Pet Sounds

Pet Sounds
Format		LP
Artist, band		The Beach Boys
Utgitt		16. mai 1966
Innspilt		1965–1966
Sjanger		Pop, barokkpop
Lengde		00:36:43
Lengde		36:25
Språk		Amerikansk-engelsk
Plateselskap		Capitol Records
Produsent(er)		Brian Wilson
Anmeldelse(r)
Allmusic lenke Blender lenke Pitchfork lenke Rolling Stone lenke Slant Magazine lenke Sputnikmusic lenke
Plass i kronologi
Beach Boys' Party! (1965) Pet Sounds (1966) Best of The Beach Boys (1966)

Pet Sounds er det ellevte studioalbumet fra The Beach Boys, utgitt 16. mai 1966. Albumet blir av flere, som for eksempel New Musical Express, The Times og musikkmagasinet Mojo, regnet å være en av de mest innflytelsesrike i rockens historie. Bandet ga ut to singler fra albumet, «Sloop John B» og «Wouldn't It Be Nice» samt at «Caroline, No» ble utgitt som Brian Wilsons solo-singel. I tillegg kom B-siden til «Wouldn't It Be Nice», «God Only Knows», inn på hitlistene i USA og Storbritannia.

Pet Sounds kom på 2.-plass i musikkmagasinet Rolling Stones liste over «Tidenes 500 beste album».

Bakgrunn

Den første sangen fra albumet som ble spilt inn var «Sloop John B» i juni 1965. Den ble midlertidig lagt unna på grunn av at plateselskapet ønsket et nytt Beach Boys-album ute i butikkene til julesalget. Dermed ble Beach Boys' Party! hurtig spilt inn. Brian Wilson kunngjorde i januar 1965 at han for fremtiden ikke kom til å spille konserter. Dette var delvis på grunn av hans nervesammenbrudd, og delvis med tanke på at han nå ville konsentere seg om å skrive musikk.

I desember 1965, mens resten av The Beach Boys var på turné i Asia, begynte han med det som skulle bli bandets neste album. I januar 1966 kontaktet han Tony Asher, som skrev tekstene til Wilsons musikk.

Wilson hadde stor respekt for The Beatles, og var spesielt imponert over bandets nyeste album, Rubber Soul. Et av målene for Wilson var å sette sammen et album med bare bra låter, uten «plassoppfyllings-sanger» skrevet kun med den hensikt å fylle opp et album. Paul McCartney har i ettertid forklart at det var en slags «konkurranse» mellom Lennon/McCartney og Brian Wilson angående låtskriving, og dette inspirerte begge parter til å eksperimentere med lyder og musikk.

Det meste av musikken og tekstene ble skrevet i løpet av desember 1965 og januar 1966. En versjon av «I'm Waiting for the Day» ble registrert av Wilson allerede i februar 1964, og Mike Love ble kreditert for bidrag på «Wouldn't It Be Nice» og «I Know There's an Answer». Wilson startet å samle sammen en rekke av 1960-tallets beste studiomusikere, hovedsakelig fra The Wrecking Crew, og gikk i gang med innspillinger av musikksporene. Vokalsporene ble spilt inn straks etter at resten av bandet kom tilbake fra Asia-turneen.

Innspillingene

Brian Wilson var en beundrer av Phil Spectors «Wall of Sound», og ønsket å gjenskape dette på Pet Sounds ved å bruke studio som «et instrument». Alle innspillingene har utstrakt bruk av ekko og klang-effekter for å gjøre lyden så fyldig som mulig. Wilson spilte inn all musikken på et fire-spors miksebord, og mikset av og til direkte under innspilling.

Han foretrakk å spille inn på fire-spors, selv om han hadde åtte-spors miksebord tilgjengelig. Fire-sporsmiksen ble så dubbet ned til ett spor på et åtte-spors miksebord, noe som ga en tett og dynamisk lyd, men som også kunne skjule enkelte nyanser i musikken. Seks av de syv ledige sporene ble reservert vokalsporene, mens det siste sporet ble brukt til enten ytterligere vokalharmonier, instrumenter og/eller lydeffekter.

Wilsons arrangementer kombinerte tradisjonelle rockeoppsett med ukonvensjonelle utvalg av instrumenter og komplekse lag med vokalharmonier. Hans orkestreringer var ganske utradisjonell og mange av instrumentene var fremmede for rockemusikk, som klokkespill, ukulele, trekkspill, theremin, bongo, cembalo, fiolin, bratsj, cello, trombone, Coca-Cola-flasker og andre rare lyder som sykkelklokker. Theremin ble spilt av Paul Tanner på sporet «I Just Wasn't Made For These Times».

Alle sporene ble mikset i mono, noe Wilson gjorde av flere grunner. Delvis på grunn av sin nedsatte hørsel på høyre øre, noe som gir ham en redusert opplevelse av stereo. En annen grunn er at det ga ham en kontroll over lyden lytterne ville få høre, uavhengig av lytterens avstand og plassering i forhold til høyttalerne, slik opplevelsen av stereo er avhengig av. Dessuten gikk alle radio og TV-sendinger i mono, og han ville ikke risikere at en av lydkanalene falt bort.

De andre medlemmene av Beach Boys ble forundret over at Brian Wilson ikke ønsket å ferdiggjøre sangen «Good Vibrations» slik at den kunne bli med på Pet Sounds. Han jobbet mere med produksjonen og innspillingen av sangen i mai og juni 1966, og den ble utgitt på singel i oktober 1966. Meningen var at sangen skulle være en del av prosjektet Dumb Angel, som senere fikk navnet SMiLE. Da innspillingene av SMiLE ble avbrutt, endte «Good Vibrations» og enkelte demoliknende versjoner fra SMiLE-prosjektet opp på albumet Smiley Smile, som først ble utgitt i september 1967. Etterhvert kom en og annen låt ut på senere The Beach Boys-album.

