Abbey Road (album)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ikke til å forveksles med gaten Abbey Road.
Abbey Road
Studioalbum med The Beatles
FormatLP
Artist, bandThe Beatles
Utgitt26. september 1969
Innspilt22. februar
20. august 1969
SjangerRock
Lengde47.23
PlateselskapApple Records
Produsent(er)George Martin
Anmeldelse(r)
Plass i kronologi
Yellow Submarine
(1969)
Abbey Road
(1969)
Let It Be
(1970)

Abbey Road er det ellevte albumet fra The Beatles, utgitt 26. september 1969 i Storbritannia og 1. oktober 1969 i USA. Dette er bandets siste innspilte album, men nest siste utgivelse. Albumet ble produsert og orkestrert av George Martin for Apple Records. Let It Be ble utgitt i 1970, men ble hovedsakelig innspilt under Get Back-innspillingene i forkant av Abbey Road.

Musikken på Abbey Road består av låter fra forskjellige musikksjangere, som pop, rock, blues og progressiv rock. Albumets side to inneholder blant annet den 16 minutter lange «Abbey Road-medleyen», der korte og uferdige sanger tilsammen danner et sammenhengende stykke. Innspillingene til The Beatles (The White Album) og Get Back/Let It Be hadde vært preget av krangling og uenigheter innad i bandet. Til tross for at det fremdeles var enkelte uenigheter, ble albumet innspilt med en mer vennlig atmosfære. Bandet ble samlet for å lage et album på «godt gammeldags vis», noe George Martin også satte som betingelse for at han skulle delta som produsent[1].

Albumet blir ofte nevnt som en av tidenes beste utgivelser innen rock, og i ettertid nevnes det ofte som The Beatles' beste utgivelse. I 1997 ble Abbey Road kåret til å være tidenes 12. beste album i en «Musikk gjennom et millennium»-avstemning utført av HMV, Channel 4, The Guardian og Classic FM. Albumet fikk også 12.- plass i en tilsvarende avstemning av leserne av Q Magazine i 1998. I november 2003 ble albumet kåret til å være tidenes 13. beste rockealbum i en avstemning av kritikere, journalister og andre i musikkbransjen i musikkmagasinet Rolling Stone. I 2003 kåret TV-stasjonen VH1 albumet til det 8. beste noensinne. Musikkmagasinet Rolling Stone har per 2013 plassert albumet på 14.-plass på sin liste over tidenes 500 beste album[2]. Albumet ble i 2006 anmeldt og karakterisert som en klassiker av den norske musikkavisen Panorama.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Innspilling[rediger | rediger kilde]

Etter de bortimot katastrofale innspillingene for det utsatte Get Back-albumet, som senere ble utgitt med tittelen Let It Be, foreslo Paul McCartney overfor produsenten George Martin at The Beatles burde komme sammen og lage et album «akkurat som i gamle dager... akkurat som de pleide å gjøre», fri for alle de konflikter som startet under innspillingsøkten for dobbeltalbumet The Beatles, ofte referert til som «The White Album» (Det hvite albumet). Martin sa seg enig om bandet ville oppføre seg «på den måten de pleide å være», og det endelige resultat ble Abbey Road, oppkalt etter gaten der innspillingstudioet Abbey Road Studios ligger i.

Platens to sider er svært ulike i sitt vesen ettersom både Paul McCartney og John Lennon hadde sine ulike meninger om musikkutrykket: for å tilfredsstille Lennon er det en samling med enkeltsanger på side en, mens side to, for å tilfredsstille McCartney, er en lang medley bestående av korte og ikke fullt så korte komposisjoner som sklir over i hverandre. Abbey Road gir også gode eksempler på at George Harrisons rolle som låtskriver ble anerkjent av Lennon og McCartney. Harrisons «Here Comes the Sun» og «Something» regnes som av hans beste bidrag til bandet, sistnevnte låt ble også utgitt som singel. «Here Comes the Sun» ble basert på en tidligere komposisjon som Harrison og Eric Clapton skrev for bandet Cream, «Badge», hvor sangens versovergang («bridge») ble videreutviklet.

Andre høydepunkter er Lennons rock-hymne «Come Together»; McCartneys «Oh! Darling», innspilt om morgenen hvor stemmen var på sitt mest rustne og hvor skrikingen hans nesten fikk ham til å miste den; McCartneys «Maxwell's Silver Hammer», som handlet om en morder med en hammer; Lennons blytunge rocker «I Want You (She's So Heavy)»; og dessuten bidro Ringo Starr med «Octopus's Garden».

