Mustafa Kemal Atatürk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Mustafa Kemal)
Gå til: navigasjon, søk
Mustafa Kemal Atatürk
Mustafa Kemal Atatürk
Født 1881
Selanik (Thessaloniki)
Død 10. november 1938 (57 år)
Istanbul
Parti Cumhuriyet Halk Partisi
(Det republikanske folkeparti)
President i Tyrkia (1923–1938)
Statsminister i Tyrkia (1920–1921)
Signatur
Atatürks navnetrekk

Mustafa Kemal Atatürk (Kemal Paşa), i Norge også kjent som Atatyrk (født i 1881 i Selanik (Thessaloniki) i dagens Hellas, den gang en del av Det osmanske riket, død 10. november 1938 i Istanbul) var en tyrkisk offiser og statsmann. Han grunnla den tyrkiske republikken etter Det osmanske rikets fall rett etter første verdenskrig og ble også landets første president.

Atatürk var en militærleder og nasjonalistisk talsmann som kjempet som offiser i den Ottomanske hæren under første verdenskrig, deretter mot Hellas i den gresk-tyrkiske krig. Han satte dessuten inn militære styrker mot Armenia i konfliktene med Russland, og spilte på det gjensidige misforholdet mellom armenere og kurdere i det historiske Armenia som omfattet dagens tyrkisk Kurdistan og østlige Anatolia. Kort tid etter den gresk-tyrkiske krigen startet han en tyrkisk nasjonalistisk bevegelse i byen Ankara. Han fikk Sèvresfreden revidert til Tyrkias fordel, avsatte sultanen i 1922 og ble president i 1923. Konflikt med britene om den oljerike, kurdiske byen Mosul i sørøst førte til slutt til et åpent kurdisk opprør våren 1925. Mustafa Kemal utnyttet det kurdiske opprøret i øst til å forby opposisjonen og innlede en assimileringspolitikk, hvor kurdisk språk og kultur ble undertrykt i skole og det offentlige rom.

Selv om Mustafa Kemal var en troende og praktiserende muslim, lot han kalifatet bli oppløst og gjorde Tyrkia til et sekulært land. Han forbød bruk av hijab på skoler, universiteter og arbeidsplasser, og forbød også bruken av det tradisjonelle hodeplagget fez. Han byttet også ut det arabiske alfabetet med en tyrkisk versjon av det latinske alfabetet, og han skiftet tidligere dagligdagse arabiske ord og uttrykk ut med tyrkiske ord. Han ledet ellers et generelt moderniseringsprogram med utbygging av jernbane, veier, og undervisning. Ankara, midt i Tyrkia, ble republikkens nye hovedstad.

I de senere år har Atatürk blitt kritisert for overgrep mot og undertrykkelse av befolkningen, og blir tidvis regnet som en diktator.[1][2] Han tok makten gjennom et militærkupp og styrte landet til sin død. Under hans styre ble kritikere fengslet og av og til henrettet. Han innførte en omfattende personkult og det ble reist tusenvis av skulpturer, malerier og bilder av ham over hele landet. Tyrkia under Atatürks ledelse undertrykte åpent kurdere i øst fra våren 1925, etter at han de foregående 10 årene hadde tilnærmet seg kurderne mer pragmatisk.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal Atatürk og hans mor, Zübeyde Hanım

Den nøyaktige fødselsdatoen til Mustafa Kemal Atatürk er ikke kjent, men han oppga selv å være født på våren 1881. Etterhvert kom han til å oppgi 19. mai 1881 som sin offisielle fødselsdag.[3] 19.mai som var datoen da han i 1919 ankom byen Samsun og den tyrkiske frigjøringskrigen startet. Denne dagen er nå offisiell høytidsdag i Tyrkia, under navnet Atatürks minnedag, ungdoms- og sportsdag.[4]

Han ble født i byen Thessaloniki (på den tiden gjerne kalt Salonika; på tyrkisk kalt Selanik) som den gang var del av det osmanske riket.[5] Foreldrene var Ali Riza Efendi og Zübeyde Hanim og gitt navnet Mustafa. Faren var tolloffiser og tømmerhandler, og hadde vært løytnant i den tyrkisk-russiske krigen i 1877-78. Ved sønnens fødsel skal han ha hengt et sverd over sønnens vugge for å indikere en fremtidig militær karriere.[6] Han insisterte på at sønnen skulle få en moderne, sekulær utdannelse og ikke en religiøs som hans mor fra en bondefamilie ønsket.

