Folkemordet på armenerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Armenia-massakren)
Gå til: navigasjon, søk
Armenske flyktninger under beskyttelse av franske styrker.

Folkemordet på armenerne (armensk: Հայոց Ցեղասպանություն, tyrkisk: Sözde Ermeni Soykırımı) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner [1][2][3][4]. Denne hendelsen og dens fakta er gjenstand for omfattende kontrovers og diskusjon, spesielt mellom Tyrkia og Armenia. Mens de fleste land, deriblant Norge, ikke offisielt karakteriserer det som har skjedd som folkemord, finnes det også noen land som direkte støtter Tyrkias syn, eksempelvis Pakistan, Georgia, Aserbajdsjan, Israel, Storbritannia og Bulgaria. 24 land, inkludert Armenia, Frankrike, Argentina, Sveits og Russland støtter Armenias syn og betegner hendelsen offisielt som folkemord. I noen av disse landene er det straffbart å hevde at hendelsen ikke kan betegnes som folkemord. Tyrkia benekter ikke hendelsene som førte til at så mange osman-armenere døde, men har konsekvent nektet å anerkjenne at det var et folkemord, og mener at antallet døde er overdrevet. Tyrkia anslår at 400 000 omkom, mens Armenia hevder at tallet var 1,5 millioner og det er uenighet blant forskere internasjonalt. Encylopedia Britannica, som nevner det som skjedde som en massakre [5], referer til Arnold J. Toynbees forskning og anslår at 600 000 armenere døde eller ble massakrert under deportasjonen i disse årene. Mange forskere mener dessuten at osmanarmenere døde som et resultat av sykdom, sult og internetnisk strid i den enorme forvirringen som oppstod på slutten av første verdenskrig, noe som også tas grundig opp i boka Folkemordenes svarte bok, utgitt av Universitetsforlaget [6]

Til tross for at Tyrkia og de fleste tyrkiske intellektuelle offisielt benekter at dette var et folkemord, finnes det også tyrkiske intellektuelle som er av en annen oppfatning. I desember 2005 uttalte Tyrkias senere Nobelpris-belønte forfatter, Orhan Pamuk, i et intervju at 1 million armenere var blitt drept av den osmanske regjeringen. Tyrkia stilte forfatteren for retten, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press.

Situasjonen til armenere i Anatolia[rediger | rediger kilde]

I 1914, før den første verdenskrig, ble det anslått at det bodde mellom en til to millioner armenere i Det osmanske rike. Den største delen av disse var armenskapostoliske kristne av religion, med et mindretall av armenske katolikker og armenske protestanter. De fleste bodde i det østlige Anatolia (også kalt Vest-Armenia), men det bodde også mange armenere vest i Det osmanske riket, særlig i hovedstaden Istanbul.

Før slutten på 1800-tallet ble armenerne omtalt som «millet-i sadika» (lojal nasjon) av osmanerne. Dette betydde at de levde i harmoni med andre etniske grupperinger og ikke var i konflikt med den sentrale regjeringen. Men de kristne armenerne var underlagt den islamske «dhimmi»-loven. Dette gav dem færre juridiske rettigheter enn deres muslimske medborgere, men også færre plikter. De slapp bl.a. å betale velferdsbidraget som muslimer var pålagt. «Tanzimatet» (grunnloven) fra midten av 1800-tallet gav dem flere rettigheter, i likhet med andre minoriteter i Det osmanske rike. Men sultan Abdülhamit II suspenderte grunnloven tidlig under sin regjeringstid og styrte nærmest eneveldig.

Den enkeltstående hendelsen som kan sies å være forløpet til folkemordet, er mest sannsynlig Den russisk-tyrkiske krig (1877–1878) som endte med russisk seier. Men det er vanskelig å fastslå når det som osmanerne kalte «det armenske problemet» oppstod. Ved krigens slutt hadde Russland kontroll over store landområder med armensk bosetning, og russerne hevdet at de kjempet for de kristne i Det osmanske rike. Derfor fikk de støtte fra en god del armenere, som til gjengjeld fikk våpen av russerne. Russland var militært overlegent Det osmanske rike, og på bakgrunn av støtteerklæringen fra Russland og den vaklende osmanske regjeringen gjennom de neste 15 årene, begynte mange armenere å tro på at de kunne danne en selvstendig stat.

Før krigen[rediger | rediger kilde]

Et mindre armensk opprør i Bitlis-provinsen ble slått ned i 1894, men det kom flere armenske opprør. Det er blitt rapportert om armenske grupper som har angrepet landsbyer og drept sivile i det osmanske rike for å danne en selvstendig armensk stat [7], og mange av disse samarbeidet med både Russland, England og Frankrike. 4 mars 1896 har Williams fra det britiske konsulatet beskrevet dette slik: "The Dashnaks and Hunchaks have terrorized their own countrymen, they have stirred up the Muslim people with their thefts and insanities, and have paralyzed all efforts made to carry out reforms; all the events that have taken place in Anatolia are the responsibility of the crimes committed by the Armenian revolutionary committees.” [8]Armenske samfunn over hele riket ble i de tre påfølgende årene mål for forskjellige angrep.Det finnes ikke bevis for at det var regjeringen som stod bak, men den unnlot også å beskytte dem. Det blir anslått at 80 000 til 300 000 armenere ble drept fra 1894 til 1897.