Abbey Road-medleyen[rediger | rediger kilde]

Abbey Road Studios.

Abbey Roads klimaks er den 16 minutter lange medleyen som består av flere korte sanger, både ferdige og mindre endelige, slått sammen og samkjørt av McCartney. De fleste sangene var skrevet og opprinnelig innspilt i demoform i løpet av innspilingsøktene til The Beatles (White Album) og Let It Be.

McCartneys «You Never Give Me Your Money», løst basert på The Beatles' finansielle problemer med Apple Records, leder inn i en lengre suite, fulgt av tre komposisjoner av Lennon: «Sun King» (som sammen med «Because» fra tidligere på albumet framviser de overdubbete vokalharmoniene til Lennon, McCartney og Harrison); «Mean Mr. Mustard», som ble skrevet på The Beatles' reise til India; og «Polythene Pam».

Deretter fulgte fire sanger av McCartney: «She Came in Through the Bathroom Window», skrevet etter at ivrig tilhenger tok seg inn i leiligheten til McCartney bokstavelig talt gjennom vinduet på badet; «Golden Slumbers», basert på Thomas Dekkers dikt til skuespillet «Patient Grissel», førstegang utgitt i 1603, og som McCartney satte musikk til; «Carry That Weight», en av få sanger som har sangharmonier med samtlige fire medlemmer. Helt til slutt fulgte medleyens klimaks med «The End». Den hadde Ringo Starrs første og eneste trommesolo som er innspilt, og i tillegg skarpe, alternerende gitarsoloer fra Lennon, McCartney og Harrison. En alternativ versjon av sangen finnes på albumet Anthology 3 hvor Harrisons gitarsolo er spilt opp mot Starrs trommesolo.

Den korte sangen «Her Majesty», som dukker opp helt til slutt etter omtrent 20 sekunders pause, var opprinnelig ment som en del av medleyen. McCartney fjernet sangen da han mente at den ikke passet inn i medleyens struktur. Assisterende lydtekniker John Curlander hadde fått strenge instruksjoner om å aldri kaste noe som The Beatles hadde spilt inn, og plasserte derfor sangen etter medleyen. «Her Majesty» var opprinnelig ment å komme rett etter «Mean Mr. Mustard», og derfor høres den siste noten av «Mean Mr. Mustard» i begynnelsen. The Beatles likte disse tilfeldige effektene og lot de forbli på albumet. På noen versjoner av albumdesignet er ikke «Her Majesty» listet, men den er vist på plateetikettens liste. Denne sangen er derfor muligens det første «skjulte spor» på et musikkalbum.

Plateomslaget[rediger | rediger kilde]

Plateomslaget viser de fire medlemmene i The Beatles som krysser fotgjengerovergangen utenfor EMI Studios. Det ble ikke referert til hverken bandet eller albumets navn på omslagets forside. På omslagets bakside finnes opplysninger om band og albumtittel samt sporliste. Bandets navn skrives forøvrig uten The, altså bare Beatles[3].

«På et tidspunkt var albumet ment å bli kalt Everest etter det sigarettmerket som jeg pleide å røyke», minnes Geoff Emerick.[4] Ideen inkluderte et bilde av The Beatles i Himalaya, men på den tiden da gruppen skulle ta bildet, 8. august 1969, hadde de ikke tid til å reise til Asia. Ringo Starr som også var lite lysten på en lang utenlandsreise, kom med forslaget om «hvorfor ikke bare gå ut i gaten og ta et bilde og kalle albumet Abbey Road». Dermed gikk de rett utenfor studioet og tok bildet mens de krysser gaten på fotgjengerovergangen. Deretter fikk albumet rett og slett navn etter gaten; Abbey Road. Omslagsbildet har siden blitt et av de mest berømte i historien og det mest imiterte.

Mannen som står på fortauet i bakgrunnen er Paul Cole, en amerikansk turist som var uoppmerksom på at han ble fotografert inntil han så omslagsbildet måneder senere. Omslaget skal tilsynelatende også innholde «skjulte spor» som fulgte fenomenet «Paul-er-død»-teoriene: Paul er barfot, ikke i takt med de andre, og holder en sigarett i sin høyre hånd. Bilen i bakgrunnen har nummerskiltet «281F» som tilsynelatende viser til det faktum at McCartney ville ha vært 28 år om han fortsatt levde. «I» for «jeg» er egentlig et ett-tall, og egentlig var han 27 år[5].

