Frank Sinatra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frank Sinatra
Frank Sinatra '57.jpg
FødtFrancis Albert Sinatra
12. desember 1915[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hoboken (New Jersey)Rediger på Wikidata
Død14. mai 1998[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (82 år)
Los Angeles[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Desert Memorial ParkRediger på Wikidata
Ektefelle Mia Farrow (19661968)[6], Ava Gardner (19511957)[6], Barbara Sinatra (19761998), Nancy Sinatra (19391951)[7][6]Rediger på Wikidata
Far Anthony Martin SinatraRediger på Wikidata
Mor Dolly SinatraRediger på Wikidata
Barn Nancy Sinatra, Frank Sinatra jr., Tina SinatraRediger på Wikidata
Utdannet ved Hoboken High SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Fjernsynsskuespiller, filmskuespiller, skuespiller, sanger, stemmeskuespiller, jazzmusiker, låtskriver, filmprodusent, plateartist[8], filmregissørRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske parti (19441972), Det republikanske parti (1972–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Harry James & his Orchestra, Tommy Dorsey & His Orchestra, Rat PackRediger på Wikidata
Utmerkelser
20 oppføringer
Emmy-prisen, Golden Globe, Screen Actors Guild Life Achievement Award, Presidentens frihetsmedalje, Østerrikes æreskors for vitenskap og kunst, Peabody Award, Grammy Lifetime Achievement Award (1965), Grammy Trustees Award (1979), Grammy Legend Award (1994), Jean Hersholt Humanitarian Award, Oscar for beste mannlige birolle (1953), Cecil B. DeMille Award (1971), Kongressens gullmedalje, New Jersey Hall of Fame, Gaming Hall of Fame, Kennedy Center Honors, Johnny Mercer Award (1980)[9], Grammy Award for Album of the Year (1959)[10], Grammy Award for Best Vocal Performance, Male (1959)[10], stjerne på Hollywood Walk of FameRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerVokaljazz, storband,[11] blues, jazz, standardrepertoar, swing
InstrumentUkulele, triangel, kastanjetter, vokal
Stemmetypebaryton
Aktive år19351995
PlateselskapReprise, Columbia, Capitol, Warner Bros. Records, RCA
InnflytelseBillie Holiday, Bing Crosby
Nettstedhttp://www.sinatra.com
IMDbIMDb
Signatur
Frank Sinatras signatur

Francis Albert «Frank» Sinatra (født 12. desember 1915 i Hoboken i New Jersey, død 14. mai 1998 i Los Angeles i California) var en amerikansk sanger og skuespiller som blir oppfattet som av én av de aller best vokalister på sin tid,[12] spesielt anerkjent for sin perfekte frasering og timing. Han er kjent for sanger som «(Theme From) New York, New York», «My Way», «Fly Me to the Moon» og «I’ve Got You Under My Skin».

Sinatra var også en anerkjent filmskuespiller. Han vant Oscar for beste mannlige birolle i 1953, for sin rolle i Herfra til evigheten.

Sinatra fikk tidlig kallenavnet The Voice, og har blitt omtalt som en musikalsk legende og et amerikansk ikon.[13] Han var til tider en kontroversiell person i samtiden, blant annet på grunn av sine påståtte bånd til mafiaen og sitt anstrengte forhold til pressen.

Sinatra var en del av The Rat Pack, sammen med Dean Martin, Sammy Davis jr., Peter Lawford og Joey Bishop.