Bare fem år før første verdenskrig tok «Ungtyrkerne» makten. Denne bevegelsen oppstod blant hemmelige foreninger av progressive studenter og militære kadetter med ulik etnisk bakgrunn. De kom til makten i Det osmanske imperiet ved en «fredelig» revolusjon i 1908. Sultan Abdülhamit II ville ikke sende sine styrker mot de revolusjonære, selv om han sto sterkere, i frykt for at det svekkede riket kunne bli enda mer svekket av en borgerkrig. Den gamle sultanen Abdülhamit II ble etterfulgt av sin mye mer sjenerte, engstelige og tilbakeholdne yngre bror Mehmet V. Han hadde praktisk talt ingen makt, den reelle makt lå hos ungtyrkerne Enver Pasja, Talat Pasja og Djemal Pasja. Til å begynne med støttet den armenske befolkningen og enkelte armenske politiske partier Ungtyrkerne i håp om at Ungtyrkerne ville bedre deres situasjon, og noen armenere ble valgt inn i det nye osmanske parlamentet.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Første prioritet for Det osmanske rike og krigsminister Enver Pasja var å ta tilbake områdene som gikk tapt i krigen mot Russland nesten 40 år tidligere, og Det osmanske rike allierte seg med sentralmaktene under krigen. Til tross for at Tyskland rådet Enver Pasja fra å angripe Russland, gjorde han det noen få måneder etter at krigen brøt ut. Det er anslått at den osmanske hæren bestod av 100 000 – 190 000 soldater, men de var meget dårlig utstyrt, spesielt med tanke på den kommende vinteren. Russerne på sin side hadde 100 000 soldater stasjonert i området. Russland tapte stort på den prøyssiske fronten og flyttet nesten halvparten av soldatene fra den tyrkiske fronten dit, og etterlot seg da drøyt 60 000 soldater. I begynnelsen avanserte den osmanske hæren langt, og nådde på slutten av 1914 byen Sarikamis som ligger omtrent 100 km fra den nåværende grensen mellom Armenia og Tyrkia. Her tapte osmanerne slaget om byen og mistet mellom 60 000 og 175 000 soldater. Tallene er usikre, men det er klart at de tapte omtrent 70 – 80 % av styrkene sine. De måtte trekke seg langt tilbake og mistet store landområder. Enver Pasja trakk seg som øverstkommanderende for hæren og beskyldte offentlig armenerne for å ha skylden for det katastrofale nederlaget da en del armenske opprørgrupper hadde angrepet tyrkiske forsyningsruter og gjort væpnet opprør mot osmanske styrker i håp om å få sin selvstendighet. Armenske partier og geriljaer som ønsket selvstendighet hadde eksistert lenge og armenske grupper hadde lenge samarbeidet med Russland [4], men dette førte til at mange flyktet til de russisk kontrollerte områdene og vervet seg til den russiske hæren.[4] og begynte å kjempe på russernes side mot det osmanske riket [4]. Enver Pasja ønsket å løse det armenske problem og beordret at armenere i den osmanske hæren skulle avvæpnes og ga ordre om deportasjon.

Prosessen og deporteringen[rediger | rediger kilde]

25. mai 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusener, muligens over en million, etniske armenere fra hele Øst-Anatolia til Mesopotamia og til det som i dag er Syria. Mange armenere dro til den syriske byen Dayr az Zawr og den omkringliggende ørkenen. Under deporteringen døde mange armenere av sult og kulde, og mange ble angrepet av kurdiske landveisrøvere. Noen ble også drept av hissige tyrkiske soldater. Noen av overgriperne ble senere straffet av den tyrkiske regjeringen for det de hadde gjort, men det er ingen tvil om at en del også slapp unna med milde straffer eller ingen reaksjon. Deportasjonene endte med katastrofe fordi det svekkede osmanske rike ikke kunne gi tilstrekkelig beskyttelse til armenerne, noe som førte til at de, foruten å omkomme av sult og kulde, også ble angrepet og utplyndret og i mange tilfeller drept av sivile bander.

Flere kilder[9] hevder at 25 større konsentrasjonsleire eksisterte og sto under kommando av Şükrü Kaya, en av Talat Pashas nærmeste medarbeidere.

Kart over de påståtte leirene

Disse var:

Dayr az-Zawr Ra's Al Gul Bonzanti Mamoura
Intili Islahiye Radjo Katma
Karlik Azaz Akhterim Mounboudji
Bab Tefridje Lale Meskene
Sebil Dipsi Abouharar Hamam
Sebka Marat Souvar Hama
Homs Kahdem

Det blir hevdet at majoriteten av disse leirene skal ha vært plassert nær grensen til Irak og Syria, og noen av disse skal ha vært midlertidige leire. Andre ble kun brukt som massegraver, som Radjo, Katma, og Azaz, og ble stengt høsten 1915. Noen historikere mener også at Lale, Tefridje, Dipsi, Del-El, og Ra's al-'Ain ble bygget spesifikt for dem som man forventet ikke ville komme til å overleve mer enn noen få dager. De fleste av vaktene på innsiden av disse leirene var armenske. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene.

