Den edle ville

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En idealisert indianer på et maleri av Benjamin West, utdrag fra General Wolfes død.

«Den edle ville» er et begrep som uttrykte et konsept eller tanke om universell og grunnleggende menneskelighet som var ubesmittet eller ubeheftet av sivilisasjon; det ordinære vesen til et fritt og ubundet menneske.

I 1700-tallets primitivisme-kult var «den edle ville», ukorrumpert av sivilisasjonens påvirkninger, betraktet som mer aktverdig, mer autentisk edel enn samtidens menneske som isteden var påvirket og formet av sivilisasjonen. Begrepet «den edle ville» synes først ha vært nevnt i John Drydens skuespill The Conquest of Granada (Erobringen av Granada, 1672), det idealisert bilde av «naturens herre» var også et aspekt av 1700-tallets sentimentalisme, foruten andre påvirkninger.

Siden har konseptet tatt opp i seg tanken om at uten sivilisasjonen bånd ville mennesket i all vesentlighet være godt. Grunnlaget for tanken om «den edle ville» ligger i læren om menneskenes godhet, fortolket i løpet av den første tiåret av århundret av lord Shaftesbury som framholdt overfor en strebende forfatter om «å søke enkelheten i all oppførsel, og uskylden i atferd, som har ofte blitt kjent blant de ublandet ville innen de er korrumpert av vår handel».[1] Hans motsetning den arvesynden, født midt under den optimistiske atmosfæren av humanistiske renessansen, ble tatt opp av hans samtidige, essayisten Richard Steele, som tilskrev ødeleggelsen av samtidens oppførsel til feilslått utdannelse.

Forhistorien til begrepet[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1600-tallet ble figuren den gode ville eller villmann, som et aspekt av den romantiske «primitivisme», framholdt som en bebreidelse av den europeiske sivilisasjon, den gang i fødselsveene til de grusomme religionskrigene. Folk flest var særlig forskrekket og opprørt av massakrene under Bartolomeusnatten (1572) da rundt 20 000 menn, kvinner og barn ble massakrert, hovedsakelig i Paris, men også over hele Frankrike, i løpet av tre dager. Dette førte til at Michel de Montaigne skrev sitt kjente essay Om kannibaler (1587),[2] hvor han uttrykte at selv om kannibaler seremonielt spiste hverandre oppførte europeere seg langt mer barbarisk og brente hverandre levende for å være uenige om religion.

Behandlingen av innfødt folk av de spanske conquistadorer førte også til en stor del av dårlig samvittighet og gjensidige beskyldninger.[3] Bartolomé de las Casas, som selv var vitne til overgrepene, kan ha vært den første som idealiserte det enkle liv til de innfødte amerikanere. Han og andre vitner priset den enkle levevis til innfødte og rapporterte at de ikke var i stand til å lyve.

Oroonoko dreper Imoinda i en oppsetning fra 1776 av Thomas Southernes utgave av Oroonoko.

Europeisk angst over kolonialismen, med dens bruk av de nylig oppfunnet skytevåpen på mennesker som ikke hadde noe lignende våpen inspirerte litterære fortellinger som Aphra Behns korte roman Oroonoko, or the Royal Slave (Oroonoko eller den kongelige slave, 1688), om et slaveopprør i Surinam (i dag en tidligere nederlandsk koloni i Sør-Amerika). Behns fortelling var ikke hovedsakelig en protest mot slaveri, men også skrevet for penger og den møtte lesernes forventninger om konvensjonene av den europeiske romance novella, den romantiske roman. Lederen av opprøret, Oroonoko, er en ekte edel mann ved at han er en afrikansk prins, og hans sorg over hans tapte afrikanske hjemland er innenfor de tradisjonelle begrepet av en gullalder. Han er ikke en villmann, men kler og oppfører seg som en europeisk aristokrat. Behns fortelling ble overført og tilpasset teateret av den irske skuespillerforfatteren Thomas Southerne, som framhevet fortellingens sentimentale aspekter, og med tiden kom den også til å bli sett på som et stykke som adresserte spørsmålet om slaveri og kolonialisme, og forble meget populært gjennom hele 1700-tallet.

Opprinnelsen til begrepet «den edle ville»[rediger | rediger kilde]

På engelsk dukket begrepet «den edle ville» først i Drydens skuespill The Conquest of Granada (1672): «I am as free as nature first made man, / Ere the base laws of servitude began, / When wild in woods the noble savage ran.»

