Ringo Starr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Richard Starkey
Ringo Starr
Ringo Starr (2007).jpg
Den britiske musikeren Ringo Starr fotografert i 2007.
Født 7. juli 1940 (76 år)
Liverpool, Storbritannia
Liverpool
Ektefelle Maureen Cox Tigrett (1965–75)
Barbara Bach (1981–)
Yrke Musiker, skuespiller, vokalist, låtskriver
Nasjonalitet Britisk
Medlem av The Beatles
Utmerkelser Medlem av Den britiske imperieordenen, Oscar for beste originalmusikk
Sjanger Rock, pop
Instrument Trommer, perkusjon, piano, vokal, munnspill, gitar, orgel
Stemmetype Baryton
Aktive år 1957 til i dag
Plateselskap Parlophone, United Artists Records, Capitol, Apple, Swan Records, Vee-Jay, Tollie Records, MGM Records, Polydor, Atlantic, RCA, Mercury, Koch Private Music, Boardwalk Records, Rykodisc
Nettsted ringostarr.com
Band
The Beatles,
Rory Storm and the Hurricanes,
Eddy Clayton Skiffle Group,
Dark Town Skiffle Group,
Ringo Starr & His All-Starr Band,
Plastic Ono Band
Notable instrument(er)
Ludwig Super Classic Drumset
Ludwig Black Oyster Pearl Drumset

Richard Starkey (født 7. juli 1940 i Liverpool i England) er en britisk popmusiker, sanger, låtskriver og filmskuespiller. Han er først og fremst kjent som trommeslageren i The Beatles under artistnavnet Ringo Starr fra 1962 til gruppa ble oppløst i 1970. Han ble utnevnt til medlem av Order of the British Empire i 1965. Han er med i Rockens æresgalleri både som medlem av The Beatles og på egen hånd.

Ringo Starr vokste opp i et tøft miljø, og var mye syk. Han oppdaget trommer da han var på sykehus i Wirral, og ble svært begeistret for musikkinstrumentet. Han var med i flere band før han ble fast trommeslager for Rory Storm and the Hurricanes og så The Beatles. Etter The Beatles-perioden var Starr tidlig ute med soloalbum, og de første tre årene hadde han en rekke hits. Platesalget ble imidlertid dårlige og dårligere fra omtent 1975, og i 1983 fikk han ikke gitt ut sitt nyeste album i Storbritannia eller USA. Han hadde også til en viss grad en skuespillerkarriere, og i 1980-årene jobbet han med barneprogrammer, da særlig fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans.

Starr slet lenge med alkoholisme, men gikk på avrusning i 1988, og har siden holdt seg edru. I denne tiden har han hatt både solofremføringer og et eget band, Ringo Starr & His All-Starr Band. Enda soloplatene fortsatt selger i beskjedne mengder, har konsertene med All-Starr Band vært store suksesser. Han giftet seg for første gang i 1965 med Maureen Cox, men hun forlot ham etter gjentatte utroskap fra hans side. I 1981 giftet han seg med skuespilleren Barbara Bach.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Richard Starkey vokste opp i det harde arbeiderklassemiljøet i Dingle, Liverpool.
Foto: John Bradley
Starr omtales som Starkey fram til han fikk kunstnernavnet av Rory Storm. I det første avsnittet omtales Ringo som Starkey og faren med samme navn som Starkey den eldre.

Richard Starkey ble født en uke etter termin i andre etasje ved Madryn Streeet 9 i Dingle i Liverpool. Han ble døpt fjorten dager senere i St. Silas-kirken, oppkalt etter sin far, også han Richard Starkey.[1] Faren jobbet som konditor, og brøt dermed en lang linje med folk som jobbet i skipsindustrien.[2] Moren, Elsie Starkey, født Gleave, giftet seg med Richard Starkey den eldre i 1936, også i St. Silas, 22 år gammel. Ekteskapet var ikke ideelt, og faren dro vekk fra familien etter syv års ekteskap, kort etter Starkeys tredje bursdag.[3]

Ringo Starrs hjem i Admiral Grove nummer 10 i Liverpool

Starkey var enebarn, og mye alene. Han var også mye syk, og ble godt tatt vare på av mormor Annie og morfar Johnny. Annie var sjokkert over at Starkey var venstrehendt, og uttalte at hekser eller djevelen hadde besatt ham. Starkey omtalte henne ofte som «Liverpools Voodoo-dronning». Likevel var kårene trange for Elsie, som jobbet med å vaske trapper og i en grønsakshandel før hun måtte gi opp Madryn Street og flytte til Admiral Grove 10, der hun sannsynligvis jobbet på en av de nærliggende pubene.[4]

Starkeys sykdom ble spesielt alvorlig sommeren 1947. Først ble han diagnostisert med blindtarmbetennelse, men så viste det seg at blindtarmen hadde sprukket og skapt bukhinnebetennelse. Elsie Starkey fikk høre tre ganger at gutten ikke kom til å overleve natten, og det var først tidlig i 1948 at han var ute av koma og bevisst lenge nok til at han kunne begynne veien tilbake til god helse.[5] Denne dramatiske begynnelsen på skolealderen gjorde at Starkey lå langt bak de andre. Han hadde i utgangspunktet aldri vært spesielt glad i skolen, og ettersom han ikke kom tilbake til Admiral Grove 10 før sommeren 1948, valgte han å skulke oftere enn å jobbe for å bli bedre. Det var av barndomsvenninnen Marie Maguire at Starkey i det hele tatt lærte å lese.[6]

Mot slutten av 1951 kom Harry Graves inn i livet til Elsie og Richard Starkey. Graves var opprinnelig fra Øst-London, men flyttet til Dingle i 1946 etter et havarert ekteskap. I Harry Graves fikk Richard Starkey en farsfigur, og Starkey har selv sagt at han lærte mildhet fra Graves.[7] Den 17. april 1954, etter at Elsie og Richard Starkey den eldre skilte seg, giftet Harry Graves og Elsie Starkey seg. Starkey ønsket Graves velkommen som stefar, men fikk større utfordringer litt over en måned senere, da han ble syk med lungehinnebetegnelse. Dette utviklet seg til tuberkulose, og han ble sendt til Wirral der luften var friskere. Dette ble spikeren i kisten for Starkeys skolegang, men det startet hans fascinasjon for trommer da en musikklærer tok med slagverkinstrumenter.[8]

Band før The Beatles[rediger | rediger kilde]

Det var i utgangspunktet et tøft miljø i Dingle, men med fremveksten av Teddy Boys ble det hakket verre. Ringo Starr ble med i den lokale gjengen, fordi alternativet var å ikke ha noen som beskyttet seg, og bli banket opp av alle. Han så bruk av kniv og rørgjenstander i voldelige gatekamper, men tok liten del selv, ettersom han var «sykehusgutten».[9] Starkey hadde ingen ønske om videre skolegang, og i 1956 fokuserte han på å få seg jobb. Han hadde to mislykkede forsøk, begge etter at Harry Graves hadde puttet ut følere. Først jobbet han som løpegutt ved British Railways, men mistet jobben da han strøk på den fysiske testen. Deretter jobbet han som barmann på TS «St. Tudno» mellom Liverpool og nord-Wales, men fikk sparken da han møtte opp full på jobb og skjelte ut sjefen.[10][11] Deretter fikk Ringo en lærlingplass hos H. Hunt & Co, et firma som produserte utstyr til gymsaler og andre sportsarenaer.[12] Til 16-årsdagen fikk han en signetring av moren, og til jul et trommesett av Harry Graves.[13]

Inngangen til The Cavern Club i Liverpool, Ringo Starr spilte der både med Rory Storm and the Hurricanes og The Beatles.