Mottagelse og ettermæle

Albumet ble overraskende lunkent mottatt av både musikkpressen og av publikum, noe en frustrert Brian Wilson ikke helt forsto. Selv om albumet kom på 2.-plass i Storbritannia og på 10.-plass i USA, samt at singlene «Sloop John B», «Wouldn't It Be Nice» samt B-siden «God Only Knows» gjorde det bra på hitlistene i både USA, Storbritannia og ellers i Europa, ble Pet Sounds betraktet som en liten fiasko. Noe av forklaringen kan ligge i det totale skiftet av musikkstil.

Paul McCartney har nevnt Pet Sounds som sitt favorittalbum og «God Only Knows» som sin favorittsang, og George Martin mener at uten Pet Sounds ville ikke The Beatles-albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band blitt som det ble. Albumet ligger også høyt oppe på flere lister over «Tidenes beste album», blant annet hos Rolling Stone, The Times, New Musical Express og Musikkmagasinet Q, og nevnes som en av hovedinspirasjonskildene til sjangerne eksperimentell rock og progressiv rock.

Først i 1997 ble det utgitt en stereoversjon av Pet Sounds, som en del av samleboksen The Pet Sounds Sessions. Årsaken til at det gikk over 30 år, var at mastertapen var mikset i mono og med analog teknikk var en stereomiksing umulig. Da den digitale teknikken var på plass på 1990-tallet, kunne man mikse de separate instrumentalsporene med vokalsporene og altså for første gang presentere albumet i stereo.

Sporliste

Melodier av Brian Wilson og tekster av Tony Asher, unntatt hvor annet er notert.

Side 1

1. «Wouldn't It Be Nice» – 2:22
2. «You Still Believe in Me» – 2:30
3. «That's Not Me» – 2:27
4. «Don't Talk (Put Your Head on My Shoulder)» – 2:51
5. «I'm Waiting for the Day» – 3:03 (B. Wilson, Mike Love)
6. «Let's Go Away for Awhile» (instrumental) – 2:18 (B. Wilson)
7. «Sloop John B» – 2:56 (trad. bahamansk, «The John B. Sails»)

Side 2

1. «God Only Knows» – 2:49
2. «I Know There's an Answer» – 3:08 (B. Wilson, Terry Sachen, M. Love)
3. «Here Today» – 2:52
4. «I Just Wasn't Made for These Times» – 3:11
5. «Pet Sounds» (instrumental) – 2:20 (B. Wilson)
6. «Caroline, No» – 2:52

I 1990 ble albumet gitt ut på nytt av Capitol Records med tre bonusspor.

1. «Unreleased Backgrounds» (tidligere uutgitte bakgrunnslyder)
2. «Hang on to Your Ego» («I Know There's an Answer» med alternativ tekst)
3. «Trombone Dixie»

Personell

The Beach Boys Al Jardine – vokal, tamburin Bruce Johnston – vokal Mike Love – vokal Brian Wilson – vokal, orgel, piano Carl Wilson – vokal, gitar Dennis Wilson – vokal, trommer Studiomusikere Arnold Belnick – fiolin Chuck Berghofer – kontrabass Hal Blaine – trommer, perkusjon Norman Botnick – bratsj Glen Campbell – gitar Frank Capp – perkusjon Al Casey  – gitar Ray Caton – trompet Jerry Cole – gitar Kyle Burkett – gitar Andrew Maxson – bass Gary Coleman – perkusjon Mike Deasy – gitar Al de Lory – piano, cembalo, orgel Joseph DiFiore – bratsj

Justin DiTullio – cello Steve Douglas – saksofoner, klarinett, perkusjon, fløyte Jesse Erlich – cello Ritchie Frost – trommer, perkusjon Carl Fortina – trekkspill James Getzoff – fiolin Jim Gordon – trommer, perkusjon Bill Green – saksofon, fløyte, perkusjon Leonard Hartman – engelsk horn, klarinetter Jim Horn – saksofoner, fløyte Paul Horn – saksofon Harry Hyams – bratsj Jules Jacob – fløyte Plas Johnson – saksofoner, perkusjon Carol Kaye – elektrisk bass Barney Kessel – mandolin, gitar Bobby Klein – saksofon Larry Knechtel – orgel William Kurasch – fiolin Leonard Malarsky – fiolin Frank Marocco – trekkspill Gail Martin – trombone Nick Martinis – trommer

Terry Melcher – tamburin Mike Melvoin – cembalo Jay Migliori – saksofoner, klarinetter, fløyte Tommy Morgan – munnspill Jack Nimitz – saksofon Bill Pitman – gitar Ray Pohlman – mandolin, gitar, elektrisk bass Don Randi – piano Jerome Reisler – fiolin Lyle Ritz – kontrabass, ukulele Alan Robinson – valthorn Joseph Saxon – cello Ralph Schaffer – fiolin Sid Sharp – fiolin Billy Strange – gitar Ron Swallow – tamburin Ernie Tack – trombone Paul Tanner – theremin Darrel Terwilliger – bratsj Tommy Tedesco – gitar Julius Wechter – perkusjon Jerry Williams – perkusjon Tibor Zelig – fiolin

Eksterne lenker

• (en) Pet Sounds på Discogs
• (en) Pet Sounds på MusicBrainz
• (en) Pet Sounds på Spotify
• (en) Pet Sounds på AllMusic
• Elliott, Brad, Pet Sounds Track Notes, Capitol Records, 1999
• Elliott, Brad, Pet Sounds Liner Notes, Capitol Records, 1999
• Rolling Stone Arkivert 15. april 2009 hos Wayback Machine.