Ringo Starr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Richard Starkey
Ringo Starr
Ringo Starr (2007).jpg
Den britiske musikeren Ringo Starr fotografert i 2007.
Født 7. juli 1940 (76 år)
Liverpool, England
Liverpool
Ektefelle Barbara Bach, Maureen Starkey Tigrett
Yrke Musiker, skuespiller, vokalist, låtskriver
Nasjonalitet England
Medlem av The Beatles
Utmerkelser Medlem av Den britiske imperieordenen, Oscar for beste originalmusikk
Sjanger Rock, pop
Instrument Trommer, perkusjon, piano, vokal, munnspill, gitar, orgel
Stemmetype Baryton
Aktive år 1957 til i dag
Plateselskap Parlophone, United Artists Records, Capitol, Apple, Swan Records, Vee-Jay, Tollie Records, MGM Records, Polydor, Atlantic, RCA, Mercury, Koch Private Music, Boardwalk Records, Rykodisc
Nettsted ringostarr.com
Band
The Beatles, Rory Storm and the Hurricanes, Ringo Starr & His All-Starr Band, Plastic Ono Band
Notable instrument(er)
Ludwig Super Classic Drumset
Ludwig Black Oyster Pearl Drumset

Richard Starkey (født 7. juli 1940 i Liverpool i England) er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Som Beatles-medlem er han innvotert i Rockens æresgalleri.

Før The Beatles[rediger | rediger kilde]

Richard Starkey vokste opp som enebarn i en arbeiderklassefamilie i Liverpool. I barneårene var han ofte syk og stadig fraværende på skolen. Spesielt dramatisk var en blindtarmbetennelse han fikk i tiårsalderen. Som mange andre ungdommer på 1950-tallet ble han begeistret for rockemusikk og skiffle. Han tok artistnavnet Ringo Starr og begynte i 1959 å spille trommer som medlem i et av Liverpools mest populære band på den tid, Rory Storm & The Hurricanes.

Bandet reiste til Hamburg, hvor flere britiske band hadde spillejobber rundt omkring på de ulike nattklubbene. Starr vikarierte iblant på trommer for The Beatles om deres egen trommeslager, Pete Best, uteble. Da George Martin uttalte at han i forbindelse med innspillingen av «Love Me Do» ønsket en annen trommeslager i studio, førte det til omrokeringer. Det ble klart for de andre medlemmene og manager Brian Epstein at Best ikke hadde det nødvendige potensialet til å fortsette i bandet. 16. august 1962 ble Best erstattet med Starr.

The Beatles[rediger | rediger kilde]

På albumet Please Please Me (1963) kan Starr kun høres på tamburin, men på singleversjonen av sangen er det han som spiller trommer. Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlesfeberen (Beatlemania) brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser.

Ringo sang vanligvis én sang på hver av LP-ene som The Beatles utga. Han sang på coverlåter som «Boys» (1963) og «Honey Don't» (1964) og «Act Naturally» (1965), på en låt John Lennon og Paul McCartney skrev for The Rolling Stones, «I Wanna Be Your Man» (1963), og flere skrevet spesielt med tanke på at Starr skulle være vokalist, slik som «What Goes On» (1965), hvor også Starr er kreditert som komponist sammen med Lennon og McCartney, «Yellow Submarine» (1966) og «With a Little Help from My Friends» (1967). Selv komponerte han og fremførte «Don't Pass Me By» (1968) og «Octopus's Garden» (1969).

Maureen Cox[rediger | rediger kilde]

Maureen Cox (født i Liverpool 4. august 1946) var en fast publikummer på The Cavern, og hadde en tid fast følge med Johnny «Guitar» Byrne, som var gitarist i Rory Storm & The Hurricanes, men fikk fast følge med Starr.

Etter hvert som The Beatles’ popularitet tiltok, Starr og resten av bandet til London. Dermed tok forholdet til Cox slutt. Starr ble nå ofte sett sammen med modellen Vicki Hodge.

Han giftet seg imidlertid med Maureen Cox i Caxton Hall 11. februar 1965 med manager Brian Epstein som forlover. Foruten parets foreldre var Lennon og hans kone Cynthia og George Harrison eneste gjester. Ringo og Maureen fikk tre barn: Zak (1965), Jason (1967) og Lee (1971).

