Novantae og Selgovae

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over nordlige romerske Britannia og landene mellom Hadrians mur og Den antoninske mur. Rett overfor Hadrians mur ligger Galloway helt til venstre.

Novantae og Selgovae er romerske betegnelser på folkestammer som på 200-tallet e.Kr. levde i det området som i dag er Galloway i sørvestlige Skottland. De nevnes kortfattet i den greske geografen Klaudios Ptolemaios’ verk Geografike hyfegesis, og det finnes intet annet historisk nedtegnelse om disse stammene. Deres etniske opprinnelse er ukjent, men ulike autoriteter har hevdet at de var britonere, piktere, gælere, eller sannsynligvis en kombinasjon av disse grunnet deres geografiske plassering.

Romerne under Agricola hadde foretatt et hærtokt i området i år 79, og det var okkupert av Romerriket (i det minste formelt) mellom den tiden hvor Hadrians mur ble bygget (ca. 122), gjennom byggingen av Den antoninske mur (ca. 138), og inntil romerne trakk seg tilbake til Hadrians mur i 164. Ptolemaios’ verk ble skrevet innenfor denne tidsepoken og hans nedtegnelse er derfor samtidig.

De historiske kilder: Ptolemaios[rediger | rediger kilde]

En kopi av Ptolemaios' kart av Britannia fra middelalderen.

Ptolemaios’ beskrivelse av Britannia omfattet navnene på kystlinjen, navnene på folkene og koordinatene på deres ‘byer’ og et kart over verden slik den var da kjent for romerne.

En forstørrelse av en del av Ptolemaios' kart av Britannia hvor Galloway er helt øverst og med Firth of Clyde til høyre for midten.

Ptolemaios’ kart over Britannia er berømt for å vise en østlig «vri» til de skotske lavlandene mens de skotske høylandene snur seg skarpt østover (mot høyre). Om det er «uvridd» viser det den kjente kystlinjen til øya. Hensikten med denne «vrien» har en grunn som går hinsides denne artikkelen, men er ikke et resultat av feiltagelse eller misforståelse slik det tidligere har vært påstått. Galloway ligger på toppen av øya med Firth of Clyde rett under.

Novantae er unik blant de folkene som Ptolemaios navngir i at deres lokalitet er kjent grunnet til den måten han navngir flere lesbare, fysiske kjennetegn som kan identifiseres. Hans Novantarum Cheronesus er bestemt Rhins of Galloway (cheronesus betyr halvøy, noe rhin også gjør), og hans nes eller odde Novantarum er Mull of Galloway. Dette plasserer Novantae til dette området, og siden Selgovae ligger ved siden av de førstnevnte er deres hjemland tilsvarende kjent. Ptolemaios’ koordinater for stedsplasseringen av deres «byer» er i overensstemmelse med dette, skjønt disse stedene kan dog ikke identifiseres nøyaktig.

Ptolemaios sier at byene til novantaene var Locopibium og Rerigonium, og at byene til selgovaene var Carbantorigum, Uxellum, Corda, og Trimontium. Det var imidlertid ingen slike byer i dette området på denne tiden. Det er mest sannsynlig at han referer til romerske militære leirer og innfødte dun, det vil si bygdeborger.

Akademisk gjetning[rediger | rediger kilde]

Forskere har gitt ulike perspektiver til folk og steder i historien, men de grunner som har ført fram til disse antagelsene blir sjelden begrunnet. Nedenfor er deres beregninger angående Novantae og Selgovae og stedsplasseringen for deres byer (eller landsbyer):

Det bør merkes at de fleste historikere av romersk Britannia fungerende mellom 1750 og til slutten av 1800-tallet var preget av deres avhengighet til det uekte verket De Situ Britanniae, et falskeri utført av engelskmannen Charles Bertram i København. Dette verket nevner Novantae og Selgovae og deres byer, men gjentar kun hva andre har sagt tidligere, og tilføyer ikke noe nytt[1]

Etnisitet og kultur

Bretonere, piktere og gælere er antatt. Regionen har en historie som omfatter alle tre gruppene som muligheter ved forskjellige tider, alene og i kombinasjon, og det er ikke nok informasjon tilgjengelig til å motbevise noen av dem.

Landemerker i henhold til Ptolemaios.
De samme landemerker i henhold til deres moderne navn.

Angående Novantae

Angående Selgovae

  • Carbantorigum: Moat of Urr i henhold til Skene; den walisiske forskeren John Rhys mente at navnet var avledet av Carbantorion («stridsvognbyen»).
  • Uxellum: Wardlaw Hill ved Caerlaverock i henhold til Skene og Horsley; det skal merkes at det lyder som walisk uchel («høy») eller gælisk uas, uasal.
  • Corda: Sanquhar, i henhold til Skene.
  • Trimontium: Birrenswark Hill, i henhold til Skene (som nevner at navnet sannsynligvis representerer brytoniske Tref mynydd).

Rhys, som sier seg enig med den skotske poeten Andrew av Wyntoun (død 1420), mente at Selgovae betyr «jegere» (irsk selg, walisisk hela, «jakting»).

Påstanden om at Solway Firth er avledet fra navnet Selgovae har intet grunnlag. 'Solway' er angelsaksisk fra 1200-tallet (sol = søle, wæth = fjord), og det var navnet på den viktigste overgangen ved Eskmouth på denne tiden.[2] Fjorden hadde vært kjent med flere andre navn i fortiden, og dette har kun blitt det som har blitt bevart og stående.

Flyttingen av Trimontium fra Galloway[rediger | rediger kilde]

Antatte, men usikre steder for «byene» til Novantae og Selgovae, men kan like gjerne ha vært romerske militærleirer eller innfødte bygdeborger.

General William Roy (17261790) var en dyktig oppsynsmann og direktør av oppsynet med materiell, og er berømt for å ha satt i gang Triangulering av Storbritannia. Han hadde undersøkt og kartlagt Skottland mellom 1746 og 1753, og hadde gjort det til en egen undersøkelse å kartlegge hvert eneste romerske sted som han hadde merket seg ettersom han også var en ivrig fortidsminneforsker og amatørhistoriker. Hans verk Military Antiquities of the Romans in Britain (Militære fortidsminner fra romerne i Britannia) ble utgitt etter hans død i 1793, og i det hevdet han at Trimontium til Selgovae var ikke på det sted som Ptolemaios hadde plassert det, men var heller på det romerske stedet Trimontium i nærheten av Eildon Hill på den andre siden av Skottland. For understøtte denne teorien ble Selgovae flyttet nordøstover fra Galloway, og ettersom Novantae lå ved siden av Selgovae, men fortsatt knyttet til Mull of Galloway, ble deres området forstørret både østover og nordover. Mens Roys ettermæle er i kartlegging, ikke historie, har denne spesielle spekulasjonen uansett overlevd til i dag i noen moderne verker.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bertram, Charles (1809): The Description of Britain, Translated from Richard of Cirencester, London: J. White and Co, sidene 54-55 (tilgjengelig via books.google.com)
  2. ^ Neilsen, George (1899): «Annals of Solway — Until A.D. 1307», i Forbes, Peter: Transactions of the Glasgow Archaeological Society, vol. III, New Series, Glasgow: James Maclehose & Sons, sidene 245-308 (tilgjengelig hos books.google.com)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Agnew, Andrew (1891); Agnew, Constance, red.: The Hereditary Sheriffs of Galloway, vol. I (2 ed.), Edinburgh: David Douglas, 1893 (tilgjengelig hos books.google.com)
  • Maxwell, Herbert (1891): A History of Dumfries and Galloway, Edinburgh: William Blackwood and Sons (tilgjengelig hos books.google.com)
  • M'Kerlie, Peter Handyside (1877): «General History», i M'Kerlie, Immeline M. H.: History of the Lands and Their Owners In Galloway With Historical Sketches of the District, vol. I (2 ed.), Paisley: Alexander Gardner, 1906 (tilgjengelig hos books.google.com)
  • M'Kerlie, Peter Handyside (1891): Galloway in Ancient and Modern Times, Edinburgh: William Blackwood and Sons (tilgjengelig hos books.google.com)
  • Ptolemy (c. 140), Thayer, Bill, red., Geographia, LacusCurtius nettsted ved Universitet i Chicago, 2008.