I byen Edessa (nåtidens Şanlıurfa) gjorde den armenske befolkningen opprør mot den osmanske regjeringen tidlig i 1916 og fikk kontroll over byen. Osmanske styrker angrep byen med artilleri, men klarte allikevel ikke å erobre den. Friherre Colmar von der Goltz, som var den nærmeste tyske generalen, klarte å forhandle fram en avtale med armenerne om at de skulle godta å bli avvæpnet mot løfte om at de ikke skulle deporteres. Dette gikk armenerne med på, men de ble likevel deportert på et senere tidspunkt.

Near East relief the mother and children in syria.png

Deporteringens natur[rediger | rediger kilde]

Det er antatt at mellom 400 000 og litt over en million armenere ble deportert i denne perioden. Ordet «deportasjon» er blitt tolket forskjellig opp gjennom tidene. Noen bruker ord som «omplassering» om «deportasjon», andre «landsforvisning» eller til og med «etnisk rensing». Mange historikere mener at deportasjonene praktisk talt var en massehenrettelsesmetode, ved at armenerne ble tvunget til å gå lange strekninger gjennom ørkenen uten mat, vann eller beskyttelse mot lokale kurdiske og tyrkiske kriminelle. Men det finnes også historikere som mener at deportasjonene ikke hadde til hensikt å drepe armenere.

Det er mange historikeres oppfatning at det omstridte folkemordet på armenerne startet etter krigserklæringen i oktober 1914. Andre mener at det begynte allerede i februar 1914 etter et osmansk-tysk møte, der et forslag om å deportere alle osman-armenere ble lagt fram. Andre førkrigstiltak mot armenerne er også rapportert. Donald Bluxham skriver at armenske bosetninger nær rikets grenser ble plyndret av osmanske styrker sommeren 1914.

I 1914 vedtok den osmanske regjeringen en ny lov for å styrke krigsberedskapen. Den krevde at alle menn i alderen 18 til 45 enten måtte la seg rekruttere til hæren eller betale gebyrer for å slippe. Dette resulterte i at de fleste armenske menn i denne aldersgruppen meldte seg til tjeneste.

Opprøret i Van[rediger | rediger kilde]

Armenske styrker som kjemper mot osmanerne i Van.
Rafael de Nogales Méndez (1879–1936), en offiser fra Venezuela som tjenestegjorde i den osmanske hæren, skrev en detaljert redegjørelse for massakrene i sin bok Cuatro años bajo la media luna.

2. mars 1915 ble armenerne i Dörtyol evakuert av osmanske styresmakter. Russiske styrker nærmet seg Van-sjøen, og derfor beordret den regionale ledelsen henrettelse av fem armenske ledere som hadde samarbeidet med russerne. Dette uløste en revolusjon i Van 20. april. Denne revolusjonen svekket Det osmanske riket ytterligere. Det blir også påstått at guvernøren av Van, Jevdet, angrep byen under påskudd av at det skulle hindre opprør. Det hevdes også at Jevdet hadde en plan om å drepe alle menn i Van. Russerne erobret byen i mai 1915, men forlot den allerede i august, og osmanerne tok igjen kontroll over byen. Så ble de igjen fordrevet av russerne i september. Ved krigens slutt lå byen i ruiner.

Fire dager etter at urolighetene startet i Van, 24. april 1915, arresterte regjeringen etter osmanske kilder 2 345 armenske intellektuelle. Det er antatt at de fleste av disse raskt ble henrettet. Grunnen til dette skulle være at «Ungtyrkerne» ønsket å stoppe «Tashnak-bevegelsen», som var en militær-politisk organisasjon som samarbeidet med russerne om en selvstendig armensk stat. Den 24. april er i dag en offisiell helligdag i Armenia til minne om disse henrettelsene.

Teşkilat-ı Mahsusa og «Spesialorganisasjonen»[rediger | rediger kilde]

Teşkilat-ı Mahsusa var en organisasjon opprettet av det ottomanske forsvarsdepartement for å bekjempe arabisk separatisme og vestlig imperialisme. Dens formål var å bekjempe undergravingsvirksomhet og mulig samarbeid med ytre fiender. Formålet ble utvidet til å omfatte forfølgelse av armenerne som sto i ledtog med Russland. De tidligste kildene som refererer til organisasjonen skriver seg fra 1903 og 1907. Den ble styrket organisatorisk i 1913 etter Balkankrigene. Lederen var forsvarsminister Enver Pasja, som rekrutterte mange dyktige offiserer til å bygge opp en irregulær militær enhet, en «spesialstyrke».

I tillegg skal Ungtyrkernes ledelse İttihat ve Terakki Cemiyeti i juli 1914 ha opprettet en halvoffentlig «spesialorganisasjon» som skulle gjennomføre depotasjonen av armenerne. Den skulle være en «stat i staten» og stå fritt til å handle uten direkte ordre.

Senere i 1914 løslot den osmanske regjeringen flere kriminelle for å bemanne denne organisasjonen. Ifølge Mazhar-kommisjonen ble 124 kriminelle løslatt fra Pimian-fengselet. Og mange flere fulgte; noen måneder senere ble 49 kriminelle løslatt i Ankara. Litt etter litt ble flere og flere løslatt, og i begynnelsen av 1915 var tusenvis av fanger løslatt for å bli medlemmer i denne organisasjonen. Senere ble de satt til å eskortere konvoiene av deporterte armenere. Vehib, øverstkommanderende for den osmanske hæren, kalte disse for «slaktere av den menneskelige rasen».