Da ekteskapet ble oppløst i 1975 ble Cox tilkjent 500 000 britiske pund i skilsmisseoppgjøret. Senere kjøpte også Starr et hus til henne for 250 000 pund. I tillegg hjalp han henne økonomisk inntil hun 27. mai 1989 giftet seg (med Hard Rock Café-gründeren og milliardæren Isaac Tigrett).

Cox fikk benmargsbrokk og mottok benmargstransplantasjon fra sønnen Zak, men operasjonen var til ingen nytte. 30. desember 1994 døde hun av leukemi. Starr tok dødsfallet svært tungt, og Paul McCartney hyllet henne med en dedikasjon av balladen «Little Willow» (som han spilte inn på CD*en Flaming Pie i 1997.

Etter Beatlesepoken[rediger | rediger kilde]

It Don’t Come Easy[rediger | rediger kilde]

«The Beatles Story Exhibition»
Sitat Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig. Sitat
– Ringo Starr, 1981.

Starr solokarriere startet ganske svakt, samme år som The Beatles formelt ble oppløst. Som soloartist debuterte han med et album med evergreens, Sentimental Journey”. Til tittelsangen og «Stardust» fikk han hjelp med arrangementene fra Paul McCartney. Denne samlingen med coverversjoner var ment som en gave til moren Elsie. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville i løpet av seks dager.

I 1971 utga han hitsinglen «It Don't Come Easy» (med musikkvideo innspilt på Geilo i Norge. Mottakelsen var god. George Harrison og Stephen Stills spiller gitarer, Klaus Voormann bass, Ron Cattermole saxofoner og trompeter og Starr selv sang og trommet. Samme år deltok han også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.

I 1972 produserte Starr en dokumentarkonsertfilm om Marc Bolan og T. Rex. Filmen fikk navnet ”Born To Boogie.”

Starr var også den eneste fra The Beatles som opprettholdt kontakten med samtlige. Med sitt tredje album Ringo fra 1973 lyktes det ham å få sanger fra både Lennon, McCartney og Harrison, og samtlige bandmedlemmer spiller også på platen, men ikke på de samme sporene. Produsenten Richard Perry har senere uttalt at dette var det mest fascinerende og morsomme opptaket han noen gang hadde vært vitne til.[Note" 1] Platen ble påbegynt på initiativ fra Richard Perry i forbindelse med innspillingen av Son of Schmilsson for Harry Nilsson i 1972 og tatt opp igjen etter at artisten og produsenten møttes under Grammy Awards i Nashville i mars 1973. De avtalte å møtes i Sunset Sound Studios i Los Angeles. Albumet ble utgitt i USA 2. november 1973.

I 1974 fulgte Starr opp med LP-en Goodnight Vienna, som også oppnådde både publikumssuksess og rosende ord fra et samlet kritikerkorps. Singelen «No No Song» nådde til topps på de amerikanske hitlistene.

Hans utagerende livsstil skulle prege ham frem til høsten 1988. Fyllekalasene i Hollywood i 1973 og 1974 sammen med Keith Moon, John Lennon og Harry Nilsson førte også til ekteskapet med Cox gikk i oppløsning. Etter gjentatte sidesprang fra Starrs' side ble paret skilt i 1975.

26. januar 1976 utløp den niårige EMI-kontrakten til John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo Starr. EMI ga ut samle-LP-ene The Best Of George Harrison, Shaved Fish av John Lennon og Blast From Your Past av Ringo Starr, som samtidig ble den siste platen utgitt på Beatles' egen etikett (label) Apple Corps Limited. Derimot ga EMI ikke ut noen tilsvarende samleplate med McCartney, ettersom han valgte å fornye kontrakten med selskapet.

21. juni 1976 gjorde Ringo en gjesteopptreden med Wings i Los Angeles.

Personlige og økonomiske problemer[rediger | rediger kilde]

Starr hadde av økonomiske årsaker kjøpt hus i skatteparadiset Monte Carlo. Motgang på midten av 70-tallet gjorde at han søkte trøst hos den amerikanske skuespillerinnen Nancy Andrews – som Starr var utro med mens han fremdeles var gift med Maureen.

