David Bowie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
David Bowie
FødtDavid Robert Jones
8. jan. 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Brixton[4][5][6][7]
Død10. jan. 2016[1][8][4][9]Rediger på Wikidata (69 år)
Manhattan
BeskjeftigelseKunstmaler, sanger-låtskriver, gitarist, saksofonist, komponist, filmskuespiller, plateprodusent, låtskriver, skuespiller, sanger, pianist, pantomimekunstner, vokalist, produsent, okkultist, musikkvideoregissør, filmprodusent, kunstsamler Rediger på Wikidata
Utdannet vedRavensbourne College[10]
Ravens Wood School
City Literary Institute
EktefelleAngie Bowie (19701980)
Iman (19922016)[11]
Partner(e)Ava Cherry (19721975)[12]
Cyrinda Foxe[13]
Ola Hudson (19741976)[14]
BarnDuncan Jones[4][5]
Lexi Jones
NasjonalitetStorbritannia[15]
Medlem avTin Machine (19881992)
The Arnold Corns[16]
Utmerkelser
13 oppføringer
Rock and Roll Hall of Fame (1996)[17]
Grammy Lifetime Achievement Award (2006)
Webby Lifetime Achievement Award (2007)
Grammy Hall of Fame Award (1998) (for: The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars)
Saturn Award for Best Actor (1976) (for: The Man Who Fell to Earth)
Rolling Stone's 100 Greatest Artists of All Time (2004)
100 Greatest Britons (2002)
Kommandør av Order of the British Empire
Science Fiction and Fantasy Hall of Fame (2013)
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres
Stjerne på Hollywood Walk of Fame
Æresdoktor ved Berklee College of Music[18]
Ordre des Arts et des Lettres
Musikalsk karriere
PseudonymDavid Bowie
SjangerPopmusikk, rock,[19][20] glamrock,[21] psykedelisk rock,[22] eksperimentell rock,[23] kunstrock, hardrock, poprock, psykedelisk pop, alternativ rock, soulmusikk, new wave, ambient, avant-garde jazz, art pop, rapping,[24] elektronisk musikk, blue-eyed soul
InstrumentSaksofon,[25] gitar, piano, vokal,[25] tangentinstrument, ARP 2500, klaviatur,[25] trommesett[26]
StemmetypeBaryton
Aktive år19642016
PlateselskapIso (record label), Columbia Records, Decca Records, Deram Records, EMI, RCA, Virgin Records, RCA Records, Mercury Records, Bertelsmann Music Group, Parlophone, Rykodisc, Pye, Vocalion
InnflytelsePink Floyd, The Beatles, The Velvet Underground, Bob Dylan, Andy Warhol, Jacques Brel, Scott Walker, Little Richard
Nettstedhttps://www.davidbowie.com/
IMDbIMDb
Notable verk
All the Young Dudes, Labyrinth

David Bowie (født David Robert Haywood Jones; 8. januar 1947 i Brixton i London, død 10. januar 2016Manhattan i New York) var en britisk sanger, komponist, multi-instrumentalist, musikkprodusent, arrangør, maler og skuespiller. Han var aktiv i musikkbransjen i over fem tiår, og betraktes som banebrytende, spesielt for sitt arbeid i 1970-årene.[27]

Bowie var født og oppvokst i Brixton i London og ble tidlig musikkinteressert. Han studerte kunst, musikk og design, var en dyktig saksofonist og dannet sitt første band allerede som 15-åring. Hans profesjonelle musikerkarriere startet allerede i 1963, men han måtte vente til 1969 før han fikk sin første plassering på de britiske hitlistene, med singelen «Space Oddity», utgitt 11. juli 1969. Etter flere år med eksperimentering i ulike musikksjangere, kunstformer og klesstiler i glamrock-perioden, skapte han det oppsiktsvekkende og androgyne alter egoet Ziggy Stardust. Denne scenefiguren ble presentert under lanseringen av singelen «Starman» og ytterligere utviklet på albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars.

I 1975 fikk Bowie sin første store amerikanske suksess med singelen «Fame» og albumet Young Americans, i en sjanger han kalte «plastikk-soul». Både singelen og albumet nådde førsteplassen på hitlistene, og hadde et lydbilde som markerte et radikalt stilskifte, noe som fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere. Han forvirret og overrasket både plateselskapet og publikum ved å bringe inn elektronisk musikk på albumet Low (1977). Samarbeidsprosjektene med Brian Eno ble senere kjent som «Berlin-trilogien» og besto av Low, etterfulgt av Heroes (1977) og Lodger (1979), som begge nådde toppen av de britiske hitlistene og ble kritikerrost.

Etter en noe ujevn kommersiell suksess på slutten av 1970-tallet, fikk Bowie igjen en topplassering på den britiske singellisten med «Ashes to Ashes» (1980), og albumet Scary Monsters (and Super Creeps). Musikken var mindre eksperimentell og mer kommersielt tilgjengelig enn på de foregående utgivelsene. I samarbeid med gruppa Queen ga han i 1981 ut låten «Under Pressure», og han nådde et bredt publikum med albumet Let's Dance og singlene «Let's Dance» og «China Girl» i 1983. Gjennom 1990- og 2000-tallet fortsatte Bowie å eksperimentere med ulike musikalske stiler, som drum & bass («jungelmusikk») og industrimusikk.

Bowie hadde også en sporadisk filmkarriere. Han hadde hovedrollen i The Man Who Fell to Earth (1976), han spilte Major Celliers i Merry Christmas, Mr. Lawrence (1983), goblinkongen Jareth i Labyrinth (1986), Pontius Pilatus i The Last Temptation of Christ (1988), og Nikola Tesla i The Prestige (2006). Han hadde også mindre roller og opptredener i andre spillefilmer og TV-filmer.

Som beskrevet av hans biograf David Buckley, fikk Bowie stor innflytelse gjennom å utfordre det bestående musikalske uttrykket i rockemusikken i sin tid.[28] Musikkanmelderen Brad Filicky skrev at i over fem tiår var Bowie «en musikalsk kameleon, som utfordret og dikterte trendene like mye som han tilpasset seg dem, samt påvirket motebildet og popkulturen.»[29] I løpet av sin karriere solgte han rundt 140 millioner plater over hele verden. I Storbritannia ble han belønnet med 9 platina-plater, 11 gull-plater og 8 sølv-plater, og i USA mottok han 5 platina- og 7 gull-plater. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1996. Bowie toppet den norske singellista Topp 20 med singlene «Cat People (Putting Out Fire)» og «Let's Dance», i tillegg til albumlista Topp 40 med albumene Let's Dance i 1983, The Next Day i 2013 og hans siste album Blackstar i 2016.[30]

Han sluttet å turnere og holde konserter i 2004 og han hadde sin siste sceneopptreden under en veldedighetskonsert i 2006. I 2013 kom albumet The Next Day etter en ti års pause fra plateinnspilling. Bowie var musikalsk aktiv til det siste; hans siste album, Blackstar, kom på fødselsdagen 8. januar 2016, to dager før han døde av leverkreft. Bowie etterlot seg kona Iman, deres datter Alexandria Zara Jones (født 2000), samt sønnen Duncan Jones (født 1971), fra hans ekteskap med Angie Bowie.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Første år[rediger | rediger kilde]

Street Market, Brixton. Bowie ble født bydelen i 1947.

Bowie ble født i Brixton, en bydel i London. Moren hans, Margaret Mary «Peggy» (pikenavn Burns), fra Kent, var datter av fattige irske innvandrere som først hadde bosatt seg i Manchester.[31] Hun jobbet som servitør.[32] Bowies far, Haywood Stenton «John» Jones, kom fra Yorkshire,[32] og arbeidet med markedsføring for en veldedighetsforening for barn. Familien bodde i 40 Stansfield Road, på grensen mellom bydelene Brixton og Stockwell. Bowie gikk på barneskole i Stockwell og ble ansett som begavet og målbevisst, men også som en trassig bråkmaker.[33]

I 1953 flyttet familien til forstaden Bromley, hvor Bowie to år senere begynte på Burnt Ash Junior School for 7-11 åringer. Hans stemme ble betraktet som «tilstrekkelig» i skolekoret, og ble ansett som over gjennomsnittlig på blokkfløyte.[34] I en alder av ni år ble hans dans i det nyopprettede faget for musikk og bevegelse betraktet som påfallende fantasifull; lærerne kalte hans opptreden «livlig kunstnerisk» og hans balanse «forbausende» for et barn.[34] Samme år ble hans interesse for musikk ytterligere stimulert, da hans far kom hjem med amerikanske singelplater av Frankie Lymon & the Teenagers, The Platters, Fats Domino, Elvis Presley og Little Richard.[34][35] Han hørte «Tutti Frutti», og hevdet senere at: «Jeg hadde hørt Gud!»[36] Elvis Presleys innflytelse på ham var tilsvarende ettertrykkelig: «jeg så en kusine av meg danse til...«Hound Dog», og hadde aldri sett henne bevege seg så mye til noe annet. Musikkens kraft gjorde et stort inntrykk på meg. Jeg begynte å skaffe meg plater like etter.»[37] Han skaffet seg ukulele og baljebass og begynte å spille skiffle sammen med venner, i tillegg til å øve på piano. Sceneopptredene hans var en blanding av Elvis og Chuck Berry, inkludert forbildenes bevegelser.[37] Etter avslutningseksamen ved Burnt Ash, begynte Bowie på Bromley Technical High School, nåværende Ravens Wood School.[38]

Ravens Wood School var en uvanlig skole, som biografen Christopher Sandford skrev:

Da David begynte i 1958, var skolen like rik på hemmelighetsfulle ritualer som en hvilken som helst privatskole. Den hadde skolebygg oppkalt etter statsmenn fra 1700-tallet, som Pitt og Wilberforce. Den hadde egen skoleuniform og et detaljrikt system med belønning og straff. Skolen la vekt på språk, vitenskap og særlig formgivning, og elever blomstret i en likeverdig atmosfære under lederskapet til læreren Owen Frampton og hans liberale innstilling. Ifølge David ledet Frampton gjennom sin personlighet, ikke sitt intellekt, i motsetning til de andre lærerne ved Bromley Tech, som ikke gjorde noen av delene. Mange av Framptons elever ble kjente kunstnere, som George Underwood og Framptons egen sønn Peter, som begge hadde ulike samarbeid med David senere.[39]

Bowie studerte kunst, musikk og design, inkludert layout og skriftdesign. Etter at hans halvbror Terry Burns introduserte ham for moderne jazz, førte hans entusiasme for Charles Mingus og John Coltrane til at hans mor ga ham en altsaksofon av plast i 1961, og snart tok han musikktimer hos en lokal musiker.[40]

Bowie fikk en alvorlig skade på skolen i 1962 da hans venn George Underwood slo ham i øyet under en slåsskamp om ei jente. Legene fryktet at han ville bli blind på øyet, men etter en rekke operasjoner over en periode på fire måneder,[41] ble synet reddet. Legene konkluderte imidlertid med at skaden ikke kunne leges helt, og Bowie fikk varig dårlig dybdesyn og en fast utvidet pupill (anisokori). Til tross for krangelen og skaden, forble Underwood og Bowie gode venner. Underwood designet senere omslagene til de første albumene fra Bowie.[42]

1962–67: Tidlig karriere til debutalbum[rediger | rediger kilde]

David Bowie i 1967

Etter å ha byttet ut plastikksaksofon med et ekte instrument i 1962, dannet Bowie sitt første band som 15-åring. The Konrads spilte gitarbasert rock på lokale ungdomstreff og i bryllup, og hadde fra fire til åtte medlemmer, deriblant Underwood.[43] Etter avsluttet skolegang, informerte Bowie foreldrene sine om at han skulle bli popstjerne. Dette falt ikke i god jord hos dem og hans mor sørget straks for å få ham ansatt som assistent hos en elektriker. Bowie fortsatte imidlertid The Konrads i en periode, men ble etter hvert frustrert over at de andre medlemmene i gruppa ikke var like målbevisste som ham. Han forlot derfor gruppa og ble med i The King Bees. Han skrev brev til den suksessfulle gründeren John Bloom og inviterte ham til «å gjøre for oss hva Brian Epstein gjorde for The Beatles — og tjene enda en million.» Bloom svarte ikke på henvendelsen, men det var hans henvisning til Dick James' partner Leslie Conn som senere førte til Bowies første personlige kontrakt.[44]

Conn begynte raskt å promotere Bowie. Debutsingelen, «Liza Jane», kreditert Davie Jones og The King Bees, fikk ingen kommersiell suksess. Bowie var misfornøyd med The King Bees' repertoar av bluessanger fra Howlin' Wolf og Willie Dixon og sluttet også i denne gruppa mindre enn én måned senere. Han ble deretter med i bluesbandet Manish Boys, som spilte musikk med elementer av folkemusikk og soul. «Jeg drømte om å bli bandets Mick Jagger,» uttalte Bowie senere.[44] «I Pity the Fool» ble heller ingen suksess og Bowie fortsatte ferden til et annet band, The Lower Third; en bluestrio sterkt påvirket av The Who. Den neste singelen, «You've Got a Habit of Leaving», gjorde det heller ikke noe bedre og signaliserte slutten på Conns kontrakt. Bowie erklærte at han ville slutte med popmusikk for heller å «studere pantomime hos Sadler's Wells», men fortsatte likevel i "The Lower Third". Hans nye manager, Ralph Horton, ble senere viktig for Bowies overgang til soloartist. Hans påfølgende samarbeid med bandet The Buzz førte til Bowies femte singelutgivelse, «Do Anything You Say», som gjorde det like dårlig som hans foregående utgivelser. Mens han spilte med The Buzz, ble Bowie også medlem av bandet The Riot Squad. Deres innspillinger, inkludert en låt av Bowie og noen låter fra Velvet Underground, ble imidlertid ikke utgitt. Ken Pitt, introdusert av Horton, overtok som Bowies manager.[45]

Bowie var misfornøyd med sitt scenenavn "Davy" (også stavet "Davie") Jones, som på midten av 1960-årene ble forvekslet med Davy Jones fra den populære popgruppa The Monkees. Han bestemte seg derfor for å ta et nytt navn; David Bowie, etter den amerikanske nybyggerpioneren Jim Bowie fra 1800-tallet og kniven han populariserte.[46] På solosingelen «The Laughing Gnome» fra april 1967, ble stemmen innspilt på høy hastighet, noe som ga den et høyt og skingrende uttrykk. Singelen klarte ikke å gjøre seg bemerket på hitlistene. Seks uker senere ble hans debutalbum utgitt; David Bowie, en blanding av ulike musikalske sjangere; popmusikk, psykedelisk musikk og varietémusikk. Albumet fikk samme skjebne som singelen, og ble hans siste utgivelse på to år.[47]

1968–71: Space Oddity til Hunky Dory[rediger | rediger kilde]

Bowie arbeidet i begynnelsen av sin karriere med danseren og koreografen Lindsay Kemp, her fotografert i 1969.

