Anglere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kartet viser både halvøya Angeln (til øst for Flensburg og Schleswig) og halvøya Schwansen (sør for Schlei).

Anglere var et germansk folk som tok sitt navn fra forfedrenes kulturelle region Angeln, et distrikt i dagens Schleswig-Holstein i nordlige Tyskland. Anglerne var den ene av de tre hovedgruppene som bosatte seg på Britannia i sub-romersk Britannia. De grunnla flere mindre kongedømmer i angelsaksiske England, og deres navn var opprinnelsen til navnet «England». Området East Anglia har også navn etter anglerne, ettersom dette var deres kjerneområde i England.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av et angelsaksisk hus i West Stow

Det etniske navnet «angle» har flere former og stavinger, og betydninger. Det tidligste attesterte utgaven er det latiniserte navnet Anglii, er germansk stamme nevnt i Germania av Tacitus.

Det opprinnelige substantiv som dette adjektivet ble skapt fra har ikke ble bestemt med sikkerhet. Forstavelsen er teoretisert til ha hatt formen *Ang?l/r-. De mer kjente etymologiske teoriene om navnets opprinnelse er følgende:

  • Den gammelengelske ordet for det jyske distriktet Angeln (hvor det er antatt at anglerne har utvandret fra) er Angel. Dette er den foretrukne etymologiske teorien blant historikere, og kan forbindes til angel i betydningen krok, vinkel, og halvøya er kjent for sin «angulære» form.
  • Det kan bety «folket som bor ved smalt vann», som ved Slien eller Schlei, fjordarm i Sør-Slesvig. Dette er da fra urindoeuropeiske rotord ang- i betydningen «smal», «trangt». I vestgermanske språk som nederlandsk og tysk finnes ordet eng, «smalt». På norsk finnes det eldre ordet angelen i en del dialekter i betydning fiskekrok og som går tilbake indoeuropeiske *angg-, «bøyd».[1]
  • Det kan være en avledning fra den germanske guden *Ingwaz eller det ingvæonske forbund som også anglere var en del av (den opprinnelige vokal kan også ha vært «a» eller «e»).

Pave Gregor I den store er den første som er kjent for å ha forenklet Anglii til Angli, hvilket han gjorde i en epistel, den sistnevnte formen utviklet seg til den foretrukne formen av ordet i Britannia og deretter utover på kontinentet (den generiske formen ble Anglus i svar). Landet forble Anglia på latin. I mellomtiden er det flere likheter i form og mening bevitnet i angelsaksisk litteratur: kong Alfred den stores oversettelse av Orosius' verdenshistorie benytter Angelcynn (-ætt) for å beskrive England og det engelske (angelsaksiske) folk; Beda den ærverdige benytter Angelfolc (-folk); det er også slik former som Engel, Englan (folket), Englaland, og Englisc, som alle viser tegn på vokale mutasjoner og senere utvikling til dominerende former.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Anglere under et annet navn[rediger | rediger kilde]

Germanere i kamp under slaget ved Teutoburgerskogen, Varusschlacht, 1909

To betydningsfull antikke geografer, Strabo og Plinius den eldre nevner ingenting om anglerne. Grunnene for at de er utelatt er antagelig for at deres bosetning på sørkysten av Østersjøen var betraktet som terra incognita, ukjent land. Imidlertid har begge to beskrevet denne kysten. Ettersom anglerne hadde et antatt geografisk navn, er det mulig at de hadde andre navn ikke basert på geografi, eller av andre grunner.

Strabos redegjørelse av slaget ved Teutoburgerskogen gir sin kunnskap om de siste årene av Augustus' styre og etter, hvilket er tidlig på det første århundret. Strabo (7.2.1, 4 og 7.3.1) hevder at kimbrere levde fortsatt på halvøya (det vil si Jylland) som de alltid hadde gjort, selv om en del av dem likte å vandre. Bortenfor elven Elben er folket ved kysten ukjente i Strabos verk, men sør for dem er svebere fra Elben til getae, gotere. Strabo arbeidet østover fra Rhinen.

