Piktiske steinmonumenter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En replika av Hilton of Cadboll Stone, reist på samme sted hvor den opprinnelig sto. Kopien ble gjort av Barry Grove; de bevarte restene er i Skottlands Nasjonalmuseum i Edinburgh.

Piktiske steinmonumenter er hovedsakelig funnet i dagens Skottland, nord for den tradisjonelle skillelinjen Clyde-Forth, og er det mest synlige bevarte beviset på de som reiste dem, pikterne.

Steinenes hensikt og mening[rediger | rediger kilde]

Hensikten og meningen med steinmonumentene er kun blitt delvis forstått. Det er blitt antatt at de tjente som personlige minnebautaer, og symbolene hentyder tilhørighet i klaner, ætter, og avstamning. De individuelle symbolene kan ha blitt identifisert som totemiske tegn på avstamning, indikasjoner på rangordning, klan/ætt og profesjon, eller komponenter for personlige navn.

Strathpeffers «Ørnestein».

Det er kjent at noen steiner har avbildninger av sermonier og ritualer som i tilfellet med Eassiesteinen i Angus.[1] Et lite antall steiner har en assosiasjon til begravelser, eller til minne om en avdød uten at det nødvendigvis ligger en avdød under steinen. Det er mulig at de har hatt tilleggsfunksjoner som å markere avgrensede områder tilhørende stammer eller ætter. De kan også ha hatt funksjoner som vitnesmål over ekteskapsallianser, inngåtte avtaler i bevitnet stein mellom stammer eller ætter. Det har også blitt foreslått at symbolene kan ha vært en form for piktografisk skriftsystem. En unik teori foreslår at opprinnelsen til de tidligste symbolene kan ha vært et system av stjernebilder unikt for pikterne.[2] Samtidig kan steinene ha blitt benyttet over en rekke århundrer og i ulike situasjoner, og motivene og deres meninger kan derfor ikke låses fast til en bestemt mening. Identiske motiver kan ha hatt en annen mening i annen kontekst og i et annet århundre, skjønt symbolenes motivkrets og spredning demonstrerer et delt fellesbruk.[3]

Det er omtrent 35 ulike symboler på steinene og som kan plasseres i flere kategorier. Disse omfatter abstrakte symboler uten opplagt mening som har fått egne og vilkårlig beskrivende navn av forskere (eksempelvis «halvmåne», «V-stav», «dobbeldisk» og «Z-stav»), og realistiske tegninger i omriss av dyr (eksempelvis hoggorm, laks, ulv, hjort, ørn og fabeldyr som karakteriseres som «piktiske beist»). Den siste kategorien består av gjenkjennbare objekter, især speil og kam som, til tross for den moderne assosiasjon med kvinnelighet, kan ha vært symboler for menn med høy status. Bortimot samtlige symbolsteiner har symbolene arrangert i parvis, noe har mangfoldige eller sammensatte par, med eller uten tillegg (alltid under andre symboler) av speil og kam. Derav teorien om at de representerer avstamming eller ætt, jfr, to foreldre/klaner.

Symbolene har også i sjeldne tilfeller funnet på smykker (men svært lite piktisk metallarbeid har overlevd i sammenligning med deres nabokulturer), eksempelvis sølvplaketter fra Norrie's Law-bygget (funnet i Fife tidlig på 1800-tallet). De har noen ganger blitt funnet på andre løsgjenstander, blant annet små steindisker og avbildninger skåret inn i bein (hovedsakelig på de nordligste øyene). Enkle eller primitive former for symboler har blitt skåret inn i veggene på kysthulene ved East Wemyss, Fife, og Covesea, Moray.

Klassifisering[rediger | rediger kilde]

Piktisk steinfragment i Groam House Museum i Rosemarkie som viser dyrehode og mannshode.
Niggsteinen, ca. 790, med uskjæringer av en piktisk harpe, piktiske beist og krigere, gjengitt i en illustrasjon fra 1800-tallet, toppseksjonen er ikke vist.