Starkey ble god venn med en kollega fra Hunts, Roy Trafford. Begge var glade i rock and roll og country. De to og Starkeys nabo Edward Miles dannet et skiffle-band med Miles (med psevdonymet Eddie Clayton) på gitar og vokal, Starkey på trommer, Roy Trafford på te-kistebass i tillegg til John Dougherty (vaskebrett) og Frank Walsh (gitar).[14] De tok navnet «The Eddie Clayton Skiffle Group». Skiffle passet utmerket godt til Starkey, da musikkstilen krevde lite trening, og Starkey hadde hatt problemer med å øve hjemme på grunn av klager fra naboer. Eddie Clayton Skiffle Group fikk flere oppdrag, særlig ved Peel Street Labour, men også ved Wilson Hall, The Cavern og ved flere skiffle-konkurranser.[14]

I 1959 forlovet Miles seg, og bandet ble oppløst, noe som passet godt med at skiffle på den tiden var på vei ut. På tross av at dette betydde at Starr sto uten band, bestemte han seg for å sette igang med et eget. Han fikk med seg Jimmy Roughley på klarinett, Roy Trafford på gitar, Johnny Moony på trompet, en pianist og en på tekiste-bass. Mooney kunne bare «When the Saints Go Marching In», Roughley kunne bare spille i b-dur, pianisten kunne bare spille i C-dur, og Trafford var «ganske god». Etter et par øvinger ble bandet, som aldri rakk å få et navn, lagt ned. Starr var imidlertid så anerkjent at det ledende bandet, Darktown, etterspurte ham.[15]

Starkey ble i stedet med i The Raving Texans, som skiftet navn til Rory Storm and the Hurricanes. Andre medlemmer var Al Caldwell (med scenenavnet Rory Storm) (gitar/vokal), Johnny Byrne (gitar/vokal), Paul Murphy (gitar/vokal), Reg Hales (vaskebrett) og Jeff Truman (tekistebass).[16] Oppsettet ble etter hvert byttet til Storm (vokal), Byrne (rytmegitar), Charles O'Brien (sologitar), Wally Eymond (bass/vokal) og Starkey (trommer). Skiftet i instrumenter og færre vokalister viser at de beveget seg i retning mer rock and roll. Dette var med på å gjøre dem til det mest populære og ambisiøse bandet i Liverpool.[17] Rory Storm var en stor entertainer, og spilte en viktig rolle i at bandet ble så stort som det ble. De ble til og med nevnt i samme åndedrag som Gene Vincent da det skulle arrangeres en konsert i Liverpool.[18] I tillegg til at bandet skiftet navn, tok flere av medlemmene også nye kallenavn. Byrne ble Johnny Guitar, Eymond ble Lu Walters, O'Brien ble Ty Brian og Starkey ble Ringo Starr.[19]

Starr fikk et problem da det gikk så bra. Bandet fikk et tilbud om £25 hver for å spille på feriekolonien Butlin's, men om han takket ja til det, måtte han også avslutte lærlingperioden uten å få fullført. En trygg jobb hjemme ble dermed veid opp mot et liv som musiker. Caldwell overtalte Starr om å velge det sistnevnte. Rory Storm and the Hurricanes var førstevalget til Allan Williams da han skulle finne nye band i Hamburg etter at Derek and the Seniors hadde hatt stor suksess, men de kom først i oktober ettersom de hadde takket ja til Butlins.[16] Da hadde allerede The Beatles takket ja - ettersom også Gerry & The Pacemakers takket nei - og de to bandene spilte mye på rundgang, nitti minutter på, nitti minutter av.[16] Fra tid til annen spilte Ringo Starr med The Beatles når Pete Best var utilgjengelig.

Det gikk imidlertid ikke bare på skinner, og i 1961 var Starr arbeidsledig og vurderte å flytte til USA. I 1962 fikk han en god avtale der han kunne spille i bandet til Tony Sheridan, et av de største navnene i Hamburg, for £30 og en leilighet inkludert. Starr var med i en periode, men fikk hjemlengsel, og ble med til Butlin-sesongen igjen i sommeren.[20] Samtidig var George Martin misfornøyd med trommingen til Best i The Beatles, og etter at de bestemte seg for å droppe Best, ble Ringo Starr kontaktet, først av George Harrison hjemme hos Elsie Starkey, og så av John Lennon per telefon.[21] Den 16. august 1962 ble Starr med i The Beatles på betingelse av at han klippet håret som dem.

The Beatles[rediger | rediger kilde]

Starr var den eldste i bandet. Han hadde vokst opp i et tøft miljø, og vært med i en Teddy Boys-gjeng, i motsetning til de andre. Han hadde markert seg som medlem i en rekke band, og var anerkjent. Sånn sett var han godt respektert av de andre medlemmene i The Beatles lenge før han selv ble med. I tillegg matchet han deres humor og personlighet klart bedre enn Pete Best.[22]

Starr hadde opplevd at fans i Liverpool dårlig taklet at han erstattet Pete Best. På den første konserten etter byttet, den 18. august 1962, hadde Harrison fått et blått øye av fans av Pete Best, og flere i publikum ropte «Pete forever, Ringo never».[23] Enda halve fanskaren protesterte i den første konserten med Ringo, den 18. august, var dette borte den neste konserten fire dager senere.[24]

Fra nervøsitet til trygghet (1962–1964)[rediger | rediger kilde]

Den 4. september dro bandet for å ta opp to sanger. Den første var en coverlåt, «How Do You Do It?», som ingen av bandmedlemmene ville spille, og som etter hvert ble gitt til Gerry & The Pacemakers.[25] Den andre var «Love Me Do». De hadde tatt den opp tidligere, da med Best på trommer, den 6. juni. Martin hadde da gitt råd til bandet om hvordan de skulle forbedre sangen, og hadde anbefalt å bruke en annen trommeslager enn Best til å ta opp singlen. Martin hadde ikke anbefalt dem å bytte ut Best med Starr, men bare å bruke en studiomusiker under opptaket.[26]

Etter opptaket den 4. september var Martin ikke fornøyd med trommingen til Starr heller. Ifølge McCartney var Martin skuffet over at Starrs stortromme ikke hektet seg på basslinjen, noe som var vanlig i opptak på den tiden.[27] Det ble avtalt å prøve et nytt opptak den 11. september. Da Starr kom på den nye innspillingen av «Love Me Do», tok ikke Martin sjansen på at Starr holdt nivået, og leide inn den skotske studiomusikeren Andy White, og Starr ble degradert til tamburin. Dette gjorde Ringo svært skuffet.[28] Starr var imidlertid ikke den eneste som ikke leverte på opptaket, og selv uten ham tok det 15 forsøk på å finne en versjon som var bra nok til at Martin likte den - flere forsøk enn noen andre sanger på debutalbumet bortsett fra tittelsangen (18 forsøk).

Ringo-sanger på Beatles-album
Album Sang Original
Please Please Me «Boys» The Shirelles
With The Beatles «I Wanna Be Your Man» Lennon/McCartney
Beatles for Sale «Honey Don't» Carl Perkins
Help! «Act Naturally» Buck Owens
Rubber Soul «What Goes On» Lennon/McCartney/Starkey
Revolver «Yellow Submarine» Lennon/McCartney
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band «With a Little Help from My Friends» Lennon/McCartney
The Beatles «Don't Pass Me By» Selvskrevet
«Good Night» Lennon/McCartney
Abbey Road «Octopus's Garden» Selvskrevet

Usikkerheten rundt konsertene kombinert med at White hadde blitt hentet opp, gjorde at Starr var bekymret for at han selv hadde en kort karriere i bandet.[29] Imidlertid var Starr eneste trommeslager da The Beatles' neste single, «Please Please Me» ble spilt inn den 26. november med Starr på trommer, og White hadde ikke blitt hentet inn mer enn den ene dagen. «Please Please Me» var også en større hit enn forløperen.

debutalbumet fikk Starr synge en cover av The Shirelles' «Boys», en sang både Star og The Beatles med Best hadde fremført flere ganger tidligere.[30] Dette startet en trend der Ringo Star sang en sang på samtlige album, A Hard Day's Night og Let It Be unntatt, og på sangen «Matchbox», en annen Perkins-sang, og også en som The Beatles hadde overlatt til sin trommeslager Pete Best i Hamburg.