Organisasjonen ble ledet av sentralkomiteens medlemmer Doktor Nazim, Behaeddin Sakir, Atif Riza og direktøren for offentlig sikkerhet, Aziz Bey. Hovedkvarteret til Behaeddin Sakir var i Erzurum, og derfra ledet han styrkene i øst. Aziz, Atif og Nazim Bey hadde sitt hovedkvartert i Istanbul, og deres avgjørelser ble godkjent og iverksatt av Cevat Bey, militærguvernøren i Istanbul.

Ifølge den samme kommisjonen og annen dokumentasjon, ble de kriminelle bevisst valgt ut for formålet. De måtte være nærmest umenneskelige for å få bli med i den spesielle organisasjonen. Mazhar-kommisjonen oppgav som dokumentasjon under krigsretten lister over noen av de kriminelle. En av listene viser at 50 av de 65 løslatte kriminelle var fengslet for mord. Denne utvelgelsesprosessen viser etter manges mening at den osmanske regjeringen planla et overlagt folkemord på den armenske befolkningen.

Krigsretten[rediger | rediger kilde]

Ofte kalt «den armenske Nürnberg» . Syv ansvarlige menn ble dømt av armenske kongresser.

Osmansk krigsrett[rediger | rediger kilde]

«Ungtyrkerne» (som offisielt kalte seg Komiteen for Enhet og Fremskritt) hadde hatt makten i Det osmanske rike i 10 år. Sultan Mehmet VI, med støtte i en bred opinion, ga dem skylden for ødeleggelsen av riket ved å ha presset det inn i første verdenskrig. Sultanen beordret lederne stilt for en krigsrett, som trådte i funksjon 23. november 1918.

I januar 1919 fikk sultan Mehmet VI en rapport som pekte ut 130 mistenkte, de fleste av dem høytstående embetsmenn. De armenskrelaterte hendelsene ble brukt under rettssakene for å dømme ledelsen.

Krigsretten dømte alle ledere som ble funnet skyldige til forvisning, og deres formuer ble inndratt til «teceddüt firkasi». Mehmed Talat Pasja og Enver Pasja hadde forlatt Det osmanske rike før 1919, siden de visste at sultan Mehmed VI ikke ville akseptere noen annen straff enn dødsstraff for de to. «De tre Pasjaene» ble funnet skyldige in absentia. Alle bortsett fra «de tre Pasjaene» ble overført til fengsler i Bekiraga og så flyttet til Malta, hvor de senere ble stilt for en internasjonal domstol. Mange av dokumentene som ble skrevet under disse rettssakene ble brukt igjen under de senere internasjonale rettssakene.

Internasjonal rett[rediger | rediger kilde]

24. mai 1915 varslet Trippelententen Det osmanske rike at «med tanke på de ... kriminelle handlinger begått av Det osmanske rike mot menneskeheten og sivilisasjonen ... vil de allierte regjeringene offentlig ... holde alle medlemmer av den osmanske regjeringen personlig ansvarlige og de av deres agenter som er innblandet i slike massakre.»

Etter Mudros-våpenhvilen i januar 1919 ble det holdt en innledende fredskonferanse i Paris. Der ble det opprettet en «Kommisjon for ansvar og sanksjoner» under ledelse av USA. Som resultat av kommisjonens arbeid ble det tilføyd flere artikler til Sèvres-traktaten. Traktaten anerkjente den første armenske republikken og la grunnlaget for å stevne for retten de som med «barbariske og ulovlige krigsmidler begikk handlinger mot krigens lover og menneskelige prinsipper». Traktatens artikkel 230 krever at Det osmanske rike «skal utlevere til de allierte makter de som overgir seg, der hvor den sistnevnte kan holde dem ansvarlige for massakrene som er utført under krigen på territorier som tilhørte Det osmanske rike 1. august 1914». Den daværende regjeringen i Det osmanske rike, ledet av sultan Mehmet VI og Damat Adil Ferit Pasja, ble stevnet for retten.

Krigsretten i Istanbul dømte i 1919 mange av de ansvarlige for folkemordet til døden in absentia, etter at de hadde unnsluppet i 1918. Det antas at de fleste dokumentene som kunne brukes som bevis, ble ødelagt av de anklagede før de rømte. Admiral Calthorpe, den britiske høykommissæren, beskrev ødeleggelsen av dokumenter: «rett før våpenhvilen gikk tjenestemenn til arkivet om natten og ryddet bort mesteparten av dokumentene». Aydemir, S.S. skriver i sin bok «Makedonyadan Ortaasyaya Enver Pasa»:

Sitat Før flukten til toppene i Komiteen for Enhet og Fremskritt stoppet Talat Pasja ved et av husene til en av hans venner som lå ved vannbredden i Arnavudköy og la fra seg en mappe med dokumenter. Det ble sagt at dokumentene ble brent i kjelleren. Og faktisk ... dokumentene og andre papirer etter Komiteen for Enhet og Fremskritt er ikke å finne noe sted. Sitat

Krigsrettens dom i Istanbul, 1919, lyder som følger:

