Óengus I av pikterne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Óengus sønn av Fergus
Monark av Piktland
Óengus I av pikterne
Regjeringstid: 732761
Død: 761
gravlagt i St. Andrews
Barn: Bridei, Talorgan

Óengus, sønn av Fergus (hypotetisk piktisk form Onuist map Urguist[1]; gammelirsk Óengus mac Fergusso, anglifisering Angus mac Fergus), var konge av piktere fra år 732 og hans død i 761. Hans kongedømme kan bli rekonstruert i en del detaljer fra ulike kilder.

Óengus ble enekonge av Piktland etter en periode av intern uro og borgerkrig på slutten av 720-tallet. I løpet av hans kongedømme ble nabokongedømmet Dalriada underkastet og kongedømmet Strathclyde ble angrepet, men med mindre hell. Som den mektigste herskeren i Skottland i over to tiår var han involvert i kriger i Irland og i England. Konger fra Óengus' familie dominerte Piktland inntil 839 da de gikk på et katastrofalt nederlag mot norrøne angripere, vikinger, som sendte Piktland inn i en ny periode av uro og ustabilitet som endte da Cináed mac Ailpín (Kenneth I av Skottland) tok makten.

Kilder og bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Utvalgte politiske grupper i nordlige Storbritannia omkring 740 e.Kr.

Bevarte piktiske kilder fra perioden er få, begrenset til en kongeliste, originalen ble delvis gjort tidlig på 720-tallet,[2] og et antall fremstillinger som angikk grunnleggelsen av kirkestedet St. Andrews, da kalt for Cennrígmonaid. Utenfor Piktland er hovedkildene de irske annalene, hvor Ulster- og Tigernach-annalene er de mest pålitelige. Disse omfatter materiale fra en annen krønike som ble gjort ved klosteret på Iona i dagens Skottland. Óengus og piktere opptrer stundom i walisiske kilder, eksempelvis Annales Cambriae og enda hyppigere i northumbrianske kilder hvor Beda den ærverdiges kirkehistorie og Historia Regum Anglorum tilskrevet Symeon av Durham er de viktigste.[3]

Pikterne var den ene av fire politiske grupper i nordlige Britannia tidlig på 700-tallet. Piktland strakte seg fra elven Forth og nordover, og omfatter Orknøyene, Shetlandsøyene og de vestlige øyene, Ytre Hebridene. Før vikingtiden synes den mest betydelige makten i Piktland å ha vært kongedømmet Fortriu. Kjente steder med høy status i Fortriu omfattet Burghead og Craig Phádraig ved Inverness. Piktland synes å ha hatt en biskop med sete i Rosemarkie.[4]

Fra Forth og sørover til elven Humber lå kongedømmet Northumbria (bokstavelig «Nord for Humber»). En gang en dominerende maktfaktor i Britannia og forble et mektig kongedømme, men ved slutten av det gamle dynastiet av konger med dødsfallet til Osric i 729 førte til en konflikt mellom rivaliserende familier for tronen. Den voksende makten til kongedømmet Mercia i sør førte til nye problemer for kongene i Northumbria. I løpet av Óengus' regime var Northumbria styrt av den dyktige kong Eadberht Eating.[5]

Sørvest for Piktland var irsk-gælerne i Dalriada, skoterne, hvor kongedømmet lå i strid mellom Cenél Loairn i nordlige Argyll og Cenél nGabráin av Kintyre. I 723 abdiserte Selbach mac Ferchair som overhode for Cenél Loairn og konge av Dalriada til fordel for sin sønn Dúngal, men ble fordrevet fra Dalriada av Eochaid mac Echdach av Cenél nGabráin i 726. Dúngal og Eochaid var fortsatt i konflikt så sent som 731 da Dúngal brente stedet Tarbert.[6]

Historien til den fjerde gruppen, britonene av Alt Clut, det senere kongedømmet Strathclyde, har etterlatt få spor i de skriftlige kildene. Kong Teudebur map Beli hadde styrt fra festningen Dumbarton Rock siden 722 og fortsatte å gjøre så til sin død i 752 da hans sønn Dumnagual etterfulgte ham.[7]

Stigning til makt[rediger | rediger kilde]

Satellittbilde av nordlige Storbritannia og Irland som viser det omtrentelige området for Dalriada (skygge).