Plinius på den annen side arbeidet fra øst mot vest (4.13.94). Hans beskrivelse forlater Svartehavet, krysser fjellene Ripaei[2] til kysten av det nordlige hav, og følger den vestover til Gadir i hva som i dag er Spania. I den første retningen er Skytia hvor sarmatere, vistula veneti (baltiske venetere), skirere og hirriere er lokalisert, så langt unna som Vistula (Wisła). Deretter begynner ingvæonere («Yngves folk»). Baunonia (Bornholm) er en øy som ligger midt imot Skytia. Cylipenus, antagelig Kielbukta, er beskrevet, og derfra er det en bukt som kalles Lagnus og som er grensen mot kimbrere. Dets lokalitet er ikke kjent, men det er mulig det var region Angeln.

Hos Plinius består ingvæonere av kimbrere og teutonere (også chaukere, men de var ikke i denne regionen). Om Lagnus lå ved grensen til kimbrerne og etter Kiel, da må Angeln ha vært i området til teutonere. De var kanskje ikke kjent som «anglere» på den tiden; imidlertid omfattet området til teutonere også Vorpommern og regionen sør for Elben (hovedsakelig Holstein), medregnet for den forutsatt større rekkevidden til anglerne i senere kilder.

Tacitus[rediger | rediger kilde]

Angelsaksisk brosje av sølv, British Museum

Muligens er den første tilfellet av anglere som er i nedtegnet historie i Tacitus' Germania, kapittel 40, hvor «anglii» er nevnt i en liste over germanske stammer. Han gir ingen presis indikasjon på deres geografiske beliggenhet, men hevder at sammen med seks andre stammer dyrket de en gudinne ved navn Nerthus og dennes helligdom lå på «ei øy i havet er det ei ukrenket lund». De andre stammene var reudigni, auiones (øyfolket), varini (varinere), eudoses (jydere), suarines og nuithones.[3] Til sammen er de beskrevet som å være bakenfor festningsvoller som elver og skoger,[4] det vil si umulig å angripe. Da eudoses er jydere referer deres navn antagelig til lokaliteter som Jylland eller langs kysten av Østersjøen. Om det er tilfelle er disse folkene de samme som kimbrere og teutonere hos Plinius. Kysten har tilstrekkelig med elvemunninger, innløp, sund, elver, øyer, sumper og myrland til å være utilgjengelig for de som ikke var kjent med området, eksempelvis romere som betraktet området som ukjent, utilgjengelig og med en liten befolkning og av liten økonomisk interesse.

De fleste forskere mener at anglii, anglere, levde langs kysten av Østersjøen, antagelig i den sørlige delen av Jylland. Denne oppfatningen er basert delvis på angelsaksisk og danske tradisjoner angående personer og hendelser på 300-tallet, og delvis til det faktum at påfallende likheter til kulten for Nerthus slik det er beskrevet hos Tacitus er funnet i mytologien i det førkristne Norden, særlig i den svenske og danske områdene.

Tacitus' avhandling Germania er inkonsekvent med Strabo og Plinius på et betydelig punkt. Tacitus kaller Østersjøen for det svebiske havet og ser de syv stammene som inkludert anglii som svebere. Hos Plinius er sveberne blant stammene hos herminonere i midtre Tyskland. Hos Strabo lå sveberne sør for kysten. Det svebiske språket utviklet seg til gammelhøytysk mens anglere og jydere var blant de som snakket gammelsaksisk.

Suevi Angili[rediger | rediger kilde]

Klaudios Ptolemaios i hans verk Geografike hyfegesis (2.10), et halv århundre senere, presenterer et noe mer komplekst syn. Sakserne er plassert rundt nedre Elben, et område de kunne ha oppnådd kun ved en utvidelse av den saksiske allianse. Øst for dem er teutonere og også en dissimilasjon av dem, teutonoari, som forklares som «menn» (wer); det vil si «teuton-mennene». Disse teutonene synes å ha vært lokalisert i Angeln og de landet som omgir dette området.