Bowie møtte danseren Lindsay Kemp i 1967 og startet i hans danseklasse i London Dance Centre.[48] Det var da han møtte Kemp at hans interesse for image «virkelig blomstret», fortalte han i 1972.[48] «Han levde på sine følelser og han hadde en vidunderlig innflytelse. Hans liv var det meste teatralske jeg hadde sett, noensinne. Han var alt jeg tenkte en bohem skulle være. Jeg ble medlem av et sirkus!»[49] Under dramastudiet hos Kemp, fra avantgardeteater og pantomime til commedia dell'arte, fikk Bowie idéen om å skape en figur han kunne presentere for verden. Bowie skrev sangen «Over the Wall We Go», en satire over livet i et britisk fengsel. Sangen ble utgitt på singel i 1967 sammen med sangeren "Oscar", senere kjent som musikalskuespilleren Paul Nicholas. Året etter ble «Silly Boy Blue» utgitt av Billy Fury.[50] I januar 1968 koreograferte Kemp en dansescene i BBC-dramaet The Pistol Shot i sceneantologien Theatre 625. Her benyttet han Bowie sammen med en av de andre danserne i klassen, Hermione Farthingale.[51][52] Bowie og Farthingale begynte å henge sammen, og de flyttet senere sammen i en leilighet i London. Farthingale spilte akustisk gitar og sammen med Bowie og gitaristen John Hutchinson dannet de en gruppe. I perioden fra september 1968 til tidlig i 1969 spilte trioen et antall konserter hvor de kombinerte folkemusikk, merseybeat, poesi og pantomime.[53] Dette blir ansett som starten på Bowies ferd bort fra rock og blues. Bowie og Farthingale gikk fra hverandre tidlig i 1969, da hun dro til Norge for å delta i filmen Song of Norway.[54] Bruddet gikk sterkt inn på ham, og flere sanger, blant annet «Letter to Hermione» og «Life on Mars?», har referanser til henne.[55][56] I videoen til sangen «Where Are We Now?» bar han en T-skjorte med ordene «Song for Norway».[57] Paret ble sist sett sammen i januar 1969, under filmingen av Love You till Tuesday, en 30 minutter lang film (som først ble vist i 1984), som hadde til hensikt å promotere talentet Bowie. Filmen inneholdt framføringer av Bowies sanger, inkludert en til da uutgitt utgave av «Space Oddity».[58]

Etter at Farthingale gikk fra ham, flyttet Bowie inn som leieboer hos Mary Finnigan.[59] I løpet av denne perioden opptrådte han i en reklame for iskrem, og han ble vraket til en annen reklame for sjokolademerket Kit Kat.[58] I februar og mars 1969 dro han på en kort turne med Marc Bolans duo Tyrannosaurus rex (senere T. Rex, hvor han opptrådte med pantomime.[60] 11. juli 1969 ble singelen «Space Oddity» utgitt, fem dager før oppskytningen av Apollo 11. Singelen nådde topp fem på den britiske hitlisten.[58] Bowie fortsatte å bevege seg bort fra rock og blues, ved at han slo seg sammen med Mary Finnigan, Christina Ostrom og Barrie Jackson for å drive en klubb for folkemusikk på søndagskvelder på puben "Three Tuns" i Beckenhams High Street.[59]

Bowie ble inspirert og påvirket av bevegelsen Arts Lab, som utviklet seg til etableringen av det populære "Beckenham Arts Lab". Arts Lab arrangerte en gratisfestival i en lokal park, noe som ble temaet i låten «Memory of a Free Festival».[61] Bowies andre album utkom i november; opprinnelig utgitt i Storbritannia som David Bowie, noe som skapte forvirring med hans første album som hadde samme tittel. Den tidligere amerikanske utgivelsen ble i stedet titulert Man of Words/Man of Music og ble gjenutgitt internasjonalt i 1972 av plateselskapet RCA under navnet Space Oddity. Albumet hadde filosofiske post-hippie-tekster om fred, kjærlighet og moral, og dens akustiske folkrock hadde innslag av litt hardere rock, men albumet ble ingen kommersiell suksess ved første gangs utgivelse.[62]

Bowie møtte modellen Angela Barnett i april 1969 og de giftet seg før det gikk et år. Hun hadde en umiddelbar innflytelse på Bowie og hennes medvirkning i hans karriere var omfattende. Forholdet mellom dem førte til at hans manager Ken Pitt fikk begrenset innflytelse, noe som frustrerte Pitt.[63] Etter å ha etablert seg som soloartist med «Space Oddity» begynte Bowie å føle at han manglet «et band på heltid for opptredener og innspillinger — folk han kunne relatere til personlig.»[64] Dette savnet ble tydeliggjort gjennom hans kunstneriske rivalisering med Marc Bolan, som på denne tiden var gitarist på Bowies innspillinger.[64] Et band ble satt sammen av John Cambridge, en trommeslager som Bowie hadde møtt ved Arts Lab, Tony Visconti på bass og Mick Ronson på gitar. Under navnet The Hype skapte medlemmene egne figurer kledt i fantasifulle kostymer, som et forvarsel på glamstilen. The Hype skiftet senere navn til Spiders from Mars. Etter en katastrofal premierekonsert ved London Roundhouse, hvor de ble buet på og ledd av[65], gikk Bowie bort fra band-konseptet og presenterte seg som soloartist sammen med de samme bandmedlemmene.[64][66] Det innledende studioarbeidet ble skjemmet av en opphisset krangel mellom Bowie og Cambridge over sistnevntes trommestil, noe som endte med at Bowie rasende anklaget ham for å ødelegge albumet. Cambridge sluttet og ble erstattet av Mick Woodmansey.[67] Ikke lenge etter sparket Bowie manageren Pitt og erstattet ham med Tony Defries, noe som medførte en årelang rettstvist mellom Pitt og Bowie. Bowie ble til slutt tvunget til å betale Pitt kompensasjon for avtalebrudd.[67]

Innspillingene resulterte i Bowies tredje album, The Man Who Sold the World (1970), som inneholdt referanser til schizofreni, paranoia, og vrangforestillinger.[68] Albumets tunge rockestil og det nye backingbandet markerte en tydelig avskjed med folkrock-stilen med akustisk gitar etablert med Space Oddity. For å promotere albumet i USA, finansierte plateselskapet Mercury Records en PR-turné fra kyst til kyst i januar og februar 1971, bestående av intervjuer med radiostasjoner og media. Bowie brukte sin androgyne framtoning for å sjokkere og skape interesse. På det opprinnelige omslaget av den britiske utgaven av The Man Who Sold the World som kom to måneder senere, var Bowie avbildet kledt i en kjole. Bowie hadde kjolen på seg under intervjuer, noe som appellerte til kritikerne, inkludert magasinet Rolling Stones John Mendelsohn, som beskrev ham som et «henrivende, bortimot forvirrende minne om Lauren Bacall». Han bar også kjolen offentlig til blandede reaksjoner fra folk - ofte latter. Ved ett tilfelle trakk en fotgjenger en pistol og ba Bowie «kysse seg bak».[69][70]

Han møtte også Lou Reed og Iggy Pop:

Vet du hvordan jeg møtte Iggy – og Lou Reed? På nattklubben "Max’s Kansas City" i New York ble jeg introdusert for Lou. Han begynte øyeblikkelig å fortelle meg en historie om en fyr som injiserte smack i panna. Det er så typisk Lou. Uansett - så dukket denne merkelige, rufsete lille fyren med ødelagte tenner opp og Lou sier: «Ikke snakk med ham, han er en junkie». Det var Iggy. Du kan ikke annet enn å elske ham, han er så sårbar.

Disc, 1973[71]

Disse to særegne, rå, urpønk-lignende personlighetene, inspirerte Bowie til å utvikle et konsept som til slutt fant sin form i figuren Ziggy Stardust, bestående av personligheten til Iggy Pop og musikken til Lou Reed; «det ultimate popidol».[69] En venninne husket at Bowie en gang hadde «skriblet notater på en serviett om en gal rockestjerne ved navn Iggy eller Ziggy», og da han kom tilbake til England erklærte han at han ville skape en figur «som så ut som om han kom fra Mars».[69]

Bowies fjerde album, Hunky Dory ble innspilt sommeren 1971 og utgitt av RCA Records i desember samme år.[72] Bandet besto nå av Bowie, Mick Ronson, Mick Woodmansey og en ny bassist, Trevor Bolder. Denne besetningen skulle etter hvert bli kjent som The Spiders from Mars. På albumet medvirker også tangent-virtuosen Rick Wakeman. Hunky Dory var Bowies første utgivelse på RCA, som var hans plateselskap det neste tiåret. Albumet inneholdt blant annet singlen «Changes» og sangen «Life on Mars?», og var en delvis retur til den visjonære popsangeren på «Space Oddity». Sangen «Kooks» ble skrevet til hans nyfødte sønn Duncan Zowie Haywood Jones, født den 30. mai 1971.[73] David og Angie ga sønnen det «kooky» (sprø) navnet «Zowie», etter det greske ordet zoe, som betyr «liv». Duncan brukte navnet til han ble tolv år, men foretrakk i tenårene å bli kalt Joey eller Joe. Han er nå bedre kjent som Duncan Jones.[74] I andre låter på albumet utforsket Bowie mer alvorlige temaer, og han ga uvanlig direkte hyllester til mange av sine inspirasjonskilder, med låtene «Song for Bob Dylan», «Andy Warhol» og «Queen Bitch», en Velvet Underground-pastisj.

Albumet ble kun en måtelig kommersiell suksess da det ble utgitt,[75] men har i ettertid solgt til platina og regnes som et av Bowies og rockens beste og viktigste album. Det har blitt beskrevet som «en kaleidoskopisk oppstilling av popstiler, knyttet sammen av Bowies visjonære følelser: en feiende, filmatisk blanding av høy- og lavkultur, tvetydig seksualitet, kitsch og klasse.»[76] Albumet ble godt mottatt av anmelderne og magasinet Time hadde det med på listen over de «100 beste album gjennom alle tider» i januar 2010.[77]

1972–73: Ziggy Stardust[rediger | rediger kilde]

Bowie under Ziggy Stardust-turnen.

Bowie sjokkerte med iøynefallende kostymer og håret farget rødbrunt da han første gang presenterte Ziggy Stardust-figuren og backingbandet Spiders from Mars (Ronson, Bolder og Woodmansey) i puben Toby Jug i Tolworth den 10. februar 1972.[78] Showet ble enormt populært, og ga ham stjernestatus etter hvert som han turnerte over hele Storbritannia de neste seks månedene. Det ble skapt, som biografen David Buckley kalte det, en «Bowie-kult» som var «unik. Dens innflytelse varte lengre, og har vært mer kreativ, enn bortimot alle andre krefter innenfor popens fankultur».[78] Albumet The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972) kombinerte hardrock-elementer fra The Man Who Sold the World med den lettere, eksperimentelle musikken fra Hunky Dory. Albumets første singel, «Starman», ble utgitt i april 1972 og kom til å befeste Bowies gjennombrudd i Storbritannia. Både singelen og albumet, utgitt i juni 1972, klatret raskt på listene som følge av hans opptreden TV-programmet Top of the Pops i juli. Albumet, som ble værende på hitlistene i to år, dro også med seg det seks måneder gamle albumet Honky Dory oppover på albumlistene. På samme tid fikk en annen låt utenfor albumet, «John, I'm Only Dancing», og «All the Young Dudes», en sang han skrev og produserte for gruppa Mott the Hoople, også suksess i Storbritannia. Ziggy Stardust-turnen fortsatte i USA.[79]

Bowie bidro med backingvokaler og som produsent sammen med Mick Ronson på Lou Reeds gjennombruddsalbum som soloartist, Transformer i 1972.[80] Bowies sjette album, Aladdin Sane (1973) gikk til topps på de britiske hitlistene. Dette var hans første album som erobret førsteplassen. Bowie beskrev albumet som «Ziggy drar til Amerika», og det inneholdt sanger han skrev mens han reiste rundt i USA i starten av Ziggy-turnéen, en turne som fortsatte til Japan. Fra Aladdin Sane' ble det utgitt to singler som gikk til topps på hitlistene: «The Jean Genie» og «Drive-In Saturday».[81][82]

Bowies dragning mot skuespill førte til at han fordypet seg i figurene han skapte for sin musikk. «Utenfor scenen er jeg en robot. På scenen får jeg følelser. Det er antagelig derfor jeg foretrekker å kle meg opp som Ziggy framfor å være David.» Men med tilfredsstillelsen gjennom rollespillet fulgte alvorlige vanskeligheter: å spille den samme rollen over en lengre periode gjorde det stadig vanskeligere for ham å skille Ziggy Stardust, og senere The Thin White Duke, fra hans egen personlighet utenfor scenen. «Ziggy ville ikke la meg være i fred i årevis,» uttalte Bowie. «Det var da det hele begynte å gå galt ... Hele min personlighet ble påvirket. Det ble veldig farlig. Jeg tvilte virkelig på min egen tilregnelighet.»[83] Hans senere Ziggy-show, som omfattet sanger fra både Ziggy Stardust og Aladdin Sane, var ultra-teatralske og fylt med sjokkerende sceneøyeblikk, som da Bowie som sumobryter kledde av seg alt bortsett fra lendekledet, eller da han simulerte oralsex med Ronsons gitar.[83] Bowie både turnerte og ga pressekonferanser som Ziggy, før han på dramatisk vis fra scenen på Londons Hammersmith Odeon den 3. juli 1973 annonserte at dette ikke bare var turnéens siste konsert, men hans aller siste konsert noensinne. Opptak fra det siste showet ble samme år vist i filmen Ziggy Stardust and the Spiders from Mars, en dokumentar- og konsertfilm.[84] Bowie hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg, han ville bare avslutte Ziggy-perioden.