Første gang Nancy Andrews og Ringo viste seg offentlig sammen, var i august 1975 på «Rock Music Awards» i California. Starrs' nye amerikanske plateselskap Atlantic Records signerte samtidig en avtale med Polydor om at de skulle utgi platene i resten av verden.

I september 1977 ga han ut popalbumet Ringo The 4th. Dette var ifølge ham selv hans fjerde soloplate, fordi han valgte ikke å telle med Sentimental Journey eller Beaucoups of Blues, som kun inneholdt coverversjoner. Ringo The 4th tatt dårlig imot av kritikerne, og i likhet med den forrige platen solgte den dårlig.

Bad Boy[rediger | rediger kilde]

9. desember 1977 ga Polydor ut barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til Liverpool-musen Scouse. Han synger åtte av de femten låtene på platen, som i dag har antatt særdeles høy samleverdi. Starr avsluttet Polydor-kontrakten med pop-LP-en Bad Boy i 1978. I USA ble den utgitt av plateselskapet Portrait, ikke av Atlantic. For å promotere Bad Boy fikk Starr iscenesette et 48 minutter langt komishow, «Ringo» (ofte kalt «Ognir Rrats»), for fjernsyn. Her medvirket blant andre skuespillerne John Ritter og Carrie Fisher, og fortellerstemmen tilhørte George Harrison. Starr holdt som den eneste av de fire Beatler kontakten med de andre gjennom hele 1970-tallet. Så ofte anledningen bød seg avla han visitter hos John, Paul og George, og var hos dem alle en kjærkommen gjest. 5. november 1979 besøkte han John, og fikk han overlevert en demo til låta Life Begins At Forty, som John ønsket at Ringo skulle benytte seg av på sin neste plate. 28. november samme år brant i Ringos hus i Hollywood Hills ned. Uerstattelige gjenstander og minner fra tiden med The Beatles gikk tapt like foran øynene på Ringo, som bivånet flammenes rov fra gaten utenfor. I løpet av 1979 var Nancy Andrews ute av bildet, et siste, mindre hyggelig gjensyn, skjedde da hun 1. april 1981 saksøkte ham for 35 millioner kroner. I Nancys sted var han nå oftere å se sammen med blant andre 20-åringen Stephanie La Motta, og med sangerinnen Lynsey De Paul.

Katastrofal inngang til 1980-tallet[rediger | rediger kilde]

Ungkarstilværelsen tok imidlertid slutt da han 18. februar 1980 møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach under innspillingen av filmen ”Caveman” i Mexico by. De falt for hverandre, og ble uatskillige.

19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara og fikk ja.

Høsten 1980 jobbet Ringo i Nord-Hollywood med platen ”Can’t Fight The Lightening”, og det var meningen at musikerne skulle videre for å assistere John Lennon med oppfølgeren til ”Double Fantasy” da han ble skutt og drept på åpen gate utenfor hjemmet sitt i New York. Hendelisen gjorde at Ringo fullstendig mistet lysten til å arbeide, og plate ble først fullført uten Ringos deltakelse av nære venner i 1981. 27. april 1981 ble Ringo og Barbara gift i England, og juvelen i gifteringen var en glassbit fra frontruten på bilen de kjørte da de krasjet året før. ”Overlevde vi den bilulykken, kan vi overleve alt,” sa Ringo. Blant bryllupsgjestene var både Paul og George.

Siden plateselskapet Portrait ikke hadde større tillit til Ringo som artist, signerte han i 1981 ny platekontrakt med det nystartede, amerikanske Boardwalk, hvor sjefen Neil Bogart viste grenseløs begeistring og entusiasmr over Ringos plate ”Can’t Fight The Lightening.” Bogart forandret tittelen til ”Stop And Smell The Roses” og var den som utga platen i USA. I resten av verden utkom platen på RCA. Ringo var aktiv til å gi intervjuer og lage videosnutter for å promotere plate, som i enkelte land var utstyrt med roselukt på omslaget! Bestrebelsene hjalp imidlertid lite på platesalget, og det var bare så vidt den nådde innom hit 100-listene i USA. Det hjalp heller ikke på oppmerksomheten at platen ble den tvilsomme ære til del i USA å bli kåret til ”The Worst Album of 1981”.

