Lingua franca

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Lingua franca er latin for frankisk språk, men kan mer presist betegnes som Uekte fransk. Dette kunstige språket ble brukt som handelsspråk i middelhavsområdene fra det 14. århundre.

Opprinnelig betydning[rediger | rediger kilde]

Lingua franca utviklet seg blant handelsmenn i middelhavsområdet som et redskap for å omgå språkbarrierer. I sin eldste form var det sterkt påvirket av italienske dialekter. Flere versjoner utviklet seg, blant annet en portugisisk form som ble brukt på portugisiske skip og i landets kolonier.

I dag finner man spor etter språket særlig i algirsk slang. Også i britisk engelsk finner man enkelte ord fra lingua franca, da mange engelske sjømenn gjorde tjeneste på skip hvor man snakket språket.

I betydningen 'fellesspråk'[rediger | rediger kilde]

Funksjonen lingua franca hadde som handelsspråk, har ført til at man også bruker navnet som betegnelse på et fellesspråk i en region med flere språkgrupper, spesielt i forbindelse med uoffisielle språk. Man finner for eksempel hausa i Vest-Afrika, hindi i det meste av India og swahili i Øst-Afrika. Språkformen som er i bruk som lingua franca avviker ofte fra formen som brukes som morsmål, da den påvirkes av de forskjellige morsmålene i regionen. Et lands offisielle språk kan også ha funksjon som lingua franca, men omtales da gjerne nettopp som 'offisielt språk'. Dette er et vanlig fenomen særlig i tidligere kolonier, der kolonimaktens språk brukes i offentlige sammenhenger, mens befolkningen ofte har andre morsmål.

I Europa har flere språk gjort tjeneste som fellesspråk i de øvre samfunnsskikt. Spesielt har latin utmerket seg som akademisk og kirkelig språk gjennom mange århundrer.

Konstruerte språk som esperanto, ido, interlingua og volapük har vært ment å skulle fylle en funksjon som globalt fellesspråk, og er derfor ofte omtalt som lingua franca-kandidater. Suksessen har imidlertid vært begrenset.

I våre dager betraktes engelsk som verdens lingua franca.