Irske slektslister gjorde Óengus til et medlem av Eóganachta, en slekt med sin base i Munster. En avdeling av slekten fra hvor han var lokalisert i et område kjent som Circinn, vanligvis antatt å være dagens Angus og Mearns.[8] Hans tidlige liv er ukjent, og han var middelaldrende da han kom inn i historien.[9] Hans nærmeste slekt omfattet minst to sønner, Bridei (død 736) og Talorgan (død 782), og to brødre, Talorgan (død 750) og Bridei (død 763).[10]

Kong Nechtan, sønn av Der-Ile, abdiserte for å gå i kloster i 724 og ble satt i fangenskap av hans etterfølger Drest i 726. I 728 og 729, kjempet fire konger for makten i Piktland: Drest; Nechtan; Alpín, om hvem disse er svært lite kjent, og til slutt Óengus, som var en kriger for Nechtan, og kanskje hans utpekte arving.[11]

Fire slag var store nok til å bli nedtegnet i Irland ble utkjempet i årene 728 og 729. Alpín ble beseiret to ganger av Óengus og hvor Nechtan igjen kunne komme til makt. I 729 skjedde et slag mellom tilhengerne av Óengus og Nechtans fiender som ble utkjempet ved Monith Carno (tradisjonelt Cairn o' Mount, i nærheten av Fettercairn) hvor tilhengerne til Óengus var seierrike. Nechtan overtok på nytt tronen, sannsynligvis helt til hans død i 732.[12] Den 12. august 729 beseiret og drepte Óengus sin motstander Drest i et slag ved Druimm Derg Blathuug, et sted som ikke har blitt identifisert.

«Percutio Dal Riatai»[rediger | rediger kilde]

730-tallet kjempet Óengus mot kongeriket Dalriada da disse tradisjonelle overherrer og beskyttere i Irland, Cenél Conaill, var blitt betydelig svekket. En flåte fra Dalriada kjempet for Flaithbertach mac Loingsig, høvding av Cenél Conaill, i dennes krig mot Áed Allán av Cenél nEógan, og fikk store tap i 733.[13] Dalriada ble styrt av Eochaid mac Echdach av Cenél nGabráin som døde i 733, og kongelisten er uklar på hvem, om noen, som etterfulgte ham som enekonge. Cenél Loairn fra nordlige Argyll ble styrt av Dúngal mac Selbaig som Eochaid hadde avsatt som overkonge av Dalriada på 720-tallet.

Escomb Church, County Durham.Steinkirker bygget for Nechtan, og kanskje Óengus' kirke ved St. Andrews, er antatt å ha vært tilsvarende.[14]

Kampene mellom piktere, ledet av Óengus' sønn Bridei, og Dalriada, ledet av Talorgan mac Congussa, er nedtegnet i 731. I 733 skal Dúngal mac Selbaig ha «vanhellighet (helligdommen) ved Tory Island (i Irland) da han trakk Bridei ut av det». Dúngal, tidligere avsatt som overkonge av Dalriada, ble kastet overende som konge av Cenél Loairn og erstattet av sin fetter Muiredach mac Ainbcellaig.[15]

I 734 ble Talorgan mac Congussa utlevert til piktere av hans bror som druknet ham.[16] Talorgan, sønn av Drostan, ble tatt til fange i nærheten av Dún Ollaigh. Han synes å ha vært konge av Atholl, og ble druknet på ordre av Óengus i 739.[17] Også Dúngal var et mål i dette året. Han ble såret festningen Dún Leithfinn (ikke identifisert) ble ødelagt, og han «flyktet til Irland» for å unnslippe Óengus’ makt.[18]

