Tamhund

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tamhund
Norsk lundehund (norsk spisshundrase)
Norsk lundehund (norsk spisshundrase)
Vitenskapelig(e)
navn
:
Canis lupus familiaris
[Canis familiaris]

Carl von Linné
Alt. navn: hund, bikkje, bisk, kjøter m.m.
Artstilhørighet: hundefamilien
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden
Raser:
FCIs grupper

 1. fårehunder
 2. vakt- og vokterhunder
 3. terriere
 4. dachs
 5. spisshunder
 6. drivende hunder
 7. stående fuglehunder
 8. apporterende hunder
 9. selskapshunder
10. mynder

andre typer
lister

Tamhund eller hund (Canis familiaris), i Norge også kalt bisk, bikkje, kjøter og menneskets beste venn, er i realiteten et mellomstort domestisert rovpattedyr i hundefamilien, som gjennom årtusener har fulgt mennesket og bidratt til menneskelig suksess. Som katten regnes også hunden som et viktig kjæledyr, til tross for at begge er rovdyr.

Fylogeni[rediger | rediger kilde]

Chihuahua og grand danois er henholdsvis en av verdens minste og største hunderaser.

Tamhunden tilhører slekten Canis. Sammen med slektene Cuon og Lycaon utgjør disse gruppen virkelige hunder, som ikke er en vitenskaplig gruppe. Artene i denne gruppen har alle 78 diploide kromosomer (2n = 78). Alle andre hundelignende canider har færre kromosomer. Dersom dagens forskning legges til grunn, må hunden nå regnes som en egen art i sin opprinnelige form. Da ser stamtreet dens slik ut.





stripet sjakal



svartrygget sjakal








gullsjakal





tamhund



dingo



gråulv




prærieulv





etiopisk ulv




dhole





afrikansk villhund







Hundens opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Ulven (Canis lupus) er allikevel ikke hundens progenitor.

Hundedyrene som gruppe oppsto alt for omkring 40-60 millioner år siden. Det har lenge vært et åpent spørsmål om fra hvor og hva tamhunden stammer. Den har både blitt regnet som en selvstendig art og en underart gjennom årene, men til nå har det vist seg svært vanskelig for forskerne å dokumentere opphavslinjene vitenskaplig. Derfor har det versert en rekke mer eller mindre kvalitative teorier, men større og mindre oppslutning. I senere år har mange regnet tamhunden som en underart til ulv (Canis lupus), men nå har moderne forskning med DNA og langt mer nøyaktige verktøy gitt verden ny viten om opphavet.

Den linjen i stamtreet som senere førte fram til tamhunden oppsto trolig alt for omkring 76 000-135 000[1] år siden, men en studie publisert den 16. januar 2014 antyder at tamhunden og ulven trolig kun har en felles stamform. Den eksisterte trolig for omkring 9 000–34 000 år siden, men opprinnelsen kan selvsagt være betydelig eldre. Tamhund og ulv nedstammer imidlertid fra ulike linjer, noe som kan forklare alle problemene med å finne en underart av ulv som passer med hundens linjer.

Hundens og ulvens opphav var trolig et stort, ulvelignende hundedyr som levde i Europa, men nå er utdødd. Analysene antyder at hundens nære slektskap med ulven, og derigjennom all uenigheten om klassifiseringen gjennom årene, stammer fra naturlige krysninger (altså hybridisering) mellom disse to artene.[2] Hybridiseringen har trolig pågått gjennom årtusener og kan forklare mange av de spørmålene som har reist seg i senere års forskning.

Den 27. mars 2014 dukker det opp en australsk studie som slår fast at dingo (Canis dingo) er en selvstendig art[3], noe som naturligvis styrker teorien om et felles opphav. Dingo ble tidligere regnet som en underart av ulv, men nå viser det seg altså at ulv og dingo også har en felles stamfar.[3] Grunnlaget for studien var fossiler, flere skinn og beinfragmenter etter dingo som kan dateres til tiden før det moderne mennesket bragte med seg tamhunder til Australia. Altså til tiden før hybrider mellom hund og dingo oppsto.[3]

Arkeologisk beviser[rediger | rediger kilde]

De eldste skjelettrester som er funnet etter tamhunder, er vel 30 000 år gamle og stammer fra tiden etter Cro-Magnon (Homo sapiens sapiens – nåtidsmennesket). Et internasjonalt forskerteam oppdaget for noen år siden restene av en hund som kan dateres 31 700 år tilbake i tid, noe som støtter teorien om at prosessen må ha startet tidligere enn før antatt.[4] Funnet stammer fra Goyetgrotten i Belgia og viser en hund med ekstra kraftige tenner, bredere skalle (større hjerne) og kortere og bredere snute enn både nålevende og fossile ulver. Forskerne estimerte en hund på størrelse med en stor schæferhund og slo også fast at dietten hadde bestått av kjøtt fra moskusfe, hest og rein.[4] Slike skjelettrester har alltid blitt funnet i umiddelbar nærhet av menneskelige skjelettrester, hvilket gav opphav til betegnelsen Canis familiaris. I steinalderens ertebøllekultur ble også hunder gravlagt med gravgaver, og strødd med oker,[5] noe som viser at båndene mellom hund og menneske må ha vært tette. Det er derfor logisk å anta at tamhunden nedstammer fra ville canider.

Varangerhunden[rediger | rediger kilde]

Funnet av den såkalte varangerhunden (C. varangensis, C. f. varangensis) er det eldste bevis man har for tamhunder i Norge. Varangerhunden ble funnet i Sør-Varanger og er datert ca. 5 000-7 000 år tilbake i tid. Man antar at hundetypen må ha vært ganske vanlig på Nordkalotten en gang i tiden, og funnet viser en rekke fellestrekk med den opprinnelige lapphunden. Begge mangler blant annet 2. premolar på begge sider i overkjeven, et særtrekk de forøvrig deler med norsk lundehund og noen andre eurasiske urhunder.

Dagens hunder er hybrider[rediger | rediger kilde]

Selv om hunden kan regnes som en selvstendig art, betyr ikke det at dagens hunder utelukkende tilhører denne arten. Hybridisering har pågått gjentatte ganger gjennom årtusener, både med ulv (herunder flere underarter), etiopisk ulv, prærieulv, dingo og gullsjakal. Det er derfor man finner spor av disse i hundens DNA. Dette er trolig også årsaken til forvirringen om hundens opphav. Dagens hunder er derfor snarere for hybrider å regne, men det gjelder nok også for de andre nevnte artene. Dette forklarer også hvorfor det er mulig for disse artene å formere seg på tvers av artsbegrepet og få fertilt, levedyktig avkom.

