Karlheinz Stockhausen
| Karlheinz Stockhausen | |||
|---|---|---|---|
 |
|||
| Født | 22. august 1928 Mödrath |
||
| Død | 5. desember 2007 (79 år) Kürten |
||
| Gravlagt | Waldfriedhof Kürten | ||
| Ektefelle | Mary Bauermeister | ||
| Barn | Markus Stockhausen, Simon Stockhausen | ||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Hochschule für Musik Köln | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Kungliga Musikaliska Akademien, American Academy of Arts and Sciences, American Academy of Arts and Letters | ||
| Utmerkelser | Verdienstorden des Landes Nordrhein-Westfalen, Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland, Bach-Preis der Freien und Hansestadt Hamburg | ||
| Sjangre/ former |
Elektronisk musikk, musique concrète | ||
|
|
|||
Karlheinz Stockhausen (født 22. august 1928 i Mödrath ved Köln, død 5. desember 2007) regnes som en av det tyvende århundres viktigste komponister.
Stockhausen studerte fra 1947 til 1951 musikkpedagogikk og klaver ved Musikhochschule Köln, samt musikkvitenskap, germanistikk og filosofi ved Universität zu Köln. Fra 1950 virket han som komponist. Han er særlig kjent som en pionér innen elektronisk musikk, eller elektronische musik, og utga mer enn 300 verker. Han var også aktiv som dirigent. I 1986 fikk han Ernst von Siemens' musikkpris.
Et av de viktigste verkene innenfor electronische musik er Stockhausens komposisjon Studie I (1954). Her har Stockhausen lagd klokke/bjelle-lignende lyder ved å la hver lyd bestå av fem sinustoner. Han har regnet ut frekvensforholdet mellom hver sinustone ved å la avstanden være kontant, n * 25√5 Hz. Deretter ble lydsløyfene med disse sinustonene avspilt i et klangkammer med en etterklangstid på ca. 10 sek. Selve lydsløyfen ble så klippet bort, slik at bare etterklangen ble brukt, i original eller reversert versjon.[1]
Gesang der Jünglinge (1955–56) er av mange regnet som Stockhausens mesterverk, og inneholder så å si sømløse overganger mellom elektronisk lyd (elektronisk genererte sinustoner) og stemmelyd (en guttesopran). Denne blandingen av elektroniske signaler og akustiske opptak innebærer noe så sjeldent (på denne tiden) som en blanding av de to stilartene elektronische musik og musique concrète. Serialismen er veldig markant i dette stykket og det er serielt strukturert i de fleste parametrer[2], som for eksempel i tonehøyde og varighet. Det er også verdt å notere seg at Stockhausen var tidlig ute med spatialisering da han urfremførte stykket i fem kanaler (men kanoniserte det i fire).[3]
Både innen elektronische musik og musique concrète er den metriske takten vi kjenner fra tradisjonell musikk helt fraværende.[4]
Han gjorde seg også kjent etter angrepet 11. september 2001 på World Trade Center i New York, da han uttalte at terroraksjonen var «verdens største kunstverk». Dette skapte stor kontrovers, men da han ble intervjuet av norske aviser i ettertid kom det frem at sitatet var tatt ut av sammenheng. Hva han egentlig sa at 11. september var «Lucifers største kunstverk».
Kilder[rediger | rediger kilde]
- ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:7-9
- ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:12
- ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:10
- ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:16
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Karlheinz Stockhausens offisielle nettsted
- (en) Kategori:Karlheinz Stockhausen – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Karlheinz Stockhausen – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- http://www.stockhausen.org
- http://www.uni-weimar.de/~wastlhub/stockhausen/
|