Annalene rapporterer om et andre hærtokt som Óengus utførte mot Dalriada i 736. Dúngal, som hadde kommet tilbake fra Irland, ble tatt til fange sammen med sin bror Feradach og lagt i lenker. Festningene Creic og Dunadd ble erobret. Muiredach av Cenél Loairn var ikke lenger suksessfull, beseiret med store tap av Óengus’ bror Talorgan, kanskje ved Loch Awe. Et endelig hærtokt i 741 førte til at Dalriada igjen ble beseiret. Dette ble nedtegnet i Ulster-annalene som «Percutio Dál Riatai la h-Óengus m. Forggusso», «Dalriada slått av Óengus, sønn av Fergus».[19] Med dette nederlaget forsvinner Dalriada fra de historiske kildene for en hel generasjon.[20]

Det kan være mulig at Óengus førte krigen fra Skottland og til Irland, kanskje kjempet han med Áed Allán, eller mot ham som en alliert med Cathal mac Finguine.[21] Bevisene for at Óengus førte krig i Irland er begrensete. Det er en tilstedeværelse av Óengus' sønn Bridei ved Tory Island på nordvestkysten av Donegal i 733, tett ved landområdene til Áed Alláns fiende Flaithbertach mac Loingsig. Mindre sikkert er Irlands fragmentariske annaler som rapporterer tilstedeværelsen av en piktisk flåte fra Fortriu som kjempet for Flaithbertach i 733 heller enn imot ham.[22]

Alt Clut, Northumbria, og Mercia[rediger | rediger kilde]

I 740 brøt det løs en krig mellom piktere og menn fra Northumbria hvor Æthelbald, konge av kongeriket Mercia, dro fordeler av fraværet til Eadberht av Northumbria til å dra inn i Northumbria og herje landområder og kanskje brenne byen York.[23] Grunnen for krigen er uklart, men det har blitt foreslått at den hadde sammenheng med drapet på Earnwine, sønn av Eadwulf, på ordre av Eadberht. Earnwines far hadde vært i landflyktighet i nord etter hans nederlag i borgerkrigen i årene 705706, og det kan ha vært Óengus, eller Æthelbald, eller begge, som hadde forsøkt å plassere ham på Northumbrias trone.[24]

Kamper mellom piktere og britonere fra Alt Clut er nedtegnet i 744 og på nytt i 750 da området Kyle ble tatt fra Alt Clut av Eadberht av Northumbria. I et slag i 750 mellom britonere og piktere ved et sted kalt Mocetauc (kanskje Mugdock i nærheten av Milngavie) ble Talorgan, bror av Óengus, drept.[25] I kjølvannet av nederlaget i 750 nedtegner Ulster-annalene om «tilbakegang for Óengus’ suverenitet».[26] Dette er antatt å referere til den voksende maktfaktoren Áed Find, sønn av Eochaid mac Echdach, i hele eller i deler av Dalriada, og dennes avvisning av Óengus' overherredømme.[27]

Ulikt den endeframme og direkte fortellingen om angrepene på Dalriada har det blitt foreslått en rekke fortolkninger på relasjonene mellom Óengus, Eadberht og Æthelbald i denne perioden fra 740 til 750. Et forslag er at Óengus og Æthelbald var allierte mot Eadberht, eller at de praktiserte et felles styre over Britannia, eller kanskje et «bretwalda», et angelsaksisk begrep for overherre. Óengus samlet anerkjennelse og skatt nord for elven Humber og Æthelbald sør for Humber. Denne antagelsen hviler hovedsakelig på en forvirrende setning i Symeon av Durhams Historia Regum Anglorum, og det har i nyere tid blitt foreslått en annen fortolkningen av historikeren Frank Stenton, basert på at det er en tekstfeil i Historia Regum Anglorum, og således at Óengus og Æthelbald på ingen måte var tilknyttet i en form for felles overherredømme.[28]

I 756 drev Óengus hærtokt sammen med Eadberht av Northumbria. Hærtoktet ble rapportert som følgende:

I året til Herrens inkarnasjon 756, kong Eadberht i hans åttende år av sitt regime, og Unust, konge av piktere, førte hærer til byen Dumbarton. Og derav aksepterte britonene vilkårene der på den første dagen av måneden august. Men på den tiende dagen av den samme måneden døde bortimot hele hæren av sult som han hadde ledet fra Ouania til Niwanbirig.[29]