Mens promoteringen av «Stop And Smell The Roses» fremdeles ble holdt i hevd knyttet Ringo i 1982 kontakt og uslitelig vennskap med seg Eagles-gitaristen Joe Walsh. Sammen med Walsh startet han innspillingen av albumet «Old Wave» – med sarkastisk hilsen til den nye musikkstilen new wave som gikk som en farsott over musikkverdenen på den tid. I forbindelse med plateutgivelsen uttalte Ringo: «Alle sa; det er new wave, datt er new wave’. Jeg valgte derfor å kalle platen for ’Old Wave’. På toppen av det hele var coverfotoet et bilde av meg som 18-åring med en gedigen sleik – en ’big wave’, he-he».

De fleste av låtene var signert Joe Walsh og Ringo, mens musikere som Gary Brooker, John Entwistle og Eric Clapton dukket opp opp og spilte på noen spor hver. Platen ble spilt inn i ”Tittenhurst” der Ringo fikk installert toppmoderne studioutstyr. Dessverre døde Boardwalk-sjefen Bogart av kreft i 1982, og dermed kollapset også selskapet. Da «Old Wave» omsider var klart for utgivelse måtte Ringo oppsøke RCA for å få dem til å overta.

Merkelig nok våget ikke RCA å gi platen ut verken i England eller USA, kun i Canada, Brasil og Japan. Original-LP-en er derfor blitt et ettertraktet objekt for Ringos tilhengere. «Old Wave» skulle på grunn av alkoholproblemer bli Ringos siste studioplate på hele ni år.

Ringo får vanskeligheter med alkoholforbruket igjen[rediger | rediger kilde]

Om det skyldtes at «Old Wave» floppet eller det var andre vanskeligheter som var skyld i det høye alkoholkonsumet gikk både Ringo og Barbara inn i en intens periode med fyll og spetakkel. Frem til avvendingskuren i 1988 gjorde sin virkning satte Ringo til livs ei flaske whisky om dagen. Han var full på TV, på scenen, i platestudioet og hjemme.

Til tross for alkoholproblemene bidro han stadig på andres plater, og både George og Paul forsøkte å involvere ham i sine prosjekter. I 1984 ble Ringo den nye fortelleren i den britiske fjernsynsserien for barn om lokomotivet Thomas. Ringo stemme er å høre i 26 episoder av serien. ”Det eneste problemet med den rollen var at jeg var full hele tiden,” mintes Ringo noen år senere.

Samme år fikk både Barbara og Ringo roller i Paul McCartneys musikkfilm ”Give My Regards To Broad Street,” en film som for øvrig ble slaktet av pressen da den fant veien til kinolerretet. Ringo gjorde i februar 1987 et forsøk på å spille inn nye låter, men fyllerøret kunne merkes på resultatet, og Ringo måtte til sist saksøke produsenten for å unngå at sangene ble utgitt mot hans egen vilje.

På vannvogna[rediger | rediger kilde]

Vendepunktet i deres ørkesløse liv i sus og dus skjedde 11. oktober 1988 da både Barbara og Ringo gikk med på et treukers avrusningsprogram i Tucscon, Arizona. ”Jeg er veldig glad for at Ringo gjør noe nå. Han er en flott kar og en god venn,” lød George Harrison kommentar. 23. Fullt restituert og edru la Ringo i juli 1989 ut på en omfattende USA-turné. For første gang siden turnéen med The Beatles i 1966 var han på veien med eget band av kjente og kjære musikervenner.

