Cello
| Cello | |||||
|---|---|---|---|---|---|
 | |||||
| Familie | Strengeinstrument | ||||
| Andre navn | Violoncello | ||||
| Hornbostel-Sachs klassifisering | 321.322-71 | ||||
| Utvikla | Rundt 1600 fra viola da gambaen | ||||
| Spilleregister | |||||
 | |||||
| Musikere | |||||
| Jacqueline du Pré, Mstislav Rostropovich, Yo-Yo Ma, Han-na Chang | |||||
| Byggere | |||||
| Stradivarius | |||||
.JPG)
Celloen (uttale: 'tʃɛlo, flertall: celloer[1] er et strykeinstrument i fiolin-familien. Den har fire strenger, og er stemt i C G d a (en oktav dypere enn bratsjen) med et tonesprang fra C-2 (mørkest) til a2 (lysest).
Den opprinnelige betegnelsen violoncello betyr liten violone og er et italiensk diminutiv av dette ordet (violonen, som gav opphav til kontrabassen, var et svært stort instrument). En cello for voksne måler vel 1,2 m[2] og er som regel det nest største strykeinstrumentet i et orkester (kontrabassen er betydelig større). En person som spiller cello benevnes en cellist.
Celloen ble først utviklet på slutten av 1600-tallet av instrumentmakere i Bologna. I løpet av 1700-tallet ble celloen et populært instrument i Nord-Europa, men det var ikke før ca. 1750 at størrelsen på instrumentet ble standardisert. Den har etter hvert blitt et populært instrument som brukes i flere sammenhenger: som soloinstrument, som ett av flere instrumenter i strykekvartetten, trio, duo eller strykeorkester og som et hovedinstrument i symfoniorkesteret.
Viktige instrumenter i fiolin-familien er foruten cello også fiolin, bratsj og kontrabass.