Etter å ha oppløst Spiders from Mars, forsøkte Bowie å bevege seg bort fra Ziggy-personligheten. Hans tidligere album var det stor etterspørsel etter: The Man Who Sold the World hadde blitt utgitt på nytt i 1972, sammen med Space Oddity. «Life on Mars?» fra Hunky Dory ble utgitt som singel i juni 1973 og klatret til nummer tre på den britiske singelhitlisten. Bowies sære sang fra 1967, «The Laughing Gnome», ble gjenutgitt og nådde sjetteplass.[85] Pin Ups fulgte i oktober og besto av coverversjoner av hans favorittsanger fra 1960-årene, og nådde en tredjeplass på albumlisten, mens «Sorrow» nådde førsteplassen på singellisten. Dette gjorde David Bowie til den mestselgende musikeren i Storbritannia i 1973 og førte til at han hadde seks album på albumlisten samtidig.[86]

1974–76: Soul, funk og den tynne hvite hertugen[rediger | rediger kilde]

Bowie filmet en video for sangen «Rebel Rebel» i 1974.

Bowie flyttet til USA i 1974. Først til New York, før han bosatte seg i Los Angeles.[87] Albumet Diamond Dogs (1974), som delvis var en dreining mot soul og funk, var produktet av to separate ideer: en musikal basert på en vill framtid i en post-apokalyptisk by, samt låter som var ment for en musikal om George Orwells dystre framtidsroman 1984.[88] Albumet gikk til topps i Storbritannia, og til en femteplass i USA, og sangene «Rebel Rebel» og «Diamond Dogs» ble sluppet som singler. For å promotere albumet lanserte Bowie Diamond Dogs Tour, hvor han besøkte nordamerikanske byer det siste halvåret av 1974. De teatralske innslagene ble koreografert av Toni Basil og det ble lagt mye penger i sceneproduksjonen. Alan Yentob filmet det hele, noe som resulterte i dokumentarfilmen Cracked Actor. Filmen viser en sliten og utmagret Bowie, som i denne perioden hadde blitt avhengig av kokain. Under denne turnéen ble Bowie sterkt fysisk svekket, paranoid og utviklet følelsesmessige problemer.[89] Han kommenterte senere at det påfølgende konsertalbumet David Live burde ha hatt tittelen «David Bowie Is Alive and Well and Living Only in Theory». Konsertalbumet befestet uansett Bowies status som superstjerne og gikk rett til en andreplass i Storbritannia og en åttendeplass i USA, i tillegg til at hans versjon av «Knock on Wood» ga ham en tiendeplass på singellisten. Etter et avbrudd i Philadelphia, hvor Bowie spilte inn nytt materiale, fortsatte konsertturnéen med større vekt på soul.[90]

Bowie opptrer sammen med Cher på hennes TV-show, 1975

Innspillingene i Philadelphia resulterte i albumet Young Americans (1975). Biografen Christopher Sandford skrev at «I årenes løp hadde de fleste britiske rockere forsøkt, på den ene eller den andre måten, å bli black-by-extension («svart-ved-forlengelse»). Få hadde lyktes som Bowie gjorde nå».[91] Albumets lydbilde, som Bowie selv karakteriserte som «plastikk-soul», var et radikalt skifte i stil, som innledningsvis igjen fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere.[92] Fra Young Americans kom Bowies første topplasserte singel i USA, låten «Fame», skrevet sammen med Carlos Alomar og John Lennon, som også bidro med koring. Lennon kalte verket for «flott - det er jo rock'n'roll, bare med leppestift på.»[93] Bowie fikk æren av å bli den første hvite musikeren som opptrådte på det amerikanske TV-showet Soul Train, hvor han fremførte «Fame» og «Golden Years» (i playback). Sistnevnte låt ble utgitt som singel,[94] og ble først tilbudt til Elvis Presley, som avslo.[94] Young Americans ble en kommersiell suksess i både USA og Storbritannia. En nyutgivelse av «Space Oddity», singelen fra 1969, ble Bowies første nummer en-hit i Storbritannia, noen få måneder etter at «Fame» oppnådde det samme i USA.[95] Til tross for at han var blitt en etablert stjerne, levde Bowie, slik Sandford formulerte det, «i all vesentlighet på småpenger.»[96] I 1975 sparket Bowie manageren Defries, en beslutning som nesten var en kopi av sparkingen av Ken Pitt fem år tidligere. Den påfølgende rettstvisten, som varte i flere måneder, resulterte i, som Sandford beskrev det: «millioner av dollar fra hans framtidige inntjening bli overdratt» til noe som var «enestående sjenerøse betingelser for Defries», og deretter «stengte [han] seg inne i West 20th Street hvor hans hyl i over en uke kunne bli hørt gjennom den stengte loftsdøra.»[96] Michael Lippman, Bowies advokat under forhandlingene, ble hans nye manager. Lippmann ble for øvrig belønnet med en betydelig kompensasjon da Bowie sparket også ham året etter.[97]

På albumet Station to Station (1976) introduserte Bowie en ny personlighet; The Thin White Duke («Den tynne hvite hertugen»). Visuelt var figuren en videreføring av Thomas Jerome Newton, det utenomjordiske vesenet som han spilte i filmen The Man Who Fell to Earth fra samme år.[98] Stilen med funk og soul fra Young Americans ble videreutviklet, men albumet varslet også om den kommende Krautrock- og synthesizerbaserte musikken som skulle prege hans neste tre utgivelser. Misbruket og avhengigheten av narkotika påvirket Bowie og ble offentlig kjent da Russell Harty intervjuet ham i talkshowet London Weekend Television, rett før Isolar-turneen. Kort tid før det satellittoverførte intervjuet ble klart for sending, ble nyheten om at den spanske diktatoren general Franco var død. Bowie ble bedt om å frafalle bestillingen av satellittoverføringen for gi plass til den spanske regjeringens direkteoverføring. Det nektet han å gjøre, og intervjuet med ham ble gjennomført som planlagt. Biografen David Buckley skrev senere at Bowie knapt sa noe som helst fornuftig i løpet av det som var et ganske omfattende intervju: «Bowie virket fullstendig usammenhengende og greide knapt å ytre én logisk setning.»[99] Hans mentale helse, slik han selv innrømmet senere, hadde blitt ødelagt av kokain. Han tok flere overdoser samme år og hadde et alarmerende fysisk forfall.[89][100]

Bowie som Thin White Duke ved Maple Leaf Gardens i Toronto, 1976

Station to Station ble etterfulgt av en tre og en halv måned lang turné i Europa og Nord-Amerika. Isolar – 1976 Tour fremhevet sangene fra albumet, inkludert den dramatiske og over ti minutter lange tittellåten, samt balladene «Wild Is the Wind» og «Word on a Wing», foruten de mer funkpregede «TVC 15» og «Stay». Kjernen i bandet under innspillingen av albumet og på konsertene besto av rytmegitaristen Alomar, bassisten George Murray og trommeslageren Dennis Davis. Disse tre var en stabil enhet gjennom resten av 1970-tallet. Turnéen var svært vellykket, men ble tilsmusset av en politisk kontrovers etter at Bowie (i Sverige) ble sitert på at «Storbritannia kunne dra fordel av en fascistisk leder», og bandet ble holdt igjen på grensen mellom Russland og Polen under mistanke av å være i besittelse av nazi-gjenstander.[101] Denne, og andre lignende hendelser i 1976, resulterte i etableringen av Rock Against Racism.[102]

I London i mai samme år ble dette forsterket av det som senere ble kjent som «Victoria Station-hendelsen»: Bowie ankom i en Mercedes kabriolet og vinket til publikum med noe som kunne se ut som en nazihilsen. Dette ble fanget på kamera og publisert i musikkavisen NME. Bowie unnskyldte seg med at fotografen hadde fanget ham midtveis i et vink.[103] Han ga senere stoffavhengigheten og figuren Thin White Duke, som nå hadde «overtatt» hans personlighet, skylden for hans pro-fascistiske kommentarer og oppførsel.[104] «Jeg var fullstendig hodeløs - absolutt sprø. Hovedsakelig var det tankene rundt mytologi ... hele den greia med Hitler og høyreekstremisme ... jeg hadde oppdaget kong Arthur[100] I følge dramatikeren Alan Franks, som senere skrev i The Times, var han «virkelig sinnsforvirret. Han hadde fått erfare noen av de skikkelige dårlige virkningene av hardt narkotikamisbruk.»[105]

1976–79: Berlin-tiden[rediger | rediger kilde]

Bowie på scenen i Oslo den 5. juni 1978.

I 1976 flyttet Bowie til Sveits hvor han kjøpte et seterhus i fjellene nord for Genfersjøen. I det nye miljøet reduserte han bruken av kokain og han fant tid til andre sysler ved siden av musikerkarrièren. Han brukte mer tid på å male og lagde en rekke postmodernistiske verker. Under turnéer lagde han skisser i en notatbok, han fotograferte scener og besøkte billedgallerier i Genève og Brücke-Museum i Berlin og ble, som biografen Christopher Sandford uttrykte det, «en profilert produsent og samler av samtidskunst. ... Ikke bare ble han en velkjent patrón av ekspresjonistisk kunst: innestengt i Clos des Mésanges i Belgia startet han et omfattende selvforbedringskurs i klassisk musikk og litteratur, og begynte å arbeide på en selvbiografi.»[106]

Før 1976 var over hadde Bowies interesse for det spirende tyske musikkmiljøet fått ham til å flytte til Vest-Berlin i et forsøk på å bli kvitt narkotikaproblemene og å revitalisere karrieren. Han ble ofte sett syklende mellom sin leilighet på Hauptstraße i Schöneberg og Hansa Tonstudio, innspillingsstudioet han benyttet. Studioet var lokalisert på Köthener Straße i Kreuzberg, ikke langt fra Berlinmuren.[107] Mens han samarbeidet med Brian Eno og delte leilighet med Iggy Pop, begynte han å fokusere på minimalistisk og luftig musikk til det første av det som skulle bli tre album produsert sammen med Tony Visconti. Albumene ble senere kjent som hans «Berlin-trilogi».[108] I løpet av samme periode fullførte Iggy Pop, med Bowie som medkomponist og musiker, sitt første soloalbum, The Idiot, og oppfølgeren Lust for Life, og turnerte i Storbritannia, Europa og USA i mars og april 1977.[109]

Bowies eget album, Low (1977), var delvis påvirket av krautrocklyden til Kraftwerk og Neu!. Dette var et steg bort fra beretterstilen i Bowies låtskrivning, til en mer abstrakt musikalsk form, hvor sangteksten var sporadisk og mer tilfeldig. Selv om han fullførte albumet i november 1976, brukte hans bekymrede plateselskap ytterligere tre måneder på å utgi det.[110] Albumet fikk betydelige negative mottagelser og var en utgivelse som RCA ikke hadde ønske om å gjennomføre. Plateselskapet ønsket å videreføre den etablerte kommersielle kraften som lå i Bowies navn, som Bowies tidligere manager Tony Defries, som fortsatt hadde betydelige finansielle interesser i Bowie, forsøkte å forhindre. Til tross for disse motkreftene, gikk en singel fra albumet, «Sound and Vision», inn på tredjeplass på den britiske singellisten. Albumet selv gikk forbi Station to Station på den britiske albumlisten, hvor den nådde andreplassen. Den ledende samtidskomponisten Philip Glass beskrev Low som «et verk av et geni» i 1992 da han benyttet låten som grunnlag for sin Symphony No. 1 "Low";. I 1996 benyttet Glass Bowies neste album som grunnlag for utgivelsen Symphony No. 4 "Heroes".[111][112] Glass har senere rost Bowies evner til å skape «rimelig komplekse musikkstykker, forkledd som enkle stykker».[113]

Blokken på Hauptstraße 155 i Berlin Schöneberg hvor Bowie bodde fra 1976 til 1978.