Sinatra avholdt to konserter i Norge, i Ekeberghallen i 1989 og i Oslo Spektrum i 1991. Konserten i Ekeberghallen var sammen med Sammy Davis jr. og Liza Minelli, hvor blant annet kronprins Harald og kronprinsesse Sonja var tilstede.[14]

Biografi[rediger | rediger kilde]

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Frank Sinatra ble født i Hoboken, New Jersey, som eneste barn av to italienske immigranter. Faren, Antonio Martino «Marty» Sinatra, var kroeier, proffbokser og brannmann. Moren, Natalina «Dolly» Garaventa var en dominerende person i lokalpolitikken, samt i sønnens liv og karriere.[12] Han gikk på David E. Rue Jr. High School fra 1928, men fullførte aldri utdannelsen.[15] Sinatra bestemte seg for å bli sanger etter å ha hørt Bing Crosby på radioen.[12]

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Sinatra var gift fire ganger, først med barndomskjæresten Nancy Sinatra fra 1939 til 1951. De fikk tre barn sammen, inkludert artistene Nancy Sinatra og Frank Sinatra jr. Sinatra innledet etter hvert et forhold til skuespillerinnen Ava Gardner, som førte til at han skilte seg fra Nancy Sinatra i 1951. Samme år ble han giftet han seg med Gardner, men ekteskapet var ustabilt og preget av krangling, og endte i skilsmisse i 1957.[16]  

I 1966 giftet den 50 år gamle Sinatra seg med 21 år gamle Mia Farrow, et ekteskap som endte med skilsmisse i 1968.

I 1973 giftet han seg med Barbara Marx Sinatra, et ekteskap som varte til hans død i 1998.

Politiske synspunkter[rediger | rediger kilde]

Selv om Sinatras mor var en aktiv politiker for Demokratene da han vokste opp, var det et møte med Franklin Delano Roosevelt i 1944, som for alvor vekket hans politiske interesse. Etter dette var han aktiv bidragsyter i presidentvalgkampene til flere demokratiske kandidater, som Roosevelts i 1944 og John F. Kennedys i 1960. Kennedy tok avstand fra Sinatra etter at han ble valgt til president, med bakgrunn i Sinatras påståtte forbindelser til mafiaen.[17]

I 1966 støttet han republikaneren Ronald Reagan i hans kampanje for å bli guvernør i California, og gikk over til republikanerne for godt fra begynnelsen av 70-tallet. Han støttet både gjenvalget av Richard Nixon ved presidentvalget i 1972 og Reagans valgkamper ved presidentvalget i 1980 og 1984.[18]

Sinatra var en sterk motstander av rasediskrimineringen i USA. Han bidro sterkt til å avskaffe segregering i Las Vegas, hvor afroamerikanske artister ikke fikk bo på mange av hotellene de opptrådte, men var henvist til områder i utkanten av byen. Han var en støttespiller for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, blant annet som bidragsyter på konserter til inntekt for Martin Luther King jr.[19]

Senere år og død[rediger | rediger kilde]

I februar 1995 gjennomførte Sinatra sin siste konsert, i Tokyo, Japan.[20] Han døde av et hjerteinfarkt 14. mai 1998, 82 år gammel.[21]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han begynte å synge i små klubber i New Jersey før han endelig fikk oppmerksomheten til trompetist og orkesterleder Harry James.[12] I juni 1938 skriver Sinatra en toårig kontrakt med James, et samarbeid som fører til Sinatras første kommersielle utgivelse, «From the Bottom of My Heart». Dårlige platesalg og manglende anerkjennelse gjør at Sinatra bryter samarbeidet med Harry James i november 1939, og blir vokalist i Tommy Dorsey Orchestra. Sinatra hadde ingen formell utdannelse eller opplæring i musikk, blant annet lærte han aldri å lese noter. Som vokalist i orkesteret til Tommy Dorsey lærte han seg både frasering og evnen til å trollbinde publikum, noe som bidro til at karrieren han skjøt fart.[22]

Som plateartist på Columbia Records hadde han blant annet den norskættede Axel Stordahl som orkesterleder.

Fra slutten av 1940-tallet sank Sinatras popularitet betraktelig. Skandaleoppslagene i forbindelse med affæren med Ava Gardner og det påfølgende skilsmissen fra Nancy Sinatra, kom samtidig med endrede musikkpreferanser i befolkningen. Salgstallene stupte og stadig færre kom på konsertene. Bunn ble nådd i 1952. Sinatra skylte store beløp i restskatt, han ble ikke spilt på radio, og både plateselskapet og managerbyrået sa han opp.[23]

1950-tallet[rediger | rediger kilde]

Veien tilbake til suksess gikk via Hollywood og rollen som Angelo Maggio i Herfra til evigheten, en tolkning som sikret han en Oscar for beste mannlige birolle i 1953. Samme år ble han også tilbudt platekontrakt med Capitol Records, et samarbeid som ble begynnelsen på Sinatras renessanse som sanger. I 1954 var han tilbake på hitlistene med sangen «Young at Heart», som nådde nummer to på listene.[24]

I 1955 spilte han inn albumet In The Wee Small Hours, et melankolsk album med ensomhet og tapt kjærlighet som gjennomgående tema. Det havarerte forholdet med Ava Gardner la deler av grunnlaget.[25] Albumet ble en umiddelbar klassiker og sikret seg en plass i musikkhistorien som et av verdens første konseptalbum.[26] I årene som fulgte ga Sinatra ut flere album med tapt kjærlighet og ensomhet som gjennomgående tema i sangene, sanger han omtalte som saloon songs.[27] Blant annet albumene Frank Sinatra Sings for Only the Lonely fra 1958 og No One Cares fra 1959.  

En av hans største suksesser på 1950-tallet ble albumet Songs For Swingin’ Lovers i 1956, som blant annet inkluderte Sinatra-klassikeren I’ve Got You Under My Skin.[28]Til tross for flere vellykkede album hos Capitol Records senere på 1950-tallet, som Come Fly With Me fra 1958, valgte Sinatra å bryte med selskapet. I 1960 grunnla han sitt eget plateselskap, Reprise Records.

1960-tallet og The Rat Pack[rediger | rediger kilde]

1960-tallet ble et Sinatras beste tiår. Selv om han hadde etablert sitt eget plateselskap i 1960, var først i 1966 han fikk den første store hit med Reprise. Det ble til gjengjeld den største singelsuksessen han noensinne skulle oppleve, Strangers In The Night. Sangen gikk rett til topps på listene i fire land, blant annet USA og Storbritannia.[29] De to neste åren ga han også ut flere populære singler, blant annet That’s Life og Something Stupid. Sistnevnte med datteren, Nancy Sinatra.

På tampen av tiåret spilte han inn en av sangene han er mest forbundet med i ettertiden, nemlig My Way. Sinatras versjon av sangen var Paul Ankas omskrevne og oversatte versjon av den franske sangen Comme d’Habitude. Sangen ble ingen stor hit i USA, men gjorde det svært bra i Storbritannia.[30]

Sekstitallet var også høydepunktet for The Rat Pack. Medlemmene av gruppen var ofte samlet på The Sands Hotel i Las Vegas, der de ble kjent for sene netter og høyt alkoholforbruk. De opptrådte på hotellene på kveldene og nettene, mens dagene ofte gikk med til å spille inn filmer, blant annet den opprinnelige Ocean´s Eleven (Nor: Elleve om kuppet).[31]

«Ol’ Blue Eyes Is Back»[rediger | rediger kilde]

I 1971 ble det annonsert at Sinatra skal legge opp karrieren, og trekke seg tilbake fra underholdningsbransjen. 13. juni 1971 gjennomfører han avslutningskonserten i Los Angeles og avslutter med sangen Angel Eyes. Det ble ingen lang pensjonisttilværelse for Sinatra, som i april 1973 gjennomfører en konsert i Det hvite hus, for president Richard Nixon og Italias statsminister Giulio Andreotti. Konserten førte til spekulasjoner om et mulig comeback.[32]