Faren døde imidlertid da Atatürk var 7 år. Atutürk bodde deretter sammen med sin mor på sin onkels gård uten skolegang, men ble etterhvert sendt til morens søster i Tessaloniki for å kunne gå på skole der. Skolen var sekulær og forberedte ham på en byråkratiske karriere, men inspirert av lokale kadetter søkte Atatürk seg inn på en skole som ga forberedelser til en militær karriere. Det var der han skal ha blitt gitt navnet Kemal (den perfekte) av sin matematikklærer; det eksisterer imidlertid også alternative forklaringer på hvordan han fikk navnet Kemal.

I 1895 begynte han på en militær videregående skole i Monastir (nå Bitola) i Makedonia. I 1899 begynte han på krigsskolen i Istanbul (Mekteb-i Harbiye-i Şahane). I 1902 avla han eksamen som nummer 10 av 450 studenter og hadde militær grad som fenrik. Han fortsatte med høyere militærstudier (General Staff College) og gikk ut som nummer 5 av 57 studenter i 1905. Han var da blitt stabskaptein (Kurmay Yüzbaşı).

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig militær karriere, Balkankrigene[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal hadde vært involvert i opposisjonell virksomhet mot det osmanske imperiet og styret til Abd-ul-Hamid II under studietiden. En gruppe av venner hadde samlet seg for å lese og diskutere forskjellige former for maktmisbruk og andre svakheter ved styret. Gruppen ble infiltrert og medlemmene ble kommandert til militære stillinger langt fra hverandre. Kemal fikk en stilling i Damaskus hvor han igjen ble involvert i opposisjonell virksomhet som medlem av gruppen Fedreland og frihet (Vatan ve Hürriyet).[7] [8]

Likevel oppnådde han på dette tidspunktet av den militære ledelsen og gitt en stilling i Selanik (Tessaloniki) som var full av opposisjonell aktivitet. Mustafa Kemal ble medlem av Komiteen for Samling og Fremskritt (İttihat ve Terakki Cemiyeti)som var nært knyttet til Ungtyrkerne.

I 1908 brøt det ut et opprør i Makedonia i regi av Ungtyrkerne. Sultanene ble tvunget til å gjeninnføre grunnloven av 1876 som begrenset makten hans og igjen gjorde imperiet til et konstitusjonelt monarki. Etter et kontraopprør året etter ble sultan Abd-ul-Hamid II tvunget til å abdisere til fordel for sønnen Mehmet V som fikk liten reell makt. Helten i Ungtyrkernes revolusjon var Enver Pasja (Ismail Enver)som Kemal opprinnelig hadde hatt et nært forhold til gjennom Komiteen for Samling og Frihet, men som han nå snart kom i opposisjon til. Mustafa Kemal mente på denne tiden at militære skulle avholde seg fra politiske posisjoner og dette var noe av det som brakte ham i konflikt med Enver Pasja.

Kemal konsentrerte seg nå sterkere om militære saker og fikk økende respekt blant andre offiserer. I 1910 ble han sendt for å observere franske manøvrer i Picardie og i 1911 deltok han i kampene i Libya, den gang en osmansk provins, som ble angrepet av Italia. Etter hans suksessfulle forsvar av Tobruk ble han forfremmet.

I oktober 1912 brøt den første Balkankrigen ut. Kemal deltok blant annet ved Gallipoli. Det osmanske riket tapte store områder i Europa, inkludert Saloniki (Tessaloniki) og Monastir som var områder Mustafa Kemal var knyttet til. Hans mor, søster og stefar var blant de tyrkerne som flyktet til Istanbul. Under den kortvarige den andre Balkankrigen sommeren 1913 var Kemal deltagende da det osmanske riket vant tilbake noen av de europeiske områdene som var gått tapt året før. Han ble deretter utnevnt til militær attache i Sofia og forfremmet til oberstløytnant i 1914.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal i Chanakkale, Gallipoli, 1915

I tiden før første verdenskrig han oppholdt seg som militær attache i Sofia ble Mustafa Kemal en sterk kritiker av at Tyrkia skulle alliere seg med Tyskland som han spådde ville tape en eventuell krig. 16.juli 1914 sendte han et offisielt notat til Krigsdepartementet i Istanbul og henstilte om at Tyrkia skulle forholde seg nøytrale. Krigsminister Enver Pasja ønsket imidlertid en allianse med Tyskland og Tyrkia gikk derfor inn i første verdenskrigsentralmaktenes side.

Da krigen var i gang var Mustafa Kemal imidlertid straks motivert til en ledende innsats for de osmanske styrkene. Enver Pasja nølte i begynnelsen, men ga så Kemal kontrollen over divisjon 19 der Kemal ble den store helten ved slaget om Gallipoli. Dette ga ham tilnavn som «Istanbuls redningsmann» og han ble etter dette forfremmet til oberst 1.juni 1915.

I 1916 ble han forfremmet til brigadegeneral som ga ham tittelen pasja og sendt til kampene i Kaukasus. Mustafa Kemal satte opp hovedkvarter i byen Silvan, og under felttoget mot russerne som rykket fram mot nord - og den tyrkiske utrenskningen av deres støttespillere armenerne fra hele Anatolia.[9] Han gjenvant her byene Bitlis and Muş fra de armensk-støttede russerne i august. Under verdenskrigen utviklet det seg store motsetninger mellom de kristne armenerne som ble fordrevet østover av tyrkerne, og de muslimske kurderne som ble fordrevet vestover av russerne.[10] Etter den russiske revolusjon brøt ut høsten 1917 ble han sendt til Syria og Irak som var osmanske områder. Her drev kurdiske stammer aktiv motstand også mot den ottomanske regjering og militære styrker, anført av den britiske offiseren Edward Noel. Mustafa Kemal hadde selv tidvis alliert seg med kurderne i internt ottomansk maktspill allerede i 1915-16, men i september 1919 sendte han en mindre styrke for å slå ned trusselen fra Noel og den kurdiske Bedirhan-klanen ved Malatya.[11] Tyrkiske offiserer delte en unison skepsis og frykt for kurdisk nasjonalisme på denne tiden.[12]

Etterhvert ble Kemal demotivert av den dårlige tilstanden til de osmanske styrkene. Han sa opp stillingen sin i øst og returnerte til Istanbul. Kemal fulgte kronprins Mehmet VI hvor besøk ved de tyske stillingene på vestfronten gjorde ham overbevist om at sentralmaktene snart ville tape krigen. Da sultan Mehmet V døde og ble etterfulgt av Mehmet VI ble Kemal beordret å ta over ansvaret for osmanske styrkene i Syria som på det tidspunkt var i full kollaps. Kampene ble innstilt etter våpenhvileavtale ble inngått i Moudros som avsluttet første verdenskrig for det osmanske riket. De oppga i henhold til avtalen alle garnisoner utenfor Anatolia. Enver Pasja og andre politiske ledere flyktet til Tyskland.

Da Mustafa Kemal kom tilbake til Istanbul 13.november 1918 seilte allierte inn Bosporus-stredet. Franske, britiske og italienske styrker å okkupere Istanbul. 8.februar 1919 inntok den franske generalen Louis Franchet d'Espèrey byen på en hvit hest, en etterligning av Mehmet II erobrerens inntog i Konstantinopel i 1453.

Flere steder i Anatolia var det brutt ut lokale opprør mot den allierte tilstedeværelsen. De allierte fryktet spredning av opprøret og anarki og beordret sultanen om å gripe inn. Storvesiren Damad Ferid Pasha anbefalte Mustafa Kemal som en antatt lojal offiser og han ble gitt oppgaven som generalinspektør for den niende armé i Anatolia og få bedret den interne orden.

Den tyrkiske frigjøringskrigen[rediger | rediger kilde]

19.mai 1919 ankom Kemal havnebyen Samsun i Anatolia. Denne dagen anså han selv som så viktig at han senere tok 19.mai som sin fødselsdag. Han forkastet umiddelbart sitt offisielle oppdrag og dro istedenfor inn til byen Amasya hvor han fortalte en jublende folkemasse at sultanen var en fange av de allierte og at han selv var kommet for å kjempe tyrkernes sak. Han var en av utstederne av Amasya-sirkulæret som erklærte at fedrelandet var i fare og oppfordret til at en kongress skulle holdes i Sivas, og en forberedende kongress i Erzurum. Kemal sa offisielt opp stillingen i det militære 7.juli 1919 og det ble utstedt arrestordre på ham. Senere ble det utstedt en dødsdom.

Mustafa Kemal søkte videre til Erzurum der general Kâzım Karabekir som ledet en 18 000 manns sterkt militært korps hadde sitt hovedkvarter. Han stilte sine styrker til disposisjon for Kemal, noe som kom til å få stor betydning for den tyrkiske frigjøringskrigen.