Som et ekko av Lows minimalistiske og instrumentale tilnærming, inkorporerte det neste albumet i trilogien, "Heroes" (1977), pop og rock i større grad. Bowie fikk med seg gitaristen Robert Fripp, kjent fra King Crimson. Som på det første albumet i trilogien, var dette albumet preget av den kalde krigens zeitgeist - tidsånd - symbolisert ved delingen av Berlin.[114] Ved å benytte seg av luftige lyder fra et mangfold av kilder, inkludert maskiner som genererte hvit støy, synthesizere og det tradisjonelle japanske musikkinstrumentet koto, ble albumet nok en suksess og nådde tredjeplassen på den britiske hitlisten. Albumets tittelspor kom ikke lenger opp enn en 24.-plass på singellisten, men ble snart en Bowie-«klassiker» og i løpet av noen måneder hadde låten blitt utgitt på både fransk og tysk.[115] Mot slutten av året framførte Bowie låten under Marc Bolans TV-show Marc, og på nytt ved Bing Crosbys siste julespesial for CBS. Han sang også «Peace on Earth/Little Drummer Boy» i duett med Crosby, en annen versjon av «The Little Drummer Boy» med et nytt kontrapunktisk vers. Fem år senere ble denne duetten en julehit verden over, og havnet på tredjeplass i Storbritannia på første juledag i 1982.[116]

Etter å ha fullført Low og "Heroes" tilbrakte Bowie det meste av 1978 på verdensturnéen Isolar II, hvor han framførte musikk fra de to første albumene i Berlin-trilogien for rundt en million mennesker i løpet av 70 konserter i 12 land. På dette tidspunktet hadde han klart å kvitte seg med sin stoffavhengighet. Biografen David Buckley skrev om Isolar II at dette var «Bowies første turné på fem år hvor han trolig ikke dopet seg med store doser kokain før han gikk på scenen. [...] Uten den hukommelsessvikten som stoffmisbruk fører med seg, hadde han nå god nok mental tilstand til å skaffe seg venner.»[117] Innspillinger fra turneen utgjorde materialet for konsertalbumet Stage som ble sluppet samme år.[118]

Det siste stykket av det Bowie kalte sin «triptyk», Lodger (1979), var uten det minimalistiske, luftige preget til de andre to foregående albumene, og vendte delvis tilbake til tromme- og gitar-basert rock og pop fra hans tid før Berlin-oppholdet. Resultatet var en kompleks blanding av new wave og verdensmusikk, tidvis med ikke-vestlige skalaer. En del spor var komponert ved å benytte Brian Enos og Peter Schmidts skråstilte strategikort: «Boys Keep Swinging» ble gjennomført ved at hele bandet byttet instrumenter, «Move On» benyttet skalaene fra Bowies tidligere komposisjon «All the Young Dudes», men spilt baklengs, og «Red Money» brukte backingsporene fra «Sister Midnight», et stykke han hadde komponert sammen med Iggy Pop.[119] Albumet ble innspilt i Sveits. I forkant av utgivelsen hadde Mel Ilberman fra RCA uttalt: «Det vil være rimelig å kalle det for Bowies Sergeant Pepper [...] et konseptalbum som portretterer leieboeren som en hjemløs vandrer, uglesett og gjort til offer for livets press og teknologi.» Christopher Sandford mente at «Albumet skapte så høye forventninger med tvilsomme valg, og produksjonen som uttrykte slutten på Bowies samarbeid med Eno - i 15 år.» Lodger nådde fjerdeplass i Storbritannia og ble nummer 20 i USA med singlene «Boys Keep Swinging» og «DJ».[120][121] Mot slutten av året var Bowie og Angela i skilsmisseforhandlinger, og etter måneder med strid i rettsvesenet ble ekteskapet oppløst tidlig i 1980.[122]

1980–88: New Wave- og pop-perioden[rediger | rediger kilde]

Boveie på Serious Moonlight Tour, 1983.

Den første singelen fra albumet Scary Monsters (and Super Creeps) (1980), «Ashes to Ashes», gikk til topps på hitlistene. Låten bar preg av det tekstuelle arbeidet fra gitarsynthesizeren til Chuck Hammer og vendte tematisk tilbake til major Tom fra «Space Oddity». Låten ga den britiske undergrunnsbevegelsen New Romantic en internasjonal eksponering da Bowie besøkte Londonklubben «Blitz», det fremste tilholdsstedet for bevegelsen. Han ville rekruttere flere av de faste gjestene der, inkludert Steve Strange fra synthpopbandet Visage, til å delta i låtens musikkvideo. Videoen ble ansett som en av de mest innovative gjennom alle tider.[123] Mens Scary Monsters benyttet seg av de samme prinsippene etablert av Berlin-albumene, ble dette albumet ansett som musikalsk og tekstmessig langt mer direkte i uttrykksformen av kritikerne. Albumets hardrock-innpakning inkluderte de iøynefallende gitarbidragene til Robert Fripp, Pete Townshend og Chuck Hammer.[124] Da «Ashes to Ashes» tok førsteplassen på de britiske hitlistene, hadde Bowie et tre måneders skuespilleropphold på Broadway i Bernard Pomerances drama Elefantmannen.[125]

Sammen med Queen ga Bowie ut singelen «Under Pressure» (1981), i duett med Freddie Mercury. Dette ble Bowies tredje singel som gikk til topps på den britiske singellisten. i 1982 fikk Bowie hovedrollen i BBCs fjernsynsutgave av Bertolt Brechts drama Baal. Samtidig ble det utgitt en EP med fem sanger fra dramaet, tidligere innspilt i Berlin og utgitt som David Bowie in Bertolt Brecht's play Baal. I mars 1982, måneden før Paul Schraders film Cat People kom ut, ble Bowies tittelsang, «Cat People (Putting Out Fire)», utgitt på singel og ble en mindre hit i USA og kom inn på topp 30 på den britiske hitlisten.[126]

Bowie nådde en ny topp i popularitet og kommersiell suksess i 1983 med Let's Dance, som var samprodusert av Nile Rodgers fra Chic. Albumet solgte til platina i både Storbritannia og USA. Albumets tre singler ble topp 20 hits i begge land, og tittelsangen nådde førsteplassen. «Modern Love» og «China Girl» havnet på andreplass i Storbritannia, fulgt av et par kritikerroste musikkvideoer: «Let's Dance», med fortellingen om det unge aboriginerparet, og «China Girl», med en nakenscene og (senere delvis sensurerte) elskov på standen, en referanse og hyllest til filmen Herfra til evigheten fra 1953. Dette var tilstrekkelig seksuelt provoserende til å være garantert en repeterende avspilling på MTV. Stevie Ray Vaughan var gjestegitarist og spilte gitarsolo på «Let's Dance», skjønt videoen viser Bowie som mimer denne delen.[127] I 1983 hadde Bowie framstått som en av de aller viktigste videoartistene i sin tid. Let's Dance ble fulgt opp med Serious Moonlight Tour, hvor Bowie ble akkompagnert av gitaristen Earl Slick og backupvokalistene Frank og George Simms fra Simms Brothers Band. Verdensturneen varte i seks måneder og var svært vellykket.[128]

Bowie i opptrenden på Glass Spider Tour, 1987.

På albumet Tonight (1984) samarbeidet Bowie med Tina Turner og på nytt med Iggy Pop. Dette var i likhet med Let's Dance et dansevennlig album. Det hadde et antall coversanger, blant dem The Beach Boys' hit fra 1966, «God Only Knows». Albumet hadde også den transatlantiske hiten «Blue Jean», som var inspirasjonen for kortfilmen Jazzin' for Blue Jean, som vant Grammy for beste musikkvideo. Bowie opptrådte på Wembley i 1985 under veldedighetskonserten Live Aid til støtte for sultende i Etiopia. Under begivenheten ble det sluppet en innsamlingsvideo hvor Bowie sang duett med Mick Jagger. Låten, «Dancing in the Street», gikk raskt helt til topps på hitlistene. Det samme året samarbeidet Bowie med jazzgitaristen Pat Metheny med innspillingen av «This Is Not America», lydsporet til filmen Kodenavn: Falken. Singelen ble en topp 40 hit i både Storbritannia og USA.[129]

Bowie spilte hovedrollen i filmen og rockemusikalen Absolute Beginners i 1986. Filmen ble dårlig mottatt av kritikerne, men Bowies tittellåt havnet likevel på andreplass på den britiske hitlisten. Han spilte også Jareth, nissekongen i Jim Hensons film Labyrinth fra samme år, hvor han skrev fem av filmens låter. Hans siste album på 1980-tallet var Never Let Me Down (1987) hvor pop-lydbildet fra hans to tidligere album var borte. Bowie satset her på en hardere rockelyd med et hint av industri-techno. Albumet nådde sjetteplass i Storbritannia og tre av låtene fra albumet, «Day-In, Day-Out» (hans singel nummer 60), «Time Will Crawl», og «Never Let Me Down», ble utgitt som singler. Bowie beskrev det senere som hans «nadir», og kalte det for «et forferdelig album».[130] I forbindelse med albumet holdt han ni promoterende presseshow, og konsertturnéen Glass Spider Tour startet 30. mai med et backupband med Peter Frampton som gitarist. Pressen var lite imponert og mente turneen var overprodusert og at den hang seg på samtidens stadionrock-trend med spesialeffekter og dansing.[131]

1989–91: Tin Machine[rediger | rediger kilde]

Bowie i Chile under turneen Sound+Vision 1990.

Bowie la solokarrieren på hylla i 1989 og trakk seg tilbake til en relativt anonym tilværelse som bandmedlem for første gang siden tidlig i 1970-årene. Den hardrockende kvartetten Tin Machine kom i gang etter at Bowie begynte å jobbe eksperimentelt med gitaristen Reeves Gabrels. Bandet ble komplettert med Tony og Hunt Sales som Bowie hadde kjent siden slutten av 1970-årene. De bidro, henholdsvis på bass og trommer, på Iggy Pops album Lust for Life (1977).[132]

Selv om Bowies hensikt var at Tin Machine skulle være et demokratisk band, ble det likevel han som dominerte både låtskrivingen og beslutningene.[133] Bandets debutalbum, Tin Machine (1989), ble innledningsvis populært, selv om de politiske tekstene ikke fikk allmenn aksept: Bowie beskrev en av sangene som «enkel, naiv, radikal og rett fram om framveksten av nynazisme»; noe biografen Christopher Sandford beskrev som «dristig å fordømme narkotika, fascisme og TV ... i begreper som nådde det litterære nivået til en tegneserie.»[134] Plateselskapet EMI klagde på «misjonerende sangtekster» samt «repetetive sanger» og «minimalistisk eller ingen produksjon».[135] Albumet oppnådde likevel en tredjeplass i Storbritannia.[134]

Tin Machines første verdensturné ble en kommersiell suksess, men det var vanskelig for tilhengerne og kritikerne å akseptere Bowie som kun et gruppemedlem.[136] En rekke singler fra albumet greide ikke å markere seg på hitlistene og etter en uenighet med EMI, forlot Bowie plateselskapet.[137] Som sitt publikum og kritikere, ble Bowie selv i økende grad misfornøyd med sin rolle som kun et bandmedlem.[138] Tin Machine begynte å jobbe med et nytt album, men Bowie la opplegget på vent og gikk tilbake til å arbeide solo. Han framførte tidlige låter på en sju måneder lang turné kalt Sound+Vision Tour hvor han på nytt fikk suksess og god omtale fra kritikerne.[139]

I oktober 1990, ti år etter hans skilsmisse fra Angela, ble han introdusert for den somaliskfødte supermodellen Iman via en felles venn. Bowie uttalte senere at «Jeg ga navn til barna den kvelden vi møttes [...] det var absolutt umiddelbart.» De giftet seg i 1992.[140] Tin Machine fortsatte arbeidet med deres andre album, men publikum og kritikere som ikke var fornøyd med det første albumet, viste liten interesse. Albumet Tin Machine II ble også kritisert for platecoveret. Etter at produksjonen hadde startet, hevdet det nye plateselskapet Victory at de fire antikke og nakne kouroistatuene var «forkjærte, obskøne bilder», mens Bowie selv mente de var «utsøkt smakfulle». Plateselskapet krevde at coveret skulle retusjeres.[141] Tin Machine dro på turne igjen, men etter at heller ikke konsertalbumet Tin Machine Live: Oy Vey, Baby gjorde det kommersielt bra, gikk bandet i oppløsning. Bowie gjenopptok sin solokarriere, men fortsatte å samarbeide med Gabrels.[142]

1992–98: Den elektroniske perioden[rediger | rediger kilde]

Bowie på scenen i Åbo, Finland, i 1997.

