Yer Blues

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
«Yer Blues»
«Yer Blues»
Album The Beatles
Artist, band The Beatles
Utgitt Storbritannia 22. november 1968
USA 25. november 1968
Innspilt Storbritannia Abbey Road Studios 13./14./20. august 1968
Sjanger rock/blues
Lengde 4:13 (mono)
4:01 (stereo)
Plateselskap Apple Records
Låtskriver(e) Lennon/McCartney
Produsent(er) George Martin

«Yer Blues» er en sang av The Beatles som ble skrevet av John Lennon, men offisielt kredittert Lennon/McCartney. Sangen ble først utgitt 22. november 1968 på dobbeltalbumet The Beatles (også kalt The White Album). Tre dager senere ble samme album utgitt i USA.[1]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

John Lennon og George Harrison var i India i perioden 16. februar11. april 1968, (mens Paul McCartney og Ringo Starr dro tidligere hjem).[2] Mens han var der, savnet Lennon Yoko Ono og hennes idéer, kunst og personlighet. Han følte de to var en passende enhet. Til tross for at hans ekteskap med Cynthia Lennon ikke ga han noe mer, slet han allikevel foreløpig med sin dårlige samvittighet.[3] Lennon skrev «Yer Blues» mens han var i India, og strofen «I'm lonely, wanna die» var alvorlig ment.[4] Samtidig var også «Yer Blues» en parodi på alle bluesbandene som florerte i London per 1968; eksempelvis Fleetwood Mac og John Mayall & the Bluesbreakers.[5] Ellers nevnes «Dylan's mister Jones» i teksten som er en henvisning til karakteren «Mister Jones» i Bob Dylans sang «Ballad of a Thin Man» som egentlig er en karakter av oss alle. Hvor utdannet og belest vi måtte være, er det allikevel mye alle og enhver ikke skjønner.[6]

Demo[rediger | rediger kilde]

I løpet av tredje uka i mai 1968 var alle Beatlesmedlemmene samlet hjemme hos Harrison i Esher hvor de spilte inn 23 demoer; deriblant «Yer Blues».[7] Demoen har ikke blitt offentlig utgitt, men havnet på bootlegs.[8] Opptaket består av to akustiske gitarer, to vokal innslag av Lennon samt tamburin og annen perkusjon.

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Per 1968 hadde The Beatles prøvd både det ene og det andre for å få til ny lyd på både instrumenter og vokal. Lydtekniker Ken Scott sa en dag til Lennon at det ikke ville forundre han om de skulle begynne å spille inn alle sine sanger i et lite lagerrom som lå vegg-i-vegg med kontrollrommet til Abbey Road Studios nummer 2. Lennon sa at det var en flott idé og at det måtte de i hvert fall prøve på «Yer Blues» som var planlagt innspilt dagen etter.

Gruppen spilte inn 14 tagninger 13. august 1968. Lennon sang høyt, men ikke inn i mikrofonen (og nettopp derfor høres stemmen hans lavt i bakgrunnen mot slutten av sangen). Etter å ha lyttet på opptakene, ble det bestemt at tagning 14 var best fram til og med gitarsoloene (circa 3:17 inn i opptaket), deretter var tagning 6 best som avslutningsdel. Derfor ble begge disse opptakene hver for seg overført til andre firesporsteiper for deretter å bli klippet sammen. Dette ble gjort etter at både Lennon og Harrison spilte inn sine gitarsoloer på nytt (og samtidig spilte over de opprinnelige). Neste dag overdubbet Lennon vokal med sporadiske harmoni-innslag fra McCartney. Starr la på mer skarptrommeslag på solopartiet og overgangen mot slutten.[9] Det er to vers med gitarsolo; først en monoton med Lennon, så en mer melodiøs med Harrison.

20. august 1968 ble det spilt inn en inntelling («two – three») som ble lagt til før sangen startet. Det var Starr som telte.[10]

Musikere og instrumeter[rediger | rediger kilde]

John Lennon fremførte «Yer Blues» to ganger i løpet av 1968 – 1969 uten at de andre Beatles medlemmene deltok:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions. New York: Harmony Books. ISBN 0-517-57066-1 s. 200/201
  2. ^ Lewisohn, Mark (1990) The Beatles Day By Day. New York, Harmony Books. ISBN 0-517-57750-X s. 102/103
  3. ^ Turner, Steve (2009) The Stories Behind the Songs 1967 – 1970 Carlton Books Limited ISBN 978-1-847-32268-5 s. 93
  4. ^ The Beatles (2000) The Beatles Anthology. San Francisco: Chronicle Books. ISBN 978-0-8118-2684-6 s. 283
  5. ^ MacDonald, Ian (2005). Revolution in the Head: The Beatles' Records and the Sixties (andre utgave). London: Pimlico. ISBN 1-844-13828-3 s. 245
  6. ^ Myhr, Petter Fiskum (2011) Bob Dylan – Jeg er en annen. Oslo: Forlaget Historie & Kultur AS. ISBN 978-82-92870-54-9 s. 138/139
  7. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle: The Definitive Day-By-Day Guide To The Beatles' Entire Career. London: Pyramid Books. ISBN 1-855-10021-5 s. 283/284
  8. ^ Wiener, Allen J. (1992). The Beatles: The Ultimate Recording Guide. New York Facts on File, Inc. ISBN 0-81602-511-0 s. 221
  9. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 148
  10. ^ Lewisohn, Mark (1988). The Beatles Recording Sessions s. 150
  11. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 304/305
  12. ^ Lewisohn, Mark (1992). The Complete Beatles Chronicle s. 331/332