Karlheinz Stockhausen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karlheinz Stockhausen
Stockhausen 1994 WDR.jpg
Født22. august 1928
Mödrath, Burg Mödrath
Død5. desember 2007 (79 år)
Kürten
Gravlagt Waldfriedhof Kürten
Ektefelle Mary Bauermeister (19671972)
Barn Markus Stockhausen, Simon Stockhausen
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Hochschule für Musik und Tanz Köln
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Komponist, musikkforsker, musikkpedagog, musikkteoretiker, universitetslærer, musiker
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Kungliga Musikaliska Akademien, American Academy of Arts and Sciences, American Academy of Arts and Letters
Utmerkelser Verdienstkreuz 1. Klasse des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland (1974), Verdienstorden des Landes Nordrhein-Westfalen, Bach-Preis der Freien und Hansestadt Hamburg (1995), Ernst von Siemens' musikkpris (1986)
PeriodeNeue Musik
Sjangre/
former
opera, elektronisk musikk, eksperimentell musikk, serialisme, Aleatorisk musikk, Neue Musik, kammermusikk, Konkret musikk
Instrumentpiano, fiolin

Karlheinz Stockhausen (født 22. august 1928 i Mödrath ved Köln, død 5. desember 2007) var en tysk komponist. Han regnes som en av det tyvende århundres viktigste komponister.

Stockhausen studerte fra 1947 til 1951 musikkpedagogikk og klaver ved Musikhochschule Köln, samt musikkvitenskap, germanistikk og filosofi ved Universität zu Köln. Fra 1950 virket han som komponist. Han er særlig kjent som en pionér innen elektronisk musikk, eller elektronische musik, og utga mer enn 300 verker. Han var også aktiv som dirigent. I 1986 fikk han Ernst von Siemens' musikkpris.

Et av de viktigste verkene innenfor electronische musik er Stockhausens komposisjon Studie I (1954). Her har Stockhausen lagd klokke/bjelle-lignende lyder ved å la hver lyd bestå av fem sinustoner. Han har regnet ut frekvensforholdet mellom hver sinustone ved å la avstanden være kontant, n * 25√5 Hz. Deretter ble lydsløyfene med disse sinustonene avspilt i et klangkammer med en etterklangstid på ca. 10 sek. Selve lydsløyfen ble så klippet bort, slik at bare etterklangen ble brukt, i original eller reversert versjon.[1]

Gesang der Jünglinge (1955–56) er blant Stockhausens sentrale verk, og inneholder overganger mellom elektronisk lyd (elektronisk genererte sinustoner) og stemmelyd (en guttesopran). Denne blandingen av elektroniske signaler og akustiske opptak innebærer en blanding av de to stilartene elektronische musik og musique concrète. Serialismen er markant i dette stykket og det er serielt strukturert i de fleste parametre,[2] som for eksempel i tonehøyde og varighet. Stockhausen var tidlig ute med spatialisering da han urfremførte stykket i fem kanaler (men kanoniserte det i fire).[3] Hans elektroniske stykke (også versjon med instrumentspillere) Kontakte er ambient kvadrafonisk lyd, hvis lyder beveger seg omkring i lydpanoramaet og skifter sine klangfarver.

Både innen elektronische Musik og musique concrète er den metriske takten fra tradisjonell musikk helt fraværende.[4]

Han gjorde seg også kjent etter angrepet 11. september 2001World Trade Center i New York, da han uttalte at terroraksjonen var «verdens største kunstverk». Dette skapte kontrovers, men da han ble intervjuet av norske aviser i ettertid kom det frem at sitatet var tatt ut av sammenheng. Hva han egentlig sa at 11. september var «Lucifers største kunstverk».[trenger referanse]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:7-9
  2. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:12
  3. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:10
  4. ^ Bergsland, A. (2009). Leksjon 6 i Musikkteknologi i et historisk lys, NTNU: Elektronisk musikk.pdf s:16

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]