James Jamerson
| James Jamerson | |||
|---|---|---|---|
| Født | 29. jan. 1936[1] Charleston | ||
| Død | 2. aug. 1983[1] (47 år) Los Angeles | ||
| Beskjeftigelse | Bassist, musiker | ||
| Utdannet ved | Northwestern High School | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Medlem av | The Funk Brothers | ||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (2000)[2] | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Rhythm and blues | ||
| Instrument | Gitar, bassgitar, kontrabass | ||
| Aktive år | 1956– | ||
| Plateselskap | Motown Records | ||
James Lee Jamerson (født 29. januar 1936, død 2. august 1983) var en amerikansk bassist som er kjent for sitt arbeid med plateselskapet Motown Records på 1960- og 1970-tallet.
Tidlige år[rediger | rediger kilde]
James Jamerson ble født i Edisto Island i South Carolina, men flyttet til Detroit, Michigan i 1954. Han lærte seg å spille kontrabass da han studerte ved Northwestern High School, og begynte å spille på jazz- og bluesklubber i Detroit.
Motown[rediger | rediger kilde]
Jamerson fikk snart et godt rykte som bassist i Detroit, og i 1959 ble han fast ansatt av Berry Gordy som studiomusiker i hans plateselskap Motown Records. Her fant han sine musikalske samarbeidspartnere i studiobandet The Funk Brothers. Dette var en samling lokale musikere, stort sett med bakgrunn fra Detroits jazzmiljø. Sammen spilte de på en lang rekke hits fra Motown på 1960- og 70-tallet, med artister som Stevie Wonder, Marvin Gaye, The Temptations, Four Tops og en rekke andre. Alle innspillingene ble gjort i Hitsville Studios.
Jamerson og resten av Funk Brothers spilte på til sammen nesten 30 hits som gikk til nummer 1, og plasserer seg med det sammen med The Beatles som rekordinnehavere. De har ikke fått mye oppmerksomhet for dette, siden det først var i 1971 at Motown begynte å kreditere musikere som spilte på platene de gav ut. Den første plata Jamerson og de andre fikk oppmerksomhet for i sin samtid var Marvin Gayes klassiker What's Going On fra 1972.
Karriere etter Motown[rediger | rediger kilde]
Motown flyttet til Los Angeles i 1972. Jamerson flyttet dit kort tid etter, men hans ansettelse i Motown tok slutt i 1973. Han spilte på enkelte hits utover 1970-tallet, men etter hvert som teknologi og trender forandret seg gikk Jamersons karriere nedover. Han var lite villig til å tilpasse seg ny teknologi og nye typer spillestil. Som et resultat av dette fikk han mindre og mindre arbeid utover 1970-tallet
Jamerson utviklet etter hvert et stort alkoholmisbruk. Han døde 2. august 1983 i Los Angeles, som et direkte resultat av alkoholrelaterte helseskader.
Privat[rediger | rediger kilde]
Jamerson var gift med Anne. De fikk fire barn sammen, tre sønner og en datter. Sønnen James Jamerson jr. er også bassist.
Spillestil[rediger | rediger kilde]
Jamerson er kjent som en av de mest nyskapende bassistene i populærmusikkens historie. Han innførte en mye mer melodisk spillestil enn det som hadde vært vanlig fram til da. Mye av det han spilte kom ut fra improvisasjon i studio, og han benyttet seg også av synkopering på en måte som tidligere hadde vært ukjent for bassister.
Jamerson hadde et par særegenheter som bidro til å forme hans spillestil: Han brukte kun pekefingeren på høyre hånd til å plukke toner, i motsetning til å også bruke langfingeren, som er det vanlige. I tillegg skiftet han aldri strenger på bassgitaren, med mindre en streng røyk. Dette ble en ulempe for ham i hans siste år, da den skarpere basslyden som ble populær utover 1970-tallet var umulig å få til med gamle og slitte strenger.
Utstyr[rediger | rediger kilde]
De første åra hos Motown spilte Jamerson kontrabass, men fra begynnelsen av 1960-tallet gikk han over til bassgitar. Han brukte da en Fender Precision som han kalte «The Funk Machine». Denne ble stjålet kort tid før hans død i 1983, og er aldri kommet til rette.
Når han spilte konserter brukte han som oftest en forsterker av typen Ampeg B-15. I studio ble bassen som oftest koblet direkte inn i miksepulten.
Anerkjennelse etter sin død[rediger | rediger kilde]
Jamerson regnes i dag som en av de mest innflytelsesrike bassistene i historien, og har påvirket en lang rekke berømte bassister innenfor ulike stilarter. Han ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 2000, og spilte en sentral rolle i filmen Standing in the Shadows of Motown fra 2002.
En bok med samme tittel handler om Jamersons liv og karriere. Her snakker en rekke kjente bassister om sitt forhold til ham, og de spiller de fleste av hans mest kjente bassganger.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w67h5jtf, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Rock and Roll Hall of Fame-ID james-jamerson[Hentet fra Wikidata]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Talor, Harold Keith, The Motown Music Machine. Jadmeg Music Publishing, 2004
- Andr, Motown Bass Classics. Hal Leonard Corporation, 1998
- Posner, Gerald, Motown : Music, Money, Sex, and Power. Random House, 2005
- Rubin, Dave, Motown Bass (Bass Signature Licks). Hal Leonard Corporation, 2000
- Dr. Licks, Standing in the Shadows of Motown. Dr. Licks, 1989
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) James Jamerson – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) James Jamerson på Discogs
- (en) James Jamerson på MusicBrainz
- (en) James Jamerson på Songkick
- (en) James Jamerson på AllMusic
- Side i Rock and Roll Hall of Fame
- Ukomplett diskografi
- BassLands side om James Jamerson