Gene Vincent

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Gene Vincent
Vincent Eugene Craddock
Genevincent015e.jpg
Født 11. februar 1935
Norfolk, Virginia, USA
Død 12. oktober 1971 (36 år)
California, USA
Yrke Vokalist, musiker, låtskriver
Statsborger i USA
Sjanger Rockabilly, rock and roll
Instrument Gitar
Aktive år 19551971
Plateselskap Capitol Records
Challenge Records
Dandelion Records

Vincent Eugene Craddock, best kjent som Gene Vincent, (født 11. februar 1935 i Norfolk i Virginia, død 12. oktober 1971 i California), var en amerikansk vokalist, gitarist og låtskriver. Han er regnet som en av pionerene innen rock and roll og rockabilly. Av hans mest kjente sanger er «Be-Bop-A-Lula», «Woman Love», «Blue Jean Bop», «Race with the Devil», «Lotta Lovin'» og «Dance to the Bop». Han er medlem av både Rockens æresgalleri og Rockabillyens æresgalleri.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble tidlig inspirert av country, rhythm and blues og gospel, og fikk 12 år gammel sin første gitar i gave av en venn. Som 17-åring slutten han på skolen, og gikk inn i marinen i 1952. Han ble stasjonert i Korea, men deltok ikke i kamphandlinger under Koreakrigen. Han var i juli 1955 utsatt for en motorsykkelulykke der han fikk store skader i venstre ben, men han nektet å amputere. Dette gjorde at han haltet og hadde kroniske smerter resten av livet.

Etter at karrieren i marinen brått var over, startet han rockabilly-bandet Blue Caps og skiftet navn til Gene Vincent. Bandet vant en lokal talentkonkurranse, og ble oppdaget av DJ-en «Sheriff Tex» Davis som ble deres manager. I 1956 skrev Vincent sangen «Be-Bop-A-Lula» og Davis tok en demo av sangen med til plateselskapet Capitol Records, som straks skrev platekontrakt med Gene Vincent and his Blue Caps.

Suksessrike år[rediger | rediger kilde]

Sangen som hadde sikret bandet kontrakt var ikke med på deres debutalbum, og var heller ikke valgt ut som deres første singel. Sangen ble B-siden til «Woman Love», men var allerede blitt en radiofavoritt. «Be-Bop-A-Lula» overskygget A-siden, og etablerte Gene Vincent som rock 'n' roll-stjerne. Gene Vincent and his Blue Caps klarte aldri å kopiere denne suksessen, men ble kritikerrost for sanger som «Race with the Devil» (Nr. 96 på Billboard-listen) og «Blue Jean Bop» (Nr. 49). Bandet fikk en hit i 1957 med «Lotta Lovin'», som lå på Billboard-listen i 19 uker med 13. plass som høyeste plassering.

Gene Vincent ble i 1957 tildelt gullplate for 2 millioner solgte eksemplarer av «Be-Bop-A-Lula» og 1,5 millioner solgte av« Lotta Lovin'». Senere samme år var han med på en turné i Australia med Little Richard og Eddie Cochran. Vincent hadde også en liten opptreden i filmen The Girl Can't Help It med Jayne Mansfield, hvor han og Blue Caps spilte «Be-Bop-A-Lula».

«Dance to the Bop» ble utgitt 28. oktober 1957, og 17. november opptrådte Gene Vincent and his Blue Caps på Ed Sullivan Show. Singelen ble Vincents siste hit i USA, og lå på Billboard-listen i ni uker med 23. plass som beste plassering. Sangen ble også brukt i filmen Hot Rod Gang.

Slutten av karrieren og tidlig død[rediger | rediger kilde]

I 1959 reiste Vincent til Europa for å fortsette karrieren etter at den hadde gått i stå i USA. Under en TV-opptreden i England skiftet han stil, og brukte svarte skinnklær. Han turnerte i Frankrike, Nederland, Tyskland og Storbritannia med sin «gamle» klesstil, men skinnbekledningen var tilbake da han i 1960 turnerte i Storbritannia sammen med Eddie Cochran. 16. april 1960 var han, Cochran og Cochrans forlovede, Sharon Sheely, involvert i en bilulykke. De var på vei til London Airport i en privatleid drosje da sjåføren mistet kontroll over bilen. Sheeley og Vincent ble skadet, men overlevde. Cochran ble kastet ut av bilen og døde dagen etter.