I deres banebrytende studie, The Early Christian Monuments of Scotland (Tidlige kristne monumenter i Skottland, 1903) var J Romilly Allen og Joseph Anderson de første til klassifiserte piktiske steinmonumenter i tre grupper. Motstandere av systemet pekte på at det var flere unntakstilfeller som hadde elementer som gikk igjen i mer enn en klasse, men selv de som kritiserte systemet synes å ha funnet det nyttig og det blir fortsatt benyttet.

  • Klasse I — ikke bearbeidede steiner hvor symbolene er bare risset inn. Det er ikke et kors på noen side. Steiner fra klasse I dateres tilbake til 500-, 600- og 700-tallet.
  • Klasse II — steiner av mer eller mindre rektangulær form med et stort kors og symboler på den ene eller begge sider. Symbolene, foruten de kristne motivene, er skåret inn i relieff og krysser med dets omgivelser og fylt med former. Steiner i klasse II dateres fra 700- og 800-tallet. Andre media som tre, lær og tekstiler er også klasse II.
  • Klasse III — disse steinene har ingen piktiske symboler. Disse kan være korsplater, hvilende som gravmarkeringer, frittstående kors, og sammensatte steinhelligdommer. De har sin opprinnelse på 700- og 800-tallet.

Piktiske steinmonumenter og deres ikonografiske motiver blir gjerne populært tolket som «keltiske». Moderne forskere peker på at «keltisk» er et meget vagt begrep som ikke nødvendigvis gir rettvis mening, men samtidig er det rimelig å peke på at det var en kulturutveksling mellom samfunn som lå nært og ved siden av hverandre; for Piktland lå keltiske Irland i vest og angelsaksiske England i sør, og med den kristne misjon er det naturlig at visse motiver og håndverkstradisjoner viser slektskap. Mer givende enn å henvise til likheter kan det heller være å peke på hva som er unikt med de piktiske steinene. Piktiske steiner av klasse I og II er funnet nesten utelukkende i Piktland i dagens Skottland, og ikke utenfor. Det mest ligger i det fruktbare lavlandet på østkysten. Klasse I er dominerende nord for fjellkjeden Mounth, klasse II sør for denne. Det samme området er også dominerende med piktiske stedsnavn.[4]

Steder[rediger | rediger kilde]

Kun et lite antall piktiske steiner står hvor de i sin tid ble reist. De fleste har blitt flyttet til museer og andre beskyttede steder. Det er gode grunner til dette da de fleste steinene har erodert kraftig, og de ytre ødeleggelsene har økt kraftig i de siste 150 årene grunnet moderne forurensning.

Noen av de mer kjent eksemplene og samlingene er listet nedenfor. Listen gir ingen indikasjon til ubegrenset tilgang da noen av dem ligger på privat eiendom.