Domsestisering[rediger | rediger kilde]

Hund og menneske har levd i sameksistens gjennom årtusener. Lenge trodde man at domestiseringen av hunden skjedde for omkring 12 000-15 000 år siden, men forskning i senere år har vist oss at selve prosessen kan ha startet mye tidligere. Kanskje alt for omkring 40 000 år siden, og kanskje på flere steder. Det hersker fortsatt uenighet om når og hvor det skjedde. Funnet av den 31 700 år gamle Goyethunden har ledet noen til å tro av Aurignacian-folket i Europa var de første som domestiserte hunden.[4]

Savolainen m. fl. publiserte i november 2011 en studie som indikerer at hunden først ble domestisert i det sørlige Sørøst-Asia, nærmere bestemt i et område sør for Yangtse elva.[6]

Denne teorien har imidlertid møtt kritikk fra flere hold. I senere tid har det dukket opp flere omfattende studier der hundens genom har blitt lagt til grunn for konklusjonene. Nye metoder og teknikker som øker nøyaktigheten har også blitt tatt i bruk, som for eksempel SNP genotyping (enkelt forklart, en mer presis måte å måle genetisk variasjon på) og SNP-mikromatriseanalyse (en måte å analysere et genom for et stort antall enkeltnukleotidpolymorfier i en og samme operasjon). Disse verktøyene har gitt forskerne mer presise svar, noe som igjen har ført til flere nye oppdagelser.

Den 12. mai 2011 publiserte (online) Bridgett M. vonHoldt, John P. Pollinger, Dent A. Earl m. fl. en større og mer omfattende studie som viser at Savolainens konklusjoner trolig var feil eller misvisende. Det viser seg nemlig at hunder i Midtøsten har større genetisk variasjon enn hunder i det sørlige Sørøst-Asia.[7] Derfor er det også større sannsynlighet for at hunden ble domestisert tidligere i dette området,[7] noe som også sammenfaller med verdens arkeologiske beviser og en studie som viser at afrikansk ulv (en relativt nyoppdaget underart av ulv) er den ulven som har størst genetisk variasjon.[8]

Hunderasenes opphav[rediger | rediger kilde]

Det kommer kanskje overraskende på noen, men moderne forskning har gjennom studier med såkalt mitochondrialt DNA (mtDNA) avslørt et heller forbløffende slektskap mellom endel kjente og kjære hunderaser. Schäferhund, for eksempel, viser seg å være nærmere beslektet med mastiffer, boxer og andre mer typiske vokterhunder (ref. FCI gruppe 2) enn de fårehunder den vanligvis klassifiseres sammen med (ref. FCI gruppe 1). Studien viser også at raser som greyhound, irsk ulvehund, borzoi og sanktbernhardshund har fårehundblod i årene. En fellesnevner er at kun et fåtall hunderaser er er særlig gamle (altså eldre enn 200 år), og bare noen ytterst få riktig gamle. De sistnevnte kalles gjerne urhunder og er snarere landraser enn hunderaser. Hunder som tidligere ble regnet som «urgamle raser», som for eksempel grå elghund (gjerne hevdet å være et relikvie fra vikingtiden), faraohund (av mange til nå holdt å være verdens eldste hunderase) og ibizahund er trolig ikke mer enn 150-200 år gamle i sin nåværende form.

Studien ble foretatt av Dr. Elaine Ostrander, genetiker ved Fred Hutchinson Cancer Research Center (University of Washington), i samarbeid med kollega Dr. Leonid Kruglyak.[9]

Rasebegreper[rediger | rediger kilde]

I 1984 godkjente FCI den franske eksteriørdommeren og professoren Raymond Triquets forslag om å etablere en teknisk zoologisk definisjon for begrepene gruppe, rase og variant innen rasehundmiljøet. Før 1800 hadde ikke disse begrepene noen særlig relevans, men den kraftige veksten i antallet raser og varieteter mot slutten av 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet, gjorde at disse begrepene ble stadig mer relevante for folks bevissthet og forståelse av tamhunden.

  • En gruppe kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe med raser som deler visse felles egenskaper som kan overføres genetisk». F.eks. er stående fuglehunder ulike morfologisk sett, men de deler instinktet med å «ta stand» når de jakter på fugl. De kan således defineres som en gruppe. Ennå tydeligere definert som gruppe er kanskje myndene, som ikke bare deler måten de jakter på (med synet som viktigste sans), men også har en rekke morfologiske og anatomiske likheter.
  • En rase kan iflg. Triquet defineres som «en gruppe av individer med felles egenskaper, som skiller dem fra andre medlemmer av deres art og som genetisk kan føres videre til neste generasjon». Med det mener han at «arter bestemmes av naturen, mens raser bestemmes av kulturen eller motet til dommeren på utstillingsarenaen». En rase er således et smalere og mer tydelig begrep enn en gruppe, men altså ikke så smalt og tydelig som varietetsbegrepet.
  • En variant kan iflg. Triquet defineres som «en delgruppe innenfor en rase der alle individer har en felles genetisk overførbar egenskap som skiller dem fra andre individer av denne rasen». Et eksempel er rasen belgisk fårehund, som eksisterer gjennom de fire variantene groenendael, laekenois, malinois og tervueren. Med unntak av pelsen er disse hundenes morfologi og anatomi nærmest identiske.

Mange hunderaser benyttes ikke lenger til de formål hundene opprinnelig var avlet for. F.eks. ble labrador retriever opprinnelig avlet for å bistå som apportør under fuglejakt med pointer, men dette samarbeidet ser man ikke lenger. I dette ligger derfor risikoen for at slike raser over tid vil endre karakter i forhold til den opprinnelige standarden, og med det etter hvert bli en annen hund — en slags varietet av seg selv. Dette fordi oppdretterne av rasen vektlegger andre egenskaper enn de opprinnelige, som f.eks. lydighet og agility eller bruksegenskaper som spor- og feltsøk m.v. Et minst like stort problem er dagens ønske om «barnevennlige og snille» hunder, nærmest for enhver pris. Raser som gjennom utallige generasjoner har vært avlet for sitt mot og sine instinkter til naturlig å vokte, får totalt endret sin karakter og ender opp som et «eksteriørmessig objekt» uten de bruksegenskaper det kanskje tok århundrer å forme.