Imidlertid begynte begrepet først å blitt benyttet jevnt over i løpet av den siste halvdelen av 1800-tallet og da som et begrep for nedvurdering. På fransk hadde begrepet vært Bon sauvage, «den gode villmann», og på fransk (som på 1700-tallets engelsk) innebar ordet «ville» eller «villmann» ikke nødvendigvis de konnotasjoner om grusomhet som vi i dag vil assosiere med det, men hadde betydningen «vill» som i en vill blomst.[4]

Det idealiserte bildet av «naturens egen herre» var et aspekt av 1700-tallets sentimentalisme, sammen med andre faste figurer som Den dydig budeie, tjeneren-smartere-enn-sin-herre (som Sancho Panza og Figaro, og tallrike andre), og det generelle tema om de nedre samfunnsklassers renhet og dyd. Naturens herre, enten det var en europeer eller født i et mer eksotisk land, har sin plass innenfor disse billedlige uttrykkene, sammen med Den vise egypter, perser og kineser. Han har alltid eksistert, fra eposet Gilgamesj hvor han opptrer som Enkiddu, den ville-men-gode mann som lever sammen med dyrene; og den ulærte-men-edle middelalderridderen Parsifal. Selv Bibelens David som ung hyrde faller innenfor denne kategorien. Faktisk kan den dydige gutt fra enkle kår sameksistere i en hevdvunnen trossetning som i abrahamittisk religion, mest tydelig i tilfellet med grunnleggeren av den kristne tro. Likeledes er selve ideen om å trekke seg tilbake fra samfunnet – og særlig fra byene – knyttet til dyd og fortreffelighet, opprinnelig en religiøs tanke.

Den engelske poeten Alexander Pope (ca 1727).

Hayy ibn Yaqdhan, filosofisk islamsk fortelling (eller tankeeksperiment) av Ibn Tufail fra 1100-tallets Andalusia, delte tvetyding mellom det religiøse og det sekulære. Fortellingen er av interesse ettersom den var kjent av Cotton Mather, en puritanske geistlig i 1600-tallets New England. Oversatt til engelsk fra latin i 1687 og 1708 fortalte den fortellingen om Hayy, et vilt barn, fostret av en gaselle, uten menneskelig kontakt, på en øde øy i Indiahavet. Utelukkende ved å benytte seg av sin fornuft går Hayy gjennom om alle grader av kunnskap før han kommer i kontakt med det menneskelige samfunn hvor han avslører seg som en som tror på en naturreligion, noe Cotton Mather, som en kristen geistlig, identifiserte med primitiv kristendom.[5] Figuren Hayy er både en naturens mann og en klok perser, men ikke en edel villmann.

Locus classicus av 1700-tallets portrett av den amerikanske indianer er gitt av Alexander Pope, uten tvil den mest berømte og mest oversatt poet i sin tid. I hans filosofiske dikt, «Essay on Man» (Essay om mennesket, 1734), skrev Pope om «den stakkars indianer hvis ulært sinn ser Gud i skyene eller hører Ham i vinden»:

Lo, the poor Indian! whose untutor'd mind
Sees God in clouds, or hears him in the wind;
His soul proud Science never taught to stray
Far as the solar walk or milky way;
Yet simple Nature to his hope has giv'n,
Behind the cloud-topp'd hill, a humbler heav'n;
Some safer world in depth of woods embrac'd,
Some happier island in the wat'ry waste,
Where slaves once more their native land behold,
No fiends torment, no Christians thirst for gold!
To be, contents his natural desire;
He asks no angel's wing, no seraph's fire:
But thinks, admitted to that equal sky,
His faithful dog shall bear him company.

Popes dikt uttrykker en typisk overbevisning fra Opplysningstiden at mennesket er overalt og i alle tider den samme, noe som også var i henhold til kristen lære (Pope var katolikk). Han portretterer sin indianer som et offer («the poor Indian»), som, skjønt mindre utdannet og men færre lengsler enn sin europeiske motpart, er enten god eller bedre og derfor like verdig av frelse. Han er en «bon sauvage», men ikke en edel villmann.

Romantisk primitivisme[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon fra et spansk manuskript, ca 950-955, som viser menneskets fall på grunn av arvesynden. Spørsmålet er om et menneske uten arvesynd ville være og oppføre seg godt.

En del egenskaper som ble tilskrevet romantisk primitivisme er:

  • Leve i harmoni med naturen
  • Sjenerøsitet og uselviskhet
  • Uskyld
  • Ikke i stand til å lyve, troskap
  • Fysisk helse
  • Forakt for materiell luksus
  • Moralsk mot
  • «Naturlig» intelligens eller medfødt, ulært visdom

I det første århundret e.Kr. ble alle disse kvalitetene blitt tilskrevet germanerne av den romerske forfatteren Tacitus i hans bok Germania hvor stadig satte de nordlige barbererne opp i kontrast mot de myke, romaniserte og korrupte gallere ved at han indirekte kritiserte sin egen romerske kultur for å bevege seg vekk fra sine røtter – hvilket var den endelige hensikten med alle disse gjentatte sammenligningene. Germanerne hadde ikke fått en «gullalder» med letthet, men var blitt tøffe og herdet av besværligheter og undertrykkelse, kvaliteter som Tacitus så som å foretrekke framfor «bløtheten» til det siviliserte liv. I antikken var denne formen for ”hard primitivisme”, enten det ble sett på som ønskelig eller sett på noe å unnslippe, eller sameksistere med den retoriske opposisjonen til den «bløte primitivisme» i visjonene av en tapt gullalder av velvære og overflod.

Den legendariske tøffheten og militære motet til spartanerne har også vært beundret gjennom tidene av harde primitivister; og 1700-tallets skotske forfatter beskrev sine landsmenn fra det skotske høylandet på dette viset:

«De overgår helt og holdent folket på lavlandet i alle øvelser som krever hurtighet; de er utrolig måteholden, og tålmodig med sult og utmattelse; så herdet mot været, slik at når de reiser, selv når bakken er dekket med snø, ser de aldri etter et hus, eller noe annet form for ly, men deres pledd som de hyller seg selv inni, og legger seg til å sove under himmelens hvelving. Slike folk, som kvalitet hos soldater, må være uovervinnelig...»[6]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

I boken Et blankt ark (The Blank Slate, 2002) kritiserer den kanadisk-amerikanske psykologiprofessor Steven Pinker teorien om den edle ville. Som støtte fører han data som viser at mellom 10 og 60 prosent av de mannlige dødsfall hadde sin årsak i vold i primitive samfunn i Amazonas og Ny-Guinea i motsetning til at kun noen få prosent av de mannlige dødsfallene i USA og Vest-Europa skyldes vold i løpet av 1900-tallet. En studie av jeger- og samlersamfunnet kom fra til at 64 prosent av stammene er i krig hvert andre år.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Shaftesbury, jarlen av: Advice to an Author, Part III.iii.
  2. ^ Essay «Of Cannibals» (engelsk tekst)
  3. ^ Pagden, Anthony: The Fall of the Natural Man: the American Indian and the origins of comparative ethnology. Cambridge Iberian and Latin American Studies.(Cambridge University Press, 1982)
  4. ^ «In French, sauvage does not necessarily connote either fierceness or moral degradation; it may simply mean 'wild', as in fleurs sauvages, 'wildflowers'. The term once carried this kinder and gentler connotation in English as well. Dryden who picked up and used Lescarbot's term «noble savage» also wrote in 1697, 'Thus the savage cherry grows. . .' (OED 'Savage', A,I,3); and Shelley. . . wrote in 1820 in his 'Ode to Liberty', 'The vine, the corn, the olive mild / Grew savage yet, to human use unreconciled' (OED 'Savage' A, I, 3)», Ter Elllingson, The Myth of the Noble Savage (University of California, 2001) side 377. Ellingson mener at Dryden plukket opp frasen fra en reisebeskrivelse fra 1609 om Canada av den franske oppdagelsesreisende Marc Lescarbot. Her var det et kapittel kalt «The Savages are Truly Noble» i betydningen at de nøt retten til jaktleker, et privilegium som i Frankrike var kun gitt arvelige aristokrater. Helten som formulerer disse ordene i Dreydens skuespill er en spansk muslim som mot slutten av stykket blir avslørt som sønn av en kristen prins.
  5. ^ Se Quiggle, Doyle R.: «Ibn Tufayl's Hayy Ibn Yaqdan in New England: A Spanish-Islamic Tale in Cotton Mather's Christian PhilosopherArizona Quarterly: A Journal of American Literature, Culture, and Theory, 64: 2, (Sommer 2008): 1-32.
  6. ^ Smollett, Tobias: The Adventures of Humphrey Clinker, ([1771] London: Penguin Books, 1967), s. 292.
  7. ^ Steven Pinker (2002), The Blank Slate: The Modern Denial of Human Nature (London: Penguin), ISBN 0-7139-9256-5, s. 57

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]