Starr var imidlertid også populær blant fansen, noe Maureen Cox fikk oppleve i form av drapstrusler og angrep fra andre jenter.[31] Hans økte popularitet på begge sider av Atlanterhavet fikk blant annet som resultat at trommeprodusenten Ludwig doblet salget av trommer etter at The Beatles dukket opp på Ed Sullivan Show.[32]

The Beatles ved ankomst til USA i 1964, Ringo Starr til høyre

Under de tallrike pressekonferansene, som gruppa måtte gjennom da Beatlemania brøt løs, utmerket Ringo seg med humoristiske uttalelser.[33] Starrs humor var både direkte og ufrivillig, og hans mange snublende munnhell er blitt verdenskjente. Hans klønete uttrykk, kalt «ringoismer» inkluderer «A Hard Day's Night» og «Tomorrow Never Knows».[34] I filmen A Hard Day's Night fikk Ringo rollen som en lakonisk og klovnete utgave av seg selv.[35] Alle medlemmene fikk sin egen del, men McCartneys ble sløyfet. Ringo skulle egentlig ha en lengre dialog med en gutt, men han møtte opp omtrent rett fra en nattklubb og var i så kraftig bakrus at han ikke kunne si mange replikker. I stedet filmet de ham mens han gjorde forskjellige ting. Denne scenen, kalt «lonely guy»-delen av Ringo, ga ham gode kritikker.[36] Ringo Starr fikk også gode kritikker for sin innsats i flimen Help!.[37]

I juni 1964 ble Starr igjen syk, kortvarig denne gangen, med halsbetennelse, og måtte fjerne mandlene. The Beatles var på vei ut på en turné, og brukte Jimmie Nicol som erstatter. Så fort Starr var frisk, var han tilbake i bandet igjen. Harrison var usikker på om de kunne dra på turné uten Starr, da det ikke var The Beatles uten ham.[38]

Turnéslutt og etablert liv (1965–1967)[rediger | rediger kilde]

Starr hadde klare bånd til sin arbeiderklasseoppdragelse, og lurte ofte på hva han skulle med alle de tingene han hadde fått som følge av suksessen.[39] Da Starr fikk sin MBE, ble han spurt av dronningen om det var han som hadde startet bandet, og han svarte at «Han kom sist, han var den lille karen», muligens i overført betydning.[40] Også Cox nevnte i et intervju at hun alltid opplevde at Starr hadde et stort mindreverdighetskompleks.[41]

Etter et svært hektisk turnéliv, og særlig kontroversene rundt Lennons uttalelser om at The Beatles var større enn Jesus, ble bandet, Starr inkludert, lei av å turnere. På det daværende tidspunktet var tre av de fire beatlene gift, etter at Harrison giftet seg med Pattie Boyd i 1966.For de tre begynte et mer etablert liv. Starr og Cox flyttet til Surrey, og han hadde tatt kontakt med den lokale golfbanen og blitt med Lennon på den lokale puben.[42]

Starr kommenterte svært sjelden musikkinnspillingen, men da han først hadde noe å si, ble han ofte hørt.[43] Han hadde beskjeden interesse for studioteknikk, og var derfor mye passiv i opptakene til Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band. Starr sa selv at han hadde så mye fritid at han lærte seg å spille sjakk.[44] Samtidig var det i denne perioden (1965-1967) at han virkelig bidro kunstnerisk til bandet med trommespill på «Ticket to Ride», «Rain», «Tomorrow Never Knows» og «A Day in the Life».[45] Starrs evne til å spille i mange tempo og i mange forskjellige sjangre kom godt med i denne perioden.[46]

Bandets sammenbrudd (1968–1970)[rediger | rediger kilde]

Starr var med på gruppens engasjement i meditasjon, og ble motvillig med til Rishikesh i India. Imidlertid hadde han mageproblemer etter en oppvekst med mye sykdom, og tålte ikke maten i India. Han og Maureen Cox dro hjem først av alle, og oppsummerte at det minte ham om Butlins feriekolonier.[47]

Langt verre var det da sangene fra oppholdet i Rishikesh skulle spilles inn til The Beatles-albumet. Etter mye intern kniving og krangling bestemte Starr seg for to ting: Han følte at han ikke spilte bra nok, og at de tre hadde et samhold han ikke var del av. Som resultat av dette dro han vekk 22. august 1968. Han opplevde at han senere forsto at alle de andre hadde følelsen av at de tre andre hadde en kjemi de selv ikke var med på. De andre tre sendte rosende telegrammer til ham og ba ham komme tilbake, og da han først kom, hadde Harrison dekket stolen hans med blomster.[48] Perioden borte hadde Starr brukt til å ta seg en ferie på yachten til Peter Sellers, og det var der han skrev «Octopus's Garden». Det ble imidlertid «Don't Pass Me By» som ble hans første egenkomponerte låt til å bli gitt ut, og den ble skrevet i 1964.[49]

Det ble imidlertid klart at økonomiske problemer med Apple Corps og interne krangler hadde kostet. I et intervju med BBCs radioreporter David Wigg den 21. januar 1969 fikkStarr et spørsmål om de er like nærme hverandre som tidligere. Han svarte:

«Ja, du vet, det er det berømte ordtaket at den man elsker tukter man. Og vi er veldig glade i hverandre, og vi vet det alle. Men vi fortsetter å såre hverandre av og til. Du vet... når vi bare misforstår hverandre og går vekk, og så bygger det seg opp til noe større enn det noen gang var. Så må vi gå i dybden og få det unnagjort, vet du. Ordne opp. Og derfor er vi fortsatt veldig nære.»[50]

Apples dårlige økonomi og den påfølgende sparkingen av venner gikk innover Ringo, men samtidig så han behovet for å sparke folk som han mente ikke gjorde jobben - eller nødvendigheten av å få Peter Brown til å sparke dem, som han forklarte til TV-programmet Late Night Line-Up med forklaringen at de alle var feiginger som ikke likte å sparke noen.[51]

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

Sitat Jeg er flink. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt stødig og samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet dersom en blir for ivrig. Sitat
– Ringo Starr, 1981.

Lennon hadde kommentert at han forlot bandet i november 1969, men lovte å holde det skjult til etter at Klein hadde ordnet avtaler med Capitol Records.[52] McCartney trakk seg tilbake til Skottland som følge av dette. Han planla sitt solo-album McCartney, og gikk med på å slippe det etter Let It Be. Imidlertid fikk han høre Phil Spectors overdrevne bruk av strykere, messingblåsere og kor på sangene, og ble rasende. Ettersom Klein nektet å forandre på noe og Spector ikke var å få tak i, bestemte McCartney seg for å slippe albumet den 10. april, noe som ville kollidere med Let It Be. Starr oppsøkte McCartney for å forhandle, men McCartney var i et ekstremt dårlig humør og kastet ut Starr. Starr ble sjokkert, men gikk deretter til de andre og anbefalte at de skulle la McCartney få det som han ville.[53]

To album på ett år (1970)[rediger | rediger kilde]

McCartney var ikke det eneste soloalbumet som ville kollidere med Let It Be. Enda Lennon hadde gitt ut soloalbum med Yoko Ono og Harrison hadde gitt ut filmmusikk på egen hånd, var det Starr som ga ut det første soloalbumet i tradisjonell forstand med Sentimental Journey, et album med svisker fra før rocketiden der han hadde fått hjelp fra George Martin og Paul McCartney blant flere.[54] Albumet ble sluppet 27. mars 1970, og hadde kommentarer som handlet om at han lurte på hva han skulle gjøre nå som alt var over - altså slapp han nyheten om at The Beatles var over før McCartney gjorde det 20 dager senere.

Sentimental Journey solgte godt nok til å igangsette Starrs karrière på egen hånd, selv om det ikke var i nærheten av salgstallene til McCartney eller All Things Must Pass. Starr fulgte opp samme år med country-LP-en Beaucoups of Blues. Den ble spilt inn i Nashville med hjelp av blant andre The Jordanaires, Elvis Presleys gamle backinggruppe. Sangene der var skrevet spesielt for Ringo Starr, og han plukket ut de han likte best.[55][56]

Kommersielle takter (1971–1974)[rediger | rediger kilde]

Mange fans var ute etter mer kommersielle låter, og de ble ikke skuffet. I 1971 kom hitsingelen «It Don't Come Easy» ut. Sangen var en glam rock-låt laget i samarbeid med George Harrison, som likevel igjen lot Starr få all æren for komposisjonen.[57] Dette ble Starrs første hit etter oppløsningen, og passet godt inn i den kommende soft rock-stilen i 1970-årene.[58] Sangen var opprinnelig skrevet tidlig i 1970, men ble utsatt av de to LP-ene og gitt ut først året etter. Starr fikk hjelp av både Harrison, Klaus Voormann på bass, Ron Cattermole på saksofon og Badfinger som korere. Singlen kom på femteplass i Storbritannia og fjerdeplass i USA.[59]

B-siden på albumet, «Early 1970», er Ringo Starrs oppsummering av situasjonen mellom The Beatles' medlemmer. Han håper på å spille med McCartney, vet at han kommer til å spille med Lennon og spiller allerede med Harrison - noe som stemmer bra ettersom Harrison spiller piano og gitar på denne sangen.[58] Samme år deltok Starr også på Bangladesh-konserten, som ble arrangert i New York på initiativ av George Harrison.