Vincent flyttet til England i 1963, og fortsatte sin karriere der. I 1966 og 1967 var han tilbake i USA for å gjøre et forsøk på å gjenopplive karrieren der som folkrock og countryrock-artist, men uten særlig suksess. Han forble best husket for sine hitsingler på 1950-tallet. 12. oktober 1971 døde han av blødende magesår under et besøk hos faren i California, og han ble begravet på Eternal Valley Memorial Park i Newhall i California.

Gene Vincent var den første som ble innvalgt i Rockabillyens æresgalleri i 1997, og ble i 1998 valgt inn i Rockens æresgalleri. Han har også en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Diskografi[1][rediger | rediger kilde]

Singler[rediger | rediger kilde]

  • 1956 «Woman Love»/«Be-Bop-A-Lula»
  • 1956 «Race with the Devil»/«Gonna Back Up Baby»
  • 1956 «Blue Jean Bop»/«Who Slapped John»
  • 1957 «Crazy Legs»/«Important Words»
  • 1957 «Five Days»/«Bi Bickey Bi Bo Bo Go»
  • 1957 «Lotta Lovin'»/«Wear My Ring»
  • 1957 «Dance to the Bop»/«I Got It»
  • 1957 «Lotta Lovin'»/«Be-Bop-A-Lula»
  • 1958 «I Got a Baby»/«Walking Home from School»
  • 1958 «Baby Blue»/«True to You»
  • 1958 «Rocky Road Blues»/«Yes I Love You Baby»
  • 1958 «Git It»/«Little Lover»
  • 1958 «Say Mama»/«Be Bop Boogie Boy»
  • 1959 «Over the Rainbow»/«Who's Pushing Your Swing»
  • 1959 «The Night Is So Lonely»/«Right Now»
  • 1959 «Wild Cat»/«Right Here on Earth»
  • 1960 «Anna Annabelle»/«Pistol Packin' Mama»
  • 1961 «If You Want My Lovin'»/«Mister Loneliness»
  • 1962 «Lucky Star»/«Baby Don't Believe Him»
  • 1966 «Bird Doggin'»/«Ain't That Too Much»
  • 1966 «Lonely Street»/«I've Got My Eyes on You»
  • 1967 «Born to be a Rolling Stone»/«Hurtin' for You Baby»
  • 1968 «Story of the Rockers»/«Pickin' Poppies»
  • 1969 «Story of the Rockers»/«Pickin' Poppies» (samme sanger, annet plateselskap)
  • 1969 «Be-Bop-A-Lula»/«Lotta Lovin'»
  • 1970 «Sunshine»/«Geese»
  • 1970 «The Day the World Turned Blue»/«How I Love Them Old Songs»
  • 1973 «Be-Bop-A-Lula»/«Lotta Lovin'»

Album[rediger | rediger kilde]

  • 1956 Blue Jean Bop
  • 1957 Gene Vincent and His Blue Caps
  • 1958 Gene Vincent Rocks! And The Blue Caps Roll
  • 1958 Gene Vincent Record Date
  • 1959 Sounds Like Gene Vincent
  • 1960 Crazy Times
  • 1963 The Crazy Beat of Gene Vincent
  • 1964 Shakin' up a Storm
  • 1967 Gene Vincent
  • 1967 The Best of Gene Vincent[2]
  • 1969 The Best of Gene Vincent Vol. 2[2]
  • 1969 I'm Back and I'm Proud
  • 1970 If You Could Only See Me Today
  • 1971 The Day the World Turned Blue
  • 1974 The Bop That Won't Stop
  • 1980 Forever Gene Vincent
  • 1987 The Last Session (spilt inn i BBC 1. oktober 1971)
  • 2000 The Very Best of Gene Vincent
  • 2005 The Road Is Rocky – The Complete Studio Masters 1956 – 1971 (8-CD samleboks)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gene Vincents diskografi på Rokabillyhall.com
  2. ^ a b The Rolling Stone Encyclopedia of Rock & Roll, 1983 - side 576. ISBN 0-671-43457-8