Sitat I betraktning av de ovennevnte forbrytelser erklærer Krigsretten enstemmig at de som i første hånd er skyldige i disse forbrytelsene, de flyktende Talat Pasja, tidligere storvesir, og Enver Efendi, tidligere krigsminister, skal strykes fra den keiserlige hærs ruller; og at Cemal Efendi, tidligere marineminister også skal strykes fra rullene, og Dr. Nazim Efendi, tidligere undervisningsminister, som medlemmer av Hovedkomiteen for Enhet og Fremskritt, og som moralsk ansvarlige for dette partiet; ... Krigsretten idømmer, i overensstemmelse med de nevnte bestemmelser i loven, dødsdommer for Talat, Enver, Cemal og Dr. Nazim. Sitat

Døde 1914 til 1923[rediger | rediger kilde]

Det er ingen klare tall på hvor mange armenere som døde under denne perioden. Ei heller over hvor mange som døde som følge av osmanske forbrytelser. Tallene varierer fra 250 000 til 1,5 millioner mennesker. Det er imidlertid strid om hvor mange armenere som var i Tyrkia i denne perioden. Noen av anslagene ligger på mellom 1,5 millioner til 2 millioner armenere. Samtidig osmansk statistikk viser at det bodde rundt 1,2 mill armenere innenfor rikets grenser. Anslaget på oppmot 2 mill drepte virker derfor urealistisk. I diskusjonen om antallet drepte blir heller ikke drepte på den tyrkiske siden nevnt. Kilder nevner oppmot 500 000 drepte tyrkere i samme periode, hovedsakelig i områder som kom midlertidig under armensk kontroll ved hjelp av russiske invasjonsstyrker. Det er derfor liten tvil om at hevnlysten tok overhånd og det gikk utover sivile som ikke var en del av de politisk styrte hendelser.

Tyrkias posisjon[rediger | rediger kilde]

Tyrkia aksepterer ikke at armenerne som døde under «evakueringen» eller «deportasjonen» (Tyrkia bruker ordet «relokalisering») kan knyttes direkte til en intensjon om å eliminere det armenske folket. Tyrkia nekter også for at det foregikk systematisk etnisk rensing under tiden da Det osmanske rike forfalt. De peker blant annet på at bare en liten del av antallet armenere i hele riket døde, at armenerne var i ledtog med Russland og at armenerne hadde drept tusener av tyrkere. Videre peker de på at verken osmanske, russiske eller armenske kilder kan brukes som bevis av armenerne. De hevder at «blåboka» som brukes av armenerne blir tillagt altfor stor vekt som kilde, og at mye av det som står der egentlig ikke er holdbart. Regjeringen har stadig protestert mot at andre land anerkjenner hendelsene i 1914-16 som folkemord.

Offentlige anklagere har brukt artikkel 301 i den tyrkiske straffelov, som forbyr å «fornærme tyrkiskheten», mot intellektuelle som antyder at hendelsene virkelig kan kalles et folkemord. Men tyrkiske domstoler påstås å ha frikjent de intellektuelle i disse sakene. Den avdøde tyrkiske forleggeren Ayşe Nur Zarakolu ble dømt til to års fengsel for å ha utgitt en oversettelse av boken Histoire d'un génocide av den franske forskeren Yves Ternon i 1993.

Den tyrkiske statsministeren, Recep Tayyip Erdoğan, inviterte i mars 2005 armenske, tyrkiske og internasjonale historikere til å danne en kommisjon for å utrede hendelsene i 1915. Armenias president svarte i sitt brev at «et forslag om å ta opp fortidens forhold kan ikke bli virkningsfullt hvis det avsporer fra å ta opp forhold i nåtid og fremtid. For å få igang en nyttig dialog, må vi skape passende og stimulerende politiske omstendigheter. Det er regjeringenes ansvar å utvikle bilaterale relasjoner, og vi har ikke rett til å delegere det ansvaret til historikere. Derfor har vi foreslått, og vi foreslår igjen, at vi uten å stille betingelser oppretter normale forbindelser mellom våre to land». Ved samme anledning sa president Robert Kocharian «en kommisjon oppnevnt av begge regjeringer kan møtes for å diskutere alle uløste spørsmål mellom våre to folk, med det formål å løse dem og komme til en felles forsåelse».

Relasjonene mellom Tyrkia og Armenia er fortsatt frosset. Tyrkia har stengt sine grenser mot Armenia pga. den pågående konflikten om Nagorno-Karabagh og det faktum at Armenia militært okkuperer 16% av Aserbajdsjan. Armenia ønsker å åpne grensen igjen, men nekter å trekke seg ut av de okkuperte områdene. De krever dessuten at Tyrkia skal anerkjenne det som skjedde under første verdenskrig som «folkemord» og gi østlige områder av Tyrkia til Armenia, som de mener at de har krav på.

Posisjonen til tyrkiske akademikere og intellektuelle[rediger | rediger kilde]

De fleste tyrkiske historikere og andre intellektuelle godtar at mange armenere døde under konfliktene, men de betrakter ikke nødvendigvis disse hendelsene som folkemord.

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordsteorien til tross for motstanden fra tyrkiske nasjonalister. Blant disse er Ragıp Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam, Halil Berktay, Yektan Türkyilmaz, Fatma Müge Göcek, Dr. Fikret Adanır og Seyla Benhabib. I 2004 protesterte fem hundre intellektuelle mot at et nytt historiepensum for den videregående skole påla lærerne å fordømme overfor elevene armenernes «ubegrunnede påstander».

Tyrkiske historikere har vært sene med å svare på de armenske påstandene. I 1975 ga Sevket Sureyya Aydemir, en tyrkisk historiker og biograf, en begrunnelse for denne forsinkelsen:

Sitat Den beste veien mener jeg er ikke å dvele ved dette emnet og dermed tillate begge parter å glemme (roe ned) denne delen av historien. Sitat

Den samme oppfatningen hadde Tyrkias daværende utenriksminister. Tyrkia mente at det burde være helt åpenbart for alle parter at det ikke var snakk om et folkemord, og ville ikke gjøre mye ut av denne konflikten.

Zeki Kuneralp, en tidligere ambassadør, hadde en alternativ forklaring på hvorfor det hadde tatt så lang tid å offentliggjøre de osmanske papirene. Han mente fordelene ved å ikke offentliggjøre dokumentene var altfor store for Tyrkia. Avhandlingen til armenske og utenlandske historikere ble besvart med analyser av antall døde fra deporteringen og de intern-etniske kampene. Flesteparten av disse studiene har som mål å finne ut mer om bakgrunnen for disse kontroversielle hendelsene i Det osmanske rike og forstå «hvorfor riket tok de valgene de gjorde».

Politiske argumenter[rediger | rediger kilde]

  • Tyrkiske myndigheter er av den mening at de som døde, døde som følge av forvirringen og kaoset rundt første verdenskrig, og at Det osmanske rike kjempet mot Russland som støttet armenske opprørere.
  • Tyrkiske myndigheter er av den mening at Det osmanske rike ikke hadde så stor kontroll som den motsatte siden mener. Tyrkia aksepterer likevel at et enormt antall armenere døde som følge av Det osmanske rikes valg og beslutninger. Tyrkia fastholder at osmanske byråkrater og militære ledere ikke gjorde jobben sin med å sikre armenernes helse og velbefinnende under deportasjonen, og dermed er direkte ansvarlige for deres død. Dette blir også bekreftet av rettssaken mot disse lederne på den tiden.
  • Tyrkiske myndigheter mener at de tvungne deportasjonene ikke kan klassifiseres som folkemord gjennomført av staten. De påpeker at det i 1915 fantes bare én jernbane som bandt sammen vest og øst, og at det ikke var en sammensvergelse for å utrydde armenere, men heller en omplassering av dem. Tyrkiske myndigheter benekter også på det sterkeste at de konsentrasjonsleirene som nevnes i noen kilder var utslag av en konspirasjon for å tilintetgjøre alle armenere.
  • Tyrkiske myndigheter mener at historisk forsoning ville fremme politisk forsoning mellom dem selv og Armenia, til tross for at det også er andre problemer mellom statene. De mener at historien er noe som forskere og historikere skal kommentere, ikke politikere. Politisk forsoning før historisk forsoning, eller det å tale om folkemord, fremmer ikke forsoning.
  • Enkelte tyrkiske forskere hevder at Tyrkia ikke har noe juridisk ansvar uansett hva som har skjedd. Siden handlingene skjedde i Det osmanske rike, mener de at det er urimelig å holde republikken Tyrkia ansvarlig.
  • Tyrkia hevder at det først og fremst var armenere i det østlige Tyrkia, som hadde samarbeidet med russerne, som ble rammet av deportasjonene, mens armenere i storbyene og armenere med katolsk og protestantisk bakgrunn ikke ble berørt. Det var aldri snakk om å utslette alle armenere.

Antall døde[rediger | rediger kilde]

Tyrkia mener det reelle tallet er et sted mellom 200 000 og 600 000. Det vises til at det i følge demografiske studier ikke bodde så mange som 1,5 millioner armenere i de berørte områdene før første verdenskrig.

  • Hvis antall døde er en måte å avgjøre spørsmålet på, minner Tyrkia om at landet mistet mange flere enn 1,5 millioner mennesker i samme periode. Yusuf Halacoglu mener at over 500 000 osman-tyrkere ble drept av armenere.

Likheter med holocaust[rediger | rediger kilde]

Tyrkia avviser også enhver sammenligning med holocaust.

  • I motsetning til armenerne ønsket ikke jødene noen nasjonal separasjon. Armenske intellektuelle mener de som nekter for holocaust tvert om mener at jødene samarbeidet med Russland for å ta over Tyskland.
  • Argumenter mot denne sammenligningen er: (a) det er ingen dokumentasjon på en systematisk innsats for å utvikle et system for å eliminere armenere[10]. (b) Det eksisterer ingen liste eller lignende for å skille ut armenere i befolkningen for å samle dem for så å eliminere dem. (c) Det var ingen ressurser tilgjengelige for å eliminere armenere. (d) Det er ingen dokumentasjon på at deporterte armenere ble behandlet som fanger. (e) Påstandene om fanger begrenser seg kun til militsledelsen og er ikke begrenset av etnisitet; kravet om størrelse på en slik hær strekker seg langt ut over det den osmanske hæren var i stand til i 1915. (f) Det er ingen dokumentasjon på fengsler som er bygd eller innrettet for en slikt omfang som holocaust. (g) Det var ingen offisielle taler som rettet hat mot armenere eller gjorde dem til mål for resten av befolkningen.