Blandingsvalper er ofte uønsket. Det var kanskje også denne lille krabaten, som er en miks mellom schäferhund og labrador retriever.

For å unngå uønskede varianter og dannelsen av nye uønskede raser, har kennelklubbene utarbeidet såkalte «rasestandarder» for hver enkelt hunderase som anerkjennes . Utstillinger, konkurranser og mesterskap innebærer at utdannede (kyndige) dommere og eksperter fremmer avl med hunder som enten opprettholder eller forbedrer rasen (er rasetypisk) i henhold til denne standarden. Dette medfører, naturligvis og dessverre, også en viss risiko for at eksemplarer av overdrevne typer skapes, som ikke reflekterer den standarden som rasen har eller skal ha. Dette fordi ekspertene kanskje vektlegger sine «personlige meninger» i større grad enn ønskelig. Her er det selvsagt et problem at oppdretter og dommer i mange tilfeller også er en og samme person.

Raserene hunder[rediger | rediger kilde]

Sitat En hund er en pelsbylt med tenner, arvelige egenskaper, sosiale symbolikker og kulturelle attributter. I betydningen: Hunder er sosialhistorie som kan bjeffe. Sitat
– Dr. Sandra Swart, History Department, University of Stellenbosch, 2003

Med det mente hun at såkalte raserene hunder kun er et resultat av menneskelig manipulasjon i et aktuelt historisk øyeblikk. De såkalte rasestandardene er altså skrevet (frosset) med bakgrunn i dette bestemte historiske øyeblikket av menneskelig manipulering, og ikke som et resultat av århundrer med naturlig evolusjon og mutasjon. Rasene er altså menneskeskapte i ett og alt. Det begrunner hun med at, om hundene får utvikle seg fritt, uten menneskelig påvirkning, går de tilbake til en slags pariahhund-standard, uansett rase. Denne standarden har så langt også vært grunnlaget for å hevde at tamhunden ikke var en selvstendig art (jfr. Canis familiaris), men en underart av ulven (jfr. Canis lupus familiaris). At dette allikevel ikke stemmer skyldes trolig meget langvarig hybridisering.

Hundens bruksegenskaper[rediger | rediger kilde]

Svensk politihund
Vokterhund på jobb

Hundens bruksegenskaper er svært allsidige. I dag trenes det til og med opp hunder som kan oppdage alvorlige sykdommer, som kreft, på et langt tidligere stadium enn noe instrument kan klare det. Vi kjenner alt til såkalte epilepsihunder; hunder som er trenet til å varsle om et kommende anfall, dempe fallet om pasienten faller, og til å hente hjelp om det blir nødvendig. Det kan virke som om bare fantasien vår setter en stopper for hundens mange egenskaper.

Familiehunder[rediger | rediger kilde]

De langt fleste hunder er primært rene familiehunder, hvis oppgaver ikke er annet enn å glede og hygge. Studier har vist at hundens terapeutiske påvirkning på mennesker gjerne er mer positiv enn folk flest har vært klar over. Barn som vokser opp med hund i huset lærer seg f.eks. ofte tidligere å måtte ta hensyn. Noen hunder har også sekundæroppgaver som brukshunder, f.eks. som jakthunder, trekkhunder eller kløvhunder.

Brukshunder[rediger | rediger kilde]

En brukshund er en hund som per definisjon benyttes til å løse forskjellige oppgaver. Mange tenker på brukshunder som enten tjenestehunder eller gjeterhunder, men den mest typiske brukshunden er en vokterhund. Dette er hunder som aktivt eller passivt passer på husdyr på beite eller vokter over eiendeler. Det finnes både sivile og offentlige tjenestehunder. En offentlig tjenestehund kan f.eks. være en militær tjenestehund eller en politihund trent for ulike oppgaver, eksempelvis som patruljehund, narkotikahund eller en bombehund. En sivil tjenestehund kan være en servicehund med ulike oppgaver, for eksempel som førerhund, hjelpehund eller terapihund.

Hundesport[rediger | rediger kilde]

Hundesport er sportsformer der hunder inngår som et element. Hundeveddeløp, lure coursing, hundekjøring, hundekløving, agility, flyball og hundefrisbee er alle eksempler på hundesport, selv om ikke alle er konkurranseidretter.

Utstilling[rediger | rediger kilde]

Hundeutstillinger er populære arenaer for folk som liker å konkurrere om hvem som har de mest rasetypiske hundene. En kvalifisert dommer bedømmer hver enkelt hund i henhold til en forhåndsdefinert og godkjent rasestandard for rasen, og deretter bedømmes hundene individuelt mot hverandre kjønnsvis, aldersvis, rasevis, gruppevis og til slutt om hvem som er den beste utstillingshunden på den aktuelle utstillingen.

Hundesykdommer[rediger | rediger kilde]

Hundesykdommer er et fellesbegrep for en rekke plager som kan oppstå hos hunder. Per 2010 fantes det fler enn 370 slike arvelige lidelser, og nye oppdages hvert år.[10] Nedenfor er noen av de vanligste og mest alvorlige sykdommene listet opp. Flere av disse kan det vaksineres mot, andre igjen kan være arvelig belastet, smittebærende og/eller akutte. Ved hundesykdommer bør man søke hjelp hos veterinær.

Arvelige sykdommer[rediger | rediger kilde]

Med arvelige sykdommer menes sykdommer som er helt eller delvis arvelig belastet.

  • Albuleddsartrose (AA) er arvelig disponert, men kan trolig utløses eller forverres gjennom kostholdet.
  • Atopisk allergi er en arvelig disponert allergi som er kronisk/tilbakevendende og forårsaker kløe i huden.
  • Epilepsi kan være en arvelig disponert sykdom, som er relativt vanlig hos boxer, men kan forekomme hos de fleste hunder uavhengig av rase, kjønn og alder.
  • Hofteleddsdysplasi (HD) er arvelig disponert, men kan trolig utløses eller forverres gjennom kostholdet.
  • Kreft er den mest vanlige årsaken til at hunder dør, og den er ofte arvelig disponert.
  • Øyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall føre til både blindhet og død dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er arvelig belastet.

Overførbare sykdommer[rediger | rediger kilde]

Rabies er en av de mest fryktede sykdommene hunder kan få, selv om vi ikke har dette viruset i Norge.