At Ouania er Govan er i dag rimelig sikkert[30], men lokaliseringen av Newanbirig er mindre klart. Selv om det er mange steder som heter Newburgh er det Newburgh-on-Tyne i nærheten av Hexham det stedet som har blitt sett på som mest rimelig.[31] En alternativ fortolkning av hendelsene i 756 har blitt fremmet: Newanbirig er Newborough i kongedømmet Mercia. Et nederlag her for Eadberht og Óengus av Æthelbalds mercianere ville samsvare med kravet i legenden om grunnleggelsen av Saint Andrews at en konge ved navn Óengus, sønn av Fergus, grunnla kirken der som takksigelse til sankt Andreas (anglifisert som Andrew) for å ha reddet ham mot et nederlag i Mercia[32]

Kulten om St. Andrews[rediger | rediger kilde]

Fortellingen om grunnleggelsen av St. Andrews, opprinnelig Cennrígmonaid, er ikke en samtidskilde og kan inneholde mange fiktive innslag. Irske annaler rapporterte om dødsfallet til «Tuathalán, abbed av Cinrigh Móna» i 747, noe som gjør det ganske sikkert at St. Andrews hadde blitt grunnlagt før denne dato, sannsynligvis av Óengus eller av hans etterfølger Nechtan, sønn av Der-Ilei.[33]

Det er generelt antatt at St. Andrews Sarcophagus, som fortsatt kan bli sett i katedralmuseet, ble utført på vegne av Óengus.[34] Senere generasjoner kan ha forvekslet og slått sammen denne kong Óengus med en senere konge fra 800-tallet med samme navn.[35] Sarkofagen, dedikert til sankt Andreas, er dekket av gammeltestamentlige ikonografi og avbilder kong David, selve ikonet på middelalderens kongedømme. Valget av David som modell er, i henhold til historikeren Alex Woolf, meget passende da Bibelens David også var en usurpator (tronraner).[36]

Kulten om St. Andrews kan ha kommet til Piktland fra Northumbria. Det skjedde med kulten om sankt Peter som Nechtan hadde foretrukket. Kulten kan ha kommet spesielt fra klosteret ved Hexham som var dedikert til sankt Andreas. Denne åpenbare forbindelsen med den northumbrianske kirken kan ha etterlatt en skriftlig nedtegnelse. Óengus, som sine etterfølgere og antatte slektninger Caustantín og Eógan, er nedtegnet prominent i Liber Vitae Ecclesiae Dunelmensis, en liste på rundt 3000 velgjørere for hvis bønner ble lest for i religiøse hus knyttet til Durham.[37]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Óengus døde i år 761, «i en alder av mer enn sytti år,... en dominerende politisk figur i nordlige Britannia».[38] Hans død er rapportert i den vanlige korte stilen av forfatterne av årbøkene, unntatt av angelsakseren Beda den ærverdige i Northumbria, som åpenbart støttet seg på en kilde fra Dalriada, som skrev:

«Óengus, konge av pikterne, døde. Fra begynnelsen av hans kongedømme og til slutt utøvde han blodige forbrytelser, som en Carnifex tyrannus, en tyrannisk slakter».[39]

Den piktiske krønikes kongeliste vil ha det til at han ble etterfulgt av sin bror Bridei. Hans sønn Talorgan ble senere konge, og han er den første sønn av en piktisk konge som er kjent for å bli konge.[40]

Det følgende irske lovprisningsdikt fra Leinsterboken er tilskrevet Óengus:

God den dag da Óengus tok Alba,
åslendte Alba med dens sterke høvdinger;
han førte strid til befestede buer,
med føtter, med hender, med skjold.[41]

Å bedømme Óengus er problematisk, ikke minst da de annalistiske kildene gir svært lite informasjon om Skottland i de påfølgende generasjoner. Hans tilsynelatende irske forbindelser kommer i tillegg til den lange liste av argumenter som utfordrer ideen om «gæliseringen» av østlige Skottland begynte på tiden med Cináed mac Ailpín. Det er gode grunner for å tro at denne prosessen begynte før Óengus' kongedømme.[42] Mange av de piktiske kongene fram til Eógan mac Óengusa døde i 839 tilhørte Óengus’ familie, spesielt 800-tallets sønner av Fergus, Caustantín og Óengus.[43]