Året etter ble en ny suksess, også den en munter glam rock-låt. «Back Off Boogaloo» endte opp på niendeplass i USA, men tok en andreplass i Storbritannia, og så denne med hjelp fra Harrison. Dermed hadde Starr hatt to hits på kort tid etter de to første, langt mindre kommersielle, albumene.

Det neste albumet var også langt mer kommersielt tilgjengelig enn de to første. På albumet Ringo hadde han hjelp av samtlige eks-medlemmer av The Beatles:

  • George Harrison på «I'm the Greatest», «Photograph» (som han skrev sammen med Starr), «Sunshine Life for Me (Sail Away Raymond)» (som han skrev), «You and Me (Babe)» (som han skrev sammen med Mal Evans)
  • John Lennon på «I'm the Greatest» (som han skrev)
  • Paul McCartney på «You're Sixteen» og «Six O'Clock» (som han skrev)

I tillegg fikk Starr hjelp av Billy Preston, Klaus Voormann, Marc Bolan, medlemmer av The Band, Harry Nilsson og Martha Reeves blant andre. Voormann spilte som eneste i tillegg til Starr både med Harrison, Lennon og McCartney. Albumet ble sluppet i USA 2. november og i Storbritannia den 23. november. Det nådde andreplass i USA, slått av Elton John «Goodbye Yellow Brick Road», topp 10 i Storbritannia og førsteplass i Canada, Spania og Sverige.[60] Låtene «Photograph» og «You're Sixteen» toppet singlelistene i USA.

I 1974 kom Starr med sitt fjerde studioalbum, Goodnight Vienna, og han fikk hjelp av mange av de andre som deltok på det forrige albumet. Imidlertid var McCartney og Harrison opptatt med egne prosjekter, og bare Lennon hjalp ham. Til gjengjeld fikk han også hjelp av Elton John. Albumet ble ikke en like stor suksess som Ringo, men det solgte godt.[61] De to covrene «Only You (And You Alone)» (originalt av The Platters) og «No No Song» nådde høyt opp på de amerikanske hitlistene, men han hadde begrenset suksess i hjemlandet.

Sviktende karriere og alkoholproblemer (1975–1978)[rediger | rediger kilde]

På tross av at han hadde suksess som artist, innrømmet Starr i 2015 at årene etter The Beatles var veldig tøffe, og det tok ham nesten tjue år å komme seg over dem.[62] Starr begynte med tung drikking, og etter hvert narkotika, i midten av 1970-årene, og han uttalte til Daily Express i 2010 at man kunne høre at kvaliteten på platene gikk ned ettersom misbruket tiltok.[63] Ringo Starr var med i drikkeklubben The Hollywood Vampires med Nilsson, Lennon, Alice Cooper og Keith Moon.[64]

I 1975 ble Ringo Starr skilt fra sin kone (se Privatliv), og det ble ikke gitt ut et album det året bortsett fra samlealbumet Blast From Your Past, som endte på 30. plass i USA.[65][66] Dette ble hans siste album på Apple, og EMI ga ham ikke fornyet kontrakt.[67] Året etter fulgte Ringo opp med albumet Ringo's Rotogravure, der han igjen fikk hjelp, stort sett i form av skrevne låter, fra sine tre tidligere bandmedlemmer. Albumet ble imidlertid ingen suksess.[68] Det gikk enda dårligere da Ringo brøt med formelen med å hente inn hjelp fra tidligere bandmedlemmer i 1977 og prøvde seg på et disco-album med Ringo the 4th i 1977.[69] Deretter ga han ut Bad Boy, men heller ikke dette ble en suksess.[70] Starr, som holdt skuespillertradisjonen noenlunde ved like, spilte i et 48 minutter langt komishow kalt Ringo, men ofte som «Ognir Rrats» etter en av hovedpersonene, altså Ringo Starr baklengs.[71]

Rett før Bad Boy kom barneplaten Scouse the Mouse, der Starr har stemmen til hovedpersonen, en mus fra Liverpool, og han synger åtte av de femten låtene på platen.[72]

Ti tunge år (1979–1988)[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr i 1987, året før han og kona dro på rehabilitering.
Foto: Steve Mathieson

I 1979 måtte Starr legges inn på sykehus med livstruende tarmsmerter, og fikk operert bort deler av tarmen. Senere på året brant hans hus i Los Angeles opp, og han mistet mye av sine Beatles-memorabilia i brannen.[73]

Året etter startet han med å filme den ubetydelige filmen Caveman, men viktigere enn selve filmen var at han møtte Barbara Bach. Det nye forholdet kom mens han jobbet med sitt nye album, som skulle hete Can’t Fight Lightning. Her fikk igjen Ringo Starr hjelp fra sine tre ekskollegaer fra The Beatles. McCartney skrev to låter og Harrison én. Lennon ga ham sangen «Nobody Told Me».[74] Da John Lennon ble skutt 8. desember mistet Starr midlertidig interessen for albumet, og Lennons sang ble ekskludert av respekt. Columbia Records var lite begeistret for albumet, så Starr kom seg ut av det og jobbet i stedet med Neil Bogart i Boardwalk Records, et datterselskap av RCA. Bogart var begeistret for albumet, og hjalp til med å få den gitt ut under navnet Stop and Smell the Roses. Det oppnådde en 93. plass på hitlistene i USA, og singelen «Wrack My Brain», skrevet av Harrison, kom på 37. plass.[75] Det var et skritt i riktig retning etter Bad Boy, men et lite et.

Starr hadde nok en gang mislyktes i å slå gjennom siden Goodnight Vienna, men han jobbet med ett forsøk til. Sammen med Joe Walsh fra The Eagles, skrev han sanger til et nytt album, med den spøkefulle tittelen Old Wave, et spill på musikkstilen new wave.[76] Til tross for at Walsh, Gary Brooker, John Entwhistle og Eric Clapton var på albumet og det inkluderte en jam med dem, ble ikke albumet sluppet verken i USA eller i Storbritannia, men i Canada, Tyskland, Brasil, Mexico, Australia New Zealand og Japan.[77]

Starr hadde dermed mislyktes igjen med solokarrièren, og filmkarrièren så heller ikke særlig lysende ut. Han fikk større alkoholproblemer, og ble vanskelig for pressen å handskes med.[67] Starr og Bach var uadskillelige, og sluttet å gjøre filmoppdrag med mindre begge kunne være med, som i McCartneys Give My Regards to Broad Street. I tillegg til dette tok Starr på seg å være den opprinnelige fortellerstemmen i Lokomotivet Thomas og vennene hans (1984-1986).[78] I 1988 stilte han og George Harrison opp for å bli inkludert i Rockens æresgalleri.

Likevel var alkoholproblemene alltid til stede. Han var så full at han i 1987 måtte gå rettens vei for å forhindre at innspillinger han hadde gjort klart beruset ikke ble gitt ut.[79] I 1988 forsto han og Bach at situasjonen var så alvorlig at de måtte legges inn for avrusning. Den 11. oktober 1988 ble de med på et treukers avrusningsprogram i Tucson, Arizona.[80]

All-Starr Band, gode kritikker og svake salgstall (1989–1999)[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr med All-Starr Band i 2011.
Foto: Jean Fortunet

Starr hadde lenge hatt en idé om å samle sammen venner fra rockebransjen til en supergruppe, men det var først etter avrusningen at det i det hele tatt lot seg gjøre. I samarbeid med David Fishof fikk han 1989 gjennomført dette.[81] Bandet inkluderte Joe Walsh, Rick Danko og Levon Helm fra The Band, Clarence Clemons og Nils Lofgren fra The E Street Band, Billy Preston og Jim Keltner og fikk navnet Ringo Starr & His All-Starr Band.[82] Konseptet med The All-Starr Band var at alle skulle fremføre sine sanger da de spilte sammen. Starr byttet også ut medlemmer fra tid til annen. Tidligere bandmedlemmer inkluderer Todd Rundgren, Roger Hodgson fra Supertramp, John Entwistle fra The Who, Gary Brooker fra Procol Harum, Peter Frampton, Greg Lake fra Emerson, Lake and Palmer og Jack Bruce fra Cream.[83][84] Også Bruce Springsteen gjorde en spontan gjesteopptreden.[85]