Med overførbare sykdommer menes sykdommer som overføres via smitte i form av virus og/eller bakterier.

Andre sykdommer og lidelser[rediger | rediger kilde]

  • Fedme hos hunder kan lede til flere alvorlige livsstilslidelser.
  • Livmorinfeksjon eller pyometra er en lokal betennelse inni livmoren som gjerne opptrer innen 3 måneder etter siste løpetid. Det finnes 2 former (åpen og lukket), hvorav lukket kan være akutt livstruende.
  • Magedreining er en akutt livstruende tilstand som krever øyeblikkelig hjelp av veterinær.
  • Skinndrektighet er hormonelt belastet og inntreffer i metøstrus etter løpetid.

Forgiftninger og farlig føde[rediger | rediger kilde]

Endel (menneske)mat og godsaker (såkalt snacks) som vi mennesker liker, og til og med i noen tilfeller anser som sunn, kan være direkte livstruende for hunder. Alle kjemikalier må også regnes som farlige for hunder, dersom ikke annet er spesielt notert. Noen kjemikalier er imidlertid farligere enn andre, spesielt de hunden kan mistolke.

  • Druer og rosiner kan være livsfarlig for hunder, selv om vi ser på dem som sunne for mennesker.
  • Huggormbitt kan være farlig for små hunder og dersom hunden blir bitt på et sted som raskt transporterer giften til hjertet. Man skal ikke gi hunden såkalte ormetabletter (prednisolon), da dette kan stimulere til økt aktivitet fordi det virker betennelsesdempende. Slike tabletter bør kun gis etter at hunden har blitt vurdert av veterinær.[11] Bær hunden eller hjelp den, slik at blodomløpet stimuleres i minst mulig grad. Oppsøk veterinær så raskt som mulig.
  • Humle (Humulus lupulus) kan føre til akutt hypotermi hos hunder. Spesielt mynder ser ut til å være overfølsomme, men alle hunder bør holdes vekk fra denne planten (selv etter at den har vært benyttet til produksjon av øl).
  • Kalkunskinn kan forårsake akutt betennelse i bukspyttkjertelen (akutt pancreatitt), noe som ofte medfører døden hos hunder.
  • Kepaløk (vanlig løk) (les mer på disse sidene), og til en viss grad også hvitløk, kan være livsfarlig selv i små mengder for hunder (og katter).
  • Rottegift er svært farlig og ofte (dessverre) lett tilgjengelig. Giften inneholder et antikoagulantia som kan føre til innvendige blødninger og død. Søk veterinær umiddelbart.
  • Sjokolade og kakao kan være direkte livstruende for hunder (kanskje også for hester og katter).
  • Glykol (kjøleveske/frostveske) er i så måte et av de farligste kjemikaliene vi omgir oss med, fordi hunder opplever den som søt og velluktende. For en hund kan imidlertid bare en liten mengde være nok til at den dør om den ikke får hjelp svært raskt. Hos veterinær behandles ofte dyra med antibrekkmiddel og flytende kullfiber, som trekker opp eventuelle rester. I enkelte tilfeller hvis det ikke er mulig å få hund det har kommet ned i tarmen så kan hunden behandles med intravenøs alkohol(etanol). Dette fordi leverens enzymer vil da arbeide med etanol først og glycerol får da mulighet til å forlate kroppen før det bli omdannet til en metabolitt som er giftig. Det finnes også en alternativ behandling men det er veldig dyr, og brukes på humane sykehus. Går det for lang tid kan imidlertid nyrene svikte p.g.a. krystalliseringen som skjer. Innen hunden begynner å vise symptomer på forgiftning, er det som oftest for sent å hindre permanent leverskade som, som oftest fører til avliving.
  • CCA impregnering (forbudt i Norge, men tidligere utstrakt brukt til trykkimpregnering av treverk) inneholder tildels store mengder giftige tungmetaller, som kobber (Cu), krom (Cr) og arsen (As), også kalt CCA. Hunder som tygger på treverk med slik impregnering er i risikogruppen.
  • Valnøtter (Juglans spp.) mistenkes å ha sammenheng med blæresten hos hunder.

Fakta om hunder[rediger | rediger kilde]

I Norge er det ca. 560 000 hunder, hvorav ca. 400 000 er rasehunder.[12] Hunder veier normalt fra 0,5 til over 100 kg, avhengig av rase og kjønn. Tispene har normalt løpetid 1-2 ganger årlig, avhengig av rase. Fruktbarheten er på topp omkring 11.-13. dag i løpetiden, og tispene går drektige i ca. 63 døgn før valpene fødes. I de første 8 ukene etter fødselen lærer så tispa valpene alt de trenger for å klare seg resten av livet. Å ta valpene fra tispa før denne tiden er omme, kan derfor medføre en viss risiko.

Tilvekst[rediger | rediger kilde]

Ulike raser har store forskjeller i tilvekstperioden. Små raser blir fortere utvokst enn store raser. En liten hund, f.eks. en dvergpuddel, kan være ferdig utvokst alt ved 6-7 måneders alder, mens store raser, f.eks. en irsk ulvehund, trenger opp mot 36 måneder før de er utvokst. Allikevel blir de store rasene tidligere gamle enn de små, som kan forventes å leve opp mot dobbelt så lenge i noen tilfeller.

De mer enn 400-600 rasene som eksisterer rundt om i verden har oppstått som et resultat av avl på bestemte egenskaper, enten jakt, vakt, gjeting eller selskapsformål, der kombinasjoner også har vært vanlig. Utseende har dessuten hatt betydning for endel av rasene.

Hund kontra menneske[rediger | rediger kilde]

Hunder tygger ikke maten slik vi mennesker tygger, men svelger den nærmest umiddelbart. Dette skyldes at hundens fordøyelse først starter når maten når magesekken. Hunder har ikke fordøyelsesenzymer i spyttet, slik mennesker har. Derfor har ikke hunder behov for å tygge maten, annet enn for å dele den opp for enklere å kunne svelge den. På grunn av dette og en rekke andre forskjeller mellom hund og menneske, er ikke menneskets kostholdsvaner særlig egnet for hunder. Nedenfor er en tabell med andre sammenligninger.