Den 20. april 1992 opptrådte Bowie på hyllestkonserten for Freddie Mercury etter at sangeren fra Queen døde året før. Foruten å framføre «Heroes» og «All the Young Dudes», sang han «Under Pressure» sammen med Annie Lennox, som tok Mercurys vokal. Under framføringen på Wembley knelte Bowie og resiterte Fader vår.[143][144] Fire dager senere giftet han seg med Iman i Sveits. De ønsket å flytte sammen i Los Angeles og fløy dit for å finne en egnet eiendom, men det brøt ut opptøyer i byen samme dag de ankom, så de ble værende på hotellet.[145] De bosatte seg senere i New York.[146]

I 1993 utga Bowie sitt første soloalbum siden oppløsningen av Tin Machine; Black Tie White Noise. Albumet var preget av soul, jazz, hiphop og bruk av elektroniske instrumenter. Albumet gjenforente Bowie med produsent Nile Rodgers fra samarbeidet om Let's Dance og bekreftet Bowies retur til musikkstilen som hadde gjort ham populær. Dette ble belønnet med en førsteplass på de britiske hitlistene og en tredjeplass på Topp 40, inkludert topp 10-sangen «Jump They Say».[147] Bowie utforsket nye stilretninger med The Buddha of Suburbia (1993). Albumet inneholdt musikk til TV-serien med samme navn, en BBC-filmatisering av romanen av Hanif Kureishi fra 1990 med samme tittel. Albumet hadde en del nye elementer som ble introdusert på Black Tie White Noise, og signaliserte også en tilnærming til alternativ rock. Albumet fikk god omtale, men en lavmælt utgivelse ga kun 87.-plass på de britiske salgslistene.[148]

Bowie ble gjenforent med Eno på albumet Outside. Det bar preg av kvasi-industrimusikk, og var opprinnelig tenkt som første del i en ikke-lineær fortelling om kunst og mord, og inneholdt figurer fra en novelle skrevet av Bowie. Albumet fikk suksess på salgslistene på begge sider av Atlanterhavet, og det ble sluppet tre singler.[149] Bowie valgte gruppa Nine Inch Nails som backingband på sin neste turné, noe som fikk blandet mottakelse hos både fans og kritikere, men han hadde også med Gabrels på gitar.[150] Han holdt konserter i Nord-Amerika og Europa fra september 1995 til februar 1997. Han feiret sin karriere med en 50-års fødselsdagkonsert på Madison Square Garden i New York den 7. januar 1997. På scenen var gjestemusikere som Lou Reed, Dave Grohl og Foo Fighters, Robert Smith fra The Cure, Billy Corgan fra Smashing Pumpkins, Frank Black fra The Pixies og Sonic Youth.[151]

Bowie ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame den 17. januar 1996.[152] Året etter var Bowie ute med et nytt album, Earthling, som slo godt an hos både fans og kritikere i USA og Storbritannia. To singler fra albumet ble hits på britiske topp 40. Bowies sang «I'm Afraid of Americans» fra Paul Verhoevens film Showgirls (1995) ble innspilt for albumet og mikset på nytt av Trent Reznor og utgitt som singel. Hyppige avspillinger av den medfølgende videoen, som også hadde bidrag fra Reznor, bidro til at sangen ble værende i 16 uker på amerikanske Billboard Hot 100. Turnéen for albumet, Earthling Tour, gikk i Nord-Amerika og Europa fra juni til november i 1997.[153] I november 1997 framførte Bowie «Perfect Day», en veldedighetssingel for BBCs Children in Need, og nådde førsteplassen på de britiske singellistene.[154] Bowie ble gjenforent med Visconti da de spilte inn sangen «(Safe in This) Sky Life». Planen var at den skulle være med i animasjonsfilmen Rugrats (1998), men låten ble ikke tatt med i den ferdige filmen. Bowie spilte den senere inn på nytt og utga den som «Safe» og benyttet den på B-siden av singelen «Everyone Says 'Hi'» i 2002.[155] Samarbeidet med Visconti resulterte også i en singel utgitt i begrenset opplag, en versjon av gruppa Placebos sang «Without You I'm Nothing», produsert sammen med Visconti og med Bowies harmonivokal lagt på den opprinnelige innspillingen.[156]

1999–2012: Nyklassisistisk Bowie[rediger | rediger kilde]

Bowie på scenen med Sterling Campbell under Heathen Tour i 2002

Bowie komponerte lydsporet for Omikron: The Nomad Soul (1999), et videospill hvor han selv og Iman også opptrådte som figurer. Albumet Hours ble utgitt samme år og inneholdt nyinnspillinger av låter fra Omikron. Albumet inneholdt også en låt med tekst av Alex Grant, vinneren av Bowies sangkonkurranse «Cyber Song Contest».[157] Med utstrakt bruk av ordinære instrumenter, vendte Bowie ryggen til tung elektronisk musikk.[158] Det planlagte albumet Toy skulle inneholde nye versjoner av noen av Bowies eldre låter, samt tre nye. Planen var å gi ut albumet i 2001, men det skjedde ikke. En versjon lekket senere ut på Internett i 2011,[159] men Toy har aldri offisielt blitt utgitt. Bowie og Visconti fortsatte samarbeidet og produserte albumet Heathen, som inneholdt helt nye låter.[160]

Den 25. juni 2000 gjorde Bowie sin andre opptreden på Glastonburyfestivalen i England, tretti år etter forrige gang.[161] To dager etterpå gjorde han en konsert for BBCs Radioteater i London, som ble spilt inn og utgitt på et samlealbum, Bowie at the Beeb. Albumet inneholdt i tillegg låter fra innspillinger gjort av BBC i perioden 1968-1972.[162] Bowies og Imans datter ble født den 15. august samme år.[163]

I oktober 2001 åpnet Bowie Konsert for New York City, en veldedighetskonsert for ofrene i terrorangrepet 11. september 2001, med en minimalistisk framføring av Simon & Garfunkels sang «America», etterfulgt av «Heroes» med fullt band.[164] I 2002 ble albumet Heathen utgitt, fulgt av en turné i Europa og Nord-Amerika det neste halve året. Londons årlige Meltdownfestival, hvor Bowie var blitt utnevnt til kunstnerisk direktør samme år, markerte starten på turnéen. Blant artistene han valgte til festivalen var Philip Glass, Television og Dandy Warhols. Foruten låter fra det nye albumet, framførte han også låter fra perioden rundt Low.[165] Deretter fulgte albumet Reality (2003) som også ble etterfulgt av en konsertturné med et antatt totalt antall publikummere på rundt 722 000, langt mer enn noen andre artister i 2004. En hendelse utenom det vanlige var under Norwegian Wood-konserten i Oslo den 18. juni, da en kjærlighet på pinne fløy gjennom luften og traff Bowie i øyet. En sjokkert Bowie ble stående og vri seg i smerte mens han ropte: «Jeg har bare ett øye, din jævla idiot. Heldigvis traff du det riktige!»[166] Det var en kvinne i 30-åra som var årsaken til uhellet: «Det er som i en sakte film, som går om og om igjen. Jeg ser kjærligheten fly ut av handa mi og rett mot David Bowie. Sakte, sakte, men i virkeligheten veldig fort. Like før den treffer, vrir Bowie litt på hodet. Det er maksimal uflaks. Jeg ser kjærligheten slå inn i øyet på ham.»[167] Det gikk bra med Bowie, men en uke senere da han spilte på en festival i Scheeßel i Tyskland, fikk han plutselige smerter i brystet. Han ble senere diagnostisert med en akutt blokkert blodåre, noe som krevde en hjerteoperasjon og resulterte i at de 14 gjenværende konsertene på turneen ble avvlyst.[168] Senere samme år førte hans interesse for buddhisme til at han ga sin støtte til tibetanernes sak, gjennom å holde en støttekonsert for Tibet House i New York.[169]

Bowie i 2009 sammen med sin sønn Duncan Jones ved premieren av Jones' regidebut Moon.

I de neste årene, som følge av rekonvalesensen etter hjerteinfarktet, reduserte Bowie sin musikalske aktivitet. Han gjorde kun én sceneopptreden, i tillegg til et besøk i et platestudio, hvor han sang «Changes» i duett med Butterfly Boucher for animasjonsfilmen Shrek 2 (2004).[170] I løpet av det som for ham ble et relativt stille 2005 spilte han inn vokalene til sangen «(She Can) Do That», som han hadde skrevet sammen med Brian Transeau for filmen Stealth.[171] Han vendte tilbake til scenen den 8. september 2005 i en opptreden sammen med Arcade Fire på TV-begivenheten Fashion Rocks, og opptrådte med det canadiske bandet for andre gang samme uke under CMJ Music Marathon.[172] Han bidro også med koring på gruppa TV on the Radios sang «Province» på deres album Return to Cookie Mountain,[173] gjorde en reklame med Snoop Dogg for XM Satellite Radio[174] og deltok sammen med Lou Reed på det danske alternativrockebandet Kashmirs album Balance Palace (2005).[175]

Bowie ble belønnet med en Grammy for livslang tjeneste den 8. februar 2006.[176] I april annonserte han at «Jeg tar et år fri. Ingen konsertturné - intet album.»[177] Han gjorde en overraskende gjesteopptreden under David Gilmours konsert den 29. mai i Royal Albert Hall i London. Hendelsen ble spilt inn og et utvalg av sanger han hadde bidratt med vokal på ble deretter utgitt.[178] Han opptrådte på nytt i november sammen med Alicia Keys under Black Ball, en veldedighetskonsert i New York for Keep a Child Alive,[179] en framføring som skulle hans siste på scene.[180]

Bowie var kurator for High Line-festivalen i Manhattan i 2007 hvor han valgte musikere og artister for eventet[181] og deltok på Scarlett Johanssons album Anywhere I Lay My Head (2008) hvor hun fremførte sine versjoner av Tom Waits' sanger.[182] På førtiårsjubileet for månelandingen i juli 1969, utga EMI alle enkeltsporene fra den opprinnelige 8-sporsinnspillingen av låten. I en konkurranse i 2009 ble alle som ønsket det invitert til å lage sin egen remiks.[183] Et dobbeltalbum med opptak fra konsertturnéen i 2003 ble utgitt i januar 2010.[184]

I slutten av mars 2011 lekket det uutgitte albumet Toy fra 2001 ut på Internett. Det inneholdt materiale som Bowie benyttet på Heathen, sanger som dukket opp som B-sider på singlene, samt en del nye utgaver av hans eldre låter.[185][186]

2013–16: Siste år[rediger | rediger kilde]

Bowie, 2006.

Den 8. januar 2013, på Bowies 66-årsdag, annonserte han et nytt album med tittelen The Next Day med utgivelse i midten av mars. Det var Bowies første albumutgivelse på ti år, og inneholdt 14 låter og tre bonusspor.[187][188] I annonseringen på nettsidene sine erkjente Bowie at han hadde hatt en lang pause.[189] Albumets produsent, Tony Visconti, fortalte at det var spilt inn 29 låter til albumet, og at noen av disse ville komme på neste album, et arbeid som skulle begynne senere i 2013. Uttalelsen ble etterfulgt av en utgivelse av en singel, «Where Are We Now?», skrevet og innspilt av Bowie i New York og produsert av hans langvarige samarbeidspartner Visconti.[189]

En musikkvideo for «Where Are We Now?» ble utgitt på Vimeo samme dag, regissert av New York-kunstneren Tony Oursler.[189] Singelen gikk til topps på iTunes-listen i Storbritannia i løpet av få timer etter utgivelsen,[190] og til sjetteplass på den britiske singellisten,[191] og ble med det hans første singel blant topp ti på to tiår (siden «Jump They Say» i 1993). En annen video, «The Stars (Are Out Tonight)», var regissert av Floria Sigismondi og ble utgitt den 25. februar. Videoen framstilte Bowie og skuespilleren Tilda Swinton som et ektepar.[192] Den 1. mars ble albumet gjort tilgjengelig for gratis strømming via iTunes.[193] Albumet The Next Day debuterte med førsteplass på den britiske albumlisten, hans første siden Black Tie White Noise (1993), og ble det albumet som på denne tiden solgte raskest i 2013.[194] Musikkvideoen for «The Next Day» skapte en del kontrovers med sin religiøse tematikk, og ble innledningsvis fjernet fra YouTube etter at den etter sigende hadde brutt nettstedets betingelser. Den ble senere tilgjengeliggjort på nytt med en advarsel om at den hadde 18-årsgrense.[195]

Ifølge The Times hadde Bowie utelukket at han noen gang kom til å gi intervjuer igjen.[196] En utstilling av ulike gjenstander som har tilhørt Bowie, kalt «David Bowie Is», ble vist på Victoria and Albert Museum i London i 2013.[197] Senere samme år ble utstillingen sendt på en verdensturné, som startet i Toronto i Canada, og som senere besøkte Chicago, Paris, Melbourne, og Groningen i Nederland.[198] Bowie deltok for øvrig på vokalen til indierockebandet Arcade Fires sang «Reflektor», som ble utgitt i begynnelsen av september 2003, ettersom han likte den så godt da han overhørte gruppens innspillinger i studio.[199] En avstemning gjennomført av BBC History Magazine i oktober 2013 slo fast at Bowie ble ansett som den best kledte briten gjennom tidene.[200]

Ved BRIT Awards 2014 den 19. februar ble Bowie den eldste mottakeren gjennom historien da han vant prisen for beste manlige, britiske utøver. Prisen ble mottatt på hans vegne av modellen Kate Moss, som leste opp hans tale: «Jeg er overbegeistret for å ha fått en BRIT som beste mannlige utøver - men jeg er, er jeg ikke, Kate? Jo, jeg syns det er en flott måte å avslutte dagen på. Mange, mange takk og Skottland, bli værende hos oss!»[201] Bowies referanse til den kommende avstemningen i september 2014 om skotsk uavhengighet fikk betydelig oppmerksomhet i sosiale media over hele Storbritannia.[202]

Den 18. juli antydet Bowie at han ville komme med mer musikk i fremtiden, men ville ikke nevne detaljer.[203] Mer informasjon kom dog i september 2014 om hans neste album, Nothing Has Changed, som ble et samlealbum. Det inneholdt eldre og sjeldne låter, men også en ny låt kalt «Sue (Or in a Season of Crime)».[204] I mai 2015 ble det annonsert at «Let's Dance» ville bli utgitt på nytt i en spesialutgivelse i begrenset opplag på gul vinylsingel, den 16. juli 2015 i forbindelse med utstillingen «David Bowie is» ved et kunstsenter i Melbourne, Australia.[205]

I august 2015 ble det annonsert at Bowie skrev på sanger for en musikalBroadway, basert på animasjonsserien Svampebob Firkant.[206] Bowie skrev og spilte inn åpningssangen for TV-serien The Last Panthers, en dramaserie sendt i november 2015.[207] Temaet i denne serien ble også tittelsporet på hans album Blackstar som ble utgitt i januar 2015. Det ble sagt at dette albumet hadde hentydninger til hans tidligere krautrock-inspirerte verk.[208] I henhold til The Times ville Blackstar bli «... det merkeligste verket hittil fra Bowie.».[209]


Blackstar ble utgitt den 8. januar 2016, på Bowies 69-årsdag, og ble møtt med positiv omtale.[210] To dager senere, den 10. januar, kom meldingen om at David Bowie var død. Produsent Tony Visconti kunne avsløre at Bowie hadde planlagt at albumet skulle være hans svanesang, og en avskjedsgave til hans fans før hans død.[211][212][213] Flere journalister og kritikere merket seg at flere av tekstene på albumet syntes å hentyde til hans forestående død, særlig låten og videoen «Lazarus».[214][215] CNN bemerket at albumet «avslører en mann som tilsynelatende var forankret i sin egen dødelighet.»[214] Visconti uttalte senere at Bowie hadde planlagt et post-Blackstar-album, og hadde skrevet og innspilt demoversjoner av fem låter i løpet av sine siste uker, noe som kan tyde på at Bowie trodde han ennå hadde noen måneder igjen å leve.[216] Dagen etter hans død gikk interessen for Bowies musikk online rett til værs, og brøt Vevos rekord for mest sette musiker på én enkelt dag.[217] Den 15. januar gikk Blackstar til topps på den britiske albumlisten, mens 19 av hans album var på den britiske topp 100 albumlisten, og 13 av hans singler var den britiske topp 100 singellisten.[218][219] Blackstar gikk også til topps på albumlistene i andre land i verden, blant annet i Australia, Frankrike, Tyskland, Italia, New Zealand og på amerikanske Billboard 200.[220][221]

Skuespillerkarriere[rediger | rediger kilde]

Bowies karriere som skuespiller startet før hans kommersielle gjennombrudd som musiker. Mens han studerte avantgarde-teater og pantomime hos Lindsay Kemp, spilte han Cloud i Kemps teaterproduksjon Pierrot in Turquoise i 1967 (senere produsert for TV i filmen Looking Glass Murders i 1970).[222] I kortfilmen i svart/hvitt, The Image (1969), spilte han en spøkelsesgutt som hjemsøkte en plaget kunstner.[223] Det samme året hadde Bowie en kort opptreden i filmatiseringen av Leslie Thomas' humoristiske roman The Virgin Soldiers (1966). I 1976 ble han kritikerrost for sin første hovedrolle da han framstilte Thomas Jerome Newton, en utenomjordisk figur fra en døende planet, i The Man Who Fell to Earth, regissert av Nicolas Roeg. Just a Gigolo (1979) var en tysk-engelsk samproduksjon regissert av David Hemmings, der Bowie hadde hovedrollen som den prøyssiske offiseren Paul von Przygodski. Etter å ha kommet tilbake fra Første verdenskrig møtte han en baronesse, spilt av Marlene Dietrich, som trakk ham inn i sin stall av gigoloer.[224]

Bowie spilte også Joseph Merrick i The Elephant ManBroadway hele 157 ganger i løpet av 1980 og 1981. Han spilte rollen uten teatersminke og fikk ros for sin ekspressive framtoning.[125] Filmen Christiane F. – Å være ung er for jævlig (1981) er en dramatisering av den bestselgende tyske, biografiske romanen Å være ung er for jævlig. Historien handler om en ung, prostituert jentes narkotikaavhengighet. Den virkelige Christiane F. hadde vært på en Bowie-konsert i Berlin og hendelsen ble gjenskapt i filmen med Bowie i rollen som seg selv. Soundtracket i filmen inneholder mye av musikken fra hans «Berlin-trilogi».[225] Bowie spilte også i den erotiske skrekkfilmen The Hunger (1983), med Catherine Deneuve og Susan Sarandon. I Nagisa Oshimas film fra samme år, Merry Christmas, Mr. Lawrence, basert på den amerikanske forfatteren Laurens van der Posts roman Sæden og såmannen fra 1963,[226] spiller Bowie major Jack Celliers, en krigsfange i en japansk interneringsleir. Bowie spilte seg selv i Yellowbeard (1983), en komedie laget av medlemmer fra Monty Python, samt hadde en liten rolle som Colin, en leiemorder i filmen Into the Night (1985). Han fikk også tilbud om å spille skurken Max Zorin i James Bond-filmen Med døden i sikte (1985), men avslo.[227]

Rockemusikalen Absolute Beginners (1986), basert på Colin MacInnes' roman fra 1959 om utelivet i London, benyttet Bowies musikk, og han medvirket selv i en mindre rolle. Samme år spilte han i Jim Hensons mørke fantasifilm Labyrinth, i rollen som Jareth, kongen av goblinene.[228] To år senere spilte han Pontius Pilatus i Martin Scorseses dramafilm The Last Temptation of Christ (Jesu siste fristelse, 1988), basert på en roman av Nikos Kazantzakis.

Bowie spilte deretter en misfornøyd ansatt, med Rosanna Arquette som medskuespiller, i komedien The Linguini Incident (1991), og hadde rollen som den mystiske FBI-agenten Phillip Jeffries i David Lynchs Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992), en oppfølger til TV-serien Twin Peaks. Han spilte Andy Warhol i den biografiske dramafilmen Basquiat (1996) og han var fryktinngytende revolvermann i Giovanni Veronesis spaghetti-western Il Mio West (1998). (Utgitt som Gunslinger's Revenge i USA i 2005).[229] Han spilte den aldrende gangsteren Bernie i Andrew Goths Everybody Loves Sunshine (1999), og dukket opp i TV-utgaven av spillefilmen The Hunger med samme tittel. I Mr. Rice's Secret (2000) spilte han naboen til en uhelbredelig syk tolvåring, og året etter opptrådte han som seg selv i komedien Zoolander.[230]

Bowie portretterte fysikeren Nikola Tesla i Christopher Nolans film The Prestige (2006). Filmen handler om den bitre rivaliseringen mellom to tryllekunstnere på slutten av 1800-tallet. Det samme året sto han for stemmen til den mektige skurken Maltazard i den franskproduserte og engelskspråklige animasjonsfilmen Arthur og Minimoyene (2006). Han spilte seg selv i en episode av Ricky Gervais' TV-serie Extras, og i 2007 lånte han sin stemme til figuren «Lord Royal Highness» i TV-filmen om tegneseriefiguren Svampebob Firkant. I filmen August (2008), regissert av Austin Chick, hadde han en mindre rolle som Ogilvie, sammen med Josh Hartnett og Rip Torn, som han hadde samarbeidet med i 1976 i tidligere omtalte The Man Who Fell to Earth.[231][232]

Ettermæle og innflytelse[rediger | rediger kilde]

David Bowies stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Bowies sanger og sceneteknikk brakte en ny dimensjon til populærmusikken i begynnelsen av 1970-årene og hadde både en umiddelbar og mer langsiktig påvirkning på den. Ifølge musikkhistorikerne Schinder og Schwartz var musikere som Bowie og Marc Bolan pionerer og skapere av glamrocksjangeren.[233] Samtidig var Bowie en inspirator for punkrockbevegelsen.[234] Mens punkmusikerne forkastet popstjerne-konvensjonene, fortsatte Bowie i en abstrakt musikkstil som fikk innflytelse på sjangeren. Biografen David Buckley skriver: «I ei tid da punkrocken vendte tilbake til tre-minutters popsanger, forlot Bowie den tradisjonelle rock-instrumenteringen nesten fullstendig.»[235][236] Bowies plateselskap forsøkte å formidle hans unike status i populærmusikken med slagordet: «There's Old Wave, there's New Wave, and there's David Bowie.» [237] Musikkviter James Perone berømmer ham for å ha «brakt raffinement til rockemusikken» og musikkritikere anerkjenner den intellektuelle dybden i hans arbeid og innflytelse.[233][238][239]

Buckley skriver at popmusikken i de tidlige 1970-årene var «Oppblåst, selvhøytidelig og selvtilfreds,[...] Bowie utfordret selve kjernen i troen på sin tids rockemusikk.» John Peel skriver: «Et særtrekk ved progressiv rock på tidlig 70-tall var at den ikke hadde fremgang. Før Bowie kom, ønsket ikke folk noen særlig endring.» Buckley sier at «Bowie undergravde oppfatningen av hva det ville si å være en rockestjerne,» med det resultatet at det «etter Bowie ikke har vært noen andre popikon av samme kaliber, fordi den popverdenen som produserer disse rockegudene ikke lenger eksisterer. [...] Den voldsomme Bowie-dyrkingen var unik, hans innflytelse varte lenger og hans kreativitet var større enn noen annens.»

Buckley konkluderer med at «Bowie er både stjerne og ikon. Den enorme produksjonen hans [...] har kanskje skapt den største kulten i populærkulturen. [...] Hans innflytelse har vært unik i populærkulturen - han har gjennomsyret og endret flere liv enn noen sammenlignbar figur.»[240]

På grunn av Bowies kontinuerlige orientering mot noe nytt, har hans innflytelse fortsatt å utvide seg.[241] Biografen Thomas Forges legger til: «Fordi han har lykkes i så mange ulike musikkstiler, er det nesten umulig å finne en popartist i dag som ikke har blitt påvirket av David Bowie.»[242] I 2000 kåret NME Bowie som «den mest innflytelsesrike artisten gjennom alle tider.»[243][244]

Bowie var hovedinspirasjonskilden til den biseksuelle glamrockeren Brian Slade i filmen Velvet Goldmine fra 1998. I 2015 ble han kåret til en av magasinet GQs 50 mest velkledde britiske menn.[245] Hans alter ego, Ziggy Stardust, var inspirasjonskilden til Tilda Svindons rollefigur i filmen A Bigger Splash, rockesangeren Marianne Lane.[246][247]

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Et utvalg av Bowies kostymer utstilt ved Rock and Roll Hall of Fame.

Bowie fikk sitt kommersielle gjennombrudd i 1969 med låten «Space Oddity». For denne vant han Ivor Novellos «Special Award For Originality».[248]

For sin opptreden i science fiction-filmen The Man Who Fell to Earth fra 1976 vant han «Saturn Award» for beste skuespiller. I de påfølgende tiårene ble han beæret med stort antall utmerkelser for sin musikk og sine videoer, deriblant to «Grammy Awards»,[249][250] tre «Brit Awards» - der han ble beste britiske mannlige artist to ganger, og i 1996 prisen for «Outstanding Contribution to Music». (Fremragende bidrag til musikk).[251]

I 1999 ble Bowie utnevnt til «Commandeur de'l Ordre des Arts et des Lettres» av den franske regjeringen.[252] Samme år mottok han et æresdoktorat fra Berklee College of Music.[253] Han avslo den kongelige æresbevisningen «Commander of the Order of the British Empire» (CBE) i 2000 og ønsket heller ikke å bli slått til ridder i 2003.[254] Bowie uttalte senere at «Jeg har aldri hatt en intensjon om å akseptere noe sånt. Jeg skjønner ikke hva som er hensikten med det. Det er ikke det jeg har arbeidet for i livet mitt.»[255]

I sin karriere solgte han mer enn 140 millioner album. I Storbritannia ble han tildelt 9 platina-, 11 gull- og 8 sølv-album, og i USA 5 album i platina og 7 i gull.[256]

I BBCs meningsmåling fra 2002, der de 100 mest fremstående briter skulle kåres, ble han nummer 29.[257] I 2004 rangerte Rolling Stones magazine ham som nr. 39 på sin liste over de 100 største rockeartister gjennom tidene.[258] 17. januar 1996 ble Bowie innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame, samt utpekt til medlem av Science Fiction and Fantasy Hall of Fame i juni 2013.[259] Edderkoppen Heteropoda davidbowie er oppkalt etter ham.[260]

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Soloalbum – med høyeste listeplassering på engelske, amerikanske og norske albumlister.