Allerede i slutten av samme måned var Sinatra, i all hemmelighet, tilbake i studio med dirigenten Don Costa. Frem til slutten av august spilte han inn 12 sanger, som ble albumet Ol’ Blue Eyes Is Back, som også skulle gi han det mest populære kallenavnet siden The Voice på 1940-tallet. Albumtittelen ble også navnet på en TV-spesial som ble sendt i november 1973, som ble godt mottatt av både publikum og kritikere. New York Daily News skrev blant annet at «Vi trodde vi var ferdige med å skrive kjærlighetsbrev til Sinatra. Nå er det på’n igjen!».[33] Den første konserten etter comebacket ble gjennomført i januar 1974, på Ceasars Palace i Las Vegas. Sinatra avholdt konserter i et høyt tempo gjennom 1970- og 80-tallet, også på en rekke scener han tidligere ikke hadde opptrådt. 26. januar 1980 fikk han en plass i Guiness rekordbok for høyeste antall betalende tilskuere på en konsert, etter at 175 000 mennesker hørte ham synge på Maracanã i Rio de Janeiro.[34]

I begynnelsen av desember 1994 kunngjorde Sinatra at han ville slutte med live-opptredner, og kun konsentrere seg om innspilling av plater. I februar 1995 gjennomførte han sin siste konsert, i Tokyo.[20]

Sinatra ble tildelt Presidentens frihetsmedalje (Engelsk: Presidential Medal of Freedom) av president Reagan i 1985, samt Kongressens gullmedalje i 1997, de to høyeste sivile utmerkelsene i USA.[35][36] Han har fått tre stjerner på Hollywood Walk of Fame for film, musikk og TV

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Som skuespiller[rediger | rediger kilde]

Frank Sinatra i 1973

Som regissør[rediger | rediger kilde]

Som produsent[rediger | rediger kilde]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • 1946 The Voice of Frank Sinatra
  • 1947 Songs by Sinatra
  • 1948 Christmas Songs by Sinatra
  • 1949 Frankly Sentimental
  • 1954 Songs for Young Lovers
  • 1954 Swing Easy!
  • 1955 In The Wee Small Hours
  • 1956 Songs for Swingin' Lovers!
  • 1957 Where are you?
  • 1958 Come Fly With Me
  • 1958 Only The Lonely
  • 1962 Sinatra and Swingin' Brass
  • 1963 Sinatra - Basie
  • 1966 Strangers in the Night
  • 1966 That's Life
  • 1967 Francis Albert Sinatra & Antonio Carlos Jobim
  • 1968 Francis A. and Edward K (med Duke Ellington)
  • 1969 My Way
  • 1971 Sinatra & Company
  • 1973 Ol' Blue Eyes Is Back
  • 1980 Trilogy: Past Present Future
  • 1984 L.A is My Lady
  • 1993 Duets
  • 1994 Duets II

