatles flere steder, men stadig oftere i Cavern Club. På det daværende tidspunkt var forholdet mellom Beatles og Allan Williams svært kjølig.

Den 9. september 1961 møtte gruppen for første gang Brian Epstein, som på denne tiden ledet en avdeling av NEMS (North End Music Stores) i Liverpool. Hvordan Epstein ble kjent med bandet er noe uklart. Epstein skal ha fortalt at etterspørselen etter singelen «My Bonnie» gjorde at han hørte på den, og likte backingbandet, om enn han kunne styre seg for Sheridan. Det er også mulig at han hadde plukket opp navnet, som ofte dukket opp i bladet Mersey Beat, inkludert referanser til «My Bonnie». Epstein var en ivrig innkjøper av Mersey Beat, og han averterte ofte der. Han så bandet live første gang den 9. november 1961 på Cavern Club, og overbeviste seg selv om at han kunne være manager for dem. Den 10. desember tok han kontakt, og det ble avgjort at han skulle ha en femårskontrakt som manager. Epstein fikk også jobbet Beatles ut av fokuset på Liverpool og Hamburg ved å forlange at de skiftet klesstil, kuttet ut obsøkne vitser og kommentarer på scenen, sluttet å spise på scenen, hadde et forberedt materiale og ikke øvde på sanger mens de framførte, og at de møtte opp tidsnok til sets. Slik var Epstein ansvarlig for profesjonaliseringen av The Beatles.

Ringo Starr kom med som fast trommeslager da Best ble funnet for lett.

Epstein skaffet bandet raskt prøvespilling for Decca Records etter at deres assisteredne lydprodusent hadde fått et positivt inntrykk på The Cavern. Beatles prøvespilte for dem 1. januar 1962, men Decca valgte heller å satse på Brian Poole and The Tremeloes som holdt til i Dagenham, en forstad til London. På det daværende tidspunkt var det sterke fordommer mot Liverpool, som opplevdes som svært provinsielt. I tillegg var Beatles' prøvespill godt under deres evner, og de framsto dårligere enn de pleide. Dette skyldtes også, ifølge Tony Barrow, at Epstein hadde nektet dem å spille de store rockelåtene fra The Cavern, og heller mente at de måtte holde seg til «mer sofistikert materiale». Agenten Dick Rowe takket nei, og forklarte rett ut at «For å være ærlig, herr Epstein, vi liker ikke lyden til guttene dine. Grupper med gitarister er på vei ut. Du har en bra plateforretning i Liverpool. Hold deg til det.». Demotapen fra Decca ble sendt rundt til andre plateselskap som også takket nei.

I april 1962 dro Beatles, da med Best, tilbake til Hamburg, nå for tredje gang. De fikk vite kort tid etter at de gikk av flyet fra Kircherr at Sutcliffe døde av det man antar var hjerneblødning. Beatles gjennomførte konserter på Star Club denne gangen, ut mai 1962. Beatles hadde møtt Starr gjentatte ganger under sine opphold i Hamburg, og de kom godt overens mens Starr spilte for Rory Storm and the Hurricanes. Storm hadde krevd stadig mer salgbare og kommersielle navn, og Starr, som het Richie under mye av oppholdet, ble mot slutten til scenenavnet «Ringo Starr». Ringo stilte opp 5. februar 1962 da han hadde fri fra bandet og Best var syk. Imidlertid spilte Ringo fortsatt for Rory Storm and the Hurricanes fram til midten av 1962.

1962-1963: George Martin

George Martin i studio med The Beatles i 1964.

Etter noe opptreden på radio og en tur til London, fikk Epstein ordnet audition med George Martin og Parlophone, et platemerke under EMI. Martin satte datoen til den 6. juni. The Beatles fikk kontrakt 18. juni, enda det er tegn på at kontrakten forelå tidligere, kanskje så tidlig som i mai. Martin likte det han hørte, men mente at Best ikke holdt nivået. De kunne bruke ham på konserter, men under opptak måtte de bruke en studiomusiker. Det ble avgjort at Best fikk sparken, og Epstein fikk den vanskelige jobben med å fortelle ham det, noe Lennon senere har innrømmet var feigt. Ringo var førstevalget til å ta over, enda han hadde blitt med i Rory Storm & The Hurricanes igjen. Etter en prat med Lennon, ble han med i The Beatles.

«Love Me Do» var en av sangene George Martin hadde lagt merke til fra prøvespillingen, og det ble avtalt at det var denne som skulle spilles inn. Sangen var egentlig skrevet i 1958 av Lennon og McCartney. Opprinnelig var det en sang Lennon sang, men da Martin la på munnspill, ble Lennon gitt oppgaven å spille munnspill, og da måtte Paul McCartney synge. Opprinnelig ville Martin heller at Beatles skulle synge «How do you do it», men Beatles likte den ikke, og gjennomførte en lite engasjert framføring før de overtalte Martin om at sangen var helt feil for dem og deres image. Sangen ble gitt til Gerry & The Pacemakers, som fikk en nummer 1-hit med sangen.

Martin var heller ikke voldsomt begeistret for Starr på trommer, og «Love Me Do» ble spilt inn både som single, med Ringo på trommer, og som albumversjon med Andy White på trommer og Ringo på tamburin. Ettersom single-versjonen ikke har tamburin, er dette den med Ringo på trommer. Singelen, med Ringo Starr, ble sluppet 4. oktober 1962. Den klatret til 17. plass i Storbritannia, visstnok Epstein kjøpte inn 10 000 kopier av singelen. Andy Whites versjon ble sluppet i USA i 1964.

Beatles' andre single var «Please Please Me», en sang skrevet av John Lennon med hensikt å høres ut som Roy Orbison. Martin likte sangen, men mislikte denne fremstillingen, og ba om at de satte opp tempoet og sang i tett harmoni. Etter forslag fra Lennon ble også munnspill lagt på, og de brukte Starr som trommeslager. Singelen slik den kom ut ble tatt opp 26. november 1962. Singelen ble sluppet 17. januar 1963. «Please Please Me» nådde førsteplass på enkelte hitlister og andreplass på den hitlisten som talte mest i Storbritannia. Uansett var The Beatles i ferd med å bli et nasjonalt fenomen.

I begynnelsen av november dro Beatles for siste gang til Hamburg for å fullføre kontrakten de hadde. Det ble et delt opphold der de dro tilbake til England blant annet for å ta opp «Please Please Me» i de siste to ukene av november. De kom tilbake igjen til Hamburg i de to siste ukene i desember. Deres siste konsert var den 31. desember. Opptak enten fra den siste konserten eller fra flere konserter ble utgitt i 1977.

1963-1967 – Beatlemania og kunstnerisk fremgang

I og med deres første toppsingle var mye av grunnarbeidet lagt. Beatles startet en bevegelse av band fra Liverpool og omegn som fikk betegnelsen «Merseybeat» uten at det var klart nøyaktig hva, utover dialekten, bandene hadde til felles. Beatles fulgte opp med mye turnering og svært høy produksjon av låter og album i tiden fremover. Det ble også tid til to filmer i perioden, men mot slutten merket bandet alvorlig at berømmelesen tok på, og de kuttet ut konserter.

Den ekstreme utviklingen fra begynnelsen til slutten av denne perioden kan beskrives ved at den begynte da The Beatles dro hjem fra deres aller siste gig i Hamburg, og ble avsluttet med at de stilte opp for BBC på et internasjonalt TV-show som ble vist til 350 millioner mennesker.

1963: Please Please Me og With The Beatles

Se også: Please Please Me (album)

Se også: With The Beatles

Beatles ga raskt ut sitt første album, «Please Please Me», den 22. mars 1963. Albumet besto i hovedsak av låter de hadde spilt tidligere på Cavern Club og andre steder, og ti av sangene ble spilt inn på én dag. Sangene på albumet var fordelt mellom åtte egne låter av Lennon og McCartney (på albumet sto det «McCartney - Lennon») og seks av diverse andre band, inkludert «Twist and Shout», en sang som nær ødela stemmebåndet til John Lennon. De to første singlene og deres B-sider var begge på albumet. I mai 1963 gikk albumet «Please Please Me» til topps i Storbritannia og ble liggende i toppen i lang tid. Med suksessen til førstealbumet, flyttet The Beatles til London.

Den neste hiten de slapp ut var «From Me To You», en sang som ble til i turbussen da de turnerte med Helen Shapiro i England. Sangen inneholdt den etter hvert så typiske «Wooo» som man også finner på flere senere hits. Tanken var at alle singlene skulle involvere personlige pronomen i første eller andre person, og etter Love Me Do og Please Please Me, hadde denne altså «You». Singelen gikk også til topps på listene. Deres neste hit var «She Loves You», som fulgte både «Wooo»- og pronomen-formularet, men som også inneholdt «Yeah, yeah, yeah», som ble svært populært. Det ble også singelen, som i 14 år hadde rekorden som den mestselgende singelen i Storbritannia.

The Beatles og Lill-Babs i Sverige 30. oktober 1963.

Det var vanlig praksis på sekstitallet ikke å gi ut en låt på på album om den allerede var beregnet som single, og derfor ble Beatles' neste album laget uten noen av de to hitene. Det var heller ingen låter fra andrealbumet «With The Beatles» som ble sluppet som single i ettertid. Albumet besto, som førstealbumet, av en kombinasjon av åtte egne låter og seks nyinnspillinger (men fra nå av Lennon/McCartney i stedet for omvendt). Det inneholdt også den første Harrison-låten i Don't Bother Me. Albumet ble en øyeblikkelig suksess som gikk rett til toppen av albumlisten, der den erstattet «Please Please Me». Flere av låtene var favoritter på Cavern Club, inkludert avslutningssangen «Money (That's What I Want)», som hadde mye av samme funksjon som avslutningsnummer som «Twist and Shout». Albumet ble tatt opp i hovedsak i oktober, men sluppet den 22. november 1963.

Oktober var en travel tid for Beatles. Innimellom opptak dro de blant annet til Sverige for å holde konsert og være med på TV og radio. De hadde blant annet en innspilling av sju sanger, inkludert både «Money» og «Twist and Shout», noe som var en stor utfordring for John Lennons stemmebånd, til ære for radiolyttere og de 100 publikummerne til stede i Karlaplanstudion den 24. oktober.

Begynnende Beatlemania

Rett etter at albumet ble sluppet, fulgte Beatles opp med nok en stor hit i «I Want to Hold Your Hand». Som den fjerde singelen på rad med personlig pronomen og som også inkluderte «Yeah», ble også denne en stor suksess med forhåndsbestilling på omtrent en million. Den nådde ikke førsteplassen på første forsøk, da den kom på andre bak «She Loves You», men etter to uker ble sangen den første i britisk pophistorie som avløste en annen sang av samme utøver som nummer en.

Konsertene hadde blitt så populære og fansen, i hovedsak jenter i tenårene, så hysteriske at begrepet «Beatlemania» ble lansert i oktober 1963.Den 4. november hadde Beatlemania nådd nye høyder da de opptrådde på det veletablerte «Royal Variety Performance». Konserten ble en stor suksess for Beatles, og huskes kanskje mest for Lennons berømte kommentar «Tilskuerne på de billigste plassene kan klappe i hendene, dere andre kan klirre med juvelene» som innledning til «Twist and Shout».

Dette var i tråd med The Beatles', og særlig Lennons, humor, svært inspirert av The Goon Show. I tillegg var de alle del av den skapre humoren fra Liverpool, ofte i form av duell om hvem som har den skarpeste tungen. The Beatles brukte denne absurde og utfordrende humoren i intervjuer. De ble fort et uforutsigbart og fofriskende element for pressen, som var vant til å intervjue både britiske og amerikanske artister som i sammenheng framsto som kjedelige. Det er også blitt foreslått at denne humoren var The Beatles måte å takle repetetive spørsmål fra journalister og å skape et samhold som holdt verden på avstand.

1964: USA, A Hard Days Night og Beatles For Sale

Amerikanske album	Innhold*	Canadiske album	Innhold*
Introducing... The Beatles (jan. 1964)	Tolv fra Please Please Me	Beatlemania! With The Beatles (des. 1963)	With The Beatles (fullstendig)
Meet the Beatles! (jan. 1964)	Ni fra With The Beatles	Twist and Shout (feb. 1964)	Tolv fra Please Please Me
The Beatles' Second Album (april 1964)	Covere fra With The Beatles/singler	The Beatles' Long Tall Sally	Oppsamling av singler og to fra Please Please Me
A Hard Day's Night (juni 1964)	Sju fra A Hard Day's Night1	-	-
Something New (juli 1964)	Åtte fra A Hard Day's Night/singler/EP2	-	-
Beatles '65 (des. 1964)	Åtte fra Beatles for Sale	-	-
The Early Beatles (jan. 1965)	Elleve fra Please Please Me3	-	-
Beatles VI (juni 1965)	Resterende fra Beatles For Sale/Dizzy Miss Lizzy, Bad Boy/Help!	-	-
Help! (aug. 1965)	Syv fra Help!1	-	-
Rubber Soul (jan. 1966)	Ti fra Rubber Soul	-	-
Yesterday and Today (jun. 1966)	Help!/Rubber Soul/Revolver	-	-
Revolver (aug. 1966)	Elleve fra Revolver	-	-
*Ikke fullstendig, men en indikator. De fleste albumene hadde også diverse singler og B-sider 1Den amerikanske utgaven var filmmusikken, og inkluderte også instrumentaler fra filmen. 2«I'll Cry Instead» var med på dette og foregående album. 3Capitol hadde fått rettighetene til «Please Please Me» fra VeeJay.

Nord-Amerika hadde vært uutforsket for Beatles, og deres tre første hits og deres første album ble ikke sluppet der. Da først albumene ble sluppet, var det forskjellige utgaver i Canada og USA. I USA var det spesielt forvirrende ettersom «Please Please Me»-albumet tilhørte et annet plateselskap enn de andre låtene og ettersom USA ikke fulgte engelsk kutyme om ikke å gi ut singler på plater. Dermed var det en stor forvirring mellom amerikanske og britiske utgaver som varte til 1966. I Canada var de tidligere ute med å gi ut The Beatles, og derfor ble de første tre utgivelsene annerledes. Deretter fulgte Canada de amerikanske utgivelsene.

I USA ble «Please Please Me» i 1963 ignorert av EMIs amerikanske datterselskap Capitol Records, og gikk til Vee-Jay Records, som hadde større fokus på sorte musikere eller på musikk som ikke passerte de moralske kravene til større plateselskap. Vee-Jay utsatte selve albumet, men ga ut «Please Please Me» som single (under navnet The Beattles) med «Ask me why» som B-side. Denne slo ikke an, men etter hvert begynte Epstein å presse Capitol Records, som lovte å slippe den 26. desember. I tiden fremover hadde, takket være 15 år gamle Marsha Albert, «I Want to Hold Your Hand» hatt stor suksess på uavhengige radiokanaler, og etter hvert ga Capitol Records seg og slapp ut singelen to uker før planen. Den 6. desember 1963 ble albumet «Beatlemania! With The Beatles» sluppet i Canada med akkurat samme sanger i akkurat samme rekkefølge og med nesten identisk cover som det engelske albumet With The Beatles.

Dette medførte at Vee-Jay fikk hastverk med å slippe deres versjon av «Please Please Me»-albumet. Ettersom tittellåten allerede var sluppet som single og amerikanske album ofte hadde 12 sanger, ble de to sangene sløyfet og albumet skiftet navn til «Introducing... The Beatles». De rakk å slippe platen tidlig i januar 1964, rett før Capitol ga ut «Meet the Beatles!». Den sistnevnte kom først til førsteplassen, mens «Introducing... The Beatles» kom på andre, bak «Meet the Beatles!». Vee-Jay fikk etter hvert kontrakten sin kansellert etter store juridiske problemer.

I tillegg til at The Beatles hadde blitt oppdaget av amerikanske fans, hadde også ungdomsbladene og etter hvert også media generelt fått med seg The Beatles, og i opptakten til bandets tur i USA ble det trykket stadig flere saker om dem.

Beatles i USA

The Beatles' første besøk i USA i februar 1964. Foto: United Press International.

Den 1. februar 1964 klatret «I Want to Hold Your Hand» opp på toppen av Billboard Hot 100. Seks dager senere forlot Beatles Storbritannia og landet på John F. Kennedy internasjonale lufthavn til flere tusen fans og et skeptisk pressekorps som raskt myknet opp til deres vittige svar. De ble kjørt til et hotell og skulle dukke opp på Ed Sullivans show to dager etter. Sullivan hadde vist interesse for bandet siden han selv var på besøk i Storbritannia 32. oktober året før. Nå hadde han en avtale med Epstein om at de skulle opptre.

Selve showet satte rekorder, og det var nær umulig å få billetter. Det er antatt at nesten 74 millioner så showet, som hadde kommet etter fler uker med amerikansk Beatlemania og som startet «Den britiske invasjonen». Det regnes med at 45,3 % av alle husholdninger som hadde TV så på showet og at 60 % av alle som hadde fjernsynet på så på Ed Sullivan Show. Dermed bar Beatles enda større enn Elvis Presley som hadde slått gjennom der selv. Etter to uker i USA dro Beatles tilbake til England. Da hadde de både nummer 1 og nummer 2 på Billboard, og i motsetning til i England var det «I Want to Hold Your Hand» som holdt «She Loves You» fra førsteplassen.

A Hard Day's Night

Se også: A Hard Day's Night (album)

Tilbake i Storbritannia startet Beatles sin første spillefilm: A Hard Day's Night den 2. mars. Filmen, regissert av Richard Lester, var en spillefilm i dokumentarisk stil med mye humor som handlet om en typisk dag i Beatles' liv. Med regionale vittigheter, opprør mot autoriteter som eldre, politiet, fjernsynsarrangører med flere og en dynamisk kvartett som fikk både mye tid sammen og hver for seg (Lennon hadde en passiar med en skuespillerinne som synes at han liknet litt på John Lennon, Harrison fikk en egen scene der han blir bedt om å prøve en skjorte han mislikte og Starr fikk en der han vandret gatelangs og fikk innfall; Paul McCartneys scene fungerte ikke og ble sløyfet) ble filmen en øyeblikkelig suksess. Den opprørske og anarkistiske humoren fikk enkelte til å sammenlikne Beatles med Brødrene Marx, noe Lennon tok avstand fra.

«A Hard Day's Night» hadde uansett brodd, som da de rømte fra en pressekonferanse med unteressante spørsmål fra fantasiløse journalister. Filmen skildrer også det klaustrofobiske med å være jaget av fans. I tillegg har filmen flere hensiktsmessig feilaktige fremstillinger av Beatles og folkene rundt. Et av eksemplene er at Paul McCartneys bestefar er med fordi Pauls mor mente at det ville hjelpe ham å komme tilbake etter kjærlighetssorg. I filmen er også gentlemanaktige Brian Epstein erstattet av langt mer arbeiderklasse- og no-nonsense-aktige Norm (Norman Rossington).

Paul, George og John i Nederland i 1964.

Filmen ble ferdig tatt opp 24. april 1964. Den ble sluppet 6. juli 1964 i Storbritannia og 11. august 1964 i USA. Beatles skrev musikk til filmen, jobbet med albumet «A Hard Day's Night» omtrent samtidig. Den engelske utgaven hadde 13 sanger, de sju fra filmen, «I'll Cry Instead» som ble kuttet ut i siste liten, og fem andre sanger. Den amerikanske har ikke med de siste fem sangene, men i stedet fire instrumentallåter fra filmen. Begge utgavene gikk til topps i sitt land kort etter at de ble sluppet i juni (USA) og juli (Storbritannia). Filmen ble en stor sukess, men den hadde gått i overskudd allerede før første visning på grunn av det store forhåndssalget av filmmusikken i USA. I sluttfasen av miksingen til albumet dro Beatles på en verdensturne til Danmark, Nederland, Hong Kong og Australia.

Noen av sangene fra filmen var allerede sluppet, blant dem «Can't Buy Me Love», den første singelen som også ble gitt ut på album siden Beatles startet å gi ut album. På de amerikanske hitlistene hadde «She Loves You» og «I Want to Hold Your Hand» kranglet om førsteplassen, men den 4. april gikk «Can't Buy Me Love» foran begge og ble nummer 1. Nummer 2 var «Twist and Shout» før «She Loves You» på tredje, «I Want to Hold Your Hand» på fjerde og «Please Please Me» på femte. Dermed var de fem mestselgende singlene alle Beatles-singler - en rekord aldri før eller siden gjentatt. Mens de i USA ga ut gamle singler, ble det gitt ut nye i Storbritannia, først av disse tittelsporet «A Hard Day's Night». Den 19. juni ga også The Beatles ut en EP, «Long Tall Sally», med tittelsporet, to andre covere og «I Call Your Name». Sistenvente hadde de selv skrevet og opprinnelig gitt til bandet Billy J. Kramer and The Dakotas.

På grunn av et svært tett tidsskjema, ble Beatles for Sale spilt inn i syv dager spredd innimellom konserter i USA, Canada og Storbritannia. Formatet var tilbake til det tradisjonelle med åtte originale sanger og seks covere. Under oppholdet i USA, møtte Beatles Bob Dylan den 28. august. Han introduserte dem til cannabis etter en misforståelse om teksten til «I Want to Hold Your Hand», der han trodde at de sang «I get high, I get high, I get high» (teksten er originalt «I can't hide»x3).

Rett før «Beatles for Sale» ble sluppet, ga Beatles ut enda en single som ikke dukket opp på et album; «I Feel Fine» med «She's a Woman» som B-side. Også den gikk til topps på listene. I England var det ingen singler fra albumet, men i USA ble «Eight Days a Week» sluppet som single tidlig året etter, og igjen gikk den til topps. Selve albumet hadde en dystrere og blekere tone, delvis fordi Lennon hadde latt seg inspirere av Dylan.

1965: Help! og Rubber Soul

Dette året ble i stor grad en kopi av 1964 med store konserter i USA, to album og en film. Det var derimot markante forskjeller. Borte var albumene med nesten halvparten coverlåter. De to albumene som kom pekte også i en utvikling vekk fra standard kjærlighetssanger, med Lennon som mer introvert og Harrison i utvikling som låtskriver. Særlig var årets andre album, «Rubber Soul» en stor stilendring for bandet, med nye instrumenter, toneganger og temaer. Filminnspillingen ble den rake motsetningen, og enda filmen «Help!» ble en publikumssuksess, var den langt fra like gjennomført som førstefilmen.

Ved årets begynnelse fikk de en topplåt med «Eight Days a Week». Imidlertid var året så fullt av turneer at det ifølge Hunter Davis betydde at de ikke hadde noe liv. Innimellom turnering, filming og opptak, rakk bandet å få med seg at de fikk en utmerkelse av dronningen.

Help!

Se også: Help! (album)

Fra innspillingen av Help!.

I februar begynte de innspillingen av både filmen og albumet «Help!». Albumet var det siste studioalbumet som hadde coverversjoner (om man ser bort ifra folkevisa «Maggie Mae» på «Let It Be»), og det hadde to låter av Harrison. Likevel er det Paul McCartney-sangen «Yesterday» som er best husket; sangen er spilt inn minst 2500 ganger.

«Yesterday» ble ikke sluppet som single i Storbritannia, men den gikk rett til topps i USA. Det var den tredje sangen fra albumet som ble gitt ut som single. Før den hadde først «Ticket to Ride» og så tittelsporet nådd førsteplassen på begge sider av Atlanterhavet. Albumet hadde en ny vending i fortsettelsen av utviklingen fra «Beatles For Sale» med musikkstil som varierer fra akustisk visepop til Dylan-inspirert folk rock («You've Got to Hide Your Love Away») til country («I've Just Seen a Face») til rå rock («You're Going to Lose That Girl»). Sangene hadde også en mer introspektiv karakter.

Selve filmen «Help!» ble svært forskjellig fra forgjengeren i det at verken Beatles eller kritikerne likte den, men den var en stor suksess rent kommersielt. Den dårlige kvaliteten skyldtes sannsynligvis delvis dårlig planlegging og det faktum at alle medlemmene i bandet røykte store mengder mariuhana.

Etter premieren var det igjen konserter, og her var det særlig konserten på Shea Stadium den 15. august som skilte seg ut. Det var den første gangen et band spilte på et stadion, og med 55 600 fans var dette en klar rekord. I tillegg fikk de vite at de hadde kommet opp på listen over utnevnelser til Member of the Most Excellent Order of the British Empire den 12. juni. Statsminister Harold Wilson sto sannsynligvis bak forslaget for å bli bedre akseptert som en sosialistisk statsminister. Beatles var uansett svært overrasket over utnevnelsen.