Turneringene ble en suksess, og tok vekk presset. Den første platen Starr ga ut etter rehabiliteringen var med nettopp The All-Starr Band.[86] Han fortsatte å gi ut album på egen hånd også, og det første nye soloalbumet siden 1983 var Time Takes Time, et album som flørtet med 60-talls pop.[87]

I 1995 ble Ringo opptatt med «Anthology»-prosjektet. Han deltok både på «Real Love» og «Free as a Bird», og på den sistnevnte ble han nevnt som medkomponist. Etter prosjektet sa Ringo at «Å spille inn de nye sangene virket ikke kunstig i det hele tatt, det var veldig naturlig og mye moro, men også emosjonelt til tider. Men det var slutten på en æra. Det er ikke noe mer vi kan gjøre som The Beatles». Harrison svarte lakonisk at han håpet at noen kom til å gjøre det samme når han døde, å ta vare på alle de elendige innspillingne og gjøre dem til hits.[88]

Ringo hadde i lang tid hjulpet sine tidligere bandmedlemmer, og i 1997 hjalp han til på albumet Flaming Pie av McCartney. Året etter ga han ut albimet Vertical Man. Igjen samarbeidet han med Harrison og McCartney, men også med Alanis Morisette og Scott Weiland (Stone Temple Pilots).[89] Albumet fikk gode kritikker, men solgte bare brukbart. Det ble en 61. plass på hitlistene som best.[90] Samme år spilte Starr, med venner inn Ringos VH1 Storytellers, den 23. Storytellers i rekken. Tiåret ble avsluttet med I Wanna Be Santa Claus, utgitt bare i USA, og med liten støtte fra plateselskapet, nå Mercury Records.

Konserter og middelmådige album (2000–)[rediger | rediger kilde]

Starrs barndomshjemm som ble vurdert revet.
Foto: Rept0n1x

Harrison hadde vært kreftsyk en stund, og det var ingen overraskelse da han gikk bort den 29. november 2001. Igjen markerte dette en periode med uvirksomhet for Starr. På årsdagen ett år senere deltok han sammen med Paul og andre musikervenner i «Concert for George» i Royal Albert Hall i London arrangert av Eric Clapton. Konserten ble i sin helhet utgitt både på DVD og CD i 2003.[91] I 2003 var Ringo plateaktuell med «Ringo Rama», en plat gitt ut på Koch Records, og med mer rock enn forgjengeren. Allmusic.com foreslo at Starr med suksessen til All-Starr Band hadde sluttet å sikte høyt og heller gi ut de albumene han selv ønsket.[92] Sangen «Never Without You» var dedisert til Harrsion.[93]

Ringo Rama var omkranset av tre utgivelser med All-Starr Band, en før og to etter. Det neste soloalbumet til Starr var Choose Love, som hadde færre gjesteopptredner fra stjerner og ifølge kritikerne ga det følelsen av at Starr og hans faste musikere var mer avslappede (Allmusic.com), enn vennlig avsporing (John Metzger, Music Box) og med sjarme, karisma, oppriktig fremføring og gjennomført budskap (Star News).[94][95][96] Heller ikke Ringo Rama solgte særlig godt.

I 2005 ble det bestemt at Starrs barndomshjem de første tre årene i Madryn Street skulle rives, noe Starr uttalte at han var skuffet, men ikke overrasket, over.[97] Etter protester fra fans og andre ble det avgjort i 2012 at huset fikk stå.[98]

Starrs neste studioalbum kom i 2008, også dette nostalgisk, men for hjembyen Liverpool. Albumet, med navnet Liverpool 8, ble gitt ut på Capitol Records. Det solgte i over 31 000 eksemplarer, i seg selv beskjedent, men et skritt i riktig retning.[99] Han fulgte opp med Y Not, som solgte i omtrent like stort opplag, i 2010. Her fikk han god hjelp fra Paul McCartney.[100] I 2012 ga Starr ut Ringo 2012, denne mer på egen hånd. Albumet inkluderer mye nostalgi for Liverpool og gamle dager, men også noe nytt.[101]

Etter initiativ fra McCartney ble Ringo Starr som den siste beatle inkludert i Rockens æresgalleri.[102] For det meste fortsetter Starr å spille med All-Starr Band og å gi ut album, med Postcards from Paradise som foreløpig siste album i anledning inkluderingen i Rockens æresgalleri.

Ringo som trommeslager[rediger | rediger kilde]

The Beatles i 1965, Ringo Starr nummer to fra venstre

Siden Ringo er venstrehendt, men lært opp i høyrehendt tromming, fikk han en unik lyd som passet godt i The Beatles.[103] Han brukte også Tom-tom-tromme oftere enn skarptromme, og venstrehendt-måten han spilte på gjorde at han gikk motsatt retning da han gikk gjennom trommene enn den tradisjonelle.[104] Starr var også flink til å variere mellom forskjellige trommestiler, noe som kom godt med senere. Starr holdt også trommestikkene annerledes enn tidligere trommeslagere, da han som venstrehendt holdt begge stikkene likt, og ikke venstre trommestikke mer som spisepinner.[105]

I The Beatles var Starr i liten grad dominerende som trommespiller. Han hadde ingen soloer med unntak av «The End», den aller siste sangen de spilte inn, men han fokuserte i stedet på å være den trygge perkusjonisten som alltid var i tempo og som greide å omstille seg til de mange nye kravene til bandene.[22] Geoff Emerick har kommentert at kroppsfasongen til Starr kan ha spilt en rolle, ettersom han var liten og dermed ikke alltid hadde styrken til å slå så hardt på trommene som ble forventet etter hvert.[106] Likevel har Starrs tromming påvirket en rekke musikere. Journalist Robyn Flans skrev i «Percussive Arts Society» at han ikke kan holde telling på alle de trommeslagerne som har fortalt han at Ringo startet deres lidenskap for trommer etter at de ble introdusert til The Beatles' musikk.[107] Trommeslager for Journey Steve Smith sa om Starr at:

«Før Ringo ble slagverksstjernene målt i deres evner på soloer og deres virtuositet. Ringos popularitet skapte et paradigmeskifte i hvordan publikum så på trommeslagere. Vi så på trommeslagerne som en likestilt del i komposisjon. En av Ringos store kvaliteter er at han skapte unike, stylistiske trommedeler for sangene til The Beatles. Hans deler er så knyttet til sangen at du kan høre på en del av Ringos tromming uten resten av musikken og fortsatt kjenne igjen sangen».[107]
The Beatles, promobilde i forbindelse med Magical Mystery Tour, Ringo Starr helt til venstre

Samtlige andre medlemmer av bandet verdsatte Starrs tromming høyt også etter at bandet ble oppløst.[102] Da McCartney introduserte Starr til Rockens æresgalleri, sa han at i andre band ser de på trommeslageren for å finne ut om han øker eller senker tempoet, mens man trengte ikke å se når det gjaldt Ringo.[108] Harrison kommenterte at «Ringo har den beste backbeat jeg noen sinne har hørt, og han kan holde på 24 timer i strekk.».[109] Lennon sa at «Ringo er en forbanna god trommeslager. Han er ikke teknisk god, men jeg synes at Ringos tromming er undervurdert på samme måte som Pauls basspill er undervurdert.(...)Jeg tror Paul og Ringo er på høyde med hvilke som helst av rockemusikerne[110]

Det verserte et rykte om at John Lennon som svar på spørsmålet om Ringo var den beste trommeslagereren i verden svarte at Ringo ikke engang var den beste trommeslageren i The Beatles. Dette er nok et feilsitat, og kan stamme fra komikeren Jasper Carrott i 1983, nesten tre år etter at Lennon ble skutt.[111] Andre kommentarer om Starr er langt mer positive. Phil Collins sa om Starrs trommeinnsats på sangen «A Day in the Life» at «Ringo er grovt undervurdert. Trommingen på sangen «A Day in the Life» er veldig komplisert. Du kan ta en dyktig trommeslager i dag og si «Jeg vil ha det sånn». Han ville ikke visst hva han skulle gjøre.»[112] En rekke artister beskrev hans unike evne til å tilpasse seg sangene raskt i anledning Starrs inkludering i Rockens æresgalleri.[113]

Andre aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr og Paul McCartney i 2009, under introduksjon av et videospill

Starr har også vært involvert i andre prosjekter, både innen film (skuespiller, regissør og produsent) og møbeldesign.