Jeg var i England i 1989 og lurte på hva jeg skulle gjøre fremover. Jeg fant ut at jeg ville turnere, men visste ikke hvordan,” uttalte Ringo til Billboard i 2001. ”Like etter fikk jeg tilbud fra konsertarrangøren David Fishof om å legge ut på turné. Det var som en beskjed fra høyere makter! Jeg spurte noen gamle musikervenner, blant andre Dr. John, Joe Walsh, Levon Helm, Garth Hudson og Nils Lofgren, om de ville ha det litt moro i sommer. Og slik startet det.” Også Paul McCartney var glad over Ringos nye liv. ”Det har gledet meg at Ringos turné gikk så bra som den gjorde. Jeg er glad han har skjerpet seg. Han innrømmer jo at han surret bort livet sitt, og når det gjelder en såpass flott fyr er det veldig trist,” sa Paul til MTV i 1990. ”Du vet, mennesker har mye sinne som ligger og dveler, og noen ganger kommer det ut i forskjellige former. Men han er storartet, jeg møtte ham for et par kvelder siden.”

Ringo fortsatte turnelivet med sitt All-Starr Band, og stadig nye innslag av celebre medlemmer som † John Entwistle fra (The Who), Gary Brooker fra (Procol Harum), Joe Walsh fra (The Eagles), † Rick Danko fra (The Band), Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra (Cream), som alle gis rom til å fremføre sine hits under konsertene. Live-CD-ene og -DVD-ene har formelig flommet ut fra turneene. I 1992 ga Ringo ut comebackplaten Time Takes Time på platemerket Private Music. Albumet ble omfavnet av både pressen og av Ringos trofaste fans. Platen ble fulgt opp med en Europa-turné, hvor Norge ikke var inkludert i reiseplanen.

Travel og produktiv[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr griper fatt i mikrofonen under åpeningsseremonien for Capital of Culture, 11. januar 2007. Foto:Darren Foster.

Midt på 1990-tallet var Ringo travelt opptatt med The Beatles’ ”Anthology”-prosjektet sammen med de andre gjenlevne medlemmer av bandet. Samtidig turnerte han verden rundt med Ringo Starr And His All-Starr Band.

Ringo satt inn på trommer på deler av Paul McCartneys ”Flaming Pie”-album i 1997. og i 1998 utga han studioplaten ”Vertical Man” på Mercury Records. Platen var ifølge kritikerne den beste platen han hade begått siden ”Ringo”, og hadde bidrag fra både Paul, George, Brian Wilson, Ozzy Osbourne, Alanis Morissette og Tom Petty. Likevel solgte den katastrofalt dårlig, og havnet fort som billigplate i butikkhyllene. Samme år la Ringo ut på ny Europa-turné, også denne gang uten at Norge ble berørt. Samme høst ga han ut liveplaten ”VH1 Storytellers.”

Knapt et år senere tolket Ringo noen av sine favorittjulesanger på platen ”I Wanna Be Santa Claus.” Da den lenge forventede dødsfallet til kreftsyke George Harrison inntraff 29. november 2001, gikk Ringo nok en gang inn i en periode av taushet og uvrksomhet. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003.

I 2003 var Ringo plateaktuell med ”Ringo Rama,” som kom ut på Koch Records. Nok en gang var kritikerne begeistret, men i likhet med Ringos tidligere plater ble det heller ikke denne gang noen bestselger. På ”Ringo Rama” er den rørende hyllesten til George Harrison, "Never Without You".

For Ringo som for de andre medlemmene av The Beatles har det vist seg umulig å løpe fra det de utrettet sammen på 1960-tallet, og det har da også blitt til at samtlige med tiden ga etter for publikums ønske om å høre de kjente stemmene foredra sine slagere fra den gang. I 1981 uttalte riktignok Ringo oppgitt at ”Det er morsommere for meg å snakke om platene jeg lager nå, fremfor dem vi har snakket om de siste tjue årene…”, men alle sangene han ble betrodd av John og Paul, sangene han selv komponerte for gruppa og standardrockere han fikk synge på plater og konserter da Beatlemania feberen herjet verden finnes inkludert i dagens konsertrepertoar.

