Beda den ærverdige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Beda den ærverdige
Munk og forfatter
Beda den ærverdige
Født ca. 672
Northumbria, England
Død 25. mai 735
Jarrow, England
Saligkåret -
Helligkåret De facto innen 740, formelt av Leo XIII 13. november 1899
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 25. mai
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Historikere, arkeologer
I kunsten Eldre mann som studerer bøker, ofte med fjærpenn og linjal

Beda den ærverdige (eng. Venerable Bede) (født ca. 672, død 25. mai 735) var en angelsaksisk munk og forfatter. Beda bodde og virket først i et kloster viet Apostelen Peter i Wearmouth i Northumbria (i dag i Sunderland i England), og deretter i datterklosteret viet Apostelen Paulus i dagens Jarrow.

Nesten alt man vet om ham kommer fra et avsnitt han la inn i sin kirkehistorie. Han forteller at han ble plassert i klosteret da han var syv år gammel, ble diakon da han var 19 og prest da han var 30. Han studerte under Benedict Biscop og Ceolfrid av Wearmouth, og reiste antagelig til Jarrow sammen med sistnevnte i 682, da han var omkring ti år gammel. Der viet han sitt liv til studier, forelesninger og skrivearbeid. Hans viktigste verk er Historia ecclesiastica gentis Anglorum (Det engelske folks kirkehistorie). Han skrev også om en rekke andre temaer, som musikk, metrikk og kommentarer til Bibelen. Han skal også ha vært svært opptatt av sine religiøse plikter.

Bedas verker viser at han hadde svært god kjennskap til tidligere forfatteres verker. Han siterer blant annet Plinius den yngre, Vergil, Ovid, Horats og andre klassiske forfattere. I tillegg til latin, som var språket han selv skrev mest på og som han behersket svært godt, kunne han gresk og noe hebraisk. Han skrev også på sitt morsmål, angelsaksisk (gammelengelsk), og er den tidligste kjente forfatter som brukte dette språket.

Bedas verker[rediger | rediger kilde]

Hans verker kan deles i tre kategorier: Vitenskapelige, historiske og teologiske.

De vitenskapelige verkene inkluderer en grammatikkbok han skrev for sine elever, et verk om naturfenomener (De rerum natura) og to om kronologi (De temporibus og De temporum ratione). Det er interessant å merke seg at Beda skrev at jorden er rund «som en ball til å leke med», og ikke rund «som et skjold» slik andre hevdet. En av hans konklusjoner rundt kronologi var at tidsregningen burde begynne med Kristi fødsel, og et av hans verker har det tidligste kjente eksempel på bruk av uttrykket Anno Domini («Herrens år», dvs. «etter Kristus»).

Den tallmessig mest omfangsrike delen av hans produksjon er det teologiske skriftene. De inkluderer kommentarer til bøkene i Bibelen, prekener og avhandlinger over utvalgte avsnitt i Bibelen. Hans siste verk, som ble fullført på dødsleiet, var en oversettelse av Evangeliet etter Johannes til angelsaksisk. Han kopierte også verker, og en kopi av Apostlenes gjerninger på latin og gresk som oppbevares i Bodleian Library i Oxford regnes som et av hans verker.

De historiske verkene er, foruten kirkehistorien, biografier over abbedene av Wearmouth og Jarrow, og en biografi over St. Cuthbert av Lindisfarne.

Bedas hovedverk, Historia ecclesiastica gentis Anglorum, som er i fem bind og var ferdig i 731, kalles av ham selv for kirkehistorie, men det dekker langt mer enn tittelen skulle tilsi. Fordi historien om kirken i England fram til hans tid i stor grad dreide seg om misjonsvirksomhet, der kongene ble helt sentrale, skriver han mye om politikk, krigføring og annet, og er derfor en av de viktigste kildene til kunnskap om de angelsaksiske kongedømmene.

Død[rediger | rediger kilde]

Beda var aktiv inntil det siste. På dødsleiet fullførte han sin oversettelse av Johannesevangeliet, og arbeidet også med en oversettelse av Isidor av Sevillas verker til angelsaksisk. Ifølge St. Cuthbert rakk han akkurat å bli ferdig med å diktere siste setning i det han arbeidet med før han døde, sittende på gulvet i sin munkecelle. Datoen for hans død, 25. mai, er kjent fordi det ble notert at han døde dagen før Kristi himmelfartsdag, som det året falt på 26. mai.

Helgen[rediger | rediger kilde]

Etter at han ble presteviet fikk han tittelen «den ærverdige». Dette er i Den katolske kirke normalt en tittel som forbindes med helligkåringsprosessen, men i hans tilfelle ble den altså gitt mens han levde. Det ser ut til at dette ble gjort fordi han ble presteviet, noe som ikke var så vanlig for munker på den tiden.

Innen fem år etter hans død hadde en helgenkult oppstått. Alkuin av Tours skrev at det skjedde undere ved hans relikvier. Det finnes relikvier bevart i både Fulda og York, og hovedparten av hans jordiske levninger hviler sannsynligvis i katedralen i Durham.

Ved et konsil i Aachen i 836 ble tittelen «den ærverdige» offisielt gitt til ham, og han har hele tiden vært regnet som helgen. Men det var først 13. november 1899 at det kom en formell helligkåring, da pave Leo XIII utnevnte ham til kirkelærer. Etter dette har flere kirker og skoler i England blitt viet til ham. Han er forøvrig den eneste engelskmann Dante nevner i Paradiset.

Festen for Beda ble opprinnelig feiret 26. mai, men dette kolliderte med festen for Augustin av Canterbury, og den ble derfor flyttet til 27. mai. I 1969 ble den flyttet til 25. mai.