Lingua franca

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Lingua franca[a] var opprinnelig en betegnelse for et blandingsspråk[2] eller fellesspråk,[3] som oppsto i korsfarertiden (middelalderen) rundt om i Middelhavet.[1] Det har siden blitt en generell betegnelse for kommunikasjon mellom personer som ikke har et felles morsmål, og derfor bruker et tredjespråk som er adskilt fra begges språk,[4] eksempelvis fransk som diplomatspråk.[1]

Ulike former for lingua franca har utviklet seg rundt om i verden i menneskehetens historie, tidvis av kommersielle hensyn (såkalte «handelsspråk»), men også av kulturelle, religiøse, diplomatiske og administrativ bekvemmelighet, og som et virkemiddel for å utveksle informasjon mellom vitenskapsfolk og andre lærde av forskjellige nasjonaliteter.[5][6] Et verdensspråk er idéen bak et global lingua franca. Et av de mest utstrakt praktiserte språket og hurtigst spredte verdensspråket i dag er engelsk.[7] Det har over 980 000 000 bruker som første- og andrespråk verden over.[8]

Karaktertrekk[rediger | rediger kilde]

Lingua franca er et funksjonelt eller praktisk begrep, uavhengig av lingvistisk historie eller språklig struktur.[9] Pidgin- og kreolspråk har ofte funksjon som lingua francas. Hvor morsmålet er benyttet som et innfødt språk i et samfunn, er lingua franca benyttet utfor dette samfunnets grenser og som et andrespråk for kommunikasjon mellom grupper. Lingua franca fungerer som et fellesspråk for grupper som ikke deler samme morsmål, for eksempel kiswahili i Sentral- og Øst-Afrika, og engelsk som er innfødt språk Storbritannia, men er benyttet som lingua franca på Filippinene og i India.[10] Russisk, mandarin (kinesisk), arabisk, spansk, portugisisk, og fransk fungerer med tilsvarende hensikt som lingua francas i mange områder.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Begrepet «lingua franca» er avledet fra det språk som folk rundt Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet benyttet som hovedspråk for handel og diplomati i senmiddelalderen, også under renessansen og fram til 1700-tallet.[11] Til tross for navnet, som bokstavelig betyr «frankisk språk», var det en svært forenklet form for italiensk, fylt opp med spanske, greske, arabiske og tyrkiske ord.[12] På denne tiden dominerte italienere handelen i havnbyene rundt Middelhavet innenfor Det osmanske rike og i arabiske Midtøsten. Selve betegnelsen, som muligens er av arabisk opprinnelse, har sitt opphav tilbake til korsfarertiden, hvor araberne kalte alle europeere for «frankere».[12] Engelske kilder fra 1600-tallet omtalte det også som «bastardspansk».[12]

I betydningen «fellesspråk»[rediger | rediger kilde]

Flere versjoner av lingua franca utviklet seg, blant annet en portugisisk form som ble brukt på portugisiske skip og i landets kolonier. I dag finner man spor etter språket særlig i algirsk slang. Også i britisk engelsk finner man enkelte ord fra lingua franca, da mange engelske sjømenn gjorde tjeneste på skip hvor man snakket språket.

Funksjonen lingua franca hadde som handelsspråk, har ført til at man også bruker navnet som betegnelse på et fellesspråk i en region med flere språkgrupper, spesielt i forbindelse med uoffisielle språk. Man finner for eksempel hausa i Vest-Afrika, hindi i det meste av India og swahili i Øst-Afrika. Språkformen som er i bruk som lingua franca avviker ofte fra formen som brukes som morsmål, da den påvirkes av de forskjellige morsmålene i regionen. Et lands offisielle språk kan også ha funksjon som lingua franca, men omtales da gjerne nettopp som offisielt språk. Dette er et vanlig fenomen særlig i tidligere kolonier, der kolonimaktens språk brukes i offentlige sammenhenger, mens befolkningen ofte har andre morsmål.

I Europa har flere språk gjort tjeneste som fellesspråk i de øvre samfunnssjikt. Spesielt har latin utmerket seg som akademisk og kirkelig språk gjennom mange århundrer.

Konstruerte språk som esperanto, ido, interlingua og volapük har vært ment å skulle fylle en funksjon som globalt fellesspråk, og er derfor ofte omtalt som kandidater for et globalt lingua franca. Bruken har imidlertid vært begrenset.[13]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

Type nummerering
  1. ^ uttales lingva franka; italiensk, bokstavelig «frankisk språk»[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c lingua franca, Bokmålsordboka
  2. ^ «blandingsspråk», NAOB
  3. ^ «fellesspråk», NAOB
  4. ^ Chirikba, Viacheslav A. (2008): «The problem of the Caucasian Sprachbund» i: Muysken, Pieter red.: From Linguistic Areas to Areal Linguistics, ISBN 90-272-3100-1, s. 31.
  5. ^ Nye, Mary Jo (2016): «Speaking in Tongues: Science's centuries-long hunt for a common language», Distillations. 2 (1), s. 40–43.
  6. ^ Gordin, Michael D. (2015): Scientific Babel: How Science Was Done Before and After Global English. Chicago, Illinois: University of Chicago Press. ISBN 9780226000299.
  7. ^ Crystal, David (2003): English as a Global Language, ISBN 978-0-521-53032-3.
  8. ^ «English», Ethnologue
  9. ^ Patrick, Peter L.: Intro «Sociolinguistics, Notes for LG102» Arkivert 22. mai 2018 hos Wayback Machine., Pidgin and Creole Languages: Origins and Relationships , University of Essex
  10. ^ Daniyal, Shoaib (18. juni 2017): «The rise of Hinglish: How the media created a new lingua franca for India's elites», Scroll.in
  11. ^ «lingua franca | linguistics», Encyclopedia Britannica.
  12. ^ a b c «lingua franca (n.)», Online Etymology Dictionary
  13. ^ Directorate-General for Translation, European Commission (2011): «xStudies on translation and multilingualism« » (PDF). Cordis.europa.eu. Arkivert fra originalen (PDF) den 15. november 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lingua_franca&oldid=24328856»