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  3. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=francis+albert;n=sinatra, oppført som Francis Albert Sinatra
  4. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person ID sinatraf0
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  6. ^ a b c The Peerage person ID p24964.htm#i249632, besøkt 7. august 2020
  7. ^ eu.usatoday.com
  8. ^ besøkt 20. desember 2019
  9. ^ besøkt 10. februar 2019
  10. ^ a b besøkt 18. juni 2020
  11. ^ http://www.bbc.co.uk/programmes/b00tzntx.
  12. ^ a b c d «Frank Sinatra». britannica.com. 24. januar 2018. Besøkt 7. april 2018. 
  13. ^ «Clinton Reacts To Frank Sinatra's Death - May 15, 1998». edition.cnn.com. Besøkt 18. mars 2021. 
  14. ^ Kagge, Stein (14.04.1989). «Slengkyss og vink til fint publikum». Aftenposten. s. 45. 
  15. ^ Levy, Shawn (1998). «2». Rat Pack Confidential. London: Fourth Estate. s. 17. ISBN 1-84115-001-0. «He dropped out of school; he coundn't even keep a menial job» 
  16. ^ Knight, Timothy (2010). «2». Sinatra - Hollywod his way. Philadelphia: Running Press. s. 84. ISBN 978-0-7624-3743-6. «"His marriage to Ava Gardner was coming undone. They fought, reconciled, split up again. and spent time in separate places. The newspapers dubbed them the "Battling Sinatras".» 
  17. ^ «Frank Sinatra - The Rat Pack and the mob». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 17. mars 2021. 
  18. ^ Holm, Yngvar (1985). «Politikeren». Frank Sinatra - Hans liv og musikk. Oslo: Ypsilon Forlag AS. s. 181. ISBN 82-991183-4-4. 
  19. ^ Tawney, Raj. «Sinatra, civil-rights champion: A side of Frank not many people know». nydailynews.com. Besøkt 26. mars 2021. 
  20. ^ a b Field, Gregg. «Frank Sinatra's Concert Drummer Tells the Story of His Final Concert». Vanity Fair (engelsk). Besøkt 19. mars 2021. 
  21. ^ «Frank Sinatra er død». dagbladet.no (norsk). 15. mai 1998. Besøkt 19. mars 2021. 
  22. ^ Knight, Timothy (2010). «1». Hollywood his way. Philadelphia: Running Press. s. 13. ISBN 978-0-7624-3743-6. 
  23. ^ Britt, Stan (1999). «De gyldne årene». Sinatra 1915-1998 - Hans liv. Oslo: Chr. Schibsteds Forlag. s. 80. ISBN 82-516-1715-4. 
  24. ^ Britt, Stan (1999). Sinatra 1915-1998 - Hans liv. Oslo: Chr. Schibsteds forlag. s. 86. ISBN 82-516-1715-4. 
  25. ^ Britt, Stan (1999). Frank Sinatra - hans liv 1915-1998. Oslo: Chr. Schibsteds Forlag AS. s. 91. ISBN 82-516-1715-4. 
  26. ^ «#282 Frank Sinatra, 'In the Wee Small Hours' (1955)». Rolling Stone 500 Greatest Albums Of All Time (engelsk). Besøkt 17. mars 2021. 
  27. ^ «Frank Sinatra's saloon-song selection». the Guardian (engelsk). 29. oktober 2009. Besøkt 17. mars 2021. 
  28. ^ Holm, Yngvar (1985). «Plater». Frank Sinatra - Hans liv og musikk. Oslo: Ypsilon Forlag. s. 76. ISBN 82-991183-4-4. 
  29. ^ Britt, Stan (1999). Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998. Oslo: Chr. Schibsteds Forlag AS. s. 124. ISBN 82-516-1715-4. 
  30. ^ Britt, Stan (1999). Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998. Oslo: Chr. Schibsteds Forlag AS. s. 126. ISBN 82-516-1715-4. 
  31. ^ Williams, Richard (7. oktober 2010). «When the Rat Pack ruled supreme». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 18. mars 2021. 
  32. ^ Holm, Yngvar (1985). «Avskjeden». Frank Sinatra - Hans liv og musikk. Oslo: Ypsilon Forlag AS. s. 142. ISBN 82-991183-4-4. 
  33. ^ Britt, Stan (1999). Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998. Oslo: Chr. Schibsted forlag AS. s. 140. ISBN 82-516-1715-4. 
  34. ^ Britt, Stan (1999). «Surprise! Surprise!». Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998. Oslo: Chr. Schibsted forlag AS. s. 149. ISBN 82-516-1715-4. 
  35. ^ «Frank Sinatra Sings at the White House». WHHA (en-US) (engelsk). Besøkt 22. mars 2021. 
  36. ^ www.govinfo.gov https://www.govinfo.gov/content/pkg/PLAW-105publ14/html/PLAW-105publ14.htm. Besøkt 26. mars 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til:


musikerDenne musiker- og skuespillerrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide eller endre den.