Rubber Soul

Se også: Rubber Soul

Etter det useriøse filmprosjektet og det seriøse albumprosjektet, satset Beatles på et nytt album som skulle utforske videre musikalske utfordringer. Det var stor utfordring både i valg av musikkinstrumenter (sitar, cembalo), melodi, inspirasjon og tema, blant annet var Lennons «Nowhere Man» den første Beatles-sangen som ikke hadde noen åpenar referanse til kjærlighet. Det var i stor grad særlig Lennon som hadde den største utviklingen på dette albumet. Albumet var også inspirert av både Dylan og The Byrds, og enda kjærlighet var tema også i de fleste sangene, var det andre aspekter, ofte mer introspektivt. I tillegg var albumet spesielt fordi det var det første som ble for det meste spilt inn i en lang periode i stedet for når det ble tid itl overs

Tidlig i opptakene, den 26. oktober, ble bandet kalt til Buckingham Palace for å motta sine MBE-medaljer av Elisabeth II. The Beatles arrangerte der etter en pressekonferanse ved Saville Theatre. Lennon påsto senere at medlemmene hadde røykt marihuana før de mottok prisen, men Harrison og delvis Starr benektet dette. Flere tidligere vinnere protesterte ved å sende tilbake sine medaljer.

Albumet fikk navnet «Rubber Soul» som et ordspill på utrykket «Plastic soul», som sorte musikere beskrev hvite engelske musikeres forsøk på å synge deres sanger. På coveret sto også navnet på albumet som et fotavtrykk, for å ta med ordspillet «rubber sole», altså gummisåle. «Rubber Soul» hadde heller ingen typiske hits, men «Nowhere Man» ble gitt ut i USA. Rett etter at albumet ble utgitt, ble imidlertid dobbel-A-singelen «Day Tripper»/«We Can Work It Out» gitt ut. Det ble deres ellevte nummer 1-hit i USA, og den toppet også i Storbritannia.

1966 – Revolver og kontroverser

Beatles hadde en langt roligere inngang til 1966 enn fjoråret, som selv var langt roligere enn de hektiske årene før. I en artikkel skrevet av Maureen Cleave, en nær venn av Beatles og journalist i Evening Standard, får man inntrykk av en gjeng som møtes for å nyte fritiden sammen. I den artikkelen kommenterte Lennon at kristendommen var på vei ut og at Beatles nå var mer populære enn Jesus. Dette var del av en refleksjon om avkristningen av verden, og det skapte lite oppmerksomhet i hjemlandet. Artikkelen inkluderte langt mer betenkelige kommentarer, blant annet om sønnen og utlendinger.

Harrison, som spilte sitar med vestlig stemming på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», møtte den svært dyktige sitarspilleren Ravi Shankar på fest. Siden dro de to til India og California i USA, der Harrison lærte seg å spille sitar. Dette preget Harrison i 1966 og 1967.

I april begynte opptakene igjen. Singelen «Paperback Writer»/«Rain» med den førstnevnte som A-side ble den eneste singelen det året som ikke var knyttet til et album. Det var også Paul McCartneys første sang som ikke handlet om kjærlighet, men heller om en relativt dårlig forfatter som er desperat etter å få gitt ut boken sin. Bakgrunnen for dette var visstnok at McCartneys tante egget ham til å skrive om noe annet enn kjærlighet.

Revolver

Se også: Revolver (album)

I tillegg begynte Beatles opptaket av «Revolver». Alle utviklet seg under arbeidet med albumet, men det var særlig Paul McCartney som kom tl sin rette. Hans sanger fortsatte å handle om annet enn kjærlighet, og han utviklet seg spesielt både musikalsk og lyrisk. Albumet begynner med Harrisons rockelåt «Taxman», der sologitaristen tok et oppgjør mot det han opplevde som en urettferdig skattepolitikk (i teksten sier han «There's one for you, nineteen for me», noe som langt på vei var korrekt). Harrison hadde for første gang tre bidrag, i tillegg til Taxman hadde han også den sterkt indiskinpirerte «Love You To» og mer tilgjengelige rockeballaden «I Want to Tell You» om at han ikke lykkes å få sagt det han ønsker å si.

Lennons bidrag, «She Said She Said» (om et dårlig møte han hadde med Peter Fonda), «I'm Only Sleeping» (om at han sov mye mer enn tidligere) og «And Your Bird Can Sing» (muligens et motangrep på Frank Sinatra eller kritikk av The Rolling Stones] fordi de kopierte Beatles), fortsatte å være introspektive. Det fantes unntak fra regelen, som Doctor Robert, en kommentar på en lege som har en vidundermedisin (les: narkotika) og «Tomorrow Never Knows» inspirert av Timothy Learys bok «The Psychedelic Experience» og inntak av LSD. Samtlige av låtene eksperimenterte i stor grad med mulighetene i studio, især «Tomorrow Never Knows».

Imidlertid er det Paul McCartney som dominerer albumet. Eleanor Rigby var McCartneys store gjennombrudd, en sang om ensomhet, særlig blant eldre, i samfunnet. I tillegg var den barokkinspirerte «For No One», en sang om død kjærlighet, blant McCartneys beste. Pauls ballade «Here, There and Everywhere» ble regnet av Lennon som en av hans favorittsanger av The Beatles. Good Day Sunshine, inspirert av The Lovin' Spoonful, er en vaudeville/honky-tonk-aktig feelgoodsang og «Got to Get You into My Life» er en soulfull Motown-aktig sang med aktiv bruk av messingblåsere. Til slutt kan nevnes barnesangen «Yellow Submarine» han skrev spesifikt for Starrs stemmeleie.

Albumet ble sluppet i august 1966, den amerikanske versjonen uten tre av låtene: «I'm Only Sleeping», «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert», som var sluppet på Yesterday and Today tidligere på året. For å understreke McCartneys dominans og utvikling som låtskriver, var den eneste singelen fra albumet dobbelt-A-siden «Eleanor Rigby»/«Yellow Submarine», begge McCartney-låter. Revolver blir ofte rangert i toppen av lister over de beste albumene i rockehistorien. Coveret på albumet, laget av Klaus Voorman, vant en Grammy.

Kontroverser

Sommeren 1966 ble et år med kontroverser og ubehagelige situasjoner for Beatles. Under en turné i Asia fikk de store problemer i begynneksen av juli. Først gikke det galt da de var i Japan, da de spilte på Bodukan, et sted flere anså som hellig og konserten som en vanhelligelse. Verre gikk det da de takket høflig nei til en avtale med Imelda Marcos på Filippinene, og de måtte skynde seg vekk i frykt for livet. Konsertene der ble et tapsprosjekt ettersom de måtte betale tunge skatter, og de fikk ingen hjelp til noe med bagasje og service.

Den 29. juli trykket det da ukjente ungdomsbladet Datebook sitatet til Lennon om Jesus tatt ut av sammenheng, og Beatles-skeptikere vridde sitatet slik at det hørtes ut som om Lennon hadde sagt at Beatles var større enn Jesus. Dette medførte i august at flere radiostasjoner og butikker boikottet Beatles-plater. I Sør-Afrika og Spania ble bandet boikottet fra statlig hold.. I Sør-Afrika og sør i USA ble det gjennomført bål der de brant Beatles-effekter. Ku Klux Klan brente også Beatles-dukker. Den 12. august måtte Lennon beklage og oppklare utsagnet, og det hjalp noe på stormen. Som en kuriositet bestemte KLUE radiostasjon i Texas seg samme dag for å arrangere et bålbrann den 13. august. Dagen etter ble KLUE radiostasjon truffet av et lynnedslag og var ute i et par dager, og innen da var nyheten kald.

Turen i USA ble av flere årsaker ubehagelig.Dette, blandet med den musikalske utviklingen som krevde større tilstedværelse i studio, det faktum at de ikke kunne høre seg selv spille på konsertene og det at de var så populære at turneer var overflødig, var avgjørende til at Beatles bestemte seg for at deres konsert i Candlestick Park i San Fransisco ble deres siste.

1967 – Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band og Epsteins død

Slutten av den tredje perioden kom med en stor opptur og en stor nedtur. I begynnelsen av juni kom mesterverket Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Dette var Beatles på topp, før de beveget seg inn i sterkt eksperimentell musikk, splittelser, konflikter og til slutt oppløsning. Beatles brøt ut fra det begrensede lydbildet med korte sanger om kjærlighet og oppdaget store muligheter innen studioteknikk og komposisjon.

Nedturen kom i slutten av august da Brian Epstein døde av en overdose. Epstein hadde hatt få formelle jobber etter at Beatles sluttet å turnere, men han hadde en symbolsk betydning som samlingspunkt som ble umulig å erstatte.

Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band

Se også: Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band

Sirkusplakaten som inspirerte John Lennon til å skrive om Mr. Kite

Fri fra turneringslivet benyttet Beatles' medlemmer seg godt av tre måneders ferie før de i november 1966 gikk inn i platestudio igjen. Tanken var nå å ta avstand fra det tradisjonelle Beatles, bandet som hadde sjarmert verden med lette popsanger. Utviklingen fra Rubber Soul via Revolver hadde vist at Beatles hadde dette inni seg, men de var fortsatt portrettert som gutter. Her handlet det om å ta skrittet opp til mer voksen musikk, til mer kunstneriske prosjekter og nytenkning. Paul McCartney var klart inspirert av The Beach Boys' album «Pet Sounds». Det er også tegn på at han var inspirert av The Kinks. For å gjenskape bandet, gikk McCartney så langt at han den 19. november 1966 foreslo at de skulle utgi seg for å være et helt annet band, Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Ideen varte imidlertid bare de to første sangene før ideen ble droppet. Dette ble også det første albumet der det var McCartney som var den kunstneriske drivkraften, dette delvis fordi Lennon var tungt inne i LSD-rus.

Opprinnelig skulle også Strawberry Fields Forever (skrevet av Lennon) og Penny Lane (McCartney) være med på albumet, men EMI forlangte en hit, og de to sangene ble bandets tredje dobbel-A-single, noe George Martin i ettertid omtalte som «en grusom feil» Singelen ble den første siden Love Me Do som ikke fikk en førsteplass i Storbritannia, da den ble holdt nede på andreplass. Singelen ble imidlertid en nummer 1-hit i USA. Singelens to sanger markerte også noe nytt, da det var en av de første klare tegn på en mer spilittende utvikling, der Lennons og McCartneys lydbilde var dramatisk forskjellig.

Selve albumet, som noe upresist blir omtalt som et konseptalbum, ble en ansamling av låter knyttet nært til en tradisjonell engelsk, muligens liverpudlisk, bakgrunn. Utover det er det stor variasjon og lite felles mellom sangene. Litt som med singelen, var det også her klart forskjell mellom flere av låtene avhengig av om de var skrevet av Lennon eller McCartney. Lennon var sterkt kreativ på sangene «Being for the Benefit of Mr. Kite!» om en sirkusforestilling fra 1843 (sangen benytter seg av damporgel), og «Lucy in the Sky with Diamonds», en sang inspirert av sønnen Julian Lennons tegning da Julian gikk i barnehage. Begge disse sangene var musikalsk nytenkende sanger, og de surrealistiske bildene de to, især sistnevnte, skapte, var med på å skape teorier om at de handlet om narkotikabruk. Uavhengig av handlingen til disse sangene, var det et brudd med fortiden for Lennon, som ikke skrev introspektivt. Begge låtene regnes også blant bandets mer psykedeliske. Hans tredje bidrag, Good Morning Good Morning er muligens tilbake til det introspektive. Handlingen er lagt til et typisk kjedelig forstadsliv.

McCartney bidro med tittelsporet, «Fixing a Hole», «Getting Better», «She's Leaving Home», «When I'm Sixty-Four» (egentlig en gammel sang de brukte da forsterkerne streiket tidlig på 60-tallet) og «Lovely Rita». Låtene varierte stort i stil og instrumentering. Også tematikken varierer. «Getting Better» handler om en sint ung mann som overbeviser seg om at han er bedre og har sluttet å slå kona. «She's Leaving Home» handler om jente som føler seg fanget i et gullbur og rømmer uten helt klare framtidsutsikter.

Enda Lennon og McCartney i stadig større grad skrev låter nesten helt hver for seg, var det sanger de samarbeidet godt på her. Dette gjelder i sær «A Day in the Life», regnet av mange som albumets beste, og «With a Little Help from My Friends», en klassiker, særlig i Joe Cockers versjon.