23.juli 1919 startet Erzurum-kongressen som ble avsluttet 4.august. Kongressen samlet tyrkiske revolusjonære delegater fra seks østlige provinser (vilayet). Kemal ble valgt til leder for kongressen og for en representativ komité som ble satt opp for å lede arbeidet videre. Kongressen fastslo at fedrelandet var i fare, og at det var udelelig. Man markerte med det et krav om at de forskjellige provinsene ikke skulle splittes av de allierte.

Sivas-kongressen ble avholdt i perioden 4- 11. September 1919. På dette tidspunkt var den gamle storvesiren avsatt i Istanbul og den nye regjeringen som var positiv til den nasjonale bevegelsen ga Kemal tilbake hans militære titler og dekorasjoner. Kemal hadde imidlertid liten tro på at sultan-styret ville klare å bli kvitt de allierte og etablerte sin egen base i Ankara.

Det siste valget til det ottomanske parlamentet ble holdt i desember 1919 og ga et klart flertall til kandidater for Foreningen til forsvar for rettigheter for Anatolia og Rumelia (Anadolu ve Rumeli Müdafaa-i Hukuk Cemiyeti) som var ledet av Mustafa Kemal. Den 12.februar 1920 åpnet som skulle bli den siste samlingen av det ottomanske parlamentet i Istanbul. Kemal holdt seg i Ankara. Anført av Kemals nasjonalister vedtok parlamentet den såkalte nasjonalpakten (Misak-ı Milli). Kort tid etter, 18.mars 1920, ble parlamentet tvangsoppløst av britene.

Kemals beslutning om å holde seg i Ankara viste seg klokt, ettersom de allierte i mars 1920 arresterte ledende nasjonalister i Istanbul og sendte dem til Malta.

Den forsonlige regjeringen i Istanbul falt og ble erstattet av en uforsonlig som fikk de religiøse lederne til å erklære Kemal og hans medsammensvorne for vantro som fortjente å bli skutt på stedet.

Som erstatning for det tvangsoppløste parlamentet i Istanbul ble det ble det avholdt valg til en ny nasjonalforsamling Tyrkias store nasjonalforsamling som møtte i Ankara 23.april 1920. Kemal ble valgt til president.

10.juni 1920 undertegnet representanter for det osmanske riket fredsavtalen i Sèvres. Storbritannia, Frankrike og Italia var blant de allierte som signerte, mens blant annet USA, Russland og Hellas avsto av forskjellige grunner. Avtalen ble signert av sultanen 10.august 1920, men fordi den aldri ble godkjent av parlamentet (som var oppløst) ble den aldri formelt ratifisert av det osmanske riket. Avtalen innebar store landavståelser for det osmanske riket.

Mustafa Karmal motsatte seg avtalen og med militær hjelp av Sovjetunionen la han planer om å drive grekere ut av Anatolia og Thrakia, samt ta tilbake deler av Armenia.

Mustafa Kemal Pasha ved Kocatepe under slaget ved Dumlupınar 26.–30. august 1922. Dette slaget var begynnelsen på slutten av den greske tilstedeværelsen i Anatolia.

Den demokratiske republikken Armenia som var opprettet i 1918 ble angrepet av både sovjetiske og tyrkiske styrker og ga opp i 1920. Størstedelen tilfalt Sovjetunionen, men Tyrkia fikk den østlige delen og byer som Kars og Ardahan. Tyrkias østgrense ble fastsatt ved elvene Arpa and Aras. Sovjetunionen ble det første landet som anerkjente den nasjonalistiske regjeringen i Ankara.Derimot fortsatte konflikten mellom Mustafa Kemal-lojale tyrkiske styrker, og sjiittiske kurdere som gjorde opprør i mars 1921. Kemal beordret kommandanten Nurettin Pasja til å slå ned opprøret, og en brutal aksjon mot den kurdiske Kocgiri-klanen 24. april førte til opphetede debatter i nasjonalforsamlingen. Forsøk på å stille Nurettin for retten ble stoppet av Mustafa Kemal personlig.[13] Kemal og tyrkiske politiske og militære ledere benektet ikke eksistensen av en egen kurdisk identitet, men mente denne var uløslig oghistorisk knyttet til det tyrkiske folket og at kurdisk selvstendighet måtte hindres.[14]

Kampen mot grekerne gikk i begynnelsen bra og medvirket til at Frankrike og Italia trakk sine tropper ut av Anatolia. I juli 1920 hadde grekerne imidlertid tatt Bursa og planla angrep på Ankara. I det første slaget ved İnönü 10.juni 1921 ble grekerne imidlertid stanset. I august 1921 fikk Mustafa Kemal fullstendig ledelse av de tyrkiske styrkene. I slaget ved Sakarya (23.august - 13.september 1921) som ble utkjempet nær Ankara ledet han tyrkere til full seier over grekerne. Gjennom en videre offensiv drev han grekerne videre vestover helt til Izmir ved Egeerhavet. Etter dette besluttet Tyrkias store nasjonalforsamling anført av Mustafa Kamal 1.november 1922 å avskaffe sultanatet. Like etter gikk sultan Mehmet VI i eksil, først på Malta og så på den franske riviera.

Etter dette inviterte de allierte til nye fredsforhandlinger som ledet til fredsavtalen i Lausanne 24.juli 1923. Tyrkias vestgrense ble her satt ved elva Maritsa. Det osmanske riket hadde tapt sine ytterområder, men det tyrkiske kjerneområdet dannet nå utgangspunkt for den tyrkiske republikk som ble vedtatt opprettet 29.oktober 1923 med Ankara som ny hovedstad. Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president.[15]

President i Den tyrkiske republikk[rediger | rediger kilde]

Mustafa Kemal ble enstemmig valgt til president ved republikkens opprettelse. Etableringen av den tyrkiske republikken markerte starten på et program for å modernisere Tyrkia. Den nye regjeringen studerte grunnlovene i land som Frankrike, Sverige, Italia og Sveits og implementerte det de syntes passet inn i den tyrkiske virkeligheten. Den 3.mars 1923 ble kalifatet avskaffet, og litt etter skjedde det samme med religiøse skoler og domstoler.

Mustafa Kemal i 1931.

En viktig utenrikspolitisk prøvestein var forholdet mellom Tyrkia og det britiske styret i Irak, hvor begge land kjempet om den oljerike, kurdiske byen Mosul.[16] Tyrkerne med Kemal i spissen ønsket å kontrollere Mosul for å beholde hele kjernen av den kurdiske befolkningen innfor Tyrkias grenser. Folkeforbundet ble 27. oktober 1924 fullt involvert i striden mellom Tyrkia og Storbritannia. Samme høst møtte Kemals parti motstand i pressen med kritikk av en rekke forhold, og flere generaler sa opp sine stillinger som ledd i et intenst maktspill i Ankara.[17] I september 1924 gjorde en gruppe kurdisk-ættede offiserer og soldater mytteri i øst og etablerte seg på britisk side av grensen, hvor britene nølende oppmuntret til kurdisk motstand også inne i Tyrkia - så lenge Mosul-konflikten varte.[18] Kurdiske separatister overmannet en hæravdeling i februar og gjorde åpent opprør i april 1925 - med slagord om å gjenreise islam i kamp mot den gudløse nasjonalist-tyrkiske republikken.[19] Kemal beordret motoffensiv og kampene om byen Diyarbakir raste store deler av våren. Den 7. mars utstedte Kemal et dekret som gjorde det forbudt å støtte den kurdiske saken, og innførte unntakstilstand i øst.[20] Det ble utstedt 57 dødsdommer over kurdiske ledere utover april og mai.[21] Og etter opprøret slo den tyrkiske regjeringen over på en helt ny politikk overfor kurderne - hvor splitt ohg hersk ble avløst av en politikk for assimilering, deportasjon av kurdere, og utvetydig undertrykkelse av kurdisk språk og kultur.[22] I desember 1926 bestemte utdanningsdepartementet i Tyrkia at slike begreper som kurdisk, cirkassisk, osv om etniske minoriteter skulle forbys brukt - i tråd med Kemals doktrine om at tyrkisk språk og historisk kultur utgjorde statens samlede identitet.[23]

Internt i Tyrkia hadde det Progressive republikanske parti angivelig, og ifølge enkelte kurdiske ledere, implisitt støttet kurdisk uavhengighet. Kurderne selv innrømte under rettsprosessene i 1925 at de håpte dette partiet skulle overta makten i Tyrkia, og Kemal utnyttet opprøret til å kreve av partileder Kazim Karabekir at opposisjonspartiet skulle oppløses. Mens opprøret i øst ble slått ned, ble det progressive republikanske partiets hovedkvarter endevendt av tyrkiske myndigheter, og i juni ble både dette partiet og venstreorienterte fagforeninger og partier forbudt.[24]

Samtidig la Kemal stor vekt på å hindre oppblomstring av religiøst inspirert opposisjon. Den kurdiske oppstanden, som hadde tatt i bruk sterke islamske slagord, ble et påskudd og instrument både til å forby den interne politiske opposisjonen og til å gjennomføre en «modernisering» basert på tyrkisk kultur, språk og identitet.[25] I 1925 ble det tyrkiske hodeplagget fez forbudt[26]; fra da av skulle tyrkiske menn bære vestlig pregede hatter.