Anglerne som sådan er ikke listet i det hele tatt. Isteden finnes syeboi angeilloi, latinisert til suevi angili, lokalisert sør for midtre Elben. Grunnet usikkerheten til dette avsnittet har det vært mye spekulasjon om det opprinnelige hjemlandet til anglii. En teori er at de eller deler av dem bodde eller forflyttet seg sammen med andre kystfolk og kanskje gikk inn i et forbund ved elveområdet langs Saale (i nabolaget til den antikke kantonen Engilin) ved dalførene Unstrut nedenfor Kyffhäuserkreis, den samme regionen som det er antatt at Lex Angliorum et Werinorum hoc est Thuringorum er kommet fra. De etniske navnene frisere og varinere er attestert i nabonavnene til disse saksiske eller svebiske landområdene.

En annen mulig løsning er at disse anglerne til Ptolemaios er ikke de fra Schleswig i det hele tatt. I henhold til lingvisten Julius Pokorny er angri- i angrivariere som norrøne -angr i Hardanger og angl- i anglii, de kommer alle fra samme rotord som betyr «bøyd», men i forskjellig mening. Med andre ord, likheten i navnene er helt tilfeldig og reflekterer ikke i noen etnisk enhet utover å være germanske. Suevi angili ville ha vært i Nedre Saksen (Niedersachsen) eller i nærheten av det, og som med Ptolemaios' suevi semnones (semnonere), var blant sveberne på den tiden.

Beda[rediger | rediger kilde]

En manuskripsside fra Beda

Den angelsaksiske kirkehistorikeren Beda den ærverdige hevder med tillit at anglii, før de kom til de britiske øyer, bodde i et land som ble kalt for Angulus og «som ligger mellom landene til jydere og saksere, og er fortsatt ubefolket til denne dag». Tilsvarende vitnemål er gitt av Historia Brittonum. Kong Alfred av England (849-899) og krønikeskriveren Æthelweard har identifisert dette stedet med distriktet som i dag kalles for Angeln i provinsen Schleswig (Slesvig), skjønt det kan ha vært større den gang, og denne identifikasjonen stemmer overens med teksten til Beda. I den fortellingen som den norske sjøfareren Ottar fra Hålogaland ga om sin to dages sjøreise fra Oslofjorden og til Slesvig, rapporterte han at landet lå på styrbord, og Alfred la tilføyelsen «på disse øyene bodde englere før de kom hit».[5] Bekreftelse er levert av engelske og danske tradisjoner angående to konger ved navn Wermund og Offa av Angel (dansk Uffe hin Spage), og fra disse kommer kongsslekten i Mercia fra, og hvis handlinger er knyttet til Angeln, Schleswig (Slesvig), og Rendsburg. Dansk tradisjon har bevart nedtegnelsene av to guvernører av Slesvig, far og sønn, i deres tjeneste: Frowinus (Freawine) og Wigo (Wig), som hevdet avstamming fra kongefamilien i Wessex. I løpet av 400-tallet invaderte anglerne det britiske øyer sammen med en rekke andre germanske stammer. Etter denne tiden opptrer ikke deres navn på kontinentet, unntatt i tittelen Suevi Angili.

Provinsen Slesvig har rike forhistorisk levninger som går tilbake til 300- og 400-tallet. En stort gravfelt med kremasjoner har blitt avdekket ved Borgstedterfeld mellom Rendsburg og Eckernförde, og har vist fram en rekke urner og brosjer (brystnåler) som minner meget om de som er funnet i hedenske, førkristne graver i England. Av enda større betydning er de store avleiringene i myrene ved Thorsberg (i Angeln) og Nydam Mose som inneholdt store mengder med våpen, ornamentikk, klær, jordbruksredskaper og lignende, og dessuten Nydamskipet.[6]Ved hjelp av disse oppdagelsene har anglernes kultur før invasjonen og utvandringen til de britiske øyer blitt satt sammen.