George Harrison var den minst fornøyde i bandet med albumet. Han var mentalt i India, og han foretrakk de to foregående albumene, delvis fordi det ble mer spredd her. Hans eneste bidrag, «Within You Without You» er sterkt indiskinspirert og ikke fullt så tilgjengelig, og bryter således med det mer parodisk-nostalgiske i de andre sangene. Sangen regnes ikke blant hans beste.Starr var mer optimistisk, enda han innrømmet at det ble nok dødtid til at han rakk å lære seg sjakk underveis.

Resultatet ble uansett et album som eksperimenterte vellykket i alle retninger, der de blandet stilarter, lekte seg med tekst, fikk mest mulig ut av studioteknikken og på alle måter lyktes i å sprenge grensene for populærmusikk. Etter at dette albumet kom ut 1. juni 1967 var alt mulig innen popmusikk, og Sgt. Pepper var langt på vei ansvarlig for konseptalbum og art rock. Som Revolver, er også Sgt. Pepper på toppen av de fleste lister over de beste eller viktigste albumene. Selv platecovere, der medlemmene, nå med bart, i paradeuniformer i pastell og med en rekke kjente personer som har vært viktig for en eller flere i The Beatles gjennom tidene (Bob Dylan, Marilyn Monroe, Karl Marx, Edgar Allan Poe med flere) var blant de avbildede.

En måned etter at albumet ble sluppet, kom neste single fra bandet, Lennons «All You Need is Love», egentlig beregnet på TV-programmet «Our World». Singelen, med «Baby, You're a Rich Man» som B-side, gikk rett til topps, som første single etter «Penny Lane»/«Strawberry Fields Forever». Resultatet av singelen og albumet var at Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble lydsporet til «Summer of Love», og «All You Need is Love» som sommerens lovsang.

Epsteins død og møte med Yogi

Epstein hadde vært svært flink innen markedsføring og reklame, men hadde rotet bort rettigheter til sanger og effekter grunnet manglende kunnskaper innen juss. Han var best innen det å ordne spillejobber til dem, og ettersom Beatles nå hadde droppet spillejobber, ble Epstein av mindre viktighet. Epstein, som allerede slet med gambling og narkotika, prøvde å slutte, men det gikk svært dårlig, og han døde av overdose, sannsynligvis uten hensikt, 27. august 1967. Epstein hadde vært avgjørende for å få Beatles frem, og Beatles skyldte mye av sin suksess til ham.

Da Epstein døde, var Beatles i Bangor i Wales for å høre på den indiske guruen Maharishi Mahesh Yogi. Epstein skulle møte dem i Wales. Et par dager tidligere hadde de, minus Starr, oppdaget Yogi i London og fått et privat møte med ham etter hans foredrag om transcendental meditasjon. Yogi likte samarbeidet med Beatles, og foreslo at de skulle dra på turné igjen for å spre budskapet, noe Beatles takket høflig nei til. Likevel var oppholdet en suksess for begger parter.

Medlemmene ble konfrontert med nyheten om Epsteins død, og særlig Lennon og Harrison reagerte med svar i tråd med sin nye filosofi. Likevel var det klar t at dette gikk hardt inn på bandmedlemmene. Dette viste seg langt på vei å være begynnelsen på slutten for The Beatles. Epsteins funksjon som samlende element var langt viktigere enn mistenkt, og stemningen ble dårligere raskt. Ettersom John Lennon hadde begynt å gli fra gruppen, var det McCartney som tok opp lederskapet.

1967-1970: Slutten på bandet

Sideprosjekter
Medlem	Tidspunkt	Prosjekt	Sjanger	Rolle
John Lennon	Høst 1966	«Hvordan jeg vant krigen»	Film	Skuespiller
Paul McCartney	Høst 1966	«The Family Way»	Film	Komponist
Ringo Starr	Våren 1968	«Candy»	Film	Skuespiller
John Lennon	Våren 1968	Unfinished Music No. 1: Two Virgins	Avant-garde musikk	Musiker
George Harrison	Våren 1968	Wonderwall	Film	Komponist
George Harrison	November 1968 Februar 1969	Electronic Sound	Album	Musiker
John Lennon	11. desember 1968	The Rolling Stones Rock and Roll Circus	Film	Musiker/skuespiller
Ringo Starr	Mars-mai 1969	The Magic Christian	Film	Skuespiller
John Lennon	Våren 1969	Unfinished Music No. 2: Life With the Lions	Avant-garde musikk	Musiker
John Lennon	Våren 1969	Wedding Album	Avant-garde musikk	Musiker
John Lennon	13. september 1969	«Live Peace in Toronto 1969»	Konsert/album	Musiker

The Beatles hadde sluttet å turner, og fikk dermed mer tid til overs. Allerede fra 1966 av begynte de enkelte medlemmene å gjennomføre egne prosjekter mens de fortsatt var medlemmer av The Beatles. Dette fortsatte utover resten av tiden til bandet.

Bandet hadde også vært gjenstand for politisk spill, delvis fra Harold Wilson, men også hans etterkommere. Da The Beatles i september 1967 vurderte å kjøpe en gresk øy, ble det gitt dispensasjon fra finansdepartementet for dem å få lov til å ta pengene ut av Storbrtitannia på tross av restriksjoner. Dette fordi The Beatles genererte mange penger på salg. Også den greske regjeringen utnyttet The Beatles i propagandaøyemed.

The Beatles hadde brukt LSD en god del, men uttalte den 26. august 1967 at de var ferdige med det. Den offisielle grunnen var at de ville bruke læren til Maharishi Mahesh Yogi og meditasjon for å oppnå en narkotikafri euforisk opplevelse. For Lennon handlet det også om ettervirkningene etter stort inntak av LSD. For Lennon var avbrekket kort, og i 1968 begynte han i stedet på heroin.

Perioden var tøff også av andre årsaker, ettersom de måtte greie seg uten Epstein. De valge ikke å utnevne en ny manager, men tok seg av sin karriere på egen hånd. Dette medførte ukloke investeringer og en stor byrde på deres skuldre, en byrde som ikke ble bedre da de etter hvert valgte å skaffe seg en ny manager i 1969 og det var uenigheter om hvem som skulle brukes. Heller ikke samarbeidet med Maharishi Yogi endte godt. Det musikalske var like eksperimentelt som før, og til tider ble svært gode produkter laget, men det var også inkludert middelmådige produkter som filmen Magical Mystery Tour og flere musikalske eksperimenter. Dette gjaldt særlig på periodens to første album som var med på å skape uenigheter som til slutt ble medvirkende til bruddet. Ettersom The Beatles den 27. januar 1967 hadde inngått en niårskontrakt med EMI, er det lite som peker på at de hadde ønsker om å gå hvert til sitt før perioden begynte.

1967 - Magical Mystery Tour: Fiasko og suksess

Se også: Magical Mystery Tour (album)

En replika av Magical Mystery Tour-bussen fra TV-filmen.

Etter Sgt. Pepper hadde Beatles startet på Magical Mystery Tour-EPen og på et par andre sanger som skulle brukes som singler. Filmatiseringen begynte imidlertid ikke før i september, etter Epsteins død. Filmen besto av at medlemmene i The Beatles tok med seg flere skuespillere i en buss, kjørte ut på landsbygda og filmet det hele uten at det fantes noen nedskrevet dialog. Skuespillerne måtte derfor improvisere frem dialogen, basert på hva samtalene skulle dreie seg om, blant annet en krangel mellom Starr og hans tante. Konseptet var inspirert av Ken Kesey (forfatteren av Gjøkeredet) and His Merry Pranksters som levde et hippieliv i USA, stadig på farten i en liknende buss som den The Beatles bruker i sin film. Gitt gruppens profesjonalitet både i de to foregående filmene og i de mange albumene og singlene de hadde laget, er det et overraskende ustrukturert produkt. Den fargesprakende filmen ble vist på sort-hvitt på BBC 2. juledag, og handlingen var forvirrende, slik at filmen ble en fiasko.

Imidlertid gikk EP-en, med sangene «Magical Mystery Tour», «Your Mother Should Know», «Blue Jay Way», «The Fool on the Hill», «Flying» og «I am the Walrus» og singelen «Hello, Goodbye» (med «I am the Walrus» som B-side) svært bra, og tok respektive 1. plass (singelen) og 2. plass (EP-en). «I am the Walrus» hadde et avansert lydbilde og en surrealistisk tekst som ble villig tolket, men det er tegn på at den betydde relativt lite. Lennon ble selv svært skuffet da han fikk høre at «I am the Walrus» ble B-side. I USA var ikke EP et særlig brukt medium, så de la på singlen og de to foregående singlene («All You Need is Love», «Baby, You're a Rich Man», «Penny Lane», «Strawberry Fields Forever») og gjorde den om til en LP. Denne gikk rett inn på 1. plass.

1968 – Åndelig skuffelse, musikalsk eksplosjon: Yogi, Hey Jude og The Beatles

Mot slutten av året åpnet Beatles også «Apple Boutique», en slags kles- og smykkedesignbutikk som tillot bytte og salg av varer. Butikken var dårlig styrt og gikk med store tap delvis på grunn av butikktyveri. Etter åtte måneder stengte Beatles butikken og ga bort det som var igjen.

I midten av februar 1968 dro først Lennon og Harrison og så Starr og McCartney til Rishikesh i India for å fortsette å lære under Maharishi Mahesh Yogi sammen med andre artister og noen skuespillere. Det gikk imidlertid ikke særlig bra for Starr, som trakk seg etter ni dager, visstnok på grunn av diettproblemer. McCartney ble ut mesteparten av mars før han dro hjem etter skepsis mot opplegget. Lennon og Harrison ble lenger, og Lennon var aktiv i å finne ut hva som var den store hemmeligheten Yogi skjulte. Det gikk rykter om at Yogi hadde vært svært seksuell aggressiv mot damene, og Lennon konfronterte ham. Ingenting ble innrømmet, men Lennon var overbevist om at Yogi var en bløffmaker og at det ikke var noen hemmelighet. Likevel tok bandet med seg meditasjon som et nyttig verktøy videre.

I april måned annonserte gruppen at de hadde startet firmaet Apple Corps. Firmaet hadde en rekke funksjoner, inkludert ansvaret for Apple Records og flere andre Beatles-relaterte funksjoner. I begynnelsen var det også på leting etter talent, og fikk svært god respons, enda det ikke ble noen kontrakt av det, og flesteparten av båndene de fikk inn ble ikke lyttet til.

Lady Madonna og Hey Jude

Singelen «Lady Madonna»/«The Inner Light» ble spilt inn tidlig i februar og sluppet i midten av måneden. Singelen gikk til topps i Storbritannia, mens den fikk fjerdeplass som høyest i USA. «Lady Madonna» var i hovedsak skrevet av McCartney, mens «The Inner Light» var Harrisons første sang som ble lansert på single. Førstnevnte var boogie-woogie og rock, mens den sistnevnte var sterkt indiskinspirert. Det var også Harrison siste sterkt indiskinspirerte sang, og han siste med dominerende indiske instrumenter, enda indisk musikk fortsatt hadde indirekte inspirasjon.

Beatles var tilbake i studio kort tid etter reisen til India. I mellomtiden hadde Lennon møtt Yoko Ono, og i mai 1968 hadde vennskapet utviklet seg til et forhold. Dette medførte at Lennon tok ut separasjon mot Cynthia Lennon, som han hadde vært gift med siden 1962 og vært i av-og-på-forhold med siden hun var nitten (hun var omtrent ett år eldre enn John). Paul McCartney besøkte Cynthia og parets sønn Julian Lennon, og på veien komponerte han sangen som skulle bli «Hey Jude».

Sangen handlet imidlertid ikke bare om Julian Lennon. John Lennon trodde sangen handlet om ham eller om McCartney og hans vanskelige samarbeid, og likte den svært godt. McCartney forklarte at sangen handlet om hans egne problemer i forhold, og Lennon forsto at den handlet om begges situasjon. Sangen ble gitt ut 26. august 1968 som Apple Records første single med «Revolution» som B-side. Sangen var en rockelåt med et oppgjør med metodene flere anti-krigs-protestanter benyttet seg av, som støtte av diktatorer og ødeleggelse. Singelen slo voldsomt an, og i USA ble den liggende på topp i ni uker, en personlig rekord for Beatles. I Storbritannia lå den på topp i tre uker, før den ble erstattet av «Those Were the Days» med Mary Hopkin, også den gitt ut av Apple, og denne produsert av Paul McCartney.