Den mengde med informasjon som har blitt bevart om Óengus sammenlignet med andre piktiske konger, det vesen og den geografiske rekkevidden av hans aktiviteter og lengden på hans kongedømme er en kombinasjon som gjør kong Óengus til en av de mest betydningsfulle herskere i Storbritannia i løpet av den tidlige middelalderen.[44]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Forsyth diskuterer de ulike varianter av Óenguss navn, og gir også «Ungus(t)» som et alternativ piktisk utgave av navnet.
  2. ^ M. O Anderson: Kings and Kingship, sidene 88–102.
  3. ^ De fleste kilder er samlet i Early Sources of Scottish History (ESSH) og Scottish Annals from English Chroniclers (SAEC), redigert av Alan Orr Anderson.
  4. ^ Biskoper fra tidlig på 700-tallet var Curetán, Fergustus Pictus og Brecc. Anderson: ESSH, sidene. 221; Yorke: Conversion, sidene. 153–155. Undersøkelser av nordlige Britannia kan bli funnet i D.W. Harding: The Iron Age in Northern Britain: Celts and Romans, Natives and Invaders (2004), og Leslie Alcock: Kings & Warriors, Craftsmen & Priests in Northern Britain AD 550–850 (2003). Foster: Picts, Gaels and Scots (2005), ekskluderer sørlige Skottland og nordlige England.
  5. ^ Undersøkelser av Northumbria omfatter blant annet David Rollason: Northumbria, 500–1100: Creation and Destruction of a Kingdom (2003), og Nick Higham: The Kingdom of Northumbria AD 350–1100 (1993).
  6. ^ John Bannerman: Studies in the History of Dalriada (1974), dette er standardverket om Dalriada
  7. ^ Anderson, ESSH, sidene 240–241 & 243. «Rotri, king of the Britons», hvis død ble nedtegnet i Annales Cambriae for året 754, har noen ganger blitt identifisert som konge av Alt Clut, men denne notisen referer til Rhodri Molwynog ap Idwal, konge av walisiske Gwynedd.
  8. ^ Forsyth: «Evidence of a lost Pictish source», sidene 27–28. Slektslisten finnes i Rawlinson B 502-manuskript, 1083.
  9. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36.
  10. ^ Yorke: Conversion, sidene. 49–50, 54 & 288–289 diskuterer det rekonstruerte forholdene mellom de senere piktiske kongene. Talorgan er et hypotetisk form for Talorg; Anderson, ESSH, side 253, note 2.
  11. ^ For omtaler av hendelser fra 724 til 729, se Anderson, ESSH, sidene 221–227. For Óengus som Nechtans tilhenger, Henderson, sidene 155–156; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36.
  12. ^ Woolf: «AU 729.2».
  13. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36; Anderson: ESSH, sidene 229–230.
  14. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, side 89.
  15. ^ Anderson, ESSH, sidene 227–229.
  16. ^ Anderson, ESSH, side 232 & corrigenda, p. xviii.
  17. ^ Talorgan var i slekt med Nechtan, og blir kalt hans bror i 713, noe som kan bety halvbror, fosterbror, svoger, eller i overført betydning som hans likemann. Anderson, ESSH, sidene. 214 & 236.
  18. ^ Anderson, ESSH, side 232.
  19. ^ AU 741.10, tilgjengelig her.
  20. ^ Anderson: ESSH, sidene 182 & 232–238; Woolf: «Carnifex tyrannus», sidene 36–37; M.O. Anderson: Kings and Kingship, sidene 184–186. Hvem som ledet Dalriada i 741 er uklart: sønnene til Fiannamail ua Dúnchado som blir navngitt av Ulster-annalene kan muligens ikke å ha vært involvert, og at Alpín, sønn av Crup, noen ganger forvekslet med den samme personen som den Alpín som ble veltet overende i 729, kan være en malplassert.
  21. ^ Woolf: «Ungus».
  22. ^ Anderson: ESSH, sidene 227–228; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 36. Som det allerede er bemerket, de fleste irske annaler forteller at Flaithbertach ble støttet av en flåte fra Dalriada
  23. ^ Anderson, SAEC, sidene 55–56.
  24. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», side 37. For Earnwine, se Kirby, side 150; Yorke: Kings and Kingdoms, side 90.
  25. ^ Anderson, ESSH, sidene 238–239; Anderson, SAEC, side 56.
  26. ^ Anderson, ESSH, side 240.
  27. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», side 38; M.O. Anderson: Kings and Kingship, sidene 186–187. Anførselen for året 752 i Tigernach-annalene forteller om «slaget ved Asreth i Circinn», men er antatt å være feilplassert.
  28. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», side 38; Anderson, SAEC, side 56.
  29. ^ Etter Forsyth, side 29. Se også Anderson, SAEC, side 57.
  30. ^ Forsyth, sidene 29–30; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 39.
  31. ^ Kirby, side 150.
  32. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», sidene 39–40. Denne versjonen av legenden om grunnleggelsen av St. Andrews er gitt i M.O. Anderson: Kings and Kingship, sidene 258–260.
  33. ^ Anderson: ESSH, side 238; Forsyth: sidene 21–22; Foster: «Discovery», sidene 42–43; Woolf: «Ungus». De mest nylige studie, Yorke: Conversion, favoriserer Óengus.
  34. ^ Henderson: sidene 155–156; MacLean: sidene 200–201; Woolf: «Ungus». Det er mindre sikkert hvems etterlatenskaper som sarkofagen inneholder. Woolf og MacLean argumenterer for Óengus mens Henderson holder på Nechtan mac Der Ilei. Clancy: «Caustantín», mener ingen av dem ved å fremme en senere dato til 800-tallet.
  35. ^ Foster: «Discovery», side 42; Broun, sidene 80–81.
  36. ^ Woolf: «Carnifex tyrannus», side 40.
  37. ^ Forsyth, sidene 25–26; Yorke: Conversion, side 167. Óengus er listet som 43., Caustantín som 80. og Eógan 100.
  38. ^ Forsyth, side 21.
  39. ^ Forsyth: side 22; Anderson: ESSH, side 244; Anderson: SAEC, side 57; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 37.
  40. ^ Yorke: Conversion, side 49. Sønner av konger ble konger mer hyppig på 800-tallet, men det var ikke før på 1000-tallet at konger ble etterfulgt av deres egne etterkommere heller enn deres brødre eller fettere.
  41. ^ Forsyth, sidene 27–28.
  42. ^ Nechtan sønn av Der-Ilei og hans bror Bridei er antatt å ha hatt en gælisk far, Dargart mac Finguine av Cenél Comgaill. Se Clancy: «Nechtan»; Yorke: Conversion, sidene 54–55.
  43. ^ Broun, passim; Woolf: «Carnifex tyrannus», side 40. Annen argumentasjon, se Bannerman, passim. Argumentene er sammenligenet i Yorke, Conversion, sidene 49–50, 54 & 288–289.
  44. ^ De sterkeste krav på hans betydning er de som hevder at Óengus var samhersker med Æthelbald, det er Charles-Edwards, Forsyth og Yorke. Andre, som Broun og Woolf, gir mindre dramatiske krav, men gjør Óengus til en av de mest mektige piktiske konger og til en dominerende maktfaktor i nordlige Britannia. For Óengus’ betydning på et kulturelt og kunstnerisk nivå, se Henderson & Henderson, side 12; MacLean, sidene 200–201.

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

se også Eksterne lenker nedenfor for litteratur på nettet.
  • Anderson, Alan Orr: Early Sources of Scottish History AD 500 to 1286, Volume One. Opptrykt, med korrigeringer av Marjorie O. Anderson, Stamford: Paul Watkins, 1990. ISBN 1-871615-03-8
  • Anderson, Alan Orr:Scottish Annals from English Chroniclers A.D. 500–1286. London: D. Nutt, 1908.
  • Beda Venerabilis: Ecclesiastical History of the English People. Oversatt av Leo Sherley-Price, revidert av R.E. Latham, red. D.H. Farmer. London: Penguin, 1990. ISBN 0-14-044565-X

Sekundærkilder[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, Marjorie Ogilvie: Kings and Kingship in Early Scotland. Scottish Academic Press, Edinburgh, reviderad upplaga 1980. ISBN 0-7011-1604-8
  • Bannerman, John: «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i Dauvit Broun & Thomas Owen Clancy (red.): Spes Scotorum: Saint Columba, Iona and Scotland. Edinburgh: T. & T. Clark, 1999 ISBN 0-567-08682-8
  • Broun, Dauvit: «Pictish Kings 761–839: Integration with Dál Riata or Separate Development» i Sally Foster (red.): The St Andrews Sarcophagus: A Pictish masterpiece and its international connections. Dublin: Four Courts Press, 1998. ISBN 1-85182-414-6
  • Charles-Edwards, T.M.: «'The Continuation of Bede', s.a. 750: High-Kings of Tara and 'Bretwaldas'», i Alfred P. Smyth (red.): Seanchas: Studies in Early Medieval Irish Archaeology, History and Literature in Honour of Francis J. Byrne, Dublin & Portland: Four Courts Press, 2000. ISBN 1-85182-489-8
  • Clancy, Thomas Owen: «Caustantín son of Fergus (Uurgust)» i M. Lynch (red.) The Oxford Companion to Scottish History. Oxford & New York: Oxford UP, 2002. ISBN 0-19-211696-7
  • Clancy, Thomas Owen: «Nechtan son of Derile» i M. Lynch (red.) op. cit.
  • Foster, Sally: «Discovery, Recovery, Context and Display» i Sally Foster (red.) op. cit.
  • Foster, Sally: Picts, Gaels, and Scots: Early Historic Scotland. Second edition, London: Batsford, 2004. ISBN 0-7134-8874-3
  • Forsyth, Katherine: «Evidence of a lost Pictish source in the Historia Regum Anglorum» i Simon Taylor (red.) Kings, clerics and chronicles in Scotland, 500–1297: essays in honour of Marjorie Ogilvie Anderson on the occasion of her ninetieth birthday. Dublin: Four Courts Press, 2000. ISBN 1-85182-516-9
  • Henderson, George & Isabel Henderson: The Art of the Picts. London: Thames and Hudson, 2004. 0-500-23807-3
  • Henderson, Isabel: «Primus inter Pares: the St Andrews Sarcophagus and Pictish Sculpture» i Sally Foster (red.) op. cit.
  • Kirby, D.P.: The Earliest English Kings. London: Unwin Hyman, 1991. ISBN 0-04-445692-1
  • MacLean, Douglas: «The Northumbrian Perspective» i Simon Taylor (red.) op. cit.
  • Woolf, Alex: «AU 729.2 and the last years of Nechtan mac Der-Ilei» i The Scottish Historical Review, Volume 85, Number 1. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2006. ISSN 0036-9241
  • Woolf, Alex: «Dún Nechtain, Fortriu and the geography of the Picts» i The Scottish Historical Review, Volume 85, Number 2. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2006. ISSN 0036-9241
  • Woolf, Alex: «Onuist son of Uurguist : tyrannus carnifex or a David for the Picts ?» i David Hill & Margaret Worthington (red.): Aethelbald and Offa : two eighth-century kings of Mercia (British Archaeological Reports, British series, no. 383). Oxford: Archaeopress, 2005. ISBN 1-84171-687-1
  • Woolf, Alex: «Ungus (Onuist), son of Uurgust» i M. Lynch (red.) op. cit.
  • Yorke, Barbara: The Conversion of Britain: Religion, Politics and Society in Britain c. 600–800. London: Longman, 2006. ISBN 0-582-77292-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Nechtan mac Der-Ilei 
Konge av piktere
(732761)
Etterfølger:
 Bridei, sønn av Fergus