Hopp til innhold

Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kart over Pale of Settlement. Mørkere farge viser høyere andel jøder blant innbyggerne.

Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet (russisk: Черта оседлости — Tsjerta osedlosti; engelsk: pale of settlement)[1] var en vestlig grenseregion i Det russiske keiserdømmet der permanent bosetning for jøder var tillatt. Ordningen gjaldt fra 1791 til oppløsningen av keiserriket ved revolusjonen i 1917, og deretter besto bosetningsmønsteret for en stor del til holocaust.[2][3] Bosetningsområdet ble endret flere ganger særlig i forbindelse med Polens tre delinger.[4] På det meste omfattet området knapt halvparten av verdens jøder.[5] Området omfattet 25 provinser (gubernii) fra Østersjøen (Litauen) i nord til Svartehavet (Krim) i sør. Det pålagte bosetningsområdet omfattet deler av de senere statene Latvia, Polen, Russland og Ukraina (østover mot Donbas), og store deler av Litauen, og hele Belarus og hele Moldova.[3] Holocaust skjedde stort sett i dette området.[6]

Utstrekning

[rediger | rediger kilde]
Den store synagogen i Pinsk, som var en overveiende jødisk by.

Området gikk fra demarkasjonslinjen i øst til grensen mot Sentral-Europa, dette innebar at jødene måtte bo vest for de hovedsakelig etnisk russiske områdene. Området omfattet 25 provinser (gubernii) fra Østersjøen (Litauen) i nord til Svartehavet (Krim) i sør.[5] Det pålagte bosetningsområdet omfattet deler av de senere statene Latvia, Polen, Russland og Ukraina (østover mot Donbas), og store deler av Litauen, og hele Belarus og hele Moldova.[3] Bosetningsområdet sammenfalt stort sett med jødenes historiske bosetting i Øst-Europa, mens grensetrekkingen var delvis tilfeldig særlig helt i nord (for eksempel Riga med Kurland lå utenfor) og helt i sør.[3]

Det jødiske bosettingsområdet var på det meste 1[2]-1,2[7] millioner km2. Innenfor det vidstrakte bosetningsområdet var jødene i henvist til bestemt steder som i areal utgjorde rundt 0,1% av totalen. For eksempel i 1835 ble jøder utelukket fra Kiev og Tevye ble i Sjolom-Alejkhems fortelling Spelemann på taket plutselig fordrevet fra sin shtetl.[2][1]

Demografi

[rediger | rediger kilde]
Tyskspråklig kart over andel jødiske innbyggere i provinsene innenfor bosetningsområdet rundt 1900.

Tsarens imperium hadde på det meste omtrent fem millioner jødiske innbyggere og dette utgjorde nær halvparten (46 %) av verdens jøder rundt år 1900. Restriksjonene førte til at 95 % av imperiets jøder bodde i dette området.[5] I 1959 var det mindre enn 1 % jøder i befolkningen mot 11 % før holocaust.[3] Overbefolkning og skattlegging medvirket til fattigdom og nød blant jødene.[8] Under den russiske borgerkrigen 1918-1920 etter revolusjonen ble anslagsvis 60.000 jøder drept; den røde arme slo ned på anti-jødisk vold blant egne soldater.[9]

De jødiske innbyggerne utgjorde nær 12 % av befolkningen i området. Jødene var pålagt å bo i byer og utgjorde 38 % av byenes befolkning i området og i 8 av 25 provinser var jødene den største etniske gruppen i byene. Størst andel jøder var det i de nordlige områdene (Minsk, Vitebsk, Grodno og Mogilev/Mahiljow), ved år 1900 var 74 % av innbyggerne i Pinsk jødiske og 77 % i Berdytsjiv. I mange mindre byer var opp til 90 % av innbyggerne jødiske.[5] Bosetningsområdet var utpreget multietnisk med flere religioner og språk. Jødene var minoritet i alle provinser, men var majoritet i en del byer. De fleste jøder hadde naboer med andre språk og andre religioner; naboene kunne være etnisk russiske, ukrainske (rutenske) eller polske samt ikke-slaviske tatarer og tyskspråklige.[4]

Mens befolkningen forøvrig i hovedsak drev jordbruk og ufaglært arbeid, arbeidet jødene for en stor del i handel, finans og forskjellige kontoryrker. Blant jødene var det en langt større andel forretningsfolk og selvstendige. Til sammen var 30 % av den byfolkningen i Øst-Europa jødisk før andre verdenskrig. Etter holocaust er det nesten ingen jøder igjen og ikke-jøder bosatte seg i tidligere jødisk dominerte byer og landsbyer.[3]

Marc Chagall ble født i Vitebsk i bosetningsområdet.

Den russiske folketellingen i 1897 registrerte en del sentrale opplysninger (inkludert navn, familierelasjoner, alder, sivilstatus, morsmål og religion) om alle innbyggere og er den viktigste kilden til informasjon om befolkningen i bosetningsområdet.[10] I 1897 var det over 5 millioner (5,3 millioner ifølge Mitchell[10]) jøder i det russiske keiserriket,[11] noe som utgjorde over halvparten av verdens jøder[10] og 94 % (4,5-5 millioner) av de russiske jødene bodde i bosetningsområdet. Innenfor bosetningsområdet utgjorde jødene 11 % av den samlede befolkningen og 37 % av befolkningen i byene.[3][12] Av alle innbyggere i det russiske imperiet oppga 5,06 millioner at jiddisch ble brukt hjemme. Ukrainsk, polsk, belarusisk og tysk var andre store minoritetsspråk i imperiet.[10] Mange av jødene snakket andre språk i tillegg til jiddisch. Ved en folketelling i Galicja i 1880 oppga 60 % av jødene polsk som morsmål, i 1900 var andelen over 90 %.[13]

På 1800-tallet ble jødene stadig mer urbanisert: Jødene utgjorde et i flertall i mange belarusiske (hviterussiske) byer og satte klart preg på den viktige havnebyen Odessa. Rundt år 1800 omfattet området rundt en fjerdedel av verdens jøder og andelen økte utover 1800-tallet.[1] En stor del av jødene bodde i de tusenvis av mindre byer, shtetl, som preget landskapet og som ga regionen et tydelig jødisk preg. Blant jødene var det betydelig mangfold i religiøs praksis og politiske orientering: båd ḥasidiske og ortodokse (misnagdim), kommunister, jødiske sosialister og sionister fantes side om side i mange lokalsamfunn.[14] Jødisk kultur blomstret i konsentrerte jødiske lokalsamfunn innenfor bosetningsområdet for eksempel ble klassisk verk på jiddisch og hebraisk til i dette området. Marc Chagalls bilder reflekterer livet i bosetningsområdet.[2]

På grunn av pogromer og diskrimineringen innenfor bosetningsområdet (i form av høyere skatt og mindre tilgang til utdanning) utvandret mange jøder fra Det russiske riket. Fra 1897 til 1915 utvandret anslagsvis 1,3 millioner til USA, Vest-Europa og Palestina. Personer som konverterte til kristendommen fikk bosette seg i andre deler av Russland.[3] Utvandringen skjedde i stor grad via havnebyen Odessa og gjennom Tyskland til havnebyer som Hamburg og Rotterdam.[12] Yitzhak Arad anslår at 1,85 millioner jøder forlot Russland fra 1880 til første verdenskrig. Ved utbruddet av første verdenskrig var det 5,2 millioner jøder i det russiske imperiet.[15]

Befolkning etter provins

[rediger | rediger kilde]
Jødiske innbyggere i 1897[16]
Provins Jødiske innbyggere % jøder i provinsen Merknad
Grodno 276 874 17,3
Minsk 338 657 15,8
Kovno 212 230 13,7
Volhynia 397 772 13,3
Vilna 205 261 12,9
Kherson 337 282 12,3
Podolia 366 597 12,2
Kiev 427 863 12,0
Mahiljow 201 301 11,9
Vitebsk 175 678 11,8
Bessarabia 225 637 11,7
Tsjernigov 114 630 5,0
Jekaterinoslav 100 736 4,8
Taurida 66 125 4,6
Poltava 111 417 4,0
Warszawa 349 943 18,1 Kongress-Polen
Siedlce 122 370 15,8 Kongress-Polen
Piotrków 222 229 15,8 Kongress-Polen
Łomża 90 912 15,7 Kongress-Polen
Radom 113 277 13,9 Kongress-Polen
Lublin 153 738 13,3 Kongress-Polen
Kielce 82 427 10,8 Kongress-Polen
Suvalki 58 808 10,1 Kongress-Polen
Płock 50 473 9,1 Kongress-Polen
Kalisz 72 339 8,6 Kongress-Polen

Historie

[rediger | rediger kilde]
Landsbyen Lakhva (nå del av Brest voblasts, Belarus) var en typisk shtetl i det jødiske bosettingsområdet. Noen få av landsbyens over 2000 jødiske innbyggere overlevde andre verdenskrig.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Bosettingsområdet ble etablert på slutten av 1700-tallet etter at store deler av Polen-Litauen ble innlemmet i Det russiske keiserriket. Jøder hadde bodd i dette området siden 1300-tallet.[3] Mange jøder hadde forlatt Vest-Europa og slått seg ned lenger øst i det som lenge var et friområde for jødene. I Polen-Litauen fikk jødene nokså fritt dyrke sin religion, praktisere sine skikker og bruke eget språk. Jødene var sjelden gårdbrukere og heller ikke adel, men sto i en mellomposisjon i samfunnet.[1]

Fra rundt år 1500 fikk ikke jøder adgang til Storfyrstedømmet Moskva (Russlands forløper) på grunn av antisemittiske forestillinger hos myndighetene og hos lokalbefolkningen, og intoleranse overfor andre religioner. Antisemittismen ble blant annet begrunnet med kjetteri angivelig spredt av litauiske jøder. Da russiske styrker erobret Polotsk i 1563 sørget Ivan den grusomme for å tvangsdøpe jødene i byen. Tsar Aleksej fordrev jøder fra polsk-litauiske byer holdt en periode av russiske styrker. [17][3][1] Før den omfattenden russiske ekspansjonen vestover bodde det svært å jøder i Russland og jødene hadde i flere omganger blitt fordrevet blant annet av Ivan den grusomme, Katarina I og Anna av Russland. Fra 1500-tallet av var jøder utestengt fra Moskva-staten som i liten grad tolererte andre religioner. Under Peter den store innvandret en del jøder særlig til Lillerussland. Peter den store slapp inn en del jøder som ledd i sitt prosjekt for modernisering av Russland.[3][1]

Etablering

[rediger | rediger kilde]

Etter Polens tre delinger samt Wienkongressen i 1815 ble verdens største jødiske samfunn en del av Russland. Ved Polens første deling i 1772 annekterte keisserriket deler av det som på 1900-tallet ble det moderne Belarus der det var en betydelig jødisk befolkning. Jødene der ble definert som kjøpmenn og småborgere noe som medførte at de ikke kunne bo på landet eller reise uten spesiell tillatelse. Denne bestemmelsen gjaldt alle kjøpmenn og småborgere, og var i utgangspunktet ikke antisemittisk (i Russland var alle unntatt adelen underlagt strenge reise- og bosettingsrestriksjoner). Mange jøder søkte tillatelse til å slå seg ned i det sentrale Russland hvorpå lokale kristne klaget til Katarina den store om økt konkurranse fra «de fremmede». På bakgrunn av dette utstedte Katarina den store i 1791 et dekret som fastsatte jødenes bosted til fire vestlige provinser (gubernija): Polatsk, Mahiljow, Jekaterinoslav og Taurida. Historiske bodde det jøder bare i de to nordlige av disse provinsene. De to sørlige provinsene inngikk i Novorossija og i Krim som var tynt befolket og Katarina ville bruke jødiske bosettere til å utvikle området og der fikk jøder også lov å kjøpe jord.[3][1]

Etter Polens andre deling ble det lovbestemte bosetningsområdet utvidet i nye provinser vestover: Minsk, Volynia (Volhynia), Podolia, Kiev (dagens Kyiv), Tsjernihiv, og Novgorod. Etter Polens tredje deling i 1795 ble bosetningsområdet utvidet ved et nytt dekret fra Katarina, men bare deler av nylig annekterte områder ble inkludert: Vilna (Vilnius-området) og Grodno. Dekretet av 1795 utelukket dermed jøder fra store deler av Latvia, hvor det tradisjonelt bodde mange jøder. Katarina visste lite om de erobrede områdene og sendte sine etterretningsfolk til å undersøke områdene. Før hun fikk særlig informasjon om områdene valgte hun å etterkomme ønsket fra kristne russiske kjøpmenn om å holde jøder unna det sentrale Russland. Det pålagte bosetningsområdet ble effektivt håndhevet. Det ble blant annet brukt militærmakt til å fordrive jøder fra områder utenfor bosetningsområdet, til dels på en brutal måte.[3]

Utvikling

[rediger | rediger kilde]
Klezmer-gruppe i Rohatyn (foto 1912), nå i det vestlige Ukraina.

Det jødiske statuttet av 1804 hadde til hensikt å integrere jødene i større grad. Statuttet definerte hvilken stand jødene hørte til og åpnet for at de kunne gå på russiske skoler gitt at de brukte russisk, polsk eller tysk. Jødene fikk med stauttet beholde en omfattende autonomi med egne styringsordninger (kahal- eller kehilla-systemet), samtidig ble det jødiske bosettingsområdet, etablert ved delingen av Polen, stadfestet. På 1840-tallet fikk jødene forbud mot å bosette seg nær grensen mot nabostatene i vest. Bosettingsområdet ble fullt formalisert ved lov (tidligere bare som dekret) i 1835 under Nikolaj I. Jødiske menn ble fra 1827 innkalt i russisk militærtjeneste, noe som medvirket til å bryte opp segregeringen fra samfunnet forøvrig. Kahal-institusjonen ble avviklet i 1844. Under Aleksander 2 fikk jødene på 1860-tallet betydelig større frihet.[1] I 1865 fikk jøder slå seg ned i Moskva; i 1891 ble 20 000 jøder deportert fra Moskva til bosetningsområdet. I 1882 ble flere hundretusen jøder som bodde på landet tvunget til å flytte til byer.[18]

I 1804 fikk jødene lov til å bosette seg i det sørlige Ukraina langs Svartehavet og på Krim - områder som på 1700-tallet var erobret fra det osmanske riket. Odessa fikk etter hvert et stort jødisk samfunn. Tsaren annekterte i 1812 Bessarabia og lot jøder bosette seg der.[15]

Wienerkongressen skapte Kongedømmet Polen, eller Kongress-Polen, som en ny politisk-administrativ enhet under den russiske tsaren. I 1818 ble Bessarabia lagt under Moskva. Det fastsatte bosetningsområdet ble utvidet til disse territoriene. Loven utformet under Nikolaj I bestemte at jødene måtte bo innenfor området, fikk ikke lov til å bo på landet og fikk ikke eie jord. Disse bestemmelsene besto til den russiske revolusjonen i 1917.[3] Det var restriksjoner på andel jøder som fikk ta utdanning: For eksempel ble det i 1886 satt en grense på 10 % jøder i høyere utdