Kontrabass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kontrabass med fransk buesåkal
Kontrabass med fransk buesåkal
Familie Strengeinstrument
Andre navn engelsk: Double bass, upright bass
Hornbostel-Sachs klassifisering 321.322-71
(Sammensatt kordofon med bruk av bue for å lage lyd)
Utvikla 1400-tallet
Spilleregister
Registeret til kontrabassen
Beslektede instrumenter
Gambe
Bassgitar
Akustisk bassgitar
Elektrisk kontrabass
Oktobass

Kontrabass er et strykeinstrument som har sine røtter i gambefamilien, med violonen som forgjenger. Instrumentet varierer noe i størrelse, men kan være over 2 meter høyt og er større enn andre strykere i vanlig bruk (oktobassen er enda mye større, men er meget sjelden). Man kan spille instrumentet stående eller sittende. Kontrabassen kommer med fire eller fem strenger, og i dag finnes det også elektriske varianter av instrumentet. Kontrabassen er mer lydsterk enn mindre strykere, men ikke tilnærmet like lydsterk som f.eks. trompet og andre messingblåsere[1].
       Kontrabass forekommer både i klassisk musikk og i populærmusikk.

Kontrabassen er meget vanlig i bluegrass. Her Ila Auto. Kontrabassen er et hode høyere enn Kristoffer Iversen.

Kontrabassen er et transponerende instrument. Instrumentet klinger en oktav lavere enn notene tilsier.

Spilleteknikk[rediger | rediger kilde]

Instrumentet kan spilles med bue (arco), eller – den vanligste spilleteknikken i bluegrass, jazz og folk[2] – strengene kan «plukkes» med fingrene (pizzicato). Til pizzicato brukes pekefingeren. Jazzbassister har videreutviklet denne teknikken, slik at flere fingrer brukes for å kunne spille hurtigere. «Slapping» er en teknikk hvor strengene blir slått ned i gripebrettet, noe som gir en perkussiv lyd. Denne teknikken blir brukt i bl.a. rock'n'roll. Noen bruker også trommestikker på strengene.

Bue[rediger | rediger kilde]

To forskjellige typer buer brukes: Fransk eller tysk. Fransk bue benytter samme type grep som ved de andre strykeinstrumentene, mens tysk bue er utviklet av buen som brukes for gambe. Tysk bue er også noe kortere. Fransk bue holdes ovenifra, tysk bue tas på sida.

Strenger[rediger | rediger kilde]

Strengene på kontrabassen er som regel stemt i kvarter 'E - 'A - D - G. Det forekommer også solostemming som er en tone lysere ('F - 'H - E - A), samt fem-strengede instrumenter (en mørkere streng 'C) eller forlenging av E-strengen slik at den kan gå helt ned til "H eller 'C. Strengene var opprinnelig laget av tarm, men idag er det mest vanlig med stål.

Klassisk repertoar[rediger | rediger kilde]

Kontrabassen ble nesten aldri brukt som konsertinstrument av de store komponister fra barokk, Wienerklassisisme og romantikk. En Konsert for kontrabass og orkester i D-Dur Hob. VIIc:1 av Joseph Haydn er gått tapt. Til gjengjeld spiller instrumentet en betydelige rolle i jazz og tidlig rock'n'roll.

Pr. 2016 har Oslo-Filharmonien syv bassister blant sine 108 musikere[3]. Den melodiske kvaliteten av kontrabassen i symfoniorkestret kan oppleves i Ludwig van Beethovens 5. symfoni i c-moll op. 67 («Trio» i 3. sats) samt i Franz Schuberts 7. symfoni i h-moll D 759 (begynnelse av 1. sats).

Også i kammermusikken kommer kontrabassen sjeldent til innsats. Det mest kjente kammermusikkverk med kontrabass er Franz Schuberts «Ørret-» eller «Forellekvintett», Kvintett for klaver, fiolin, bratsj, cello og kontrabass i A-Dur D 667. Blant andre betydelige kammermusikkomposisjoner med kontrabass er Sekstett for klaver, fiolin, to bratsjer, cello og kontrabass i D-Dur op. 110 av Felix Mendelssohn-Bartholdy, L'Histoire du Soldat (1918) av Igor Stravinskij og Kvintett for obo, klarinett, fiolin, bratsj og kontrabass op. 39 av Sergej Prokofjev, et av hans mest radikale verker. Paul Hindemith skrev dessuten en Sonate for kontrabass og klaver i H (1949).

Populærmusikk[rediger | rediger kilde]

Kontrabass brukes i en rekke former for populærmusikk som blues, bluegrass, country, folk, rockabilly og psychobilly.

Oldtime-musikk og bluegrass[rediger | rediger kilde]

I USA fantes alt i 1870-årene dansesteder i Cincinnati hvor svarte musikere trakterte fele, banjo og kontrabass[4]. Instrumentet ble vanlig utbredt rundt 1900 og forekom også i oldtime-musikk fra Appalachene – f.eks. hos Hack's String Band fra Kentucky, som fikk utgitt plater i 1930. Via oldtime fikk kontrabassen innpass i bluegrass, hvor den har fått nærmest universell utbredelse – i tradisjonell bluegrass sammen med banjo, fele, gitar og mandolin. Grunnrytmen i bluegrass dannes av kontrabassen og gitarens dype strenger på 1. og 3. taktslag, og gitarens lyse strenger og en mandolinakkord på 2. og 4. taktslag. Dette gir musikken dens karakteristiske hoppende rytme.

Norske kontrabassister[rediger | rediger kilde]

Blant de mest kjente norske kontrabassister er Arild Andersen, Bjørn Alterhaug, Michael Francis Duch, Knut Guettler, Bjørn Ianke, Bjørn Kjellemyr, Ole Amund Gjersvik og Henrik Lindemann.

Medier[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NS 8178, s. 17
  2. ^ http://www.stringemporium.com/choosing-upright-bass-strings.htm
  3. ^ https://ofo.no/no/om-oss/musikere
  4. ^ The Music of Black Americans: A History, by Eileen Southern, forlagt av W. W. Norton & Company, 1997. s. 327,328. ISBN 0-393-03843-2, ISBN 978-0-393-03843-9

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]