Konseptalbum

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Beach Boys framfører «Good Vibrations», en av sangene fra Pet Sounds, kanskje det første moderne konseptalbum.
The Beatles, fra tiden etter Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, et av de mest kjente konseptalbum.

Konseptalbum er et begrep som benyttes på et musikkalbum hvor innholdet bidrar til å forme et enkelt tema eller en samlet historie; hvor hvert spor eller sang tematisk en en del av større helhet og hensikt, eller at de kollektivt får større betydning enn de gjør hver for seg.[1][2] Dette er typisk oppnådd gjennom en enkel sentral fortelling eller tema, som kan være instrumentell, kompositorisk, fortellende, eller lyrisk.[3] Et albums helhet, som design og utformingen av omslaget, tidsmessige nyanser, navn og rekkefølge på sangene, instrumentbruk eller fortellinger og historier musikeren vil framheve gjennom musikken, er med på å definere hva som er et konseptalbum. Konseptalbum som blir fremført som en musikal kalles en rockeopera. Det nøyaktige kriterium for et «konseptalbum» varierer, uten noe en klar konsensus.[4][2]

Formatet har sin opprinnelse tilbake til den politiske visesangeren Woody Guthries Dust Bowl Ballads (1940) og påfølgende popularisert av den tradisjonelle popsangeren Frank Sinatras rekke av album på 1940- og 1950-tallet. Men begrepet er oftest assosiert med rockemusikk. Fra og med midten av 1960-tallet ble flere godt mottatte konseptalbum utgitt av en rekke rockeband, og som i seg selv førte til utviklingen av progressiv rock/kunstrock og rockeopera. Siden da har mange konseptalbum blitt utgitt over en rekke forskjellige musikalske sjangre. Det første moderne konseptalbum kan ha vært The Beach BoysPet Sounds (1966),[5] men det konseptalbum som fikk største oppmerksomhet og betydning var The BeatlesSgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967). Konseptalbumet nådde dets høydepunkt på 1970-tallet i de ambisiøse albumene som Pink Floyds Dark Side of the Moon (1973) og The EaglesHotel California (1977).

Definisjoner[rediger | rediger kilde]

Konsept betyr planer, tanker, ideer, abstrakte forestillinger,[6] avledet på 1550-tallet fra middelalderlatin, conceptum, «utkast, abstrakt», i klassisk latin «(en ting) unnfanget»,[7][8] Det er ingen klar definisjon for hva som nøyaktig utgjør et «konseptalbum».[4][6] Fiona Sturges hevdet i en artikkel i The Independent at et konseptalbum «var opprinnelige definert som en LP-plate hvor sangene var basert på en dramatisk ide – men begrepet er subjektivt.»[4] En forløper til denne type album kan bli funnet i 1800-tallets sangsyklus,[9] men som i seg selv gir de samme vanskeligheter for klassifisering.[10] De meget brede definisjonene av et «konseptalbum» kunne potensielt omfatte alle soundtracks (album med musikk fra en særskilt film), samlealbum, tributealbum, julealbum, religiøse vekkelsealbum, og konsertalbum.[10]

De mest vanlige definisjoner referer til en utvidet tilnærming til rockens albumformat (som en fortelling, spill, eller opus), eller et prosjekt som enten roterer rundt et særskilt tema eller en samling av beslektet materiale.[10] AllMusic har skrevet at «Et konseptalbum kunne være en samling av sanger av en enkeltstående låtskriver eller et særskilt tema. Disse er konsept-LP som regjerte på 1950-tallet... frasen ’konseptalbum’ er uoppløselig knyttet til slutten av 1960-tallet da rockemusikere begynte å strekke grensene for deres kunstform.»[11] Forfatteren Jim Cullen beskrev konseptalbumet som «en samling av adskilte men tematisk forente sanger hvis helhet er større enn summen av dets deler.»[1] Forfatteren Roy Shuker definerer konseptalbum og rockeoperaer som album som er «forent av et tema, som kan være instrumentalt, kompositorisk, fortellende, eller lyrisk... I denne formen endret albumet seg fra å være en samling med uensartete sanger til et fortellende verk med et enkelt tema, i hvor de individuelle sangene går videre i hverandre.»[3] Fra å være en plate med en løs samling med sanger til et konseptalbum med tematiske sanger i en felles og mer ambisiøs kunstnerisk hensikt.