Ringo oppsummerte sine talenter i 1995:

Sitat «På en skala fra én til ti, gir jeg sangstemmen min en femmer – men en tier for hvordan jeg evner å gjøre sangene til mine egne. Jeg blir en bedre og bedre låtskriver, så der gir jeg meg selv en åtter. Og trommespill? Ti! Nei vent, vi sier hundre». Sitat
– Ringo Starr, 1995

Ringos skuespillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Ringo har tidvis jobbet som skuespiller over tre decennier siden han i 1964 debuterte i A Hard Day’s Night. Han spilte mot bla. Marlon Brando og Richard Burton i "Candy" (1968)og mot Peter Sellers i The Magic Christian (1969) og sammen med Frank Zappa som hans alter-ego i ”200 Motels” (1971). Han hadde også en sentral rolle i ”That’ll Be The Day” (1973. Han gryntet seg gjennom "The Caveman" (1980) og ikke å forglemme den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984) og deltakelsen i Paul McCartneys musikkfilm ”Give My Regards to Broad Street” (1984). De fleste filmene finnes tilgjengelige på DVD.

Ringos barn[rediger | rediger kilde]

Ringo fikk tre barn med sin første kone Maureen Cox. Barbara Bach og Ringo har ingen barn sammen.

Zak Starkey , født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og erstattet i 1996 Keith Moon som trommeslager i The Who. Han var med da The Who gjestet Oslo Spektrum 26. april 1997. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle. Han kan nærmest regnes som frilans trommeslager, med en fot godt innenfor The Who-leieren. I dag spiller han fast med Oasis.

Jason Starkey ble født 19. august 1967, midt under Sgt. Pepper-hysteriet. I likhet med storebror og pappa, spiller også Jason trommer.

Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971.

Ringo i dag[rediger | rediger kilde]

Ringo er stadig travelt opptatt med CD- og DVD-utgivelser, konsertvirksomhet, og gjestespilling på andre artisters plater. Han rører ikke lenger rusmidler, og har sluttet å røyke. Han er som Paul, og tidligere også George, vegetarianer.

I 2003 utga Ringo billedboka Postcards From The Boys. Boka består av postkort som opp gjennom årene har blitt sendt til ham fra John, Paul og George. «Det er ganske utrolig at alle postkortene kom frem! Hadde Paul sendt meg et postkort med en tegning og en hilsen i dag, ville det havnet på E-Bay i morgen,» sa Ringo under boklanseringen.

«De siste 14 årene har Barbara og jeg bodd i Monaco, men vi har hus i England, Los Angeles og Colorado,» sa Ringo i 2003 om parets bosituasjon. Han reiser aldri langt uten sin kjære Barbara.

Flere studioalbum har det også blitt. I juni 2005 kom Choose Love og i 2008 Liverpool 8.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

  • Sentimental Journey (1970, Apple)
  • Beaucoups Of Blues (1970, Apple)
  • Ringo (1973, Apple)
  • Goodnight Vienna (1974, Apple)
  • Blast From Your Past (1975, Apple)
  • Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
  • Ringo The 4th (1977, Polydor/Atlantic)
  • Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
  • Stop And Smell The Roses (1981, RCA/Boardwalk)
  • Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
  • Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
  • Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
  • Time Takes Time (1992, Private Music)
  • Live From Montreux (1993, Rykodisc)
  • Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
  • Vertical Man (1998, Mercury Records)
  • Storyteller (1998, Mercury Records)
  • I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
  • The Anthology… So Far (2000, EMG)
  • Ringo Starr And His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
  • Extended Versions (2003, BMG)
  • Tour 2003 (2003, Koch Records)
  • Ringo Rama (2003, Koch Records)
  • Choose Love (2005, Koch Records)
  • Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
  • Y Not (2010, Hip-O Records)
  • Ringo 2012 (2012)

Noter[rediger | rediger kilde]


Kilder[rediger | rediger kilde]

  • After The Break-Up – Keith Badman
  • Record Collector 232, 1998
  • Working Class Hero – Neville Standard
  • Billboard, 18. mai 2001
  • Radiointervju fra 1976
  • ”Ringo Rama Radio Hour,” 2003
  • ”Old Wave”- og ”Stop And Smell The Roses”-CD-ene (innercoverord av Matt Hurwitz)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Siteringsfeil: <ref>-merker finnes for gruppenavnet «Note"», men ingen <references group="Note""/>-merking ble funnet, eller det mangler et avsluttende </ref>-merke.