  • Dunblanekatedralen, Dunblane — stein av klasse III som ble funnet i grunnmuren av Dunblanekatedralen da kirkebygget ble restaurert. Steinen står i dag på innsiden av katedralen.
  • Eassiesteinen står i kirkeruinene i Eassie i Angus.
  • Perth Museum, Perth — samling med 3 piktiske steiner, St Madoes 1, Inchyra og Gellyburn.
  • Inverness Museum, Castle Wynd, Inverness — samling av 8 steiner av klasse I, omfatter «Ardross Wolf» og «Deer's Head» (Hjortehodet), to av de fineste bevarte dyresymboler, sannsynligvis opprinnelig deler av samme plate, og et fragment som tilsvarer et stykke i festningen Dunrobin Castle.
  • Knocknagael-bjørnesteinen, Highland Council HQ, Glenurquhart St, Inverness — stein av klasse I som kan bli sett gjennom et stort vindu. Den ble funnet i Knocknagael i utkanten av Inverness.
  • Groam House Museum, Rosemarkie — samling av fragmenter av piktiske steiner og korsplate av klasse II. Museet har også en samling av fotografier av piktiske steiner i Skottland.
  • Churchyard Stone, Strathpeffer — stein av klasse I.
  • Clach a'Mheirlich, Rosskeen — stein av klasse I som står på en mark.[5]
  • Shandwicksteinen, Shandwick — korsplate av klasse II beskyttet av et hylster i glass.[6]
  • Tarbat Discovery Centre, Portmahomack — stor samling av utgravde fragmenter og informasjon om pikterne.
Piktiske symbolsteiner i veggen av kirken Fyvie Kirk, Fyvie, Aberdeenshire.
  • Niggsteinen i Nigg på innsiden av den tidligere sognekirken — korsplate av klasse II. Et fragment av den blir oppbevart på Tain Museum.
  • Tain and District Museum, Tain — stein i klasse I står på gårdsplassen og fragmenter fra Eddertons kirkegård og Nigg er i selve museet.
  • Sharp-steinen (Clach Biorach), Edderton — stein av klasse I står på en mark, sannsynligvis også dens opprinnelige sted, og er synbar fra vegen.
  • Kincardine Old Church, Ardgay — kisteformet monument.
  • Eagle Stone (Ørnesteinen, Clach an Tiompain), Strathpeffer — en tidlig stein av klasse I.
  • St. Demhan's Cross, Creich — en uarbeidet stein med et kors som ikke lar seg plassere i en bestemt klassifikasjon.
  • Dunfallandy-steinen (Clach an t-Sagairt, «The Priest'e Stone», Prestesteinen), Pitlochry — vakre steiner av klasse II (Historic Scotland).
  • Dunrobin Castle Museum, Golspie — samling med over 20 piktiske stein av både klasse I og II, samlet av hertugene av Sutherland.
  • St Vigeans Museum, Arbroath — samling av piktiske og middelaldersteiner, omfatter Drostens-steinen, korsplate av klasse II, en av kun to piktiske symbolsteiner som bærer en ikke-oghamsk inskripsjon. Nøkkel fra klosteret Arbroath Abbey eller nøkkelholder i landsbyen (Historic Scotland).
  • Aberlemnos piktiske steiner, Aberlemno — tre plater ved motorvegen, og en i kirkegården (Historic Scotland). Blir plassert i beskyttende boks i løpet av vintermånedene.
  • Elgin Museum, High St, Elgin — stor samling, hovedsakelig fra kirkegården i Kinneddar.
  • Suenos stein, Forres — en 6.5 meter høy korsplate, en av de høyeste i Storbritannia som dateres fra 800- eller 900-tallet. Den blir beskyttet av glass. Den ble oppdaget i 1726 da den ble gravd ut av jorda, og fikk da et feil navn ved at entusiaster mente at den var etter den danske konge Svein Tjugeskjegg, jfr. Sueno = Svein.
  • Meigles piktiske steiner, Meigle, i nærheten av Forfar — museet i en tidligere skole har muligens den rikeste samlingen av steiner i Skottland.
  • Tote-steinen, Tote på øya Skye — en stein av klasse I i et lite inngjerdet område.
  • Trusty's Hill, i nærheten av Anwoth, Dumfries and Galloway — en rekke steinen av klasse II.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ C. Michael Hogan, Eassie Stone, The Megalithic Portal, redaktør: Andy Burnham, 2007
  2. ^ Martin,H.C.: The Lost Language of the Stars.
  3. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 72-73.
  4. ^ Foster: Picts, Gaels and Scots, sidene 30-31, 71-72.
  5. ^ MacNamara, Ellen: The Pictish Stones of Easter Ross
  6. ^ Scott, Dougla: The Stones of the Pictish Peninsulas

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Foster, Sally M.: Picts, Gaels, and Scots: Early Historic Scotland. Batsford, London, 2004. ISBN 0-7134-8874-3
  • Martin,H.C.: The Lost Language of the Stars. Saint André de Valborgne: Virevolte. (2007) ISBN 978-2-9530732-0-1.
  • MacNamara, Ellen: The Pictish Stones of Easter Ross, Tain, 2003
  • Scott, Dougla: The Stones of the Pictish Peninsulas, Hilton Trust, 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]