Plateomslaget har blitt «tolket» og parodiert flere ganger, blant annet av Booker T. & the M.G.'sMcLemore Avenue og av Red Hot Chili Peppers på deres The Abbey Road E.P., hvor hele gruppen opptrer nakne - kun tildekket av strategisk plasserte sokker. McCartney gjorde selv en ny versjon av omslaget til sitt konsertalbum Paul Is Live, hvor tittelen også er et spark til «Paul-er-død»-teoriene. Skiltet på bilen er også endret til «51IS» som var McCartneys alder da Paul Is Live kom ut i 1993, som et svar på «28IF».

Omslagsfotoet har også gjort Abbey Road til et spesielt populært turistmål. Hver dag kan man se turister posere som The Beatles, uten hensyn til trafikken i gaten som fortsatt er i normalt bruk.

Sporliste[rediger | rediger kilde]

Alle sangene er skrevet og komponert av Lennon-McCartney, unntatt hvor annet er notert.

Side en[rediger | rediger kilde]

  1. «Come Together» – 4:19
  2. «Something» (Harrison) – 3:02
  3. «Maxwell's Silver Hammer» – 3:27
  4. «Oh! Darling» – 3:27
  5. «Octopus's Garden» (Starkey) – 2:51
  6. «I Want You (She's So Heavy)» – 7:47

Side to[rediger | rediger kilde]

  1. «Here Comes the Sun» (Harrison) – 3:05
  2. «Because» – 2:45
  3. «You Never Give Me Your Money» – 4:03
  4. «Sun King» – 2:26
  5. «Mean Mr. Mustard» – 1:06
  6. «Polythene Pam» – 1:13
  7. «She Came in Through the Bathroom Window» – 1:58
  8. «Golden Slumbers» – 1:31
  9. «Carry That Weight» – 1:36
  10. «The End» – 2:05
  11. «Her Majesty» – 0:23

Noter:

  • Richard Starkey er Ringo Starrs egentlige navn.
  • På en kassettversjon utgitt i USA ble sangene «Come Together» og «Here Comes the Sun» forbyttet slik at Harrisons sang faktisk åpnet albumet. Alle senere versjoner, inkludert CD-en har hatt sangene restaurert tilbake til sin opprinnelig rangordning.

Personell[rediger | rediger kilde]

Andre medvirkende[rediger | rediger kilde]

Coverversjoner[rediger | rediger kilde]

  • En måned etter den originale utgivelsen spilte George Benson inn sin versjon av albumet kalt The Other Side of Abbey Road.
  • Booker T. & the M.G.'s spilte inn de fleste av sangene fra Abbey Road på deres album McLemore Avenue, navngitt etter gaten til Stax Records' studio.
  • I 1998 lagde Phil Collins sin versjon av medleyen «Golden Slumbers/Carry That Weight/The End» for hyldestplaten til George Martin/Beatles med tittelen In My Life.
  • Aerosmith har laget en versjon av «Come Together», innspilt for filmversjonen av The Beatles' tidligere album Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band.
  • The Legendary Pink Dots etterlignet et mindre stykke fra «Here Comes the Sun» i sangen «I Love You In Your Tragic Beauty».
  • Elliott Smith lagde sin versjon av «Because» for filmmusikken til American Beauty.
  • Tenacious D er kjent for å inkludere «You Never Give Me Your Money» som en del av deres konserter.
  • Dream Theater spilte inn «Golden Slumbers/Carry That Weight/The End»-medleyen som en del av deres 1988-utgivelse kalt Xmas Demos.
  • Transatlantic spilte også store deler av medleyen, foruten andre Beatles-sanger, på deres [[Live in Europe (Transatlantic-album)|Live in Europe-DVD, som ble utgitt i 2003.
  • Trey Anastasio har spilt inn medleyen fra «Mean Mr. Mustard» til «The End» med sin gruppe 70 Volt Parade. Den første fremføringen av denne fant sted på New Yorks Hammerstein Ballroom den 12. mai 2005.
  • Coroner spilte «I Want You (She's So Heavy)» som siste spor på deres album Mental Vortex (1991).

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]