Tyrkiske intellektuelle[rediger | rediger kilde]

Imot[rediger | rediger kilde]

Nesten alle tyrkiske intellektuelle, vitenskapsmenn og historikere aksepterer at veldig mange armenere døde under konflikten, men de klassifiserer ikke disse hendelsene som folkemord. Noen akademiske poenger er at armenerne ble omplassert for å beskytte kurdiske og tyrkiske minoriteter som ble drept av armenere i denne perioden.

For[rediger | rediger kilde]

Noen tyrkiske intellektuelle støtter folkemordtesen. Dette er Ragip Zarakolu, Ali Ertem, Taner Akçam og Halil Berktay.

De viser til at de som ble sendt for å eskortere armenerne var kriminelle og at de pga sin bakgrunn ble spesielt utvalgt til denne oppgaven. Dette mener de viser regjeringens kriminelle hensikt. Det faktum at armenere utenfor krigssonen også ble deportert, tilbakeviser påstanden om at deportasjonen var en militær nødvendighet. De mener at 800 000 eller flere armenere døde. Orhan Pamuk skapte også avisoverskrifter da han i et intervju med Das Magazin i februar 2005 uttalte at Tyrkia var skyldig i folkemord.

Sitat 30 000 kurdere og en million armenere ble drept i disse landene og ingen våger å snakke om det bortsett fra meg. Sitat
Orhan Pamuk

Han ble trakassert i Tyrkia og forlot landet før han senere returnerte for å forsvare sin ytringsfrihet. «Hva som skjedde med osman-armenerne i 1915 var en stor hendelse som har blitt skjult for det tyrkiske folket, det har blitt tabu. Men vi må kunne snakke om det.»[11] Han ble anmeldt for å ha «fornærmet Tyrkia», men tiltalen ble senere frafalt etter massivt internasjonalt press, noe som bl.a. EU applauderte. Han ble igjen forsøkt tiltalt, men fredag 28. juli 2006 ble saken avvist av en tyrkisk domstol.[12]

Omverdenens vurderinger[rediger | rediger kilde]

Politisk kart over de land som anerkjenner folkemordet.

Akademikere er delt i synet på hvordan hendelsene skal karakteriseres. Noen mener at tyrkere har begått et folkemord, mens andre mener at dødstallene ikke var så store og at armenere døde som følge av krigen. Blant intellektuelle i Vesten som ikke bruker karakteristikken folkemord er de amerikanske historikerne og professorene Heath W. Lowry, Stanford J. Shaw, Justin A. McCarthy, Bernard Lewis og Guenter Lewy, den tyske historikeren Eberhard Jäckel og den britiske Norman Stone. Kjent er også «Lewis-affæren» fra 19. mai 1985, der 69 amerikanske historikere skrev under på en deklarasjon hvor de anmodet den amerikanske regjeringen om ikke å erklære det som har skjedd som et folkemord, da både tyrkere og armenerne led store tap som følge av krigen.[13] I Norge har blant andre Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap og redaktør av boken Folkemordenes svarte bok, samt Ragnar Næss (sønn av Arne Næss) tatt til orde for at tragedien var et resultat av flere faktorer, og at det aldri var det osmanske rikets intensjon å utslette armenere [14].

Politisk har de fleste land ikke tatt stilling til det som skjedde. Aserbajdsjan og Pakistan, som ikke anerkjenner Armenia som en selvstendig stat,[15] er de landene som har gitt mest støtte til Tyrkia. De fleste regjeringer, bl.a. USA, Storbritannia, Israel, Ukraina, Bulgaria, Georgia, Tyskland og Norge bruker ikke betegnelsen folkemord offisielt om det som har hendt. Enkelte mener dette er politisk motivert, og at de landene som avstår fra betegnelsen folkemord ikke gjør dette pga. mangelen på bevis, men fordi de frykter Tyrkias reaksjoner.

Land som offisielt karakteriserer hendelsene som folkemord inkluderer: Argentina, Armenia, Belgia, Canada, Frankrike, Hellas, Tyskland, Kypros, Østerrike, Italia, Libanon, Litauen, Nederland, Polen, Russland, Slovakia, Sverige, Sveits, Uruguay, Vatikanet og Venezuela.