Menneske Hund
Luktorganets slimhinneoverflate 2-3 cm² 60-200 cm²
Luktceller 5-20 mil. 70-220 mil.
Smaksløker ca. 9 000 ca. 1 700
Tenner 32 42
Tyggetid lang svært begrenset
Fordøyelsesensymer i spyttet Ja Nei
Spisetid 5-60 min. 1-3 min.
Magens volum ca. 1,3 l ca. 0,5-8 l
Magesyrens PH-verdi 2-4 1-2
Tynntarmens lengde ca. 6-6,5 m ca. 1,7-6 m
Tykktarmens lengde ca. 1,5 m ca. 0,3-1 m
Ant. bakterier i tarmfloraen ca. 10 000 000/g ca. 10 000/g
Tabellkilde: The Aniwa Encyclopedia

Hundens anatomi[rediger | rediger kilde]

Se egen artikkel om hundens anatomi for detaljer

Hundens anatomi varierer i stor grad fra hunderase til hunderase, kanskje mer enn hos noen annen dyreart, vill eller domestisert. Allikevel finnes det grunnleggende fysiske likheter som er identiske mellom alle hunder, fra den bitte lille chihuahuaen til den gigantstore irske ulvehunden.

Hundekroppen kan anatomisk bli studert ved enten regional tilnærmning eller en systemisk tilnærming.

  • Ved en regional tilnærming blir hver region av kroppen studert separat, og alle deler av den regionen blir studert samtidig. Det vil si at ved studiet av brystkassen så blir alle dens strukturer studert. Dette inkluderer blodkar, nerver, ben, muskler og alle andre strukturer og organer som er lokalisert i brystkassen. Etter at man har studert denne regionen, så blir de andre regionene (magen, bekkenet, overekstremitetene, underekstremitetene, ryggen, hode og hals) studert på samme måte.
  • Ved en systemisk tilnærming derimot, blir hvert system i kroppen studert og fulgt gjennom hele kroppen. For eksempel ved studiet av sirkulasjonssystemet, så vil man kikke på hjertet i brystkassen og følge blodkarene ut i resten av kroppen. Det samme kan gjøres med nervesystemet, respirasjonssystemet, skjelettsystemet, fordøyelsessystemet og lymfesystemet.

Moderne hundeavl[rediger | rediger kilde]

Cocker spaniel er et eksempel på en rase som med årene har fått problemer med såvel ører som øyne.

Utdypende artikkel: Moderne hundeavl

Moderne avl med hunder begynte i England på 1800-tallet og var et produkt av det overskuddssamfunnet som da oppsto. Folk fikk rett og slett mer fritid, tid til annet enn å arbeide for føden. En rekke nye hunderaser ble skapt på denne tiden, og fenomenet spredde seg raskt til andre land. De nye rasene som oppsto bar i stor grad preg av å være avlet for fritidssysler og eget behag.

Før den tid var hunder stort sett å betrakte som arbeidshunder. Noen unntak var det nok, f.eks. blant adel og rikfolk, som kunne ta seg råd til å holde hunder for fornøyelsens skyld og dessuten hadde nok fritid.

Kennelklubber og rasestandarder[rediger | rediger kilde]

Eksplosjonen av nye hunderaser på 1800-tallet førte til opprettelsen av en rekke raseklubber og nasjonale kennelkubber mot slutten av dette århundret. Først ute var man i England, der The Kennel Club ble etablert i 1873. Norsk Kennel Klub ble dannet i 1898 og er nasjonalt stambokregister for Norge. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre rasestandardene som oppsto i kjølvannet av de mange nye hunderasene. Holdningsendringene som fant sted på 1800-tallet fikk derfor stor betydning for en rekke hundetyper.

Rasestandarder var i seg selv ikke et nytt fenomen. Fra gresk historie kjenner man til mer enn 2 000 år gamle typebeskrivelser, som nøye anga de egenskapene som de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra Sahelområdet i Syd-Sahara har vi også blitt kjent med at nomadiske tuareger har hatt en slags «rasestandard» for sine azawakher, om enn ikke nedskrevet. Der har kunnskapen gått i arv fra far til sønn, omtrent på linje med kunnskap om jakt eller spiselige urter. Denne tradisjonen har overlevd like inn i vår tid, men om vestens interesse for tuaregenes landrasen vil kunne bevare denne hunden er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var nok mest opptatt av de praktiske arveegenskapene, selv om man fra tuaregenes tradisjon også kjenner til at de skjønneste hundene gjerne ble kalt «oscas». Lignende avlstradisjoner er også kjent fra Asia, blant annet fra Korea og Japan.

Nakenhunder[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nakenhunder

Peruviansk nakenhund har dominante arveanlegg som utløser hårløsheten

Nakenhunder er for mange en raritet. Det er hunder som ikke har pels, eller eventuelt svært lite behåring på kroppen. Årsaken til dette finner man enten i et dominant eller et recessivt gen (arveanlegg) som forårsaker hårmangel. Det er imidlertid ikke slik at alle såkalte nakenhunder kun føder hårløse eller delvis hårløse avkom, for i et valpekull fødes det som regel også normalt behårede valper. Nakenhundraser er altså ikke alltid hårløse.

Når disse rasene oppsto vet man ikke, men det må være svært lenge siden. I Kina er det funnet arkeologiske bevis for nakenhunder som dateres ca. 10 000 år tilbake i tid[13], men dette beviset kan selvfølgelig ikke tas til inntekt for noen av dagens nakenhundraser.

Hvor mange ulike nakenhundraser som finnes vet man ikke sikkert, men det er mange flere enn de tre hunderasene som FCI anerkjenner. Amerikansk nakenterrier er den eneste rasen man kjenner opphavet til, og den ble skapt mot slutten av 1900-tallet. Det er også den eneste nakenhundrasen som har recessive arveanlegg for hårløshet. De andre nakenhundrasene har alle dominante arveanlegg som utløser hårløsheten. Noen er imidlertid enten utdødd eller i ferd med å dø ut, av årsaker som ikke er kjent.

Ekstremavl[rediger | rediger kilde]

Ekstremavl er avl på ekstreme egenskaper, i den hensikt å forsterke bestemte fysiologiske eller psykologiske uttrykk (effekter) hos bestemte individer eller grupper (raser, varianter m.m.) av individer. Ekstremavl kan derfor sies å være et resultat av menneskelige ønsker uten andre praktiske formål enn det visuelle.

Eksempler på fysiologisk ekstremavl er for eksempel avl på individer med spesielt stor pelsprakt, korte ben, lang rygg, store ører, kort snuteparti m.v. Eksempler på psykologisk ekstremavl er avl på individer med høy aggresjon, manglende bitehemninger eller liten toleranse for andre dyr m.v. Ekstremavl foregår innen all avl, men kommer spesielt til uttrykk der eksteriøret har stor betydning.

