Storfe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Tamfe)
Gå til: navigasjon, søk
«Tamfe» omdirigeres hit; se også Sauer og geiter
Storfe
Kvegokse
Kvegokse
Vitenskapelig(e)
navn
:
Bos taurus
L., 1758,
Bos primigenius taurus
Bos primigenius primigenius
Norsk(e) navn: storfe,
kveg,
krøtter,
kyr,
tamfe,
fe og
naut m.m.
Hører til: urokse,
oksedyr,
okser
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Opprinnelig Nord-Afrika, Europa og Vest-Asia, siden spredt til hele verden
Raser:

Storfe (Bos taurus) kalles også kveg, krøtter, kyr, tamfe, fe og naut med mer. Det er en underart som har utviklet seg fra uroksen (Bos primigenius).

Hannen kalles okse, men går også under navn som kvegokse, tyr og stut. En kastrert okse kalles kastrat eller gjeldokse. Hunnen kalles kvige til første kalving, og ku når dyret har kalvet. En kolle er en ku som mangler horn (er kollet). Avkommet kalles kalv til de er omkring ett år gamle.

Bakgrunn og klassifisering[rediger | rediger kilde]

Sebu (B. t. indicus)
NRF ku

Storfeet kan neppe kalles en egen art. Det nedstammer fra den nominative underarten av uroksen (B. primigenius). Uroksen oppsto trolig i India for omkring 2 millioner år siden og utvandret via Midtøsten til Europa, der den dukket opp for omkring 250 000 år siden. Den siste uroksen døde ut, etter å ha blitt skutt i Jaktorowskaskogen i Polen i 1627.[1] De domestiserte etterkommerne av den nominative underarten (B. p. primigenius) kalles storfe og beskrives internasjonalt som Bos taurus.[2]

En distinkt gruppe av kvegraser er sebukveg som er vanlige i Asia og Afrika. Disse har en fettpukkel over skuldrene og svært velutviklet hudlapp under halsen. Mange raser har også svært store horn. Det har blitt hevdet at sebukveg er en egen art (Bos indicus) som har oppstått i India med utgangspunkt i lokale arter som gaur. Andre forklaringer på sebukvegenes avvik fra europeiske raser er at de er nærmere beslektet med uroksen enn storfe. Moderne forskning har imidlertid slått fast at sebu er en underart av vanlig kveg.[3][4] Mer en 30 seburaser er beskrevet. Sebukveg er i dag eksportert til hele verden. En av de største populasjonen av tamsebu befinner seg i Brasil.

IUCN hevder at alt storfe skal klassifiseres under B. taurus, mens vilt kveg skal klassifiseres under B. primigenius.[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Storfe er store pattedyr som er drøvtyggende planteetere. Vekten kan variere fra 147 til over 1 350 kg.[5][6] Hannene er betydelig større enn hunnene. Kroppen er dekket av et kort hårlag, som i temperert klima vil vokse seg tettere og lengre om vinteren. Fargen kan variere fra sort til hvit, via nyanser i rødt og brunt. Ulike mønstre og fargekombinasjoner er også vanlig. Kveg kan nå en alder på mer enn 20 år, men driftsdyr når sjeldent opp i slike aldre.

Storfe har delte hover som kalles klover og består av to klover og to biklover på hver fot. Storfe mangler fortenner i overkjeven og har en mage med fire rom. De fire magedelene kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Foret svelges fortløpende etter første tygging. Det havner først i vomma og går deretter ned i nettmagen. Herfra gulpes maten opp igjen og tygges en gang til. Tyggingen skjer sidelengs slik at maten males. Etter andre gangs tygging, går maten til bladmagen. Deretter havner den i løypemagen, som er den eneste magen som tilfører fordøyelsesvæsker. Drektighetstiden er normalt 266-300 døgn.

Kveg holdes først og fremst på grunn av kjøtt, skinn og melk. De har tradisjonelt vært brukt som trekkdyr, særlig i områder der hest ikke har vært vanlig. Store okser har vært vanlig å bruke til ekstra tunge lass. Trekkokser brukes fortsatt flere steder i verden. Dette har vært vanlig i vestre deler av Asia gjennom mer enn 6 000 år. Tamkveg har gitt mennesker mat og klær i uminnelige tider.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Storfe var opprinnelig utbredt i Europa, Nord-Afrika og det sørlige Asia, men i dag finnes det over hele verden. Habitatet er variert, men består som regel av utmark med ulike gress-sorter. Det opprinnelige habitatet til urokser har vært åpen skogmark og grassletter.

Storfe i Norge[rediger | rediger kilde]

Norsk rødt fe (NRF)[rediger | rediger kilde]

NRF-stuten «Samson»

Norsk rødt fe forkortes gjerne til NRF. De gamle stedegne norske storferasene er i stor grad blitt borte i norske besetninger til fordel for NRF-dyr. Dette er en blandingsrase som er avlet frem blant annet på grunnlag av rødt trønderfe og rødt kollet østlandsfe i kombinasjon med ulike importerte raser. Utviklingen av NRF-rasen har vært styrt av landbrukssamvirket siden starten i 1935. NRF har primært blitt avlet frem med tanke på høy melkeproduksjon.

Eldre norske storferaser[rediger | rediger kilde]

Kjøttfe i Norge[rediger | rediger kilde]

Topp ti produsenter av kumelk i 2010[7]
Land Produksjon
(tonn)
USA USA 87 446 130
India India 50 300 000
Kina Kina 36 036 086
Russland Russland 31 895 100
Brasil Brasil 31 667 600
Tyskland Tyskland 29 628 900
Frankrike Frankrike 23 301 200
New Zealand New Zealand 17 010 500
Storbritannia Storbritannia 13 960 000
Tyrkia Tyrkia 12 480 100
Verden 599 438 003

Det er endringer i gang innen norsk storfehold med noe overgang fra bruk som produserer både melk og kjøtt til noe mer spesialisert produksjon. På en rekke gårder satses det også på rene kjøttferaser, som øker tilbudet av kjøtt. Det drives nasjonal avl på rasene Hereford, Charolais, Simmental, Limousin og Aberdeen Angus. I 2002 var det 26 000 storfebesetninger på norske gårdsbruk. Av disse var 19 000 besetninger med primært fokus på melkeproduksjon.

Andre populære kjøttferaser er: Brahman, Redpoll, Santa Gertrudis, Galloway og Highland cattle.

Melkeproduksjon i Norge[rediger | rediger kilde]

Produksjonen av melk i Norge nådde en topp på slutten av 1980-tallet, og har siden da gradvis avtatt.[8] Den årlige produksjonen er i dag på omtrent samme nivå som på slutten av 1950-tallet, i underkant av 1,5 milliarder liter. Det er rundt 240 000 melkekyr i norske fjøs i dag.[9]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Partåete klovdyr. Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo Besøkt 3. januar 2010
  2. ^ a b Tikhonov, A. 2008. Bos primigenius. In: IUCN 2009. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2009.1. Besøkt 22. juli 2009
  3. ^ Dewey, T. and J. Ng. 2001. Bos taurus (On-line), Animal Diversity Web
  4. ^ Nowak, R. (1997): Walker's Mammals of the World. Johns Hopkins University Press. 2 bind
  5. ^ Rath, S. 1998. The Complete Cow. Vancouver, B.C: Raincoast Book. ISBN 978-0-89658-375-7
  6. ^ Walker, E., F. Warnick, S. Hamlet, K. Lange, H. Uible. 1975. Mammals Of The World. London: The Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-5789-8
  7. ^ Food and Agricultural commodities production - Cow milk, whole, fresh, FAOSTAT, Food And Agricultural Organization of the United Nations. faostat.fao.org. Besøkt 1. august 2012.
  8. ^ «Produksjon av kjøt, mjølk, egg og ull». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 28. november 2012. 
  9. ^ «Fakta om norsk melk». Opplysningskontoret for meieriprodukter. Besøkt 28. november 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Bos taurus – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Bos taurus – detaljert artsinformasjon