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  1. David Bowie (1967)
  2. Space Oddity (1969, 1972-nyutgivelsen nådde UK #17, US #16)
  3. The Man Who Sold the World (1970, 1972-nyutgivelsen nådde UK #26)
  4. Hunky Dory (1971, US #93, 1972-nyutgivelsen nådde UK #3)
  5. The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars (1972, UK #5, US #75)
  6. Aladdin Sane (1973, UK #1, US #17, N #11)
  7. Pin Ups (1973, UK #1, US #23, N #8)
  8. Diamond Dogs (1974, UK #1, US #5, N #8)
  9. Young Americans (1975, UK #2, US #9, N #13)
  10. Station to Station (1976, UK #5, US #3, N #8)
  11. Low (1977, UK #2, US #11, N #10)
  12. "Heroes" (1977, UK #3, US #35, N #13)
  13. Lodger (1979, UK #4, US #20, N #11)
  14. Scary Monsters (and Super Creeps) (1980, UK #1 US #12, N #3)
  15. Let’s Dance (1983, UK #1, US #1, N #1)
  16. Tonight (1984, UK #1, US #11, N #3)
  17. Never Let Me Down (1987, UK #6, US #34, N #3)
  18. Black Tie White Noise (1993, UK #1, US #39, N #8)
  19. The Buddha of Suburbia (1993, UK #87)
  20. Outside (1995, UK #8, US #21, N #15)
  21. Earthling (1997, UK #6, US #39, N #13)
  22. 'hours...' (1999, UK #5, US #47, N #4)
  23. Heathen (2002, UK #5, US #14, N #2)
  24. Reality (2003, UK #3, US #29, N #2)
  25. The Next Day (2013, UK #1, US #2, N #1)
  26. Blackstar (2016, UK #1, US #1, N #1)
  27. Toy (2021 UK #5, N #17)

Konsertalbum[rediger | rediger kilde]

Konsertalbum utgitt posthumt[rediger | rediger kilde]

  • Live Nassau Coliseum '76 (spilt på radio 1976) (utgitt 2017)
  • Cracked Actor (Live Los Angeles '74) (1974)
  • Live In Berlin (1978)
  • Welcome to the Blackout (Live London '78) (2018)
  • Serious Moonlight (1983, utgitt 2018)
  • Glastonbury 2000 (2018)
  • ChangesNowBowie (2020)
  • Ouvrez le Chien (Live Dallas 95) (2020)
  • Something in the Air (Live Paris 99) (utgitt 2020)
  • I'm Only Dancing (The Soul Tour 74) (utgitt 2020)
  • No Trendy Réchauffé (Live Birmingham 95) (2020)
  • Look At The Moon! (Live Phoenix Festival 97) (2021)
  • David Bowie At The Kit Kat Klub (Live New York 99) (2021)

Samlealbum[rediger | rediger kilde]

  • The World of David Bowie (1970)
  • Images 1966–1967 (1973)
  • ChangesOneBowie (1976)
  • The Best of Bowie (1980)
  • ChangesTwoBowie (1981)
  • Golden Years (1983)
  • Fame and Fashion (1984)
  • David Bowie's All Time Greatest Hits (1984)
  • Sound + Vision (1989)
  • Changesbowie (1990)
  • Early On (1964–1966) (1991)
  • The Singles Collection (1993)
  • The Deram Anthology 1966–1968 (1997)
  • The Best of 1969/1974 (1997)
  • The Best of 1974/1979 (1998)
  • All Saints (2001)
  • Best of Bowie (2002)
  • Club Bowie (2003)
  • The Collection (2005)
  • The Platinum Collection (2005)
  • The Best of David Bowie (2007)
  • Bowie Box Set (Outside, Earthling, 'hours...', Heathen, Reality- 10CD) (2007)

Studioalbum som medlem i Tin Machine[rediger | rediger kilde]

  • Tin Machine (1989, UK #3, N #9, US #28) (1989)
  • Tin Machine II (UK #23, N #9, US #126) (1991)

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Konserter i Norge[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/David-Bowie, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, «David Bowie», besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RKDartists, «David Bowie», RKD kunstner-ID 133156[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d BBC Online, «David Bowie dies of cancer aged 69», utgitt 11. januar 2016, besøkt 11. april 2016[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Guardian, TheGuardian.com, Adam Sweeting, «David Bowie obituary», arkiveringsdato 24. januar 2017, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, utgitt 11. januar 2016, besøkt 24. januar 2017[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.biography.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.bbc.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «David Bowie, Rock and Roll Chameleon, Dies at 69», besøkt 11. januar 2016[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000020712, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.ravensbourne.ac.uk[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.biography.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ nypost.com[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ idobi.com[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ faroutmagazine.co.uk[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ ekwc.nl, besøkt 13. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ besøkt 31. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ www.rollingstone.com[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ college.berklee.edu[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ http://en.academic.ru/dic.nsf/enwiki/8039379.
  20. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  21. ^ Rock 'N' Roll Is Here To Pay. 1977. ISBN 978-0-88229-395-0. OL 4543241M. Wikidata Q23891260. 
  22. ^ http://www.cdbaby.com/cd/dulad2.
  23. ^ http://www.cdbaby.com/cd/deckardcroix4.
  24. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  25. ^ a b c Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 1626, Wikidata Q99181182 
  26. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3924, Wikidata Q99181182 
  27. ^ Jim Farber: «The Decade That Made David Bowie a Superstar», Time
  28. ^ Buckley (2005), s. 516–517, 524, 529
  29. ^ Filicky, Brad (10. juni 2002): «Reviews; David Bowie: Heathen». CMJ New Music Report (CMJ) 71 (766), s. 13.
  30. ^ David Bowie. VG-lista, VG.
  31. ^ Gillman (1987), s. 16-17.
  32. ^ a b Gillman (1987), s. 44
  33. ^ Sandford (1997), s. 9–16
  34. ^ a b c Sandford (1997), s. 18–19
  35. ^ Buckley (2000), s. 21.
  36. ^ Doggett, Peter (Januar 2007): «Teenage Wildlife». Mojo Classic (60 Years of Bowie), s. 8–9.
  37. ^ a b Sandford (1997), s. 19–20
  38. ^ Bromley Technical High School, nå Ravens Wood School, i Keston. Jf. Sandford (1997), s. 20–21
  39. ^ Sandford (1997), s. 21–22
  40. ^ Sandford (1997), s. 25
  41. ^ Evans, Mike (2006): Rock 'n' Roll's Strangest Moments: Extraordinary Tales from Over Fifty Years. Anova Books. ISBN 978-1-86105-923-9. s. 57.
  42. ^ Buckley (2005), s. 19
  43. ^ Sandford (1997), s. 28
  44. ^ a b Sandford (1997), s. 29–30
  45. ^ Sandford (1997), s. 35–39
  46. ^ Buckley (2000), s. 33
  47. ^ Sandford (1997), s. 41–42
  48. ^ a b Thian, Helene Marie (24. mars 2015): «Moss Garden» i: Devereux, Eoin: David Bowie: Critical Perspectives. Routledge. s. 131.
  49. ^ Buckley (2005), s. 41–42
  50. ^ Buckley (2005), s. 46
  51. ^ Pegg, Nicholas (2. desember 2011): The Complete David Bowie. Titan Books.
  52. ^ Sandford, Christopher (5. august 2009): Bowie: Loving The Alien. Da Capo Press. s. 46.
  53. ^ Buckley (2005), s. 49–52
  54. ^ Heawood, Sophie (8. januar 2013): «David Bowie has gone from new to old – and what a beautiful thing it is». The Independent
  55. ^ Heatley, Michael; Hopkinson, Frank (24. november 2014): The Girl in the Song: The Real Stories Behind 50 Rock Classics. Pavilion Books. s. 88.
  56. ^ Trynka, Paul: «A Letter from Hermione» Arkivert 24. mai 2017 hos Wayback Machine.. Trynka.net.
  57. ^ Seale, Jack (8. januar 2013): «David Bowie rocks music world with Where Are We Now?» Radiotimes.com.
  58. ^ a b c Sandford (1997), s. 49–50
  59. ^ a b Sandford (1997), s. 53
  60. ^ Paytress, Mark (5. november 2009): Bolan: The Rise and Fall of a 20th Century Superstar. Omnibus Press. ISBN 978-0-85712-023-6. s. 199.
  61. ^ McKay, George (1996): Senseless Acts of Beauty: Cultures of Resistance. Verso. ISBN 978-1-85984-908-8. s. 188
  62. ^ Sandford (1997), s. 60
  63. ^ Sandford (1997), s. 54–60
  64. ^ a b c Sandford (1997), s. 62–63
  65. ^ https://bolanpics.wordpress.com/the-hype/
  66. ^ Buckley (2000), s. 89–90
  67. ^ a b Sandford (1997), s. 67
  68. ^ Smith, Karl (6. oktober 2014): «Random Ultra-Violence: Simon Critchley On David Bowie». The Quietus.
  69. ^ a b c Sandford (1997), s. 73–74
  70. ^ Pegg (2000), s. 260–265
  71. ^ «Bowie in quotes: 'I wouldn't like to make singing a full-time occupation'», The Guardian, music blog 11. januar 2016
  72. ^ Cann, Kevin (2010): Any Day Now – David Bowie: The London Years: 1947–1974, s. 219–25, 231
  73. ^ Buckley (2005), s. 95–99
  74. ^ Sandford (1997), s. 80
  75. ^ Sandford (1997), s. 85–86
  76. ^ Erlewine, Stephen Thomas: «(((Hunky Dory > Review)))». allmusic.
  77. ^ Tyrangiel, Josh; Light, Alan (26. januar 2010): «The All-TIME 100 Albums» Arkivert 9. november 2007 hos Wayback Machine.. TIME
  78. ^ a b Buckley (2005), s. 135–136
  79. ^ Sandford (1997), s. 93–95
  80. ^ Buckley (2000), s. 156
  81. ^ Pegg (2004), s. 281–283
  82. ^ Sandford (1997), s. 108
  83. ^ a b Carr & Murray (1981), s. 7
  84. ^ Carr & Murray (1981), s. 116
  85. ^ Buckley (2005), s. 163
  86. ^ Sandford (1997), s. 115
  87. ^ Buckley (2005), s. 3
  88. ^ Buckley (2005), s. 180–183
  89. ^ a b Buckley (2005), s. 204–205
  90. ^ Sandford (1997), s. 128
  91. ^ Sandford (1997), s. 138
  92. ^ Carr & Murray (1981), s. 68–74
  93. ^ Buckley, Peter, red. (2003): The Rough Guide to Rock. Rough Guides. ISBN 1-84353-105-4, s. 130
  94. ^ a b Sandford (1997), s. 146
  95. ^ Roberts, David, red. (2001): Guinness World Records: British Hit Singles. Guinness World Records Ltd. ISBN 0-85156-156-X, s. 120
  96. ^ a b Sandford (1997), s. 135–136
  97. ^ Sandford (1997), s. 137, 153
  98. ^ Buckley (2005), s. 238
  99. ^ Buckley (2005), s. 244
  100. ^ a b Sandford (1997), s. 158
  101. ^ Buckley (2000), s. 289–291.
  102. ^ Greene, Andy (13. mai 2014): «Flashback: The Clash Rock Against Racism in 1978»
  103. ^ Paytress, Mark (Januar 2007): «The Controversial Homecoming». Mojo Classic (60 Years of Bowie), s. 64.
  104. ^ Carr & Murray (1981), s. 11
  105. ^ Buckley (2005), s. 252
  106. ^ Sandford (1997), s. 154–155
  107. ^ «The Man Who Came from Hell», 032c.com
  108. ^ Sandford (1997), s. 149
  109. ^ Needs, Kris (Januar 2007): "The Passenger". Mojo Classic (60 Years of Bowie): 65.
  110. ^ «The Man Who Came From Hell», 032c.com
  111. ^ Sandford (1997), s. 166–168
  112. ^ Perone (2007), s. 175
  113. ^ Thomson (1993), s. xiii
  114. ^ Pegg (2000), s. 90–92
  115. ^ Sandford (1997), s. 181–182
  116. ^ Bronson, Fred (1990): The Billboard Book of Number 1 Hits. Billboard Books. ISBN 0-8230-7677-6, s. 572
  117. ^ Buckley (2005), s. 293
  118. ^ Sandford (1997), s. 189
  119. ^ Carr & Murray (1981), s. 102–107
  120. ^ Buckley (2005), s. 281
  121. ^ Sandford (1997), s. 191–192
  122. ^ Sandford (1997), s. 197
  123. ^ Pegg (2000), s. 29
  124. ^ Carr & Murray (1981), s. 108–114
  125. ^ a b Sandford (1997), s. 205–207
  126. ^ Sandford (1997), s. 208, 211–212
  127. ^ White, Timothy (mai 1983): «David Bowie Interview», Musician magazine (55), s. 52–66, 122
  128. ^ Buckley (2005), s. 335–355
  129. ^ Buckley (2005), s. 165–166
  130. ^ McNair, James (januar 2007): «Tumble & Twirl». Mojo Classic (60 Years of Bowie), s. 101.
  131. ^ Fyfe, Andy (januar 2007): «Too Dizzy». Mojo Classic (60 Years of Bowie), s. 88–91.
  132. ^ Buckley (2005), s. 387
  133. ^ Sandford (1997), s. 274
  134. ^ a b Sandford (1997), s. 275
  135. ^ Sandford (1997), s. 273
  136. ^ Buckley (2005), s. 394
  137. ^ Sandford (1997), s. 278–279
  138. ^ Sandford (1997), s. 278
  139. ^ Sandford (1997), s. 280–286
  140. ^ Sandford (1997), s. 289
  141. ^ Sandford (1997), s. 292
  142. ^ Sandford (1997), s. 294–295
  143. ^ Sandford (1997), s. 298–299
  144. ^ «(Safe) Sex, (No) Drugs and Rock 'n' Roll : A Star-Filled Send-Off to Freddie Mercury». Los Angeles Times. 22. april 1992.
  145. ^ «The L.A. Riots: 15 Years after Rodney King» Arkivert 29. april 2007 hos Wayback Machine., Time
  146. ^ Buckley (2005), s. 413–414
  147. ^ Sandford (1997), s. 301–308
  148. ^ Buckley (2000), s. 494–495, 623
  149. ^ Buckley (2000), s. 623–624
  150. ^ Buckley (2000), s. 512–513
  151. ^ «David Bowie Birthday Celebration Live Album An Unauthorized Bootleg», Paste Magazine. 15. januar 2016.
  152. ^ «David Bowie: Rock and Roll Hall of Fame Induction». Rock and Roll Hall of Fame.
  153. ^ Buckley (2000), s. 533–534
  154. ^ «Oh, it's such a perfect song». The Independent. 9. november 1997.
  155. ^ Thompson (2006), s. 203
  156. ^ Thompson (2006), s. 203, 212
  157. ^ Buckley (2005), s. 466
  158. ^ Perone (2007), s. 125
  159. ^ «David Bowie Toy album leaks». London: The Sun. 23. mars 2011.
  160. ^ Perpetua, Matthew (22. mars 2011): «Unreleased David Bowie LP 'Toy' Leaks Online», Rolling Stone
  161. ^ «Bowie ends 'best-ever' Glastonbury». BBC. 26, juni 2000.
  162. ^ Thompson, Dave (2006): Hallo Spaceboy: The Rebirth of David Bowie. ECW Press. s. 357.
  163. ^ Buckley (2005), s. 485
  164. ^ Buckley (2005), s. 491
  165. ^ Buckley (2005), s. 493–495
  166. ^ «Skadd av kjærlighet», Dagbladet 19. juni 2004
  167. ^ «- Jeg følte meg så skyldig», Dagbladet 20. juni 2004
  168. ^ Buckley (2005), s. 504–505
  169. ^ Dharpo, Tenzin (12. januar 2016): «Rock star and a friend of Tibet David Bowie dies», Phayul.com
  170. ^ Buckley (2004), s. 16
  171. ^ Perone (2007), s. 142
  172. ^ Thompson (2006), s. 291–292
  173. ^ «Space Is the Place: Innovative Brooklyn rockers blast off to the future». Spin. Juni 2006. s. 1.
  174. ^ Lamb, Charles W.; Hair, Joseph F.; McDaniel, Carl (2007): Marketing. South-Western College Pub. ISBN 978-0-324-36208-4. s. 472
  175. ^ Stone, Andrew (2008): Denmark. Lonely Planet. ISBN 978-1-74104-669-4. s. 46
  176. ^ Thompson (2006), s. 293
  177. ^ Yuan, Jada (1. mai 2006): «David Bowie Takes Time Off, Sneaks Into Movies». New York.
  178. ^ Gulla, Bob (2008): Guitar Gods: The 25 Players Who Made Rock History. Greenwood. ISBN 978-0-313-35806-7. s. 95
  179. ^ Mitchell, Gail (November 2009): «The Elements of Style». Billboard, s. 22.
  180. ^ Gilmore, Mikal (2. februar 2012): «How Ziggy Stardust Fell to Earth». Rolling Stone. No. 1149. s. 36–43, 68
  181. ^ Schinder & Schwartz (2007), s. 500
  182. ^ Marchese, David (Mai 2008): «The Inquisition: Scarlett Johansson». Spin. s. 40.
  183. ^ «David Bowie to release 'Space Oddity' multi-tracks to celebrate moon landing». NME News. 6. juli 2009.
  184. ^ Diver, Mike (5. februar 2010): «David Bowie A Reality Tour Review». BBC.
  185. ^ Perpetua, Matthew (22. mars 2011): «Unreleased David Bowie LP 'Toy' Leaks Online». Rolling Stone.
  186. ^ Michaels, Sean (23. mars 2011): «David Bowie's unreleased album Toy leaks online». The Guardian
  187. ^ «New Website, Album, Single And Video For The Birthday Boy» Arkivert 11. januar 2013 hos Wayback Machine.. Davidbowie.com. 8. januar 2013.
  188. ^ «David Bowie Returns From Decade-Long Hiatus With New Album, Single». Spin.
  189. ^ a b c «David Bowie announces first album in 10 years and releases new single – listen». NME.
  190. ^ «David Bowie's comeback single rockets to Number One on iTunes». NME.
  191. ^ «David Bowie secures first Top 10 single in two decades». The Official Chart Company.
  192. ^ «David Bowie chart history» Arkivert 3. november 2013 hos Wayback Machine.. The Official Chart Company.
  193. ^ Phillips, Amy (1. mars 2013): «Listen to the New David Bowie Album». PitchforkMedia.
  194. ^ «David Bowie scores first Number 1 album in 20 years». The Official Chart Company.
  195. ^ Savage, Lesley (9. mai 2013): «David Bowie's new religious-themed video causing controversy». CBS News.
  196. ^ Teeman, Tim (12. januar 2013): Arkivert 12. januar 2016 hos Wayback Machine.. The Times (London). Arkivert fra originalen den 18. januar 2013.
  197. ^ «David Bowie Is». Victoria and Albert Museum.
  198. ^ «Touring Exhibition: David Bowie is». Victoria and Albert Museum.
  199. ^ «David Bowie 'threatened to steal' 'Reflektor' from Arcade Fire». NME. 18. september 2013.
  200. ^ Michaels, Sean (16. oktober 2013): «David Bowie voted the best-dressed person in British history». The Guardian
  201. ^ «Brit Awards 2014: David Bowie wins best British male award». BBC News 20. februar 2014. Originalsitat: «I'm completely delighted to have a Brit for being the best male – but I am, aren't I Kate? Yes. I think it's a great way to end the day. Thank you very, very much and Scotland stay with us.».
  202. ^ «David Bowie on Scottish independence: Reactions on Twitter». The Independent (London). 20. februar 2014.
  203. ^ «David Bowie new album: Singer promises new music 'soon'». The Independent (London).
  204. ^ Barnes, Anthony (9. September 2014): «David Bowie to release retrospective album 'Nothing has Changed' with single 'Sue (Or in a Season of Crime)' in November». Irish Independent (Dublin).
  205. ^ «David Bowie's 'Let's Dance' to get limited vinyl reissue» Arkivert 14. januar 2016 hos Wayback Machine.. Never Enough Notes.
  206. ^ Grow, Kory (31. august 2015): «David Bowie, Aerosmith, Flaming Lips Pen Songs for 'SpongeBob Musical'». Rolling Stone.
  207. ^ Kreps, Daniel (22. september 2015): «David Bowie Records Theme Song for 'Last Panthers' Series». Rolling Stone.
  208. ^ Carley, Brennan (24. oktober 2015): «David Bowie Will Reportedly Release New Album, 'Blackstar,' in January». Spin.
  209. ^ Young, Alex (24. oktober 2015): «David Bowie to release ‘oddest’ album yet, Blackstar, in January». Consequence of Sound.
  210. ^ «Reviews for Blackstar by David Bowie». Metacritic.
  211. ^ «David Bowie's last release, Lazarus, was 'parting gift' for fans in carefully planned finale». The Daily Telegraph. 11. januar 2016.
  212. ^ Jonze, Tim: «Was David Bowie saying goodbye on Blackstar?». The Guardian.
  213. ^ «How David Bowie told us he was dying in the 'Lazarus' video». NME.
  214. ^ a b Griggs, Brandon: «David Bowie's haunting final album hints at death». CNN.
  215. ^ Payne, Chris: «David Bowie's Final Album 'Blackstar' & 'Lazarus' Video Were Goodbye Notes». Billboard.
  216. ^ Hiatt, Brian (13. januar 2016): «David Bowie Planned Post-'Blackstar' Album, 'Thought He Had Few More Months'». Rolling Stone.
  217. ^ Lelinwalla, Mark (14. januar 2016): «David Bowie Breaks Vevo Record With 51 Million Video Views In One Day». Tech Times. Sitat: «Bowie's catalog generated 51 million video views on Vevo on Monday, Jan. 11, the day after he died, making him the most viewed artist in a single day in the video-streaming platform's history, the company reported Thursday morning via a press release.»
  218. ^ «David Bowie is the Starman of this week's Official Chart as the nation pays tribute to a music icon». The Official UK Charts Company. 15. januar 2016.
  219. ^ Gibsone, Harriet (15. januar 2016): «David Bowie dominates UK album charts as latest album hits No 1». The Guardian. Sitat: «Elsewhere, 19 Bowie albums and 13 singles have entered the top 100.»
  220. ^ «David Bowie's final album Blackstar rockets to top of charts». ABC. 17. januar 2016.
  221. ^ Caulfield, Keith (17. januar 2016): «David Bowie's 'Blackstar' Album Debuts at No. 1 on Billboard 200 Chart». Billboard.
  222. ^ Sandford (1997), s. 43
  223. ^ Buckley (2005), s. 49
  224. ^ Hendrikse, Wim (2013): David Bowie – The Man Who Changed the World. New Generation Publishing.
  225. ^ Sandford (1997), s. 208
  226. ^ Sæden og såmannen, blabok på Nasjonalbiblioteket
  227. ^ Pegg (2004), s. 561
  228. ^ Sandford (1997), s. 252–253
  229. ^ Thompson (2006), s. 195
  230. ^ «Zoolander returns: Ben Stiller and Owen Wilson bring blue steel to Paris fashion week». The Guardian. 11. januar 2015.
  231. ^ «August (2008) details», IMDB
  232. ^ «The Man Who Fell to Earth details». IMDB
  233. ^ a b Schinder & Schwartz (2007): s. 482
  234. ^ Campell, Michael (2011): Popular Music in America:The Beat Goes On
  235. ^ Campbell (2008) s. 304
  236. ^ Buckley (2004): s. 45
  237. ^ Thomson (1993): s. 217
  238. ^ Perone (2007): s. 183
  239. ^ Paytress, Mark (2003): Bolan: The Rise and Fall of a 20th Century Superstar
  240. ^ Buckley (2005): sidene 516–17, 524, 529
  241. ^ Filicky, Brad (2002): Reviews; David Bowie: Heathen i «CMJ New Music Report» (utgave 71, nummer 766, side 13)
  242. ^ Forget, Thomas (2002): David Bowie (Rock & Roll Hall of Famers)
  243. ^ Bowie Voted Most Influential Artist by Today's Pop Stars Arkivert 8. desember 2016 hos Wayback Machine.
  244. ^ NME poll places Bowie as most influential artist of all-time
  245. ^ «50 Best Dressed Men in Britain 2015» Arkivert 7. januar 2015 hos Wayback Machine., GQ
  246. ^ Youtube: Tilda Swinton talks about her character in 'A Bigger Splash'
  247. ^ A Deeper Dive Into A Bigger Splash
  248. ^ «Ivor Novello Awards» Arkivert 22. juni 2017 hos Wayback Machine.. Bucks Music Group. Besøkt 14. januar 2016.
  249. ^ «Grammy Award Winners». Grammy.com. National Academy of Recording Arts & Sciences, Inc. Besøkt 14. januar 2016.
  250. ^ «Lifetime Achievement Award: Past Recipients». Grammy.com. National Academy of Recording Arts & Sciences, Inc. Arkivert fra originalen 26. august 2010. Besøkt 14. januar 2016.
  251. ^ «Brit Awards 2014: David Bowie wins Best Male and wades into Scottish independence debate via Kate 'Ziggy' Moss», The Independent. 11 January 2015.
  252. ^ Lichfield, John (8. mai 2009).«The Big Question: How does the French honours system work, and why has Kylie been decorated?». The Independent
  253. ^ «ChChChChanges». Berklee College of Music. Arkivert fra originalen den 26. mars 2012.
  254. ^ Thompson, Jody (8 January 2007).«Sixty things about David Bowie». (No. 35) BBC News. Besøkt 14. januar 2016.
  255. ^ (18 April 2015).«David Bowie turns down knighthood», Music-news.com Besøkt 14. januar 2016.
  256. ^ «RIAA Searchable Database: search for David Bowie». Recording Industry Association of America. Besøkt 14. januar 2016.
  257. ^ «100 great British heroes» BBC. 14. januar 2016.
  258. ^ «100 Greatest Artists: 39 David Bowie» Rolling Stone. 14. januar 2016.
  259. ^ «Science Fiction and Fantasy Hall of Fame: EMP welcomes five major players» [Juni 2013]. «David Bowie: Shape-shifting musician and movie star», empmuseum.org
  260. ^ «David Bowie spider videos, photos and facts – Heteropoda davidbowie» Arkivert 13. januar 2016 hos Wayback Machine., ARKive. Besøkt 14. januar 2016.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Buckley, David ([1999] 2000): Strange Fascination — David Bowie: The Definitive Story. London: Virgin. ISBN 0-7535-0457-X.
  • Buckley, David (2004): David Bowie: The Complete Guide To His Music. Omnibus Press. ISBN 978-1-84449-423-1.
  • Campbell, Michael (2008): Popular Music in America: And The Beat Goes On. Schirmer. ISBN 978-0-495-50530-3.
  • Carr, Roy; Murray, Charles Shaar (1981): Bowie: An Illustrated Record. New York: Avon. ISBN 0-380-77966-8.
  • Cole, Shaun (2000): «Don We now our Gay Apparel»: Gay Men's Dress in the Twentieth Century. London: Berg. ISBN 1-85973-415-4.
  • Ditmore, Melissa Hope (2006): Encyclopedia of Prostitution and Sex Work, Volume 2. Greenwood Publishing Group. ISBN 0-313-32970-2.
  • Doggett, Peter (2011): The Man Who Sold the World: David Bowie and the 1970s. The Bodley Head. ISBN 978-1-84792-145-1.
  • Gillman, Peter; Gillman, Leni ([1986] 1987): Alias David Bowie. New English Library. ISBN 0-450-41346-2.
  • Pegg, Nicholas ([2000] 2004): The Complete David Bowie. London: Reynolds & Hearn. ISBN 1-903111-73-0.
  • Perone, James E. (2007): The Words and Music of David Bowie. Praeger. ISBN 978-0-275-99245-3.
  • Sandford, Christopher ([1996] 1997): Bowie: Loving the Alien. Time Warner. ISBN 0-306-80854-4.
  • Schinder, Scott; Schwartz, Andy (2007): Icons of Rock: An Encyclopedia of the Legends Who Changed Music Forever. Westport, Connecticut: Greenwood Press. ISBN 978-0-313-33845-8.
  • Thomson, Elizabeth (1993): The Bowie Companion. Macmillan. ISBN 0-283-06262-2.
  • Thompson, Dave (2006): Hallo Spaceboy: The Rebirth of David Bowie. Ecw Press. ISBN 978-1-55022-733-8.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]