Film[rediger | rediger kilde]

Starr fikk god tilbakemelding på sitt skuespllertalent i både A Hard Day's Night og Help!. Verken han eller de andre fikk store tilbakemeldingen på Magical Mystery Tour, men Starr sa selv at han ikke så på det som «sin» film.[114]

I 1968 debuterte han som skuespiller utenom The Beatles med komedien Candy i 1968, der han spilte en liten birolle. Han fulgte opp med den mørke komedien The Magic Christian i 1969, med en bærende rolle som hovedpersonens adoptivsønn. Hans neste filmoppdrag var som en dverg som var Frank Zappas alter ego i 200 Motels i 1971. I cowboyfilmen Blindman samme år spilte han rollefiguren «Candy», en brutal, men litt enkel skurk. Det nærmeste man kan kalle en suksess, That'll Be the Day fra 1973, spilte han en utgave av seg selv, en teddy boy i 1950-årenes Storbritannia. Etterpå var han med i Son of Dracula i 1974, Lisztomania (1975), Sextette i 1978 og Caveman (1981). I 1980-årene gikk han tilbake til biroller, som seg selv i Give My Regards to Broad Street og oppdrag som forloren skilpadde i Alice in Wonderland.[115]

I tillegg til skuespiller, har Starr også jobbet som regissør og produsent. Han var regissør for filmen Born to Boogie (1972), en dokumentar om en konsert med Marc Bolan og T.Rex. Enda han sa at han likte å være regissør, har han ikke gjentatt det på andre prosjekter enn promovideoer. Han var også produsent på Son of Dracula, noe han sterkt mislikte.[114]

Møbler[rediger | rediger kilde]

I 1969 ble Starr med på å stifte et selskap med Robin Cruikshank, Ringo or Robin International, forkortet ROR.[116] Logoen besto av to R-er og en O med en stjerne i midten. Stilen var i hovedsak art deco, og ROR International lagde ofte materialer i glass og metall, men også i tre. Møblene hadde upretensisøse navn som «Laid Back», «City Slicker», «Square Chair» og «Flash Harry».[117]

Ringo Star var involvert fram til 1986, da han trakk seg ut.[118]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr under åpeningsseremonien for Capital of Culture, 11. januar 2008. Kort tid etter fikk han problemer for noen useriøse kommentarer om byen.
Foto: Darren Foster.

Starr er vegetarianer, avholdsmann, praktiserer yoga og trener mye.[119] Han ble også personlig kristen på 2000-tallet.[120] I et intervju i 1977, uttalte daværende kjæreste Nancy Andrews at Starr hadde innrømmet at han var manisk depressiv.[121]

Uheldige uttalelser[rediger | rediger kilde]

I 1963 uttalte John Lennon at Ringo Starr pleide å spille med dem før han ble med bandet fordi Best hadde perioder med sykdom, og Ringo Starr kommenterte at Best tok piller som gjorde ham syk. Ettersom Best aldri tok preludin, og ettersom han ikke særlig ofte var syk, saksøkte Best de to. Saken ble holdt utenfor rettsystemet, og Best fikk en sum som erstatning.[122]

Starr fikk problemer med hjembyen han ikke har bodd i siden han ble med i The Beatles da han i 2008 kommenterte til Jonathan Ross at han ikke savnet noe ved byen. Uken før hadde Starr vært æresgjest ved åpningen av Liverpool som europeisk kulturhovedstad. Der hadde han sagt at han hadde forlatt Liverpool, men aldri skuffet byen, og at han var «så nære» å flytte tilbake.[123] Kommentarene til Ross var gjort i et humoristisk lys, men han gjentok spøkefullt at han var «så nære» å besøke sitt gamle nabolag og han benyttet ikke muligheten til å skryte av Liverpool som europeisk kulturhovestad som Ross innledet med, noe som tok noe av troverdigheten fra kommentaren tidligere vekk.[124] Liverpools daværende byrådsleder Warren Bradley sa at kommentaren var «typisk Ringo, men ikke hjelpsom».[123] Starr ba om unnskyldning for kommentaren i 2011, men la til at han bare ba om unnskyldning til de som ble fornærmet som faktisk bodde i Liverpool, og at han ikke trodde «ekte» scousere ble fornærmet.[125]

Samme år kommenterte han på en video på fansiden at han ønsket at fansen sluttet å sende fan-mail og ting han skulle signere. Dette skapte kontroverser, og Starr forklarte at dette skyldtes at han var lei av at ting han hadde signert endte opp på eBay.[126]

Senere sammenliknet han Liverpool med den kriminelt sterkt belastede byen Compton utenfor Los Angeles, men denne gangen var det stort sett bare Daily Star som lot seg hisse opp over sammenlikningen.[127]

Romantiske forhold[rediger | rediger kilde]

Starr har giftet seg to ganger, forlovet seg to til og hatt flere andre korte forhold. I 1957 møtte Ringo Geraldine «Gerry» McGovern, som jobbet ved en fabrikk. De to var et par i fire år. I 1959 forlovet de seg, og Ringo fikk dermed sin andre ring. Imidlertid ville McGovern at Starr skulle slutte å spille trommer og få seg en «skikkelig jobb», og da Starr valgte Butlin's foran å fullføre lærlingtiden ved Hunt and Son, ble det slutt mellom dem.[128]

Maureen Cox[rediger | rediger kilde]

Starr hadde deretter et av-og-på-forhold til Maureen Cox, men da hun ble transportert til London for å være i nærheten av Starr da han fikk mandlene fjernet i 1964 var det klart at det var alvorlig.[129] Da det ble oppdaget i januar 1965 at hun var gravid, ble et bryllup raskt arrangert den 11. februar i Caxton Hall. Brian Epstein var forlover, George Harrison var vitne og John og Cynthia Lennon var gjester - McCartney var i Tunisia, og kunne ikke komme på så kort tid. I september ble sønnen Zak Starkey født - fornavnet kom av at Starr alltid hadde ønsket seg det navnet selv, og det betydde lite. Pressen fokuserte mest på om han hadde hår og Ringos nese, til hvilket Ringo svarte ja, entusiastisk på det første spørsmålet og med bekymring på det siste. Han sa også at han håpet Zak ikke kom til å spille trommer - gjerne band, men ikke trommer med all den bæringen det medførte.[130]

Ekteskapet ble vanskelig etter at The Beatles ble oppløst. Paret gled fra hverandre, og i 1975 ble de skilt med Ringo Starrs forhold til den amerikanske modellen Nancy Lee Andrews oppgitt som grunn.[129][131]

Diverse romanser[rediger | rediger kilde]

Etter at ekteskapet med Cox falt fra hverandre, dro Starr til USA, og Cox ba O'Dell om å ta vare på Ringo Starr. O'Dell og Starr hadde en svært kort affære. Kort tid etter ble Starr involvert med Nancy Lee Andrews.[132] Starr valgte å bo i Monte Carlo og Los Angeles for å unngå å betale 83 % skatt til hjemlandet.[121] Nancy Andrews møtte Ringo Starr i Los Angeles i et pokerlag i mai 1974 i anledning bursdagen til Mal Evans. Senere møttes de to i august, og fra da av ble de mer eller mindre faste de neste seks årene.[133] Andrews husker at Starr fridde til henne på Rodeo Drive.[134]

Starr og Andrews var svært aktive sammen i de neste årene, som de i hovesak tilbrakte i Monte Carlo, men også på reise overalt i verden. Andrews ble kjent met mange av Ringos venner og svirebrødre i perioden, men de tilbrakte også mye tid hjemme i Monte Carlo.[133] Forholdet tok etter hvert slutt ettersom Starr tilbrakte tid med Stephanie La Motta, og med Lynsey de Paul. Han var også tilknyttet Shelly Duvall[132] Andrews saksøkte Starr for underholdsbidrag og krevde $5 millioner i 1981.[135]

Barbara Bach[rediger | rediger kilde]

Barbara Bach fra 1978, to år før hun møtte Ringo Starr.
Promoteringsfoto, fotograf ukjent.