Historie[rediger | rediger kilde]

1940- og 1950-tallet: opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Den britiske musikeren Rick Wakeman fra gruppen Yes betrakter det første konseptalbumet for å være Woody Guthries album Dust Bowl Ballads fra 1940.[12] Fiona Sturges betrakter det som «kanskje» et av de aller første konseptalbum. Det består utelukkende av delvis selvbiografiske sanger om motgang og savn som amerikanske migrantarbeidere opplevde på 1930-tallet.[4] Sangene beskrev Guthries erfaring som okie under Dust Bowl, en periode preget av tørke, voldsom vinderosjon og økonomisk depresjon. Sangenes sosiale budskap ble en viktig innflytelse på senere musikere som blant annet Pete Seeger, Bob Dylan, Bruce Springsteen, Phil Ochs og Joe Strummer.

På slutten av 1940-tallet da LP-platen ble introdusert begynte komponister av space age pop («romalderpop») å gjøre det som senere ble kalt for konseptalbum. En del av de temaene som ble benyttet utforsket villmarksliv, en del ble gjort for å spilt mens man spiste middag eller slappet av, andre var abstrakte og sentrert rundt følelser. Disse ble fulgt på midten av 1950-tallet av oppfinnelsen av dobbeltfalsing eller utbrett på LP-platens omslag, noe som gjorde det mulig å ha tekster og bilder på platen som forklarte konseptet.[13]

Popsangeren Frank Sinatra spilte inn flere konseptalbum før 1960-tallets tidsalder med rock, inkludert In the Wee Small Hours (1955) og Frank Sinatra Sings for Only the Lonely (1958).[1] Sinatra er tidvis kreditert som oppfinneren av konseptalbumet,[14] begynnende med The Voice of Frank Sinatra (1946), noe som førte til tilsvarende utgivelser av Bing Crosby. I henhold til biografen Will Friedwald: «Sinatra ordnet sangene i en rekkefølge slik at sangtekstene skapte en strøm fra spor til spor, skapte et inntrykk av en fortelling, som i en musikalsk komedie eller opera. ... [Han var den] første popsangeren som brakte en bevisst kunstnerisk holdning til innspillingen.»[15][nb 1]

I henhold til forfatteren Carys Wyn Jones er The Beach BoysPet Sounds (mai 1966), The BeatlesRevolver (august 1966) og Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967), og The Whos Tommy (1969) flere steder sitert som de virkelige «første konseptalbum» grunnet deres «enhetlige fortreffelighet framfor et lyrisk tema eller underliggende musikalsk motiv.»[17] Skribenter og historikere har dog jevnlig omtalt Pet Sounds som det første konseptalbumet innen rockemusikk.[18][nb 2]

I henhold til musikkritikeren Tim Riley, «Strengt talt, har The Mothers of Inventions album Freak Out! [juni 1966] kravet på å være det første ’konseptalbum’, men Sgt. Pepper var den platen som gjorde ideen overvisende for flest ører.»[20][nb 3] Musikkologen Allan Moore uttalte at «Selv om tidligere album hadde et satt en forent stemning, det var på grunnlaget av innflytelsen fra Sgt. Pepper at hang for konseptalbum ble født.»[23][nb 4]

Det eksisterer påstander om andre album som «tidlige» eller «første» konseptalbum. Tidlig på 1960-tallet var det album innen amerikansk countrymusikk som hadde et tematisk innhold som gjør at de kunne argumenteres for som konseptalbum, men de har i stor grad blitt ignorert av rockfans og rockekritikere.[24] Standardverket The 100 Greatest Bands of All Time (2015) hevder at The Ventures var innovative i «ideen om rockkonseptalbum år før sjangeren er generelt anerkjent for å ha blitt født.»[25] Matt Springer ved nettstedet Ultimate Guitar hevder at The Beach Boys’ fjerde album Little Deuce Coupe (1963) kan bli betraktet som et tidlig eksempel på et konseptalbum, skjønt ikke forstått som det ved utgivelsen, og heller ikke umiddelbart i årene etter.[26] Brian Boyd i The Irish Times har fremmet The Kinks’ album Face to Face (oktober 1966) som det første konseptalbum: «Skrevet helt og holdent av Ray Davies, sangene var antatt å være knyttet av musikkstykker, slik at albumet kunne bli spilt uten opphold [mellom sangene], men plateselskapet slo seg vrang mot slik radikalisme. Det er ikke et av bandet beste arbeider, men det hadde en innvirkning.»[27]

1960- og 1970-tallet: Rockeopera og progressiv rock[rediger | rediger kilde]

Pink Floyd framfører deres konseptalbum The Dark Side of the Moon (1973)
De enkelte medlemmene i Pink Floyd: Roger Waters, David Gilmour, Nick Mason, og Rick Wright.

I henhold til forfatteren Bill Martin er ideen om konseptalbumet jevnlig nevnt i diskusjoner om progressiv rock. Om betegnelsen referer til album som har en tematisk enhet og utvikling gjennom det hele, da er det i virkeligheten antagelig færre konseptalbum enn hva man tror, men om definisjonen strekkes en del til hvor albumet er konseptet, da er det klart at progressiv rock er fullstendig en musikk av konseptalbum. Dette flyter direkte fra Rubber Soul (desember 1965) og deretter Revolver (1966), Pet Sounds, og Sgt. Pepper. I kjølvannet av disse albumene var det mange rockemusikere som tok opp tilnærmingen til «det fullstendige album».[28]

Konseptalbum som gjentagende tema innen progressiv rock var, i henhold til forfatteren Edward Macan, direkte inspirert av motkulturen assosiert med «de ur-progressive bandene på 1960-tallet», ettersom «den gjennomførte bruken lange former som programmatiske sangsykluser til konseptalbumet og multibevegelsesuiter framhevet hippienes nye, dopbaserte oppfatning av tid.»[29]

Popmatters’ Sarah Zupko merket seg at mens The Whos dobbeltalbum Tommy (mai 1969) er «populært antatt å være den første rockeopera, et ekstra langt konseptalbum med litterære figurer, en gjennomført fortelling, og en viss pompøsitet,» var det kortere konseptalbum som kom ut før den: Ogdens' Nut Gone Flake av Small Faces i 1968) og S.F. Sorrow av The Pretty Things, også i 1968).[30] Sistnevnte er basert på en novelle av sangeren Phil May og albumet er strukturert som sangsyklus som forteller om historien om Sebastian F. Sorrow fra fødsel via kjærlighet, krig, tragedie, galskap og mistrøstigheten i gammel alder. Til tross for overfladisk likhet med Tommy, har The Who har uttalt at albumet hadde ingen innflytelse på Pete Townshend da han skrev Tommy, men en del musikkskribenter har antydet det motsatte.[31]

I henhold til Jim Cullen nådde konseptet med konseptalbumet sitt høydepunkt på 1970-tallet med ambisiøse utgivelser som Pink Floyds Dark Side of the Moon (1973) og The EaglesHotel California (1977).[1] Pink Floyds album utforsket tematisk temaer som konflikt, grådighet, tidens gang, og mental sykdom, sistnevnte delvis inspirert av Syd Barretts stadig verre mentale tilstand. Gruppen benyttet en del avanserte innspillingsteknikker for sin tid og analog synthesizer er framtredende på flere spor. Lydeffekter, inkludert filosofiske sitater, benyttes på overgangene mellom sangene, men også en ekstern kvinnelig røst i Clare Torry som hadde en sangsolo uten sangtekst på en sang, «The Great Gig in the Sky». Albumets ikoniske omslag ble designet av Storm Thorgerson. Om Hotel California uttalte Don Henley kort tid før dets utgivelse at «Dette er et konseptalbum, det er ingen måte å skjule det, men det er ikke satt i det gamle ville vesten, cowboy-tingen. Det er mer urbant denne gangen. ... Det benytter California som et mikrokosmos for hele USA, eller hele verden om du vil.»[32]

I 2015 rangerte Rolling Stone albumet Dark Side of the Moon på førsteplass blant de 50 største progrockalum gjennom alle tider, også noterte seg albumets status som den nest mest solget album gjennom alle tider.[33] Pink Floyds The Wall (1979) var et dobbeltalbum av et langt tyngre rockpreget band, og med dens selvbiografiske understrømmer og oppsvulmede fortelling tok albumet Roger Waters’ egosentrisitet til nye høyder. Albumet, som er et av de mest berømte konseptalbum uansett opphav,[34] gjenopprettet bandets rang ved å danne grunnlaget for blant de mest gigantomaniske sceneshow med enorm dramatisk kraft. The Wall solgte i store mengder og sto på førsteplassen i Amerika i 15 uker, og skaffet Pink Floyd deres første og enste hitsingel på førsteplassen i Storbritannia med «Another Brick in the Wall (Part 2)».[35][nb 5]

1980-tallet og senere: Nedgang[rediger | rediger kilde]

Da TV-kanalen MTV som et sted å vise musikkvideoer ble singelen, den enkelte sang, verdsatt høyere enn albumet, og konseptalbum ble mindre dominerende utover 1980-tallet.[1][4] En del musikere fortsatt imidlertid å utgi konseptalbum og fikk en viss suksess på 1990- og 2000-tallet.[4] NMEs Emily Barker omtalte Green Days album American Idiot (2004) som en av de mer kjente eksemplene,[34] etter å ha ført konseptalbumet tilbake på albumlistene.[37] Dorian Lynskey, som skrev for magasinet GQ, merket seg fornyelse for konseptalbumet på 2010-tallet grunnet strømming: «Dette skjer ikke på tross av framveksten av strømming og spillelister, men på grunn av det. Truet av å bli avskjediget i den digitale tidsalder, har album kjempet seg tilbake ved å bli mer lik albumet.»[38] Det har blitt argumentert at konseptalbumet kunne også beskrive «denne nye generasjonen av konseptalbum for av en hovedgrunn. Det er for at det er en samklang mellom sangene på et særskilt album som nå har ekspandert til et bredere felt av visuell og kunstnerisk design og markedsstrategier som spiller inn i temaer og fortellinger som utgjør albumet.»[9]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ På slutten av 1940-tallet, boogie-woogie og stride spilte pianisten Pete Johnson inn et tidlig konseptalbum, House Rent Party (1946), hvor han begynte med å spille alene, tilsynelatende i nytt og tomt hus, og får deretter selskap av andre musikere. Hver har en enkeltsolo akkompagnert av Johnson, og deretter spiller hele gruppen en jamsession sammen.[16]
  2. ^ Beach Boys’ Brian Wilson sa om Pet Sounds: «Det var ikke virkelig et sang-konseptalbum, eller lyrisk et konseptalbum; det var i virkeligheten et produksjon-konseptalbum.»[19]
  3. ^ Frank Zappa uttalte at innenfor Freak Out!, «Det var ikke som om vi hadde en hitsingel og vi trengte å bygge et filter rundt det. Hver sang hadde en funksjon.»[21] The Beatles’ John Lennon kommenterte at «Sgt. Pepper er kalt det første konseptalbum, men det går ingen steder... det fungerer fordi var sa at det virket.[22]
  4. ^ Moore fortsatte med å si at «Ting kunne ha sett annerledes ut om Brian Wilson og The Beach Boys hadde greid å fullføre albumet Smile i tide. ... det ville ha foreslått en fullstendig annen mulig utvikling for konseptalbumet, hvor deler av spor opptrer på nytt i andre og produserte en form oppriktig talt langt mer sofistikert enn noen av dens samtidige.[23]
  5. ^ Både Tommy og The Wall ble tilpasset til spillefilm i henholdsvis 1975 og 1985.[36]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Cullen, Jim (2001): Restless in the Promised Land, s. 98