I juni 1968 kom tegnefilmen «Yellow Submarine», en surrealistisk film som ble laget rundt bandets sanger og en tynn handling om at fantasilandet Pepperland ble invadert av The Blue Meanies. Beatles gjorde lite på denne filmen, og var bare med i et par sekunder mot slutten. Sangene de bidro med var i hovedsak spilt inn ett år tidligere.

The Beatles

Se også: The Beatles (White Album)

The Beatles, også kalt «The White Album» på grunn av utseendet.

Om oppholdet i Rishikesh ikke var den åndelige opplevelsen gruppen håpet på, var det en konstruktiv tid der mange av sangene til det neste albumet ble skrevet. Albumet, som offisielt het «The Beatles», men som oftest ble kalt «The White Album», var et dobbeltalbum med tretti spor med medlemmene på et svært kreativt plan. Etter de mystiske titlene og fargesprakende coverne på de forrige albumene, «Sgt. Pepper» og «Magical Mystery Tour», var både det helhvite coveret og den enkle tittelen et nytt brudd. Dette skyldtes at kunstner Richard Hamilton, som var hentet inn, ble lei av å vente, og da det endelig var hans tur, foreslo han i ren irritasjon at albumet skulle være helhvitt. Til Hamiltons overraskelse var McCartney enig, og da foreslo Hamilton at de like gjerne kunne kalle albumet bare «The Beatles».

Fil:Harrison and Clapton.jpg

George Harrison og Eric Clapton samarbeidet på førstnevntes «While My Guitar Gently Weeps».

Musikalsk var albumet en sterk kontrast fra det enkle album- og navnevalget. Paul McCartney hadde igjen lekt seg med sjangre, som hans overraskende harde låter (Beach Boys/Chuck Berry-flørten «Back in the USSR» og proto-heavy metal-låten «Helter Skelter»), hans skøyeraktige mock-country-sang «Rocky Raccoon», de sjarmerende balladene «Blackbird» og «I Will», music hall-låten Honey Pie og ska-flørten Ob-La-Di, Ob-La-Da. John Lennon på sin side var svært personlig i «Julia» (om moren som han mistet i tenårene), den vakre balladen Dear Prudence den tøysete og kritiske The Continuing Story of Bungalow Bill, begge inspirert av opplevelser i Rikishi, blueslåta som tok et oppgjør med overtolkninger av Beatles-låter Glass Onion, blues-parodien Yer Blues, den svært avanserte rocke-medleyen Happiness Is A Warm Gun. George Harrison satset på mer vestlige rock- og balladelåter som «While My Guitar Gently Weeps» (i samarbeid med Eric Clapton), valseballaden «Long, Long, Long», den lett samfunnskritiske «Piggies» og tullelåten «Savoy Truffle». Starr debuterte som låtskriver med country/publåten «Don't Pass Me By».

I tillegg var det en rekke eksperimenter blant låtene, inkludert McCartneys korte «Wild Honey Pie» og «Why Don't We Do It in the Road» og Lennons lange «Revolution 9». På grunn av det store spennet av vekslende stilarter, personlig utvikling, eksperiment med lydklipp, låter som virker i utgangspunktet unødvendige og store mengder av låter, er begrepet «White Album» blitt brukt om flere andre band som har tenkt i samme retning. George Martin mente at man drastisk burde ha kuttet ned antall låter. Albumet ble også omtalt som bestående av fire soloister, og ikke en gruppe.

Lennons valg av Yoko Ono fikk imidlertid andre konsekvenser enn «Hey Jude» Hennes bidrag skapte en dårlig stemning ettersom hun, i motsetning til tidligere praksis, deltok på studioinnspillingene. Hun hadde også meninger om dem, noe som irriterte de andre medlemmene og George Martin. Dette forsterket følelsen av en gruppe som var ferdige med hverandre. Mens Harrison var i det kreative hjørnet med fire sanger, var Ringo misfornøyd med egen innsats og samholdet, og den 22. august forlot han bandet midlertidig etter å ha sagt fra til de andre. Han ferierte i nærheten av Sardinia på Peter Sellers' yacht, men kom tilbake da de tre andre sendte et telegram til ham og ba ham om å komme tilbake. Da han kom, hadde George Harrison lagt blomster over hele trommesettet hans.

Albumet ble sluppet i november 1968, og ble en stor suksess.

1969 – Abbey Road og avslutning

Beatles startet allerede 2. januar 1969 med opptak på øvinger til det som originalt skulle bli en TV-konsert i desember 1968, men som i stedet ble et TV-opptak fra flere øvinger i Twickenham studios og til slutt en konsert på taket av Apple Studios. Ideen bak opptakene var å finne tilbake til sine røtter, og derfor ble ideen på opptakene til «Get Back». Sangene som ble inkludert involverte mange av de låtene som senere ble gitt ut på Abbey Road og Let It Be. Den 30. januar spilte de en konsert på toppen av taket, men konserten varte bare i 42 minutter før den ble avbrutt av politiet. Beatles' medlemmer lot Martin og Glyn Johns klippe sammen melodien og Michael Lindsay-Hogg til å ta seg av videoopptakene, som raskt ble midlertidig skrinlagt. Imidlertid var det noe som kom ut av det, singelen «Get Back»/«Don't Let Me Down», den eneste singelen siden gjennombruddet som var kreditert med en annen artist, da også Billy Preston deltok og ble nevnt for innsatsen.

Den 17. januar 1969 kom filmmusikken til «Yellow Submarine», med musikk allerede innspilt av Beatles i 1967. Det var nok til fire uugitte («All Together Now», «Only a Northern Song», «It`s All Too Much» og «Hey Bulldog») og to gamle sanger, mens resten av filmmusikken, side 2 på LP-en, var filmmusikk signert George Martin.

Økonomien gikk stadig dårligere for Beatles, og de trengte noen med kunnskaper innen juss for å hjelpe dem. McCartney foreslo tidlig i februar Eastman and Eastman til å representere dem. De signerte, men de tre andre hadde betenkeligheter med å bruke advokatfirmaet til forloveden, og etter 12. mars kona, til McCartney. De benyttet seg i stedet av Allen Klein, som var kjent for å ha gjort The Rolling Stones rike på gode avtaler. Med to representanter, Klein for Lennon, Starr og Harrison og Eastman and Eastman for McCartney, ble det et kaos som gjorde at Beatles fikk til lite. Flere oppkjøp ble ødelagt enten av klønete håndtering ved Apple eller internkrangling, spesielt da Lennon nektet å gjøre avtaler med forretningsfolk.

Det var tendenser til oppløsning og egne prosjekter, og den neste singelen, «The Ballad of John and Yoko», var en beretning om bryllupet til paret. Det ble bandets siste nummer 1 i Storbritannia. B-siden var George Harrisons «Old Brown Shoe», skrevet i januar i «Get Back»-perioden.

Abbey Road

Se også: Abbey Road

Etter å ha skrinlagt planer om å dra til Mount Everest, bestemte the Beatles seg for bare å ta bilde av fotgjengerovergangen foran studio.

Det ble etter hvert klart at Beatles var på vei til å oppløses, og de dro hvert til sitt i mai for å møtes igjen i juli for å ta opp det som alle regnet med ble deres siste album, «Abbey Road». Opprinnelig skulle albumet hete «Everest», delvis etter et røykemerke, delvis symbolsk for å vise folk som hadde avskrevet dem allerede i 1963. Ideen var også at de skulle bli tatt bilde av på toppen av Mount Everest. Etter mye om og men, ble imidlertid de mange ideene for mye, og de bestemte seg for å ta bildet utenfor studioene i Abbey Road. Etter at McCartney lovet at Martin skulle få respekten han fortjente og at den interne kranglingen var tilbakelagt, fikk de med deres trofaste produsent også i juli. Opptakene gikk også overraskende bra, bortsett fra at Lennon protesterte mot den sammenhengende rapsodiaktige måten å knytte flere uferdige sanger sammen, på tross av at dette var omtrent det han gjorde på «Happiness Is A Warm Gun». Som kompromiss ble førstesiden enkeltlåter og andresiden, etter to selvstendige sanger, sammenhengende.

Resultatet ble et av Beatles beste album. Det startet med Lennons tøffe rockelåt «Come Together», fulgt av Harrison-låten«Something» (som Lennon mente var albumets beste og McCartney Harrisons beste), tullesangene «Maxwell's Silver Hammer» (skrevet av McCartney) og «Octopus's Garden» (Starr), do-wop/blueslåta «Oh! Darling», Lennons eksperimentelle og skjøtede «I Want You (She's So Heavy)», med svært tidlig bruk av MOOG synthesizer, avsluttet førstesiden. Harrisons gladsang «Here Comes The Sun» begynte andresiden, fulgt av Lennons Beethoven-inspirerte «Because» og McCartneys medley av korte sanger skrevet av ham eller Lennon.

«Something» ble, sammen med «Come Together», singelen som ble sluppet. Den nådde fjerdeplass i Storbritannia og førsteplass til slutt i USA den 29. november 1969.

Gjennom mesteparten av 1969 etter «Abbey Road» hadde medlemmene i The Beatles tatt midlertidige pauser eller hintet i retning av at de skulle forlate gruppen. Særlig var John Lennon klarest på dette da han skjelte ut McCartney da McCartney prøvde å få til et par live-show. Uenigheter, særlig rundt Allen Klein og økonomi, ødela mye for bandet. Lennon hadde ellers lite til overs for McCartneys «bestemorslåter» som «Maxwell's Silver Hammer» og «Ob-La-Di Ob-La-Da».

1970 – Let It Be blir utgitt og The Beatles oppløses

Se også: Let It Be (album)

Den 4. januar 1970 ble siste opptak med Beatles, minus Lennon denne gang, som gruppe. De spilte inn Let It Be til det forestående albumet med samme navn Det var også siste gang to eller flere medlemmer opptrådte sammen som The Beatles. Ettersom dette ble en plate som ble til som et lappeverk av tidligere opptak og til slutt satt sammen av Phil Spector, var det tilbake til den tradisjonelle LP-en med enkeltstående sanger. Av disse var det særlig «Let It Be», «Get Back», «The Long and Winding Road», «Two of Us» av McCartney (sistnevne i harmoni med Lennon), og Lennons «Dig a Pony», «Across the Universe» og I've Got a Feeling som skiller seg ut.

Spectors miks bar preg av hans måte å tenke Wall of Sound, det vil si et dominerende lydbilde, gjerne med strykere, i motsetning til det mer enkle uttrykket som Beatles hadde valgt i innspillingen av låtene i januar 1969. Dette, pluss det ujevne materialet, gjorde at Let It Be fikk til dels negativ kritikk. Albumet ble sluppet 8. mai 1970, og filmen, basert på opptakene i januar 1969 inkludert «The Rooftop Concert», ble sluppet kort tid etter. Filmen var det siste originalmaterialet av The Beatles. Filmen viser uenigheter og krangling som skildrer at Beatles allerede i 1969 var på vei vekk fra hverandre.

Paul McCartney gjorde det offisielt kjent at han forlot The Beatles i forbindelse med lanseringen av sitt første soloalbum, McCartney en måned før «Let It Be». Han sirkulerte et ferdigskrevet intervju med seg selv til medier, så de visste hva som kom. Han sa ikke at han så bort ifra samarbeid med Beatles, men benektet skrivesamarbeid med Lennon. Media tolket imidlertid dette som at Beatles hadde gått hvert til sitt. Ettersom dette ble gjort før Let It Be, følte de andre medlemmene at dette var unødvendig. Paul McCartney, som ikke jobbet med Allan Klein og ikke var særlig begeistret for tanken på at Phil Spector skulle mikse albumet, hadde ikke noe forhold til utgivelsesdatoen, som var en avgjørelse tatt av Klein. Da Ringo prøvde å forhandle med McCartney om dette, ble han kastet ut.

Tiden etterpå

Samtlige medlemmer hadde mer eller mindre vellykkede musikkarierer etter The Beatles. Samtidig var det et marked for Beatles fortsatt. Klein samlet og ga ut de doble samlealbumene 1962–1966 (ofte kalt «det røde album») og 1967-1970 («det blå album») på Apple. Dette var den første samlingen med Beatles-sanger som ikke var git ut på album, og begge samleplatene solgte til platina. Det kom også en rekke film- og sceneshow på denne tiden, inkludert filmen Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, en film der handlingen ble drevet frem av Beates' sanger. Filmen ble slaktet av kritikere og ble en flopp.