Starr møtte møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach den 18. februar 1980 under innspillingen av Caveman i Mexico by. Bach var aldri noen stor Beatles-fan, og foretrakk Ray Charles og Aretha Franklin. [136] Det var først da hun ble invitert til Monte Carlo at hun innså at hun falt for Starr.[137]

Den 19. mai 1980 var Barbara og Ringo nær ved å omkomme i en alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – bare et steinkast fra der Ringos venn Marc Bolan mistet livet tre år tidligere. Da han kom til hektene igjen fridde Ringo til Barbara Bach og fikk ja. De to var alltid sammen, men kollegaer snakket om høylytte krangler dem imellom.[138] Starrs alkoholproblemer ble også verre, og nå hadde han trukket inn Barbara Bach i det.[139] Venner beskrev det slik at de to prioriterte narkotika over alt annet, inkludert hverandre, Ringo våknet opp og oppdaget at han hadde ødelagt leiligheten og overfalt Barbara Bach. Da innså de to i 1988 at de måtte innlegges.[140]

Siden avrusningen har begge to vært totalavholdsmennesker. De er fortsatt sammen per 2017, men har ingen barn sammen. Bach hadde to barn fra et tidligere ekteskap. Bach gjør mye veldedig arbeid.[137]

Barn[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr har tre barn, alle med Maureen Cox. Zak Starkey , født 13. september 1965, spilte i farens All-Starr Band i 1992 og 1995, og spilte i 1996 som trommeslager i The Who. Senere samarbeidet han med blant andre John Entwistle og med Oasis.[141] Jason Starkey ble født 19. august 1967. Også han spiller trommer, men han har uttalt at det å være sønn av Ringo Starr på langt nær er en bra ting. Jason Starkey har hatt problemer med loven og med narkotika, men har gått på avrusning og er i et langsiktig forhold.[142] Ringos eneste datter, Lee Starkey, ble født 11. november 1971. Hun har jobbet som motedesigner og sminkør. Lee Starkey ble diagnostisert med hjernekreft både i 1995 og 2001, men har siden vært på bedringens vei.[142] Hun har trillinger med Jay Mehler, som har turnert med Kasabian.[143]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Ringo Starr har konsekvent, med unntak av Liverpool 8, solgt bedre i USA enn i Storbritannia. Den beste plasseringen til en av Starrs album i Storbritannia er Sentimental Journey og Ringo, som begge greide en 7. plass. I USA er topplasseringen en 2. plass, og så den Ringo.

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • Sentimental Journey (1970, Apple)
  • Beaucoups Of Blues (1970, Apple)
  • Ringo (1973, Apple)
  • Goodnight Vienna (1974, Apple)
  • Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
  • Ringo The 4th (1977, Polydor/Atlantic)
  • Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
  • Stop And Smell The Roses (1981, RCA/Boardwalk)
  • Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
  • Time Takes Time (1992, Private Music)
  • Vertical Man (1998, Mercury Records)
  • I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
  • Extended Versions (2003, BMG)
  • Tour 2003 (2003, Koch Records)
  • Ringo Rama (2003, Koch Records)
  • Choose Love (2005, Koch Records)
  • Liverpool 8 (2008, Capitol/EMI)
  • Y Not (2010, Hip-O Records)
  • Ringo 2012 (2012, Hip-O Records)
  • Postcards from Paradise (2015, Universal)

Live-album[rediger | rediger kilde]

  • VH1 Storytellers (1998, Mercury Records)
  • Ringo Starr and Friends (2006, Disky)

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • Blast From Your Past (1975, Apple)
  • Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
  • Photograph: The Very Best of Ringo Starr (2007, Apple)
  • Ringo Starr: Live at Soundstage (2007, Koch)
  • Icon (2014, Apple/Capitol)

All-Starr Band[rediger | rediger kilde]

  • Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
  • Live From Montreux (1993, Rykodisc)
  • 4-Starr Collection (EP 1995, Rykodisc)
  • Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
  • The Anthology… So Far (2000, EMG)
  • King Biscuit Flower Hour Presents Ringo & His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
  • Extended Versions (2003, BMG)
  • Tour 2003 (2003, Koch Records)
  • Ringo Starr & His All Starr Band Live 2006 (2008, Koch)
  • Live at the Greek Theatre 2008 (2010, Hip-O)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Side 27, Mark Lewisohn: «All Those Years Volume 1: Tune In», Little, Brown, London, 2013
  2. ^ Family detective: Ringo Starr - Daily Telegraph, 23. november 2006, hentet 31. januar 2017
  3. ^ Side 29, Lewisohn
  4. ^ Side 33-34, Lewisohn
  5. ^ Side 40, Lewisohn
  6. ^ Side 43, Lewisohn
  7. ^ Lewisohn, side 53
  8. ^ Lewisohn, 66-67
  9. ^ Side 83, Lewisohn
  10. ^ Side 90, Lewison
  11. ^ Ringo Starr – The Little Drummer – First Band – Skiffle Group Beatles Daily, 28. april 2016, hentet 5. februar 2017
  12. ^ Lewison, side 91
  13. ^ Lewisohn, side 104
  14. ^ a b The Eddie Clayton Group - Mersey Beat
  15. ^ Lewisohn, side 213
  16. ^ a b c Bill Harry: While My Guitar Gently Weeps: The Tragic Story of Rory Storm & the Hurricanes - Mersey Beat
  17. ^ Lewisohn, side 287
  18. ^ Rory Storm and the Hurricanes - Allmusic.com
  19. ^ Obituary - Johnny Guitar - The Independent, 20. august 1999, hentet 5. februar 2017
  20. ^ Side 157, Philip Norman: Shout! The True Story of The Beatles, Pan Books, London 2004, originalt 1981
  21. ^ Side 157, Norman
  22. ^ a b Is it time to reevaluate Ringo Starr? - BBC
  23. ^ Pete Best is sacked from The Beatles - Beatles Bible
  24. ^ David Lifton: The Day Ringo Starr joins The Beatles - Ultimate Classic Rock, 18. august 2015, hentet 6. februar 2017
  25. ^ Side 56-57, Ian MacDonald: Revolution in the Head - The Beatles Recordings and the Sixties, Vintage Books, London 2008
  26. ^ Pete Best side 3, Mersey Beat
  27. ^ Side 58-61, Ian MacDonald
  28. ^ Side 126, George Martin med Jeremy Hornsby: All You Need is Ears, St. Martins Press, New York 1979
  29. ^ Ringo Starr - Biography.com (her står det at Starr fikk et blått øye, men flere kilder bekrefter at det var Harrison som fikk det
  30. ^ Boys - Beatles Bible
  31. ^ Hunter Davies: The Beatles - Life Magazine, 13. september 1968, side 110
  32. ^ The 1960s Vintage Ludwig Drums
  33. ^ The Beatles Humor - Huffington Post
  34. ^ A Funny Thing Happened on the Way to America - The Wit of The Beatles - Humor in America
  35. ^ 25 things You didn't know about A Hard Day's Night - Flavorvire
  36. ^ Filming A Hard Day's Night - Beatles Bible
  37. ^ Bio - IMDB
  38. ^ Michael Ray: George & Ringo: The Brothers Fab Hey Dullbog, 12. mars 2015, hentet 11. februar 2017
  39. ^ Norman, side 280
  40. ^ Beatles Press Conference: MBE Awards 10/26/1965 The Beatles Ultimate Experience
  41. ^ Interview with Maureen Cox - WogBlogs gjengivelse av intervju med Maureen Cox fra 1988 av Le Chroniqueur
  42. ^ Ringo Starr Interview: Beatles Book Monthly, December 1966 - The Beatles Ultimate Experienxe
  43. ^ Emercik, side 11-12
  44. ^ Sgt Pepper turns 45 - Ultimate Classic Rock, 1. juni 2012, hentet 5. februar 2017
  45. ^ Beatles songs where Ringo Starr doesn’t, you know, suck: Gimme Five Something Else - 30. september 2010, hentet 6. februar 2017
  46. ^ Thirteen reasons to give Ringo some respect
  47. ^ Bruce Palling: Butlins on the Ganges: Where George searched for his soul Daily Mail, 13. desember 2001, hentet 5. februar 2017
  48. ^ The Beatles White Album, side 3 - Beatles Bible
  49. ^ Don't Pass Me By - Beatles Bible
  50. ^ Ringo Starr Interview: London 1/21/1969 - The Ultimate Beatles Experience
  51. ^ Starr Interview, Late Night Line-up 12/10/1969 - The Beatles Ultimate Experience
  52. ^ Norman, side 397-98
  53. ^ Side 402-03, Norman
  54. ^ Nick DeRiso: The Story of Ringo Starr’s ‘Sentimental Journey’ Into a Solo Career - Ultimate Rock Classics, 27. mars 2015, hentet 7. februar 2017
  55. ^ Beaucoups Of Blues - Unofficial Ringo Starr Home Page
  56. ^ Beacoup of Blues - Ultimate Classic Rock
  57. ^ It Don't Come Easy - Songfacts
  58. ^ a b Meet the Beatle: A Guide to Ringo Starr's Solo Career in 20 Songs - Rolling Stone, 25. mars 2015, hentet 7. februar 2017
  59. ^ Beatles Rarity Of The Week – “It Don’t Come Easy” (1970 demo w/George Harrison vocal) - Beatles Rarity of the Week
  60. ^ "Ringo" - Beatles Bible
  61. ^ Goonight Vienna - Allmusic.com
  62. ^ Ringo Starr admits the Beatles' breakup took decades to get over - AOL, 12. april 2015, hentet 7. februar 2017
  63. ^ I've beaten drink, drugs and depression - Daily Express, 9. juli 2010, hentet 8. februar 2017
  64. ^ Johnny Depp and Alice Cooper on Undead Supergroup Hollywood Vampires - Rolling Stone
  65. ^ Blast from your Past - Allmusic.com
  66. ^ Ringo Starr - Rolling Stone
  67. ^ a b Ringo - Independent (gitt ut i 1995, ettersom avisen feilaktig opplyser at Cox døde i januar i år (hun døde 30. desember 1994).
  68. ^ Ringo's Rotogravure - The Band, uoffisiell fanside
  69. ^ Happy anniversary: Ringo Star, Ringo the 4th - Rhino
  70. ^ Bad Boy - Allmusic.com
  71. ^ Ringo (1978) - IMDB
  72. ^ Various, Ringo Starr: Scouse the Mouse - Discogs
  73. ^ Ringo Starr - Total Drumsets
  74. ^ Stop and Smell the Roses - Allmusic.com
  75. ^ Ringo Starr's Stop and Smell the Roses
  76. ^ Old Wave
  77. ^ Old Wave på JPGR
  78. ^ 10 things you didn't know about Ringo Starr - Ultimate Classic Rock
  79. ^ Ringo Starr Biography - Rolling Stone
  80. ^ John Lennon and Ringo Starr in the 1980s: A Timeline - Like Totally 80s
  81. ^ David Wild: Ringo Starr Is Reborn - Rolling Stone, 24. august 1989, hentet 13. februar 2017
  82. ^ Biograhy - Ringo Starrs hjemmeside
  83. ^ Tour Schedule - RingoTour via webarchive
  84. ^ Tour Schedule - RingoTour via webarchive
  85. ^ 1989-08-11 - GARDEN STATE ARTS CENTER, HOLMDEL, NJ (Ringo Starr) - Brucebase.com
  86. ^ Ringo Starr and his All-Starr Band - allmusic.com
  87. ^ Time Takes Time - Allmusic.com
  88. ^ Recording Sessions Update - Part 5 - Whizzo via Internet Archive
  89. ^ Vertical Man - Allmusic.com
  90. ^ Billboard 11. juni 1998 (side 91)
  91. ^ Performers - Concert for George
  92. ^ Ringorama - Allmusic.com
  93. ^ Never Without You - Songfacts
  94. ^ Choose Love - Allmusic.com
  95. ^ Choose Love - Music Box
  96. ^ Ringo Star Choose Love (Koch) - Star News
  97. ^ Ringo's birthplace to be bulldozed - BBC, 9. september 2005, hentet 9. februar 2017
  98. ^ Ringo Starr's birthplace on Madryn Street, Liverpool, saved - BBC, 14. juni 2012, hentet 9. februar 2017
  99. ^ Ringo Starr turning 70: Fab drummer talks about life, music - USA Today, 15. januar 2010, hentet 9. februar 2017
  100. ^ Ringo Starr Recruits Paul McCartney for New Album "Y Not" - Rolling Stone, 19. november 2009, hentet 13. februar 2017
  101. ^ Ringo 2012 - Allmusic.com
  102. ^ a b Ringo Starr - Rock and Roll Hall of Fame
  103. ^ Ringo Starr - Beatles Bible
  104. ^ Ringo Starr Meets the Beatles - Modern Drummer 7. februar 2014, intervju fra desemberutgaven 1981
  105. ^ Thirteen reasons to give Ringo some respect
  106. ^ Side 103, Emerick
  107. ^ a b Ringo Starr - Percussive Arts Society, hentet 11. februar 2017
  108. ^ 'Ringo Nailed It': Paul McCartney Inducts Starr Into Rock Hall of Fame - Rolling Stone, 19. april 2015
  109. ^ 40 comments on Ringo's drumming - Ringo Starr Home Page
  110. ^ John Lennon Interview: Playboy 1980 - The Beatles Ultimate Experience, gjengivelse av intervju Lennon ga til Playboy i desember 1980
  111. ^ Ringo's no joke. He was a genius and the Beatles were lucky to have him - Spectator
  112. ^ Starr of the Beatles This Day in Music
  113. ^ Great Drummers Break Down Ringo Starr’s Style With The Rock & Roll Hall Of Fame - Zumic 8. juli 2015
  114. ^ a b Ringo in the Afternoon - Rolling Stone, 30. april 1981, hentet 13. februar 2017
  115. ^ Ringo Starr IMDB
  116. ^ History - ROR International
  117. ^ Ringo Or Robin Furniture. - Rockmine
  118. ^ Starr Design: The Designs of Ringo Starr - Fears and Kahnblog
  119. ^ Ringo Starr Talks Paul, Meditation and Why He Loves L.A. - Variety 28. januar 2014
  120. ^ Why I've turned to God at 70, by reformed Ringo Starr... that's 44 years after Lennon said the Beatles were bigger than Jesus - Daily Mail, 3. februar 2010, hentet 9. februar 2017
  121. ^ a b Jim Jerome: A Starr Shorn - People, 17. januar 1977, hentet 13. februar 2017
  122. ^ Pete Best side 5 - Mersey Beat
  123. ^ a b "Liverpool, I left you... but I never let you down" - says who, Ringo? - Liverpool Echo, 21. januar 2008, hentet 11. februar 2017
  124. ^ Why Ringo is hated in Liverpool - The Daily Beatle, 7. desember 2014
  125. ^ Beatle Ringo Starr apologises for Liverpool comments - BBC 25. mai 2011, hentet 11. februar 2017
  126. ^ Ringo Starr does damage control over fan mail controversy - Rolling Stone Magazine
  127. ^ Ringo Starr: Beatles legend compares Liverpool to US gangland murder capital - Daily Star, 13. oktober 2015, hentet 11. februar 2017
  128. ^ Geraldine McGovern - It's Only Love
  129. ^ a b Mary Maureen Cox - Beatle Girls
  130. ^ Starr Press Conference: Queen Charlotte Hospital 9/14/1965 - The Beatles Ultimate Experience
  131. ^ Maureen Starkey (side 2) - Beatles Bible
  132. ^ a b The Girlfriends - Beatle Girls
  133. ^ a b Michael Seth Starr: «Ringo Starr With a Little Help», Backbeat Books, Milwaukee, 2015
  134. ^ Starr's Ex Happy He's Found Lasting Love With Bach - Contact Music, 26. juni 2011, hentet 13. februar 2017
  135. ^ Barbara Bach & Ringo Are Now Starring in An Altared State - People.com, 11. mai 1981, hentet 14. februar 2017
  136. ^ Which two future Beatles’ wives attended the legendary Shea Stadium concert? - Beatles Trivia.com
  137. ^ a b Byography - Barbara Bach fanside-
  138. ^ The Beatles 20 Years On - Supplement to the Liverpool Echo - September 13-18 1982 - Beatles Girls
  139. ^ Steve Dougherty og Victoria Balfour: Ringo on the Rebound - People Magazine, 28. august 1989, hentet 8. februar 2017
  140. ^ Ringo Starr and Barbara Bach marriage - Rocklopedia
  141. ^ Zak Starkey on Oasis: "the smartest musicians I've ever met" - Music Radar 19. mai 2009, hentet 13. februar 2017
  142. ^ a b Beatles Children - Ultimate Classic Rock
  143. ^ Lee Starkey - Famous Birthdays

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]