Sykdom og død[rediger | rediger kilde]

Mausoleet Anıtkabir huser i dag Mustafa Kemal Atatürks levninger.

I løpet av 1937 begynte det å dukke opp tegn som tydet på at Atatürks helse ble forverret. I begynnelsen av 1938, mens han var på en tur til Yalova, ble han alvorlig syk. Han dro til Istanbul for å få behandling, der ble han diagnostisert med skrumplever. Under sitt opphold i Istanbul gjorde han et forsøk på å holde tritt med sin vanlige livsstil en stund. Han døde den 10. november 1938 i en alder av 57 år, i Dolmabahçepalasset, hvor han tilbrakte sine sistedager.[27] Klokken på soverommet der han døde er fortsatt stilt til tidspunktet for hans død, 09.05 om morgenen.

Atatürks begravelse framkalte både sorg og stolthet i Tyrkia, 17 land sendte offisielle representanter mens ni bidro med væpnede avdelinger til kortesjen. Mustafa Kemals levninger ble opprinnelig lagt til hvile i Ankaras etnografiske museum, men ble flyttet den 10. november 1953, 15 år etter hans død, i en 42 tonn tung sarkofag, til et mausoleum med utsikt over Ankara.

I sitt testamente, donerte han alle sine eiendeler til det republikanske folkepartiet, forutsatt at den årlige avkastningen på formuen hans skulle bli brukt til å ta vare på hans søster Makbule og hans adopterte barn, og til å finansiere høyere utdanning for barna til İsmet İnönü.

Kemalisme[rediger | rediger kilde]

De ideer, reformprogrammer og den praktiske politiske retningen som ble utviklet av Mustafa Kemal Atatürk, går ofte under betegnelsen kemalisme.

Arven etter Atatürk er tydelig i dagens tyrkiske militære styrker, som er preget av nasjonalistisk ledelse og har som sitt mål å beskytte Tyrkia såvel mot prestestyre som ytre fiender og kurdisk separatisme. Kemalistiske offiserer har tre ganger (i 1960, 1971 og 1980) - med begrunnelse i Atatürks lære - initiert militærkupp. Selv moderate muslimske ledere i Tyrkia må trå meget varsomt når det gjelder følsomme tema for ikke å fornærme kemalistiske militære. Kemalistenes ble derimot kraftig svekket fra 1990-tallet og framover, da religiøse kandidater og partier gradvis rykket inn i flere maktposisjoner i Tyrkia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ataturk - Beverley Blythe, New York University.
  2. ^ Dr. Pipes' views on Islamic Terrorism and Turkey - intervju med dr. Daniel Pipes i Voice of Atatyurk, mars 2003.
  3. ^ Ataturk's life All about Turkey, hentet 19.juli 2012
  4. ^ May 19th Commemoration of Atatürk, Youth and Sports DayPresidency of the republic of Turkey, 19.mai 2012
  5. ^ Kemal Atatürk (1881-1938)BBC, hentet 19.juli 2012
  6. ^ Kemal AtatürkEncyclopedia Britannica, hentet 19.juli 2012
  7. ^ Atatürk's Formative YearsAtatürk Society of America, hentet 19.juli 2012
  8. ^ Kemal Atatürk, Military career Encyclopedia Britannica, hentet 20.juli 2012
  9. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 161.
  10. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 161 og 222.
  11. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 249.
  12. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 250.
  13. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 330.
  14. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 366-367.
  15. ^ Peace at Home, Peace in the World.Allaboutistanbul.tripod.com, hentet 20.juli 2012
  16. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 367, 415.
  17. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 418-421.
  18. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 422.
  19. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 422-423.
  20. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 424.
  21. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 425.
  22. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 427-428.
  23. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 428.
  24. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 425-426.
  25. ^ Andrew Mango, Atatürk, London 1999, side 428-429.
  26. ^ Ataturk and the Modernization of TurkeyTurizm.net, hentet 20.juli 2012
  27. ^ (tyr) Atatürk'ün Hayatı (Atatürk's Life). Det tyrkiske kultur- og turismedepartementet.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Mustafa Kemal Atatürk – bilder, video eller lyd