Anglernes kongedømmer i England[rediger | rediger kilde]

Kart som viser de angelsaksiske kongedømmene i England en gang rundt 540

I henhold til kilder som Bedas historie, etter at anglerne hadde invadert og innvandret på de britiske øyer delte de seg opp og opprettet etter hvert særskilte småkongedømmer i Nord Angelnen (Northumbria, det vil si nord for elven Humber), Ost Angelnen (East Anglia), og Mittlere Angelnen (Mercia). Historikeren H.R. Loyn har observert i denne sammenhengen at «en sjøreise er vågal for stammeinstitusjoner»,[7] i den forstand at stammebaserte kongedømmer oppsto i England. I tidligere tider var det to nordlige kongedømmer (Bernicia og Deira) og i to Midlands (Midtre Anglia og Mercia). Som et resultat fra påvirkningen fra vestsakserne ble alle de germanske stammene til sist kalt for angelsaksere av normannerne. Det vestsaksiske kongedømmet hadde erobret, forent og grunnlagt kongedømmet England på 900-tallet. Regionene East Anglia og Northumbria er fortsatt kjent under sine opprinnelige navn den dag i dag. Northumbria var i sin tid stort rike og strakte seg så langt nord til hva som i dag er sørøstlige Skottland, inkludert Edinburgh, og så langt sør som til utløpet av Humber.

De som ble værende fra det området som anglerne forlot er i dag den nordøstlige delen av den den nordligste tyske delstaten Schleswig-Holstein på halvøya Jylland. Der er det fortsatt et lite område som kalles Angeln i dag og er formet som en trekant som går grovt sett fra moderne Flensburg ved Flensburgfjorden til byen Schleswig og deretter til Maasholm ved innløpet av Slien.

Pave Gregor[rediger | rediger kilde]

Det finnes en legende om pave Gregor I den store som tilsynelatende har en historisk forankring. Gregor kom til å overvære en gruppe med barn som var anglere fra Deira som var til salg som slaver på det romerske markedet. Gregor spurte om deres bakgrunn og da de fortalte at de var anglii (angels =engler), svarte han med et latinsk ordspill: «Bene, nam et angelicam habent faciem, et tales angelorum in caelis decet esse coheredes» («Det er godt for de har englers fjes, og et slikt folk burde være medarvinger til englene i himmelen»). Etter sigende skal han deretter å sørget for at deres hedenske hjemland ble konvertert til kristendommen.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ayto, John (1999): Dictionary of Word Orgins, Bloomsbury Reference, s. 26: Anglerne «...brought their words with them to Enland, of course, and so both the country and the language, English, now contain a reminiscence of their fishhooks.»
  2. ^ Location of European Sarmatia
  3. ^ Tacitus: Germania, 40
  4. ^ Tacitus (1877): Germania, 40; oversettelse fra The Agricola and Germania, A. J. Church & W. J. Brodribb, overs., London: Macmillan, pp. 87-110(?), som nedtegnet i Medieval Sourcebook
  5. ^ Sweet, H. (red.) (1883): King Alfred's Orosius, Early English Text Society, s, 19; notert i Loyn, H.R. (1991): Anglo-Saxon England and the Norman Conquest, 2. utg., s. 24.
  6. ^ Nydamskibene
  7. ^ Loyn, H.R. (1991): Anglo-Saxon England and the Norman Conquest, 2. utg., s. 25.
  8. ^ Beda: Ecclesiastical History of the English People, bok 2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Hector Munro Chadwick (1911): «Angli» i: Chisholm, Hugh: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.

Se også[rediger | rediger kilde]