To av de seneste regjeringene som har anerkjent dette som folkemord er Frankrike og Sveits. Frankrikes senat vedtok i januar 2012 å gjøre det ulovlig å benekte at folkemordet fant sted.[16] Loven ble imidlertid ikke ratifisert da den franske høyesterett mente at et slikt forbud ville stride mot grunnloven.[17]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres
  2. ^ http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Frankrike-forbyr--benekte-folkemord-6726784.html
  3. ^ Carl Bialik, «Killings From 90 Years Ago Haunt Turkey in its EU Bid », The Wall Street Journal, 16. mai 2005.
  4. ^ a b c d hlsenteret.no: -Tyrkisk folkemord på armenerne
  5. ^ http://www.britannica.com/EBchecked/topic/35323/Armenian-massacres
  6. ^ Folkemordenes svarte bok, redaktør Bernt Hagtvet, artikkel av Ragnar Næss, ISBN 978-82-15-01308-4
  7. ^ http://www.mfa.gov.tr/data/DISPOLITIKA/ErmeniIddialari/ArmenianClaimsandHistoricalFacts.pdf
  8. ^ http://www.mfa.gov.tr/data/DISPOLITIKA/ErmeniIddialari/ArmenianClaimsandHistoricalFacts.pdf
  9. ^ Kilder som viser til dette, Le Siècle des camps av Joël Kotek og Pierre Rigoulot, JC Lattes, 2000. Ahmed Djémal pacha et le sort des déportés arméniens de Syrie-Palestine av Raymond H. Kévorkian. Der Völkermord an den Armeniern und die Shoah, Zürich: Chronos, 2002. av Hans-Lukas KIESER oh Dominik J. SCHALLER (dir.), og fra samme forfatter: L’extermination des déportés arméniens ottomans dans les camps de concentration de Syrie-Mésopotamie (1915-1916), la deuxième phase du génocide, i Revue d’Histoire arménienne contemporaine II (1998). Konsentrasjonsleirkart fra J.M. Winter, professor fra Yale, America and the Armenian Genocide of 1915, Cambridge Universitet (Januar, 2004)
  10. ^ http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2160
  11. ^ bbc.co: Author's trial set to test Turkey
  12. ^ dagbladet.no: - Forfatteren Orhan Pamuk hevder Tyrkia har drept én million armenere
  13. ^ D. Rubinstein'. Genocide: a history, Pearson Education, 2004. ISBN 0-582-50601-8, ISBN 978-0-582-50601-5. Side 145
  14. ^ http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=2160
  15. ^ http://news.am/eng/news/46840.html
  16. ^ «French Senate passes Armenian genocide bill», CNN, 24. januar 2012.
  17. ^ Emile Picy, Nick Vinocur, Jon Hemming, «Top French court strikes down genocide bill», Reuters, 28. februar 2012.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Hagtvet, Bernt (redaktør), Folkemordenes svarte bok, Universitetsforlaget 2008, ISBN 978-82-15-01308-4
  • Akcam, Taner, From Empire to Republic: Turkish Nationalism and the Armenian Genocide, Zed Books, 2004
  • Akcam, Taner, A Shameful Act: The Armenian Genocide and the Question of Turkish Responsibility, Metropolitan Books, 2006
  • Bartov, Omer, Mirrors of Destruction: War, Genocide and Modern Identity, Oxford Univ. Press, 2000
  • Dadrian, Vahakn, N., The History of the Armenian Genocide: Ethnic Conflict from the Balkans to Anatolia to the Caucasus, Berghahn Books, 1995
  • Dündar, Fuat, Ittihat ve Terakki'nin Müslümanlari Iskan Politikasi (1913–18), Iletisim, 2001
  • Fisk, Robert, The First Holocaust. In The Great War for Civilisation – The Conquest of the Middle East; (October 2005) London. Fourth Estate, pp.388-436. ISBN 184115007X
  • Gust, Wolfgang, Der Völkermord an den Armeniern, Zu Klampen, 2005
  • Lepsius, Johannes, Deutschland und Armenien 1914-1918, Sammlung diplomatischer Aktenstücke, Donat & Temmen Verlag, 1986
  • Lewy, Guenter, The Armenian Massacres in Ottoman Turkey: A Disputed Genocide, University of Utah Press, Salt Lake City, 2005 (NEW PUBLICATION)
  • Melson, Robert, Revolution and Genocide. On the Origins of the Armenian Genocide and the Holocaust, The University of Chicago Press, 1996
  • Power, Samantha, "A Problem from Hell": America and the Age of Genocide, Harper 2003
  • Wallimann, Isidor (ed.): Genocide and the Modern Age: Etiology and Case Studies of Mass Death, Syracuse Univ. Press, 2000

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Nettsider som støtter folkemordtesen[rediger | rediger kilde]

Media[rediger | rediger kilde]

Nettsider som er i mot folkemordtesen[rediger | rediger kilde]

Media[rediger | rediger kilde]

Uavhengige studier[rediger | rediger kilde]

Mutual Perceptions Research (Armenia/Turkey) (*.doc file) "The Turkish Economic and Social Studies Foundation (TESEV) and the Armenian Sociological Association (HASA) have organized a Mutual Perceptions Research Project. Each group is carrying out sociological research to identify key issues of cultural understanding between the neighboring countries, including the perception of Turks by Armenians and of Armenians by Turks. The study focuses on the perceptions of the majority populations in each country. The combined results will constitute study findings. Representatives from each team met in Yerevan and fieldwork was undertaken in both countries. The results of the research were presented at an international seminar jointly organized by TESEV and HASA in Tbilisi, Georgia."
Full report (*.pdf) Armenske og tyrkiske versjoner av rapporten er også tilgjengelige på den ovenfor nevnte hjemmesiden.

Se også[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Armenian Genocide – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: en:Armenian Genocide – sitater
Wikisource-logo.svg Wikisource: en:Category:Armenian Genocide – originaltekst
Wikinews Wikinews: French parliament approves bill on Armenian "genocide" denial – relatert engelskspråklig nyhetssak