Etter at Lennon ble skutt den 8. desember 1980, slapp Harrison i «All Those Years Ago» for å minnes Lennon. Sangen hadde Ringo på trommer og McCartney som backingvokalist, om enn de tre ikke var samtidig i studio. McCartney slapp selv ut «Here Today» for å gjøre ære på sin tidligere komponistkollega.

Kleins to samlealbum var ikke de eneste samlealbumene som ble gitt ut av EMI, men de var de eneste som overlevde da EMI i 1987standardiserte sine album da CD tok over som foretrukket medium. Dette gikk også utover de amerikanske utgivelsene. Året senere ble The Beatles inkludert i Rockens æresgalleri på første forsøk de var tilgjengelige, 25 år etter sitt førstealbum.

Etter at de fleste juridiske uenigheter var unnagjort, ble det i 1994 først gitt ut et nytt album, «Live at the BBC», og ett år senere «Anthology»-prosjektet. Dette prosjektet involverte en en rekke gamle innspillinger, en miniserie og en bok. I anledning serien ble også to demoer av John Lennon («Free As A Bird» og «Real Love» brukt, fullført av McCartney og spilt inn med McCartney, Harrison og Starr slik at sangene framsto som Beatles-singler.

I 2000 ble albumet «1» sluppet ut. Albumet var en samling med sanger som hadde nådd førsteplassen enten i USA eller i Storbritannia. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og 15 år senere selger den fortsatt godt. Kort tid etter døde Harrison av lungekreft, og Eric Clapton og Harrisons enke arrangerte Concert for George kort tid etterpå, der Starr og McCartney deltok. I 2003 kom «Let It Be... Naked» ut. Dette var en versjon av «Let It Be» slik McCartney ønsket den, uten strykere. Filmen «Across the Universe» med handling lagt til 1960-tallet rundt Beatles' tekster, kom i 2007 til brukbare kritkker og besøkstall.

Siden har flere gjeninnspillinger i stereo og mono, pluss dataspill og samarbeid med iTunes, kommet på plass.

Musikkstil og utvikling

Fra tidlig av var medlemmene i The Beatles opptatt av selv å skrive sanger. Lennon og McCartney skrev flesteparten av sangene de spilte inn frem til og med «Beatles for Sale». På «Help!» hadde de én cover, og i de resterende albumene var det bare egne låter. Dermed var The Beatles selv ansvarlige for sin musikalske utvikling. Den musikalske utviklingen skjedde også i et svært raskt tempo, fra de slo gjennom nasjonalt til de lagde den banebrytende «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» tok det bare fire og et halvt år.

Walter Everett deler inn Beatles' musikalske utvikling i to, fra 1956 til 1965 og 1966-1970. I den første perioden produserte de velsmidde låter som inspirerte pubertetsfans med «yeah, yeah, yeah», og de mestret de musikalske utfordringene fra andre og ble hyppig kopiert. Fra 1966 og utover ble de deres ønske om originalitet en drivkraft for produksjon av sanger og album, og de ble avgjørende for å forandre målsetningen til rockegrupper fra grunnen av.

Inspirasjon gjennom karrieren

Bandmedlemmene begynte som fans av amerikanske rockestjerner som Buddy Holly, Elvis Presley, Chuck Berry, Roy Orbison, Larry Williams, Little Richard og Carl Perkins. Særlig gjalt dette Berry og Holly. Holly var en indirekte bak navnevalget, og begge var en inspirasjon fordi de sang, spilte og skrev egne sanger. Også soul-jentegrupper som The Shirelles og The Marvelettes var også en stor inspirasjon for bandet. The Beatles sang covre av flere av disse, og ga ut på single, EP eller album sanger av Holly, Williams, Richard, Perkins, Berry, Shirelles og Marvelettes, i tillegg til flere andre artister og standardnumre innen soul, rock og musicals. Nettopp deres evne til å takle et bredt spekter med sjanger og stiler var viktig for deres utvikling. De spilte for eksempel markant forskjellige sanger med tanke på rythm and blues og rock and roll med covere av «Chains», «Twist and Shout», «Money», «Long Tall Sally», «Boys» og «Devil in Her Heart», men mestret alle.

Da The Beatles slo gjennom og åpnet for andre britiske band, gjorde de det stort sett ved å selge amerikansk musikk (i liverpudlisk forkledning) til amerikanerne. Imidlertid var det ikke slik at The Beatles solgte bare covere eller en blek kopi av sine helter. I stor grad kan man snakke om emulasjon, det vil si at de lærte seg stilen til bandene som kom før og utviklet den videre til noe bedre.

I overgangsperioden mellom den tidligere og den senere delen, lot også The Beatles seg påvirke i stadig større grad av samtidige. Lennon sa selv «Jeg er som en kameleon... påvirket av hva enn som foregår». Bob Dylan og The Byrds var begge viktige innflytelser på The Beatles for eksempel på «Rubber Soul». Det samme gjaldt i høyeste grad Beach Boys og Brian Wilson på senere album.

Beatles' utvikling handler også om andre inspirasjonskilder enn samtidige rock- og popgrupper. Både Lennon og McCartney var også inspirert av klassisk musikk, særlig McCartney, som var opptatt av både Bach og Karlheinz Stockhausen. Også Antonio Vivaldi ble introdusert til bandet via McCartneys kjæreste Jane Asher. Dikt var også en vesentlig kilde til inspirasjon allerede fra tidlig av. I tillegg var indisk musikk viktig i utviklingen.

Komposisjon

Se også: Lennon/McCartney

Da The Beatles i 1962 takket nei til George Martins forslag om en sannsynlig nummer 1-hit i «How Do You Do It?» fordi de mente det ikke var dem, signaliserte de at integritet var viktigere enn øyeblikkelig suksess. Sangen var ikke den typen sanger The Beatles likte, og dessuten ville de helst slippe ut egen musikk, til tross for at Martin mente at de ikke leverte noen gode låter, «Love Me Do» unntatt. En av styrkene til The Beatles gjennom hele perioden var deres evne til å bruke tid og flid på komposisjonene sine. Da Martin ikke likte deres neste sang, forandret de på den i stedet for å gi den opp..

Komposisjonene ble var dominert av Lennon og McCartney. Det var også en form for vennlig «konkurranse» mellom de to, slik at de ville overgå hverandre. Nettopp deres harde arbeid med sanger gjorde at The Beatles redefinerte LPen som noe mer enn bare noen få hitsanger polstret ut med fyllstoff. Lennon og McCartney hadde forskjellig innfallsvinkel til musikk. Everett skiller de to slik at McCartney utviklet seg stadig mer avansert musikalsk i underholdningsøyemed, mens Lennon falmet etter vågale og ufullendte uttrykksformer for sine dyptfølte personlige sannheter. Likevel lå styrken i hovedsak i samarbeid og utvikling, og begge kunne levere både svært gode tekster og svært gode melodier nesten på egen hånd (se også Lennon og McCartney som to separate og forskjellige låtskrivere). Visse stilarter var imidlertid klart mer tilhørende den ene enn den andre. McCartney skrev lite psykedelisk musikk, og Lennon skrev få music hall-viser.

I tillegg kom Harrison stadig mer med. Av de 20 sangene han skrev som ble gitt ut av The Beatles, er det bare én fra de fire første albumene, mens han hadde to på de to neste og tre på «Revolver». Harrison leverte ikke så mye som ble utgitt i 1967, men i 1968 ble fem og i 1969 fire låter gitt ut av Harrison. Harrison lot seg inspirere av andre band og annen musikkstil tidlig, og gikk bort fra rene kjærlighetssanger på «Rubber Soul», før McCartney gjorde det i 1966 med «Paperback Writer». Harrison utviklet seg også i stor grad både parallelt med og utenfor Lennon og McCartneys retninger. Hans sterkt indiskinspirerte periode besto av tre av de 20 sangene, men er nært forbundet med ham. Det var imidlertid da han gikk vekk fra indisk musikk og tilbake til kjærlighetssanger igjen at han fikk sin største suksess i bandet.

Der The Beatles tidlig kopierte rock og pop, beveget de seg deretter vekk fra standard pop- og rockelåter. Et eksempel på dette er tempo. Tradisjonell takt innen pop og rock er 4/4. Flere av sangene til The Beatles beveger seg imidlertid langt utenfor dette, og de kan også variere mellom forskjellig dur eller mellom dur og moll inne i sangen. I «Strawberry Fields Forever» går takten fra 4/4 - 2/4 - 6/8 - 2/4 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4 - 2/4 - 6/8 - 4/4. «Good Morning Good Morning» går i 5/4 mesteparten av tiden. «A Day in the Life» går i midtpartiet i 4/8, mens «Something» bytter fra E-dur til A-dur og «Martha My Dear» fra alla breve til 3/2 og 4/4 og fra Ess-dur til D-moll. Verken Lennon eller McCartney var kunne lese noter. Harrison var i samme situasjon, og han så på det å kunne for mye musikkteori ville ødelegge låtskriverprosessen. Likevel kjente alle til akkorder og melodier, og alle kunne spille trommer. Slik visste de godt hva de gjorde.

Likevel var det meste eksperimentelt. Deres interesse for psykedelisk musikk varte i hovedsak i 1966-67, og gjalt i hovedsak Lennon. På albumet «The Beatles» eksperimenterer bandet raskt med vals («Long, Long, Long»), ska («Ob-La-Di, Ob-La-Da»), heavy metal («Helter Skelter») og avant garde («Revolution 9») uten at de valgte i stor grad å fortsette med noen av stilartene.

Instrumentering og produksjon

Som musikere var The Beatles særlig banebrytende av flere årsaker. McCartney var egentlig en gitarist som tok med seg dette over til bassen og var svært tidlig ute med en melodisk basslinje. George Harrison varierende country/jazz/rockegitar benyttet seg av septim og liten septim i stedet for standarden dominant-kvart-kvint. De tette harmoniene fra McCartney, Lennon og Harrison var også svært unike i en tid der man enten var instrumentalister eller sang a capella. Starrs styrke som perkusjonist var at han lyktes i svært stor grad å levere det de andre medlemmene ønsket mens musikken deres ble stadig mer komplisert.The Beatles viste også at de var en gruppe først og fremst, der summen var større enn delene.

Inspirasjonen fra de mange forskjellige musikkstilene nedførte at The Beatles benyttet seg av andre instrumenter enn de tradisjonelle. De var tidlig ute med sitar på «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)», og inspirerte mange til å følge etter. Bruk av instrumenter vanligvis funnet i klassisk musikk ble også naturlig for dem, som strykere i «Yesterday» og «Eleanor Rigby», der McCartney er tillagt å ha spilt en viktig rolle i å tette gapet mellom klassisk og popmusikk og å gjøre bruk av strykerinstrumenter populært igjen. De inkluderte også cembalo på «Fixing a Hole» (og indirekte på «In My Life»), og var igjen tidlig ute med det som etter hvert ble en utvikling for dette instrumentet. De benyttet seg også av pikkolotrompet på «Penny Lane», waldhorn på «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» og fløyte på «You've Got to Hide Your Love Away». I tillegg brukte de mer avanserte instrumenter som primitiv synthesizer, bassmunnspill, mellotron og damporgel.

«I begynnelsen var det som om jeg var læreren med sine elever og de gjorde det jeg ba dem om. De visste ingenting om opptak, men gudene vet at de lærte raskt så fort at jeg ble tjeneren og de herskapet».

- George Martin

George Martin spilte også en veldig viktig rolle i å introdusere Beatles til musikkproduksjon. Martin oppfordret The Beatles til å eksperimentere, han transponerte, noterte og arrangerte sanger og han ble flere ganger spurt om tilbakemelding. Bandet utviklet dermed en nysgjerrighet for mulighetene innen opptaksteknikk slik at de utnyttet det til det fulle - og langt utover det som var tidligere kjent. De kunne se mulighetene ved å bruke en firebåndsopptaker til å spille inn flere bånd på et og så spille det igjen og legge til enda mer lyd. En av fordelene med dette var at man kunne legge på for eksempel basslinjen etter vokaldelen, slik at hvert enkelt medlem kunne bidra med sin vri i stedet for at alt ble tatt opp på en gang. Deres lek med lydeffekter, en rekke instrumenter, koring og mange andre måter å forstå musikk på, gjorde at de stadig utviklet seg og tenkte utenfor hindringene som lå for dagen.

Ettermæle

Ozzy Osbourne er en av mange artister som har latt seg inspirere av The Beatles.