  2. ^ a b Elicker, Martina (2001): «Concept Albums: Song Cycles in Popular Music», s. 227–229.
  3. ^ a b Shuker, Roy (2012): Popular Music Culture: The Key Concepts, s. 5.
  4. ^ a b c d e f Sturges, Fiona (1. oktober 2009): «The return of concept album», The Independent.
  5. ^ Lambert, Philip (2007): Inside the Music of Brian Wilson, s. 249.
  6. ^ a b Elicker, Martina (2001): «Concept Albums: Song Cycles in Popular Music», s. 227.
  7. ^ «konsept», Bokmålsordboka
  8. ^ «concept (n.)», Online Etymology Dictionary
  9. ^ a b Cucchiara, Romina (10. november 2014): «The Concept Album As a Performative Genre», PopMatters.
  10. ^ a b c Elicker, Martina (2001): «Concept Albums: Song Cycles in Popular Music», s. 228.
  11. ^ «AllMusic Loves Concept Albums», AllMusic. 10. februar 2014.
  12. ^ Wakeman, Rick (forteller) (6. mai 2016): When Pop When Epic: The crazy world of the Concept Album, dokumentar fra BBC
  13. ^ McKnight-Trontz, Jennifer (1999): Exotiquarium: Album Art from the Space Age, s. 10.
  14. ^ Rojek, Chris (2004): Frank Sinatra, Polity.
  15. ^ Friedwald, Will (1995): Sinatra! the Song is You: A Singer's Art
  16. ^ Silvester, Peter (2009): A Left Hand Like God, A Study of Boogie-Woogie, 2. oppl., Scarecrow Press, s. 98-99
  17. ^ Jones, Carys Wyn (2008): The Rock Canon, s. 44.
  18. ^ Lambert, Philip (2007): Inside the Music of Brian Wilson, s. 249.
  19. ^ Tunbridge, Laura (2010): The Song Cycle, s. 173.
  20. ^ Riley, Tim (1988): Tell Me Why: The Beatles: Album By Album, Song By Song, The Sixties And After, s. 11.
  21. ^ Zappa, Frank; Occhiogrosso, Peter (1989): The Real Frank Zappa Book. New York: Poseidon Press, ISBN 0-671-70572-5, 65-80
  22. ^ Sheff, David (Januar 1981): «Interview with John Lennon and Yoko Ono», Playboy. Arkivert fra originalen den 25. september 2010.
  23. ^ a b Moore, Allan F. (2016): Song Means
  24. ^ Elicker, Martina (2001): «Concept Albums: Song Cycles in Popular Music», s. 234.
  25. ^ Moskowitz, David V., red. (2015): The 100 Greatest Bands of All Time, s. 689
  26. ^ Springer, Matt (7. oktober 2015): «52 Years Ago: The Beach Boys Release a Concept Album About Cars, ‘Little Deuce Coupe’», Ultimate Guitar.
  27. ^ Boyd, Brian (4. juni 2016): «The Beatles, Bob Dylan and The Beach Boys: 12 months that changed music», The Irish Times.
  28. ^ Martin, Bill (2015): Listening to the Future, s. 41.
  29. ^ Macan, Edward (1997): Rocking the Classics: English Progressive Rock and the Counterculture, s. 13.
  30. ^ «The Pretty Things: S.F. Sorrow», PopMatters. 6. januar 2009. Arkivert fra originalen den 23. juni 2008.
  31. ^ Strauss, Neil (3. september 1998): «The Pop Life; The First Rock Opera (No, Not 'Tommy')», The New York Times
  32. ^ Vaughan, Andrew (2015): The Eagles FAQ: All That's Left to Know About Classic Rock's Superstars, Hal Leonard Corporation, s. 165.
  33. ^ «50 Greatest Prog Rock Albums of All Time», Rolling Stone. 17. juni 2015.
  34. ^ a b Barker, Emily (8. juli 2015): «23 Of The Maddest And Most Memorable Concept Albums», NME.
  35. ^ Sinclair, David (1993): The Essential Guide to Rock on CD, Greenwich, s. 271
  36. ^ Mathijs, Ernest; Sexton, Jamie (2012): Cult Cinema, s. 211.
  37. ^ Stab (26 oktober 2015): «The Top 10 Concept Albums of All Time», Guitar World.
  38. ^ Lynskey, Dorian (13. juli 2015): «Why everyone from Beyoncé to Daft Punk is releasing a concept album», GQ.

Litteratur[rediger | rediger kilde]