Tomorrow Never Knows

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Tomorrow Never Knows»
Album Revolver
Artist, band The Beatles
Utgitt Storbritannia 5. august 1966
USA 8. august 1966
Innspilt Storbritannia Abbey Road Studios
6./7./22. april 1966
Sjanger psykedelisk rock
Lengde 2.57
Plateselskap Storbritannia Parlophone
USA Capitol
Låtskriver(e) Lennon/McCartney
Produsent(er) George Martin

«Tomorrow Never Knows» er en sang med The Beatles som ble skrevet av John Lennon, men kreditert Lennon/McCartney. Sangen ble først utgitt 5. august 1966 på gruppens syvende album Revolver. Tre dager senere ble «Tomorrow Never Knows» inkludert på den amerikanske utgaven av Revolver.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Indica Books & Gallary åpnet i mars 1966 i London, og ble eid av Barry Miles, Peter Asher og John Dunbar. Lennon og Paul McCartney stakk innom der siden Lennon ønsket seg en kopi av boka The Portable Nietzsche. Omstendighetene ville det til at han i stedet kjøpte seg The Psychedelic Experience: A Manual Based on the Tibetan Book of the Dead. Den var skrevet av Timothy Leary, Richard Alpert, og Ralph Metzner. 9. november 1966 var Lennon også i Indica Book & Gallary hvor han traff sin fremtidige kone Yoko Ono.

Da Lennon kom hjem til sin villa i Weybridge, ble han straks inspirert av åpningsordene i introduksjonen: «If you're in doubt, turn off your mind, float downstream». Fem dager senere hadde han «Tomorrow Never Knows» klar til innspilling. Det var den første sang de startet opp på albumet Revolver, og sangen var også den som ble plassert sist på plata.[2][3]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Tittelen «Tomorrow Never Knows» var en typisk Ringo Starr ytring hvor han ubevisst forstokket ord og vendinger. Lignende tilfelle var «A Hard Day's Night». Arbeidstittelen til «Tomorrow Never Knows» var «Mark I» og gruppen startet opp innspillingen 6. april 1966. Produsent George Martin var på plass med en ny lydtekniker som erstattet Norman Smith fra tidligere år. Geoff Emerick overtok Smiths oppgaver. Emerick hadde riktignok sporadisk vært Smiths assistent på Beatles-innspillinger før 1966, men nå var han blitt forfremmet.

Tagning 1 ble startet opp ved at Lennon og George Harrison laget en musikalsk båndsløyfe hvor Lennon slo an en akkord med ekko, mens Harrison spilte et riff. Dette opptaket ble sakket ned i tempo. En musikalsk båndsløyfe er en innspilling hvor teip-endene av et opptak blir koblet sammen og avspilt slik at opptaket repeterer seg selv helt til opptaksmaskinen blir slått av. Starr la på en taktfast trommerytme mens opptaket av båndsløyfa ble avspilt. Det som først og fremst gjensto da, var vokal pålegg. Lennon hadde idèen med at han ville at 4000 munker skulle synge sangen. George Martin svarte da halvt sarkastisk tilbake at det ville bli vanskelig å plassere alle disse munkene inne i studio. Videre foreslo Lennon at han selv skulle bli hengt fast i et tau i fra taket og bli svingt roterende rundt i ring langt over mikrofonen mens han sang. Martin la ned veto igjen siden den slags ville være risikofylt for Lennon i tilfelle tauet røk.

Emerick fikk en ide apropos dette med roterende lyd på vokalen som Lennon ønsket seg. Han tenkte på at et orgel var utstyrt med en Leslie høyttaler, som ga fra seg roterende lyd når det ble spilt på. Derfor plugget Emerick mikrofonledningen gjennom Leslie høyttaleren, og vips ble Lennons stemme forandret; noe sistnevnte satte pris på. Første tagning av «Tomorrow Never Knows» måtte forsakes; antageligvis grunnet at båndsløyfen begynte å bli ustabil mot Starrs tromming mot slutten av opptaket. Men tretti år senere ble tagning 1 med på Anthology 2.

På tagning tre ble arrangementet forandret. George Harrison hadde foreslått bruk av det indiske instrumentet tamboura. Starr forandret tromme arrangementet, McCartney spilte bass, og Lennon sang via Leslie etter halvveis i sangen (circa 1:27). Dermed var grunnkompet ferdig innspilt og to spor på firesporsteipen var benyttet.

Dagen etter var preget av båndsløyfer som ble lagt på firesporsteipen. Dette ble gjort på direkten i studio hvor fem sløyfer ble skrudd opp og ned i lydstyrke ettersom hvor det passet å høre dem i sangen. Den mest markante av dem, var lyden som lignet måker. Egentlig var dette en forvrengt lydende gitar som var øket opp i tempo. (Det var i hvert fall hva McCartney sa da han, Harrison, Starr og George Martin i 1995 satt samlet i kontrollrommet for å lytte til «Tomorrow Never Knows» i forbindelse med Anthology prosjektet – jamtfør Anthology DVD disc 8 – bonus materialet.)

22. april 1966 ble siste pålegg for «Tomorrow Never Knows» utført. Harrison spilte sitar og Lennon la på sin andre vokal. Ellers består opptaket av piano, orgel, sologitar og tamburin. I lyd og stil ligner sologitaren på McCartneys solo fra «Taxman», men spiller man opptaket baklengs, virker det som at man har funnet et opptak hvor McCartney heller tørrtrener og varmer opp til soloen derfra.[4][5][6][7]

Musikere og instrumenter[8][rediger | rediger kilde]

Ekstern lenke[rediger | rediger kilde]

Intervju med The Beatles 22. februar 1964 hvor Ringo Starr sier «Tomorrow Never Knows» – inntreffer circa 3:09 inn i intervjuet

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions. New York: Harmony Books. ISBN 0-517-57066-1 s. 200/201
  2. ^ http://www.beatlesbible.com/1966/04/01/john-lennon-buys-timothy-learys-the-psychedelic-experience/
  3. ^ Lewisohn, Mark (1990) The Beatles Day By Day. New York, Harmony Books. ISBN 0-517-57750-X s. 74
  4. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 70/72/76
  5. ^ The Beatles (2000). The Beatles Anthology. San Francisco: Chronicle Books. ISBN 978-0-8118-2684-6 s. 210
  6. ^ Emerick, Geoff; Massey, Howard (2006). Here, There and Everywhere: My Life Recording the Music of The Beatles. New York: Gotham. ISBN 978-1-59240-179-6 s. 8/9/10
  7. ^ Martin, George (1995) Summer Of Love: The Making Of Sgt Pepper. London: Pan Books (paperback utgave). ISBN 0-330-34210-X s 79/80/81/82
  8. ^ MacDonald, Ian (2005). Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties (andre utgave). London: Pimlico. ISBN 1-844-13828-3 s. 148