Folk ser fortsatt på Picasso. Folk ser fortsatt på kunstnere som brøt gjennom begrensningene for deres tidsperiode og kom opp med noe som var unikt og originalt. Innen den formen de jobbet for, innen populærmusikk, vil ingen være mer revolusjonære, mer krative og mer karakteristiske enn The Beatles var.

Slik omtalte Robert Greenfield, tidligere redaktør ved Rolling Stone magazine, og forfatter av Beatles-verk, påvirkningen til The Beatles. Rock and Roll Hall of Fame sier at «The Beatles' påvirkning har ofte blitt kommentert, men kan ikke overdrives» Dirigenten og komponisten Leonard Bernstein omtalte The Beatles som «vår tids Schubert» og «de beste låtskriverne siden Gershwin».

The Beatles tok vare på rock'n'roll i en tid der det nesten ikke ble spilt lenger og utviklet rock til å bli mer spennende og utfordrende. Da The Beatles kom på scenen, var regelen den at folk ikke skrev sanger selv, etter deres gjennombrudd ble det motsatt. I en tid der mange artister fikk låter skrevet fra Brill Building eller andre tilsvarende steder, åpnet selvstendig låtskriving for å finne sin egen stil og være uavhengig av eksterne agenter, produsenter, låtskrivere med mer. Nile Rodgers fra Chic omtalte The Beatles musikk som et «paradigmeskifte», og Peter Asher fra Peter & Gordon beskrev dem som «svært eventyrlystne; når de kom på noe, prøvde de det med en gang».

I tillegg var The Beatles banebrytende i den såkalte British Invasion, det vil si de mange britiske bandene som dukket opp på amerikanske hitlister. Disse bandene kopierte ofte looken til The Beatles, da gjerne hårstil og dresskode. Koring og harmoni ble også akseptert i stadig større grad. Enkelte band tok markant forskjellig stil fra Beatles, som Manfred Mann (med Voormann på bass 1966-69), The Who, Rolling Stones, The Kinks, The Yardbirds med flere, men likevel var deres økte betydning i stor grad takket være The Beatles. I tillegg var The Beatles store inspirasjonskilder til band som fortsate med progressiv rock på 1970-tallet.

Enkelte band og artister fikk ekstra drahjelp av The Beatles da de sang sanger skrevet spesielt for dem av Lennon, McCartney eller begge, deriblant Peter & Gordon og Billy J. Kramer. Samtidig viste det seg at flere av disse bandene og andre band som var med på den britiske invasjonen av amerikanske hitlister og amerikansk kultur ikke overlevde da The Beatles forandret stil mellom «Rubber Soul» og «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band»

Artister som har innrømmet å være inspirert av The Beatles inkluderer Alice Cooper, The Rolling Stones, Ozzy Osbourne, Nirvana, Gene Simmons, Billy Joel, Oasis, Bruce Springsteen, The Bee Gees, Joni Mitchell, Elton John, Jimi Hendrix, David Bowie, Lemmy Kilmister, The Byrds, Pink Floyd, The Stone Roses, Electric Light Orchestra, Cheap Trick, Slade, Steely Dan, XTC, Bono og mange flere.

I tillegg hadde The Beatles blitt talsmenn for en hel generasjon. Riktignok varierte støtten fra ytterliggående venstreside,, men mange lot seg rive med av Beatles' budskap om motkultur og kjærlighet. I tillegg var The Beatles fremskyndere av manglende ærbødighet mot autoriteter, for eksempel i filmen «A Hard Day's Night» og generelt i intervjuer og uttalelser. Dette opprøret gikk sjelden i dybden, og Beatles fikk kritikk for ikke å være aktive nok, om enn Timothy Leary mente at «Sgt. Pepper» viste at de gamle tradisjonene var på vei ut. The Beatles ble også forkjempere for psykedelia og bruk av den da lovlige substansen LSD. På sett og vis kan man også argumentere for at The Beatles var tidlige innen musikkvideoer, særlig igjen gjennom deres første film. Også platecovere hadde de stor innvirkning på, for ikke å snakke om hårfrisyrer, da særlig for menn.

The Beatles har også hatt en rekke rekorder, og flere av disse, som flest Nr.1 hits på Billboard Hot 100 (20), flest singler av samme artist på samtidig på samme liste (17), flest singler på rad på de øverste plassene (1-5) og flest album solgt (over 1 milliard) står fortsatt. De har vunnet 7 Grammy Awards, en Oscar og 13 platinaalbum i Storbritannia. I USA har The Beatles 6 diamant-, 26 multi-platina-, 41 platina- og 47 gullalbum. The Beatles ble også det første bandet som passerte 1 million album, noe de gjorde i 1984, tre år før albumene kom ut på CD.

Teorier, begrep og myter

The Beatles var del av den kollektive bevissheten i lang tid, og det har dukket opp en rekke meninger, teorier, uttrykk og begrep. Mens enkelte er åpenbart feilaktige (Paul is Dead) og andre er tvilsomme (Yoko Ono brøt opp The Beatles), er andre begrep (Hvem var den femte beatle? Var det rivalisering mellom Beatles og Stones?) i det minste vanskelig å svare kategorisk på.

Paul Is Dead

Se også: Paul is dead

I desember 1965 hadde McCartney en uhell på sin moped, og fikk et hakk i tannen. Den 7. januar 1967 krasjet McCartneys Mini Cooper, men ikke med McCartney i bilen (den var lånt av kunststudenten Mohammed Hadjij, mens McCartney kjørte med Mick Jagger). Disse i utgangspunktet usammenhengende og trivielle hendelsene ble grobunn for myten at Paul McCartney var død og erstattet av en annen. Hadjij ble sendt til sykehus, men kom seg raskt. Imidlertid startet ulykken ryktet at Paul McCartney var død, og dette ble raskt avkreftet.

Myten startet imidlertid ikke på alvor før 1969, og var full av tvilsomme «bevis». Mye tyder på at myten tok av som en spøk av Fred LaBour, en spøkefull ansatt i universitetsavisen «Michigan Today». På tross av at LaBour gjentatte ganger har avskrevet artikkelen som spøk, har myten fått sitt eget liv. Mytene tok utgangspunkt i svært kreativ tolkning av platecoverne til «Sgt. Pepper's Lonely Heart Club Band», «Magical Mystery Tour» og «Abbey Road», sistnevnte med det noe pussige regnestykket at på den hvite VW Boblen på det sistnevnte coveret hadde bilskiltet «LMW 281F», som skulle bety «Linda McCarntey Widow 28 if», altså at McCartneys kone (som han hadde møtt over et år etter at han visstnok døde) var enke, og at McCartney hadde vært 28 år om han hadde levd (han hadde vært 27).

Teorien holdt på en stund, og da det kanadiske progrockbandet Klaatu kom ut med «3:47 EST», verserte det rykter om at bandet egentlig var The Beatles under psevdonym. Dette ble raskt latteliggjort av New Musical Express med overskriften «Deaf Idiot Journalist Starts Beatle Rumour».

The Fifth Beatle

Begrepet «The Fifth Beatle» er brukt om George Martin, Brian Epstein, Billy Preston, Stuart Sutcliffe, Pete Best og en rekke andre.

Det er vanskelig å forsvare en av disse navnen foran de andre, særlg ettersom begrepet er konstruert og ikke ble særlig brukt av Beatles selv. Om det skal handle om personer som vær nært knyttet opp til gruppen gjennom deres utvikling av de som ikke var medlemmer, er Martin og Epstein mer naturlige valg. McCartney sa selv at «hvis noen var den femte beatle, var det Brian», på tross av at McCartney ikke var noen større fan av Epstein. Lennon likte dårlig at folk tok æren for Beatles' musikk, og brukte ikke betegnelsen. Harrison brukte betegnelsen spøkefullt én gang om den amerikanske DJ-en Murray the K, delvis ansvarlig for at Beatles ble oppdaget i USA. Starr har heller ikke brukt betegnelsen særlig mye.

Tony Barrow, The Beatles' presseansvarlig fra 1962 til 1968, mener at Neil Aspinall var det åpenbare valget. Aspinall begynte med å ordne transport til bandet i tillegg å få inn penger for gigs og andre tur-relaterte oppgaver. Han ble senere road manager, og i 1968 ble han The Beatles' personlige assistent og leder for Apple Corps, der han siden har passet på at The Beatles gjenværende medlemmer og arvinger har fått royalties og at navnet deres er blitt beskyttet. Barrow argumenterer også med at Aspinall var en personlig venn av The Beatles og ofte kom på besøk på fritiden også, i motsetning til Epstein.

Yoko Ono

Se også: Yoko Ono

John Lennon og Yoko Ono i 1980

Yoko Onos rolle i Beatles' historie er svært tvetydig. Enkelte har anklaget henne for å ha vært aktiv i å splitte gruppen. Det finnes også tegn på at hun i det minste ikke hjalp til. Da hun først kom inn i Lennons liv, tok hun også en aktiv del under innspillingen av albumet «The Beatles» (se denne). Lennons avant-garde forsøk innen musikk, som «Unfinished Music No.1: Two Virgins», og diverse bed-ins, ble ansett som Onos påvirkning. Lewisohn har foreslått at Ono direkte oppfodret Lennon til å utforske sin karriere, slik at han kom til konklusjonen at det å være medlem av The Beatles ble en begrensning for ham som kunstner. Det er også kommentert at Ono skapte et anstrengt forhold mellom henne og de tre andre medlemmene i The Beatles. Dette kan skyldes Lennons sjalusi, som medførte at hun ikke fikk gå noen steder uten ham. Lennon ble også såret over de andres, da Harrisons og McCartneys, behandling av Ono. Det er også påstått at McCartney så på Yoko Ono som ansvarlig for at Lennons musikk hadde utviklet seg til å bli hard, umelodiøs og unødvendig provokativ.

Dette er uansett bare deler av situasjonen. Under perioden skrev for eksempel Lennon både «Julia» og «Happiness is a Warm Gun». På den annen side skrev McCartney stort sett gode låter, men både «Ob-La-Di, Ob-La-Da» og «Maxwell's Silver Hammer» var mislikt av samtlige andre enn McCartney. Harrison syntes at det var betenkelig at disse sangene ble foretrukket foran mye av det han hadde skrevet. Lennon mente selv at musikken til McCartney hadde blitt «søt og smakløs».. Starr sa at enda det bare tok et par dager å ta opp «Maxwell's Silver Hammer», føltes det som flere uker. De tre andre nektet McCartney å gi ut «Ob-La-Di, Ob-La-Da» på single.

I tillegg fantes det også andre «Slanger i paradis». Oppfinneren Alexis Mardas, kjent i miljøet som «Magic Alex», sjarmerte seg inn i 1967. Han snakket om at han kunne forbedre studioet og ordne 72-spors opptak der Beatles hadde en 9-spors tilgjengelig. Det er også mulig at Alex var ansvarlig for ryktet at Yogi var seksuelt aggressiv, og han skapte intriger ved å innynde seg på Cynthia Lennon. Da Beatles ga Magic Alex lov til å sette opp studioet deres i Baker Street, viste det seg da Martin inspiserte det at studio var nesten ubrukelig. Lennon uttalte senere at etter å ha introdusert Mardas til gruppen, gikk ting fra vondt til verre.

Et annet problem var manager Allan Klein. Hans økonomiske krumspring og manipulering av Lennon, Starr og Harrison, skapte en splid mellom bandmedlemmene. På tross av at Klein allerede hadde forsynt seg grovt av inntektene til The Rolling Stones, anbefalte Mick Jagger The Beatles å ta ham som rådgiver. The Sunday Times beskrev ham som «en av de største snikene i popjungelen». Daily Mail omtalte ham i 2009 som rockens store svengali.

I et intervju med David Frost sa imidlertid McCartney i 2012 at Yoko Ono ikke var skyld i Beatles' oppbrudd, og at enda han mislikte at hun blandet seg i studio, var Klein et større problem, og intern krangling var det avgjørende. Samtidig er det ikke usannsynlig at spliden mellom Lennon og McCartney i stor grad handlet om nettopp Ono og Klein.

Beatles vs. Stones

The Rolling Stones hadde mye til felles med The Beatles.

Da de to bandene The Beatles og The Rolling Stones var i starten av sin popularitet, var mange fans delt mellom hvem som var favoritten, og det var en slags rivalisering mellom fans av Beatles og fans av Rolling Stones. Det har vært mange uttalelser om hvem som var best, tøffest, best live og flinkest til å skrive sanger.