Hunderaser som dagens vestlige afghansk mynde, blodhund, shar pei, engelsk bulldog, fransk bulldog, boxer, mops og puddel m.fl. er produkter av den holdningsendringen som fant sted på slutten av 1800-tallet. Folk ønsket stadig mer ekstreme hunder (designerhunder). For å oppnå dette ble det avlet på bestemte eksteriørmessige og anatomiske egenskaper. Allikevel kan man ikke kalle det ekstremavl. Det blir det først når de arvemessige egenskapene fører til manglende funksjonalitet hos individene.

Ekstremavl har ført til at enkelte hunderaser eller individer ikke lenger kan føde sitt eget avkom uten gjennom keisersnitt. Noen har også store problemer med å puste og spise normalt. Andre tåler dårlig varme og kulde, og kan nesten ikke bevege seg uten å få åndenød og hjertestans. Andre igjen plages med ekstrem og upraktisk hårvekst, ører som subber bakken og tiltrekker seg smuss og skitt. Noen har fått rygger som er så lange at de lett får prolaps, bein som er så korte at de intime kroppsdelene er svært utsatt for skader, hudfolder som samler skitt og smuss og danner grobunn for kronisk eksem, øyne som nesten faller ut av øyenhulen eller nedre øyelokk som blottlegger deler av øyeeplet og forårsaker kroniske betennelser. Noen har også kjever som er så korte at det ikke lenger er plass til alle de 42 tennene hunder skal ha.

Hunderaser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hunderaser

Labrador retriever er trolig «verdens mest populære familiehund»

Begrepet hunderase brukes gjerne for å beskrive såkalte raserene hunder, men nedenstående informasjon er av mer generell karakter og gjelder uansett rase eller blandingsforhold.

Å velge rase som passer[rediger | rediger kilde]

Det å velge en rase som passer kan være et vanskelig valg, om man først har bestemt seg for å bli hundeeier. Dessverre ser man alt for ofte at den jevne familie velger feil rase, med det resultat at hunden enten blir mistilpasset i sitt miljø, omplassert eller i verste fall avlivet. De langt fleste som anskaffer seg hund skal primært ha en familiehund, men det finnes også de som leter etter den perfekte utstillings-, lydighets- eller brukshunden og som setter seg ekstra godt inn i blodslinjer, spesielle kombinasjoner og oppdrettere. Noen er også allergiske mot hunder, noe som gjør det vanskelig å ha hund.

Valgets kvaler[rediger | rediger kilde]

Når man velger rase er det viktig å velge en som passer til ens egen situasjon, miljø, aktivitets- og kompetansenivå. Det er således både dumt og naivt å tro at alle retrievere er lydige og veltilpassede fordi naboen har en slik flink hund. Slikt krever kunnskap og trening. Likeledes er det dumt å velge en krevende og energisk gjeterhund om man skal ha en rolig, snill og avbalansert familiehund og turvenn. Om man derimot er sauebonde og trenger en medhjelper, er disse rasene kanskje ideelle. Likeledes er det dumt å velge en typisk jakthund, som vorstehhund eller haldenstøver, om man ikke selv er beredt til å trene eller gå lange turer hver dag, selv om man jakter et par uker på høstparten. Energiske hunder passer best sammen med energiske mennesker, likesom bedagelige hunder passer best sammen med bedagelige mennesker. Om du som et bedagelig menneske ønsker å skaffe hund for å få et mer aktivt liv, bør du altså først legge om livsstilen og så eventuelt skaffe deg en hund som passer etter at dette har lyktes.

Barnevennlige raser[rediger | rediger kilde]

Golden retriever blir av mange holdt for å være «verdens snilleste hund»

Det finnes ikke noe slikt som en barnevennlig hunderase.

Forskjellige hunderaser har imidlertid større og mindre potensial til å omgås barn, men dette er også avhengig av at hundeeieren er tilstrekkelig ansvarsbevisst. Man må aldri anskaffe en hund til et barn, selv om barn kan ha aldri så godt av å vokse opp i et hjem der det finnes en hund. Hunder er kun tillatt å holde for voksne, ansvarsbevisste mennesker. Hunder må heller aldri få være alene med barn, ikke engang for et såkalt «øyeblikk». Statistikken viser nemlig at det er i disse såkalte «øyeblikkene» at fatale hendelser oppstår. Det hjelper ikke hvor snill og omgjengelig hunden er til daglig, den kan ta feil og på et såkalt «øyeblikk» lemleste for livet eller i verste fall drepe.

Golden retriever har av mange blitt kalt «verdens snilleste hund», og snill er den. Den tilhører helt klart en av de hunderasene som har størst potensial til å omgås barn. Det forhindrer imidlertid ikke at også denne hunden figurerer på listene over de hunderasene som hvert år biter og skader flest barn. Dette skyldes i de fleste tilfeller et uansvarlig eierskap. Uansvarlig i den betydning at eierne mangler erfaring og derfor tillegger hunden en grad av fornuft som altså ikke eksisterer. Grunnregelen er derfor at alle hunder trenger konstant tilsyn når de ferdes der det finnes barn.

Allergivennlige raser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Pelsdyrallergi

Puddel blir av noen hevdet å være allergivennlig, men dette støttes ikke av forskningen

Hundeallergi er egentlig bare et annet ord for pelsdyrallergi. Slik allergi kan utløses av alle pelsdyr, uansett art. Hunder er intet unntak, siden alle pelsdyr produserer allergener – også nakenhunder og hunder med voksende pels. Det finnes således ingen allergirene pelsdyr. Statistisk reagerer imidlertid færre på hunderaser av typen boxer og puddel, uten at man vet hvorfor. Dette kan således være en statistisk tilfeldighet.

Forskningen viser at det ikke er grunnlag for å anta at det finnes såkalte lavallergene hunderaser eller pelsdyr, slik noen har hevdet. Det finnes imidlertid eksempler på at enkelte mennesker kun reagerer på bestemt pelsdyrarter eller raser, selv om dette tilhører sjeldenheten. Er man sterkt allergisk kan man reagere på alle typer pelsdyr, selv i hus hvor det ikke har bodd slike dyr på flere måneder.

Hovedallergenet, som heter Can d 1, er funnet i celler i hud, hår, serum, spytt, og urin hos alle pelsdyr. Det er også funnet hos alle undersøkte hunderaser, og det er like stor variasjon på mengden allergen hos forskjellige individer som det er mellom forskjellige raser. Problemet er også i like stor grad relatert til andre arter, f.eks. katter, marsvin, hester, krøtter osv. Om dyrene er små eller store har heller ingen betydning.

Dersom man likevel må ha en hund, eller et annet pelsdyr, bør man velge et dyr som har tett voksende pels og derfor må trimmes eller klippes regelmessig. Et slikt dyr er å foretrekke framfor dyr som har pels som røyter eller helt mangler behåring, men bare dersom de kan bades ofte. Eksempler på slike pelsdyr er hunderaser som bichon frisé, old english sheepdog, puddel, weaten terrier, Kerry Blue terrier og tibetansk terrier m.fl. Det er imidlertid en forutsetning at dyret bades ofte, kanskje flere ganger i uken, for også slike dyr har allergener som kan (vil) utløse allergiske reaksjoner.

Norske hunderaser[rediger | rediger kilde]

Grå elghund er både «Norges nasjonalhund» og «Norges mest populære jakthund».

Det finnes sju norske hunderaser, hvorav fire er spisshunder og tre er drivende hunder (også kalt støvere). Grå elghund er Norges nasjonalhund, og en av våre aller mest populære hunderaser.

Man har lenge trodd at de norske spisshundene var svært gamle. Elghunden ble for eksempel hevdet av mange å stamme fra tiden før vikingtiden, men moderne forskning med DNA har for lengst slått fast at dette ikke kan medføre riktighet. Elghunden ble, som så mange andre hunderaser i verden, skapt i Norge på 1800-tallet. Buhunden er trolig den eldste av de norske hundene, men heller ikke denne er særlig gammel. Den mest eksotiske hunderasen er allikevel den lille, tøffe lundehunden, med sin unikt fleksible anatomi. Den minner virkelig om en urhund, selv om heller ikke denne er særlig gammel i sin nåværemde form. Rasen ble reddet fra utryddelse for kun få år siden. De norske harehundene er altså nesten like gamle som spishundene våre.

  1. Dunker (støver, utpreget jakthund)
  2. Haldenstøver (støver, utpreget jakthund)
  3. Hygenhund (støver, utpreget jakthund)
  4. Norsk buhund (spisshund, typisk gårdshund og god vakthund)
  5. Norsk elghund grå (spisshund, utpreget jakthund og god familiehund)
  6. Norsk elghund sort (spisshund, utpreget jakthund)
  7. Norsk lundehund (spisshund, kombinert jakt-, gårds- og familiehund)

Populære hunderaser[rediger | rediger kilde]

Schäferhund er «Norges mest populære hunderase»

Nedenfor finner du en liste over de ti mest populære hunderasene i Norge. Listen baserer seg på faktaopplysninger utgitt av Norsk Kennel Klub og er et gjennomsnitt av norske registreringer målt over to ulike fem års perioder (20002004 og 20022006)) med et avvik på to år. Antall registreringer for hele perioden er oppgitt for hver rase mellom parentesene. Endringer i plassering vises i høyre kolonne. [14]

# 2000-2004 2002-2006 ↑↓

1.
2.
3.
4.
5.
6.
7.
8.
9.
10.

(8 078) Schäferhund
(5 351) Norsk elghund grå
(5 090) Border collie
(4 942) Engelsk setter
(4 775) Golden retriever
(4 128) Gordon setter
(3 523) Rottweiler
(3 308) Labrador retriever
(3 094) Cavalier king charles spaniel
(2 511) Dachshund strihåret

(7 088) Schäferhund
(5 322) Norsk elghund grå
(4 839) Golden retriever
(4 652) Border collie
(4 645) Engelsk setter
(4 185) Gordon setter
(3 678) Rottweiler
(3 596) Cavalier king charles spaniel
(3 211) Labrador retriever
(2 470) Tibetansk spaniel










Ny

NKKs statistikk viser tydelig at norske hundeeiere fortsatt er svært opptatt av brukshunder (jakt, gjeting og ulike former for hundesport dominerer), sammenlignet med mange andre vestlige land. Det er imidlertid en gryende tendens til at typiske selskapshunder (spesielt små hunderaser) er i ferd med å bli mer populære også i Norge. I så måte figurerer det nå to slike hunder på Norges «ti-på-topp» liste. Kikker man nærmere på NKK-statistikken finner man at flere typiske småhunder ligger godt an, samtidig som gruppen er den som øker mest i Norge. Populære fårehunder som schäferhund (spesielt) og border collie taper nå terreng fra år til år. Statistikken viser også at terriere, spisshunder og molossere (rotweiler, berner sennenhund og boxer spesielt) øker i popularitet, mens stående fuglehunder ser ut til å tape litt terreng (selv om gordon setter øker). Også mynder (whippet i all vesentlighet) øker betydelig i prosent, men antallene for denne gruppen er svært beskjedene sammenlignet med de andre.

Forbudte hunderaser[rediger | rediger kilde]

Amerikansk pitbullterrier ble «Norges første forbudte hunderase» da den ble forbudt i 1991. Den er blant de rasene som dreper flest mennesker i USA. Det er ukjent hvor mange som blir drept, men gruppen pitbull, som består av 3 raser, var på 1. plass med 60 drap i perioden 1979-1996. Dette er over dobbelt så mye som rottweiler med 29. Statistikken er imidlertid ikke helt korrekt siden begrepet pitbull brukes på den statistikken som i USA referer til alle lignende raser.

I mange land har flere hunderaser gjennom det siste tiåret blitt forbudt å holde, fordi lokale myndigheter regner hundene det gjelder som spesielt farlige. Forbudet omfatter gjerne flere såkalte kamphundraser, men mange land har også forbudt blandingshunder der forbudte raser eller ulv inngår.

Foranledningen til forbudet var gryende ulovlige etableringer av kamphundmiljøer rundt om, der regulære hundekamper ble arrangert for profittens (gambling) eller fornøyelses skyld. Disse miljøene etablerte seg først i USA, men spredte seg så raskt til andre land i den industrialiserte delen av verden. Et vesentlig problem var at miljøet stjal andre folks hunder for å kunne arrangere kamper mot sine egne kamphunder. I land der kamper mellom dyr alt vart forbudt, ble det derfor fokusert på et totalforbud mot noen hunderaser for å få bukt med problemet. De nordiske landene var i så måte relativt tidlig ute med et forbud mot visse raser. Den første hunden som ble forbudt i Norge var amerikansk pitbullterrier i 1991. I 2003 kom forbudet mot 4 nye hunderaser, samt blandinger der enten disse eller ulv inngår. Det er derfor et interessant faktum at Saarloos wolfhond er lovlig, selv om den stammer tilbake til blandinger mellom schäferhund og ulv. Amerikansk staffordshireterrier ble forbudt fordi den ble og/eller kunne bli benyttet til å «gjemme» ulovlig oppdrett av pibull, pluss en rekke angrep på andre hunder, og innblanding i gatebråk. Dette forbudet kom i 2004, og rasepresentanten for amerikansk staffordshire terrier, Kjersti Roland, uttalte i 2002 seg at det trolig finnes 1000 ulovlige pitbullterriere i Norge som ikke er født og ikke har bodd i Norge siden 1991.

Raser som er forbudt i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge er det forbudt å avle, selge, innføre og omplassere enkelte hunderaser, men hunder som har vært i Norge siden året disse ble forbudt, får fullføre livssyklusen. Det er i Norge også forbudt å holde ulv eller blandinger mellom hund og ulv, men eiere av slike kan beholde dyr som er født og oppvokst i Norge før forbudet.

  1. Tsjekkoslovakisk ulvehund
  2. Amerikansk pitbullterrier
  3. Amerikansk staffordshire terrier (amstaff)
  4. Fila brasileiro
  5. Tosa inu
  6. Dogo argentino

Det er også forbudt å holde, avle eller innføre hunder som er gitt trening i å angripe eller forsvare seg eller hundeholderen mot mennesker og andre hunder, uansett rase eller blanding. Forbudet omfatter også enkelthunder som fremstår som spesielt aggressive, kampvillige eller med andre sterkt uønskede egenskaper eller fremtreden, slik at de kan være farlige for mennesker eller dyr. [15] [16]

Aggresjon hos tamhund[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Aggresjon

Det er to typer aggresjon hos tamhunden, ønskelig og uønskelig, sett fra et menneskelig ståsted. Fordi tamhunden lever i nær tilknytning til mennesker, er hundens atferd av stor betydning for både den og menneskenes velvære. Hovedproblemet i dette forholdet er hundens tendens til aggresjon mot mennesker og andre dyr.[17]

Hundebitt[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hundebitt

Hundebitt er et utbredt problem i hele verden. Hvert år blir mange hundre tusen mennesker bitt. I Norge og mange andre land føres det ingen offentlig statistikk over hundebitt, men det er anslått at cirka 5 000 mennesker årlig søker legebehandling for slike hendelser her i landet (Nasjonalt folkehelseinstitutt[18]). Man vet imidlertid nærmest ingenting om verken alvorlighetsgraden, hundene det gjelder, eierskapet eller årsakssammenhengene.

Lister og temasider[rediger | rediger kilde]

Temasider[rediger | rediger kilde]

Lister[rediger | rediger kilde]

Ville og semi-ville canider[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Okumura et al. 1996; Vilà et al. 1997; Tsuda et al. 1997
  2. ^ Adam H. Freedman, Ilan Gronau, Rena M. Schweizer, Diego Ortega-Del Vecchyo m. fl. (2014-01-16). Genome Sequencing Highlights the Dynamic Early History of Dogs. PLoS Genetics. DOI: 10.1371/journal.pgen.1004016. Besøkt 2014-01-20
  3. ^ a b c M. S. Crowther, M. Fillios, N. Colman and M. Letnic. 2014. An updated description of the Australian dingo (Canis dingo Meyer, 1793). Journal of Zoology. The Zoological Society of London. DOI: 10.1111/jzo.12134
  4. ^ a b c Jennifer Viegas. 2008. World's first dog lived 31,700 years ago, ate big. Science. NBCNews.com. Besøkt 2014-04-22
  5. ^ http://www.historie-online.dk/special/perioder/erte.htm
  6. ^ Arman Ardalan, Cornelya F. C. Kluetsch, Ai-bing Zhang, Metin Erdogan, Mathias Uhlen, Massoud Houshmand, Cafer Tepeli, Seyed Reza Miraei Ashtiani, & Peter Savolainen. (2011) Comprehensive study of mtDNA among Southwest Asian dogs contradicts independent domestication of wolf, but implies dog–wolf hybridization. Ecology and Evolution. Besøkt 30 november 2011
  7. ^ a b Bridgett M. vonHoldt, John P. Pollinger, Dent A. Earl, et al. (2011-05-12). A genome-wide perspective on the evolutionary history of enigmatic wolf-like canids. Genome Res. 2011 21: 1294-1305 originally published online May 12, 2011. Besøkt 2013-09-08
  8. ^ Gaubert P, Bloch C, Benyacoub S, Abdelhamid A, Pagani P, et al. (2012) Reviving the African Wolf Canis lupus lupaster in North and West Africa: A Mitochondrial Lineage Ranging More than 6,000 km Wide. PLoS ONE 7(8): e42740. doi:10.1371/journal.pone.0042740
  9. ^ Collie or Pug? Study Finds the Genetic Code (The New York Times)
  10. ^ Patterson, D.F. (2000) Companion animal medicine in the age of medical genetics. Journal of Veterinary Internal Medicine 14, 1–9.
  11. ^ Behandling av hoggormbitt: Prednisolon tabletter – presisering i indikasjonsteksten, Statens legemiddelverk (PDF-fil) (besøkt 2009-08-06)
  12. ^ Hunder fordelt på fylke, kommune, hunderase og år
  13. ^ Royal Canin Hundencyklopedia, s. 322, utgitt av Aniwa Publishing, 2003
  14. ^ NKKs statistikker
  15. ^ Lov om hundehold (Lovdata)
  16. ^ Forskrift om hunder (Lovdata)
  17. ^ Mugford, R.A. (1995) Canine behavioural therapy. In: Serpell, J. (ed.) The Domestic Dog: Its Evolution, Behaviour and Interactions with People. Cambridge University Press, Cambridge, pp. 139–152.
  18. ^ Bittskader og infeksjoner, Forekomst i Norge. Nasjonalt folkehelseinstitutt. Publisert 05.12.2005 , oppdatert: 02.03.2007, 16:03

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:tamhund – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Dog – detaljert artsinformasjon