Slaget ved Mons Graupius

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Mons Graupius
Konflikt: Erobringsforsøk i Skottland
Dato 84
Sted Bennachie?
Resultat
Romersk seier
Parter
Romerne Caledonerne
Kommandanter
Gnaeus Julius Agricola Ukjent
Styrker
Ca. 20 000 Ca. 30 000
Tap
Ukjent Ukjent

Slaget ved Mons Graupius ble utkjempet i år 84, alternativt i 83. Romerske styrker, omkring 20 000 mann, møtte omkring 30 000 caledonere og deres allierte. Slagmarken ligger på et ukjent sted, antagelig i det skotske høylandet.

Den romerske guvernøren i provinsen Britannia, Gnaeus Julius Agricola, sendte flåte- og landstyrker nordover for å møte caledonerne, som utgjorde en trussel mot provinsens nordlige grense. Da de nådde fram fant de at kelterne sto klare til å møte dem. Felttoget og slaget er godt dokumentert av Tacitus, som var Agricolas svigersønn.

Romerne var i undertall, men hadde likevel problemer med å få fienden til å møte dem i åpent slag. Dette skyldes antagelig tidligere erfaringer; hver gang romerne fikk lagt tilrette for et større slag endte det i nederlag for kelterne. Caledonerne var den siste større gruppe som gjorde motstand, og de trakk seg unna hver gang det så ut til at man kunne få istand et avgjørende slag. Romerne presset dem tilslutt til å møtes på slagmarken ved å gå mot kornlagerne deres rett etter innhøstingen. Valget sto dermed mellom å kjempe eller å sulte gjennom vinteren.

I slaget stilte Agricola opp støtteinfanteriet, omkring 8 000 mann, i midten, mens 3 000 ryttere var plassert på flankene. Legionærene ble holdt reserve. Den caledonske hæren under Calgacus sto høyere i lende. Fortroppen sto på flat mark, mens resten var oppmarsjert i hesteskoformasjon i en bakke.

Etter en innledende utveksling av piler og spyd beordret Agricola støttetroppene framover. Caledonerne ble presset oppover bakken. De som sto øverst forsøkte å ramme den romerske flanken, men ble selv rammet av romersk kavaleri og jaget på flukt. De forsøkte å nå et skogområde, men ble forfulgt av god organiserte romerske enheter. Ifølge Tacitus falt 360 romere og 10 000 caledonere; dette kan være overdrevet, men det er ingen tvil om at det var svært stor ubalanse i tapstallene. Omkring 20 000 caledonere kom unna, og romerske speidere var ute av stand til å finne dem neste dag.

Etter slaget ble det proklamert at Agricola hadde underlagt seg alle stammer i Britannia. Han ble kort tid etter kalt tilbake til Roma, og erstattet av Sallustius Lucullus. Årene etter viste at man ikke hadde lykkes med å pasifisere all motstand i nord, noe som gjentatte ganger skulle få alvorlige konsekvenser.

Tacitus skrev at etter slaget var Britannia fullstendig erobret, og umiddelbart overlevert («perdomita Britannia et statim missa»). Dette stemmer ikke med utviklingen i de neste tiårene, da det stadig var mindre kamper, og det ble bygget fort flere steder, som Glenfortene og Inchtuthil. Den senere romerske innsatsen fokuserte på å stenge caledonerne ute, og ikke å slå dem fullstendig. Enkelte tviler på om seieren i det hele tatt var så viktig, og det er en mulighet for at Agricola overdrev betydningen, godt hjulpet av Tacitus.

Det er usikkert hvor slagmarken lå, men Bennachie i Aberdeenshire er foreslått og har en del støtte blant historikere. Stedet ligger på grensen mellom høy- og lavlandet.