I utgangspunktet er imidlertid debatten om rivaliseringen litt pussig. Begge band innrømmet gjerne at det ikke var noen rivalisering, og at de to egentlig var venner og hadde gjensidig respekt. Det var også slik at det var George Harrison som gjorde agent Dick Rowe oppmerksom på The Rolling Stones. I tillegg var det Lennon og McCartney som skrev The Rolling Stones' andre single og deres første topp 20-hit, «I Wanna Be Your Man», som endte på 12. plass. Dette ble også startsskuddet for samarbeidet mellom Mick Jagger og Keith Richards som låtskrivere. I en periode samarbeidet også Stones og Beatles slik at de ikke utga singler samtidig.

Likevel fantes det stikk. Det var for eksempel Jagger som anbefalte Allen Klein til The Beatles. John Lennon kommenterte i 1963 at han var lei av folk som kopierte dem:

Det hjelper ikke at de sier at e er studenter, og at det er derfor de lar håret gro. Vi var alle studenter før vi flyttet til London, og vi hadde ikke denne typen frisyre den gang, eller hva? (...) På tiooen av det hele surfer visse band videre på den amerikanske rythm'n'blues-bølgen--- den typen musikk vi spilte for to år siden.

Dette kan virke som pussig kritikk ettersom Lennon faktisk fikk hårsveisen, via Astrid Kircherr, fra et studentmiljø, og ettersom han knapt hadde vært student. Rolling Stones kjente heller ikke til The Beatles i 1961, og kunne derfor ikke vite hva slags musikk de spilte da. Han fortsatte kritikken også etter oppløsningen av The Beatles:

Jeg kunne gjerne ramse opp alt hva vi gjorde i studio og hva The Stones gjorde to måneder etterpå - på hvert jævlige album - Mick etterliknet absolutt alt vi gjorde. Han imiterte oss. Og jeg vil gjerne understreke for dere i undergrunnspressen (sic) at - Satanic Majesties er Pepper, 'We Love You' - det mest håpløse makkverket - er 'All You Need Is Love'

Igjen er det litt pussig at akkurat «We Love You» ble angrepet, ettersom Lennon og McCartney hjalp dem med den. I tillegg er det slik at mens covere eller titler kan minne (også tittelen «Let It Bleed» er mistenkelig lik «Let It Be»), er musikken lite lik. Imidlertid var det flere kritikere som mente at Their Satanic Majesties Request var «surrogat-Beatles» og et mislykket hippie-forsøk.

En uenighet handler også om bandenes image. Ifølge journalisten Tom Wolfe «ville Beatles holde hånden din, mens Stones ville brenne byen din». Beatles var de rene guttene, mens Stones var de skitne og uoppdragne. I tillegg ble det påstått av Stones-fans at Rolling Stones var et langt bedre live-band. Dette er også en merkelig sammenlikning, ettersom The Beatles knapt kunne høre hverandre spille under sin popularitet. Lemmy Kilminster hadde en annen oppfatning om konkurransen:

«..the Beatles were hard men too. Brian Epstein cleaned them up for mass consumption, but they were anything but sissies. They were from Liverpool, which is like Hamburg or Norfolk, Virginia--a hard, sea-farin' town, all these dockers and sailors around all the time who would beat the piss out of you if you so much as winked at them. Ringo's from the Dingle, which is like the fucking Bronx. The Rolling Stones were the mummy's boys--they were all college students from the outskirts of London. They went to starve in London, but it was by choice, to give themselves some sort of aura of disrespectability. I did like the Stones, but they were never anywhere near the Beatles--not for humour, not for originality, not for songs, not for presentation. All they had was Mick Jagger dancing about. Fair enough, the Stones made great records, but they were always shit on stage, whereas the Beatles were the gear.»

Likhetene er imidlertid større enn forskjellene. The Beatles hadde langt mer skjulte meninger bak «I Want To Hold Your Hand» enn antatt. I tilegg har Kilmister rett i at The Beatles i sine tidligere dager var langt mer viltre enn de ble etter Epsteins makeover. Image var uansett i stor grad pressestyrt: Beatles passet hos alle, mens The Stones var tenåringsgenerasjonens talerør. Dette gjorde også sitt til det McMillian kaller et særegent snobbefenomen, «rockisme», dukket opp, der rock var bra og pop var dårlig og Stones var derfor å foretrekke. Samtidig var The Beatles langt fra så uskyldige som man kunne få inntrykk av. Tenåringsbladet «Boyfriend» beskrev dem som «Nesten skremmende unge menn», og mente at de så ondskapsfulle ut i en slags 1700-tallsmåte. The Beatles ble på ingen måte skremt av den skitne fellesleiligheten til The Stones, Paul McCartney så ut som om han hadde vært et likende sted før.

En av forskjellene var måten bandene fungerte på. The Beatles var et team, de var venner. The Stones hadde interne krangler særlig mellom Jagger/Richards på den ene siden og Jones på den andre. Jones var den mest talentfulle, men han var også en sosiopat. Der alle i Beatles sang, tre av dem godt, var det bare Mick Jagger som kunne synge i The Stones.

Lennon og McCartney som to separate og forskjellige låtskrivere

Se også: Lennon/McCartney

Det finnes flere oppfatninger om at Lennon og McCartney var forskjellige låtskrivere. Overgeneraliseringer om forskjellene handler om flere ting. En er at Lennon skrev for det meste rockelåter og McCartney sto for balladene. En annen er at McCartney hadde dagligdagstemaer (det Lennon kalte «bestemorslåter») mens Lennon skrev vittige og selvutleverende sanger («Norwegian Wood», «I'm Only Sleeping»). En tredje er gjerne at McCartney var klart best på melodi, mens Lennon var best på tekst.

Ballade vs. rock

John Lennon har selv sagt at han alltid har foretrukket rock'n'roll og at han uttrykte seg selv best med rock'n'roll. McCartney på sin side sa at han i begynnelsen ville skrive sanger for Sinatra. Slik kunne man forvente seg at de to fordelte seg mer slik at rock var Lennons område og ballader McCartneys. I tillegg er fire av de mest kjente balladene skrevet nesten bare av McCartney («Hey Jude», «Yesterday», «Let It Be» og «Eleanor Rigby»), mens Lennons mest kjente mer eller mindre egenkompnerte sanger ofte er enten psykedeliske («Strawberry Fields Forever», «Being For the Benefit of Mr. Kite!»), rocka («A Hard Day's Night» og «I Feel Fine») eller folk rock («Norwegian Wood»).

Det finnes imidlertid flere moteksempler. Lennon skrev ballader, for eksempel «If I Fell» (1964), «In My Life» og «Girl» (1965), «Dear Prudence» og «Julia», den sistnevnte også svært personlig,(1968) og «Across The Universe» (1969). Også etter The Beatles skrev han en rekke ballader. Paul McCartney på sin side skrev flere rockelåter, blant annet førstesporet på førstealbumet, «I Saw Her Standing There» (1963), «I'm Down» (1965), «Paperback Writer» (1966), «Helter Skelter» og «She Came In Through the Bathroom Window» og «The End» (1969). McCartney skrev også rcokelåten «Live and Let Die» etter bruddet.

Bestemorslåter mot selvransakelse

Lennons kommentarer om McCartneys «bestemorslåter» må forstås i sammenheng. Lennon hadde også skarpe ord om egne låter han ikke likte, som «It's Only Love» («That's the song I really hate of mine»), «Run For Your Life» («Another one I never liked») og «And Your Bird Can Sing» («Another horror»). For McCartneys del handler det i hovedsak om et beskjedent antall åter («When I'm Sixty-Four», «Ob-La-Di, Ob-La-Da», «Maxwell's Silver Hammer» og «Your Mother Should Know»), mens Lennons største selvransakende periode var akkurat rundt 1965-1966, mens det i liten grad merkes på «Sgt. Pepper», «The Beatles» eller «Abbey Road». Optimismen fra McCartney og pessimismen fra Lennon i «Getting Better», der Lennon la til «Couldn't get no worse», er ofte brukt som eksempel. Sangen handler imidlertid om en opprører og konemishandler.

Melodi og tekst

Walter Everett kommenterte at Lennon hindret McCartney i sine verste ordlegginger. Han siterer også George Maritin i at Paul hjalp John musikalsk fordi han hadde større forståelse for harmoni og musikkteori, mens John var en mester på billedliggjøring og ord, og fikk Paul jobbe hardere med teksten. Lennon selv sa i et intervju med Playboy at «Det var en periode da jeg trodde at jeg ikke skrev melodier, at Paul skrev dem og at jeg skrev enkel høylytt rock 'n' roll. Men, selvfølgelig, når jeg ser på noen av mine sanger... «In My Life» eller noe av de tidligere sakene ... «This Boy». Jeg skrev melodier så godt som noen» I dette intervjuet understreket han også at Paul McCartney var en god lyriker som ikke trodde at han var det, og at enkelte av tekstene hans, som «Hey Jude», er svært gode.

Joshua Wolf Shenk har uttalt at behovet for å splitte låtskriverparet i sine to deler er et meningsløst tidsfordriv og at de to stort sett hele tiden var et samarbeidende par. Jessy Krupa kommenterte i 2010 at presse og fans kan ha ansvar for noe av de påståtte forskjellene og rivaliseringen mellom de to. Lennon selv sa noe liknende, at da han sa at flesteparten av sangene ble skrevet hver for seg, løy han, og at mange sanger var skrevet «eyeball to eyeball». Den gjensidige påvirkningen kommenterte George Martin slik: «Hele tiden prøver [Paul] å gjøre det bedre. særlig ved å være jevngod med Lennons talent for å skrive ord. Å møte John har fått ham til å skrive lyrikk med mer dybde. Hadde han ikke møtt John, tviler jeg på om Paul hadde kunnet skreve Eleanor Rigby. (...) John er veldig lat, ulik Paul. Uten Paul hadde John ofte gitt opp. John skriver for egen underholdnigs skyld.»

Plateutgivelser

Se også: The Beatles' diskografi

The Beatles ga ut elleve album, en dobbelt-EP, 12 EP-er, et filmmusikkalbum med fire nye sanger og en rekke singler i Storbritannia. I oversikten under har vi fokusert på disse albumene på bekostning av de amerikanske, kanadiske og samlealbum fra andre deler av verden. Se diskografien for en mer helhetlig gjennomgang. Vi har imidlertid tatt med «Magical Mystery Tour» som LP, slik den ble sluppet på det amerikanske markedet.

Ettersom The Beatles, EMI, Parlophone og Apple ikke har gitt ut noen offisielle live-album bortsett fra Anthology, har vi ikke tatt med disse heller i denne oversikten.

Studioalbum

• Please Please Me (1963)
• With The Beatles (1963)
• A Hard Day's Night (1964)
• Beatles for Sale (1964)
• Help! (1965)
• Rubber Soul (1965)
• Revolver (1966)
• Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967)
• Magical Mystery Tour (1967)
• The Beatles («The White Album») (1968)
• Yellow Submarine (1969)
• Abbey Road (1969)
• Let It Be (1970)

Samlinger

Samlealbum

• 1962-1966 (1973)
• 1967-1970 (1973)
• Past Masters (1988)
• Anthology 1 (1995)
• Anthology 2 (1996)
• Anthology 3 (1996)
• Yellow Submarine Songtrack (1999)
• 1 (2000)

Samlebokser

• The Beatles Collection (1978)
• The Beatles Box Set (1988)
• The Capitol Albums, Volume 1 (2004)
• The Capitol Albums, Volume 2 (2006)
• Love (2006)
• The Beatles in Stereo (2009)
• The Beatles in Mono (2009)

Andre album

• The Beatles Christmas Album (US Fan Club) eller From Then To Us (UK Fan Club) (1970)
• Let It Be ... Naked (2003)

Konserter

• Se separat oversikt over The Beatles' konserter.

Filmografi

• A Hard Day's Night
• Help!
• Magical Mystery Tour
• Yellow Submarine
• Let It Be
• The Beatles Anthology
• All Together Now

Eksterne lenker

(en) The Beatles – galleri av bilder, video eller lyd på Commons Wikiquote: Paul McCartney, John Lennon, George Harrison, Ringo Starr and The Beatles – sitater

• Offisielt nettsted
• The_Beatles hos Store Norske Leksikon
• Den Norske Beatles-klubben
• The Beatles Interviews Database
• (en) The Beatles hos Last.fm
• The Beatles' sanger på hitlistene
• Words and Chords: The semantic shifts of Beatles chords
• The Beatles video og audio for fri bruk i katalogen Creative Commons