Barokkmusikk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Klassisk musikk
Middelalder (476 – 1400)
Renessanse (1400 – 1600)
Barokk (1600 – 1760)
Rokokko (1720 – 1770)
Wienerklassisisme (1730 – 1820)
Romantikk (1815 – 1910)
Nyklassisisme (1910 – 1960)

Barokkmusikk eller generalbassens tidsalder er et begrep innen europeisk kunstmusikk som betegner musikk skapt fra begynnelsen på 1600-tallet til midten av 1700-tallet.

Barokkmusikken avløste renessansen, og ble i sin tur avløst av rokokkomusikken som var en forløper til wienerklassisismen.

Claudio Monteverdi regnes som den første store barokk-komponisten. Johann Sebastian Bachs død brukes ofte som en markør for barokkepokens slutt, men det ble skrevet noe musikk i barokkstil også i tiårene etter, spesielt i England.

Barokkperioden kan deles inn i følgende omtrentlige perioder:

  • Tidligbarokk (omtrent 1600 til 1650), italiensk dominans (Claudio Monteverdi).
  • Høybarokk (omtrent 1650 til 1710), med betydelig fransk innflytelse (Lully (italiener, naturalisert franskmann), Louis Couperin).
  • Senbarokk (omtrent 1710 til 1750), med en tendens til at de regionale stilartene smelter sammen (F. Couperin, J.S.Bach, Vivaldi og Händel).

Musikkformer i barokken[rediger | rediger kilde]

  • Suite (flere danser sammen til et stort verk)
  • Opera (musikkteater)
  • Oratorium (tekst til bibelen m/kor, solister, orkester)
  • Sonate (musikkstykke med få instrumenter)
  • Conserto (musikk der en solist spiller sammen med et strykeorkester)
  • Concerto Grosso (musikk der en mindre gruppe spiller sammen med et strykeorkester)
  • Kantate (et lite oratorium)

Noen typiske barokkinstrumenter[rediger | rediger kilde]

Musikk i barokken[rediger | rediger kilde]

Under den tidlige barokken var Italia og Frankrike de ledende land og utviklet hver sin musikalske stil.

Framvekst av opera[rediger | rediger kilde]

Italiensk opera[rediger | rediger kilde]

Renessansens ideer om gjenfødelse av antikken, fikk nå sitt musikalske resultat: det musikalske dramaet, operaen. Den første betydelige opera-komponist var Claudio Monteverdi (1567–1643), og det mest berømte verket hans, som også var det første han skrev, er L'Orfeo, bygget på myten om Orfeus og Euridice.

Den italienske operaen kan deles inn i tre forskjellige deler:

Opera i Venezia[rediger | rediger kilde]

Første offentlige operahuset San Cassianoteateret ble åpnet i 1637, og førte til at allmennheten kunne få tilgang til en ny kunstform og ikke lenger bare adelige og fyrster. Kjennetegn for operaen i Venezia var voldsomme sceniske virkemidler med overdådig utsmykning, og dramatiske scenearrangementer. Også interessen for sangprestasjoner vokste og kastratsangere ble tatt i bruk. Som følge av dette vokste også bruker av arier i operaen.

Opera i Roma[rediger | rediger kilde]

Stefano Landi er en komponist vi kjenner bedre til fra Roma. Han komponerte operaen Sant' Alessio som var den første operaen med historisk tema. Den inneholder også danser og komiske scener i mellom seriøse arier, og i pausen mellom aktene hendte det at det var satt opp komiske intermezzi. Denne kombinasjonen førte til enorm popularitet i samtiden.

Opera i Napoli[rediger | rediger kilde]

I siste del av 1600-tallet ble Napoli den ledende operabyen i Italia. Vekten her var i hovedsak på det lyriske i fremførelsen av operaen, men allikevel var det å brilliere som solist sentralt. Dette førte til at solister, etter en arie etterfulgt av applaus av publikum, kunne flette inn en arie som solisten kunne brilliere med, selv om det var tatt helt ut av sammenhengen. Bruken av kastratsangere var også gjengs i Napoli.

Fransk opera[rediger | rediger kilde]

De store franske operakomponistene:

Engelsk opera[rediger | rediger kilde]

Henry Purcell (1659–1695), kjent for operaen Dido and Aeneas.

Tysk kirkemusikk[rediger | rediger kilde]

I Tyskland ble ikke operaformen vanlig, men heller kirkemusikalske former som motetten og pasjonen.

Motetten utviklet seg til en form med ulike deler, eller flere satser, der hver del kan være i enten polyfon stil, homofon stil eller solistisk stil. Teksten, gjerne en bibeltekst, er grunnlaget for musikken.

Pasjonen beskrev Jesu lidelse.

Komponister:

Barokkens instrumentalmusikk[rediger | rediger kilde]

Nytt i barokken var at instrumentalmusikken vokste fram, på lik fot med den vokale. De første instrumental-komponistene bygget imidlertid på vokalmusikken.

Italienske former var Ricercar, Canzona, Capriccio, alle imiterende verk med en eller flere variasjoner.

Tyske former: Toccata, Preludium og Fantasia. Dette var en videreføring av Ricercaren, Canzonaen og Capriccioen. De inneholdt frie improviserende deler, og fuge, en imiterende form.

Viktige komponister:

Sonate og konsert[rediger | rediger kilde]

Sonaten utviklet seg fra de tidlige instrumentalformene. Den vanlige oppbygningen blir: 1. sats langsom, 2. sats hurtig fuge, 3. sats langsom, 4. sats hurtig, ofte i tredelt takt. Den oppstod i Italia, og bredte seg videre til Tyskland og England.

Den barokke konsert-formen kunne være ensemble-konsert, concerto grosso, og solo-konserten.

Noen viktige komponister:

Fransk overtyre og suite[rediger | rediger kilde]

I fransk instrumentalmusikk ble suite-formen viktig; samlinger av små dansesatser og karakterstykker.

Viktige komponister:

Barokkens avslutning[rediger | rediger kilde]

De største barokk-komponistene kom på slutten av epoken; nemlig Johann Sebastian Bach (1685–1750) og Georg Friderich Händel. Særlig Bach var en som oppsummerte og raffinerte de barokke formene. Fra Bach har vi fremragende komposisjoner i alle barokkens former, med unntak av opera. Händel er på sin side særlig kjent for sine operaer og oratorier.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Gads Musikhistorie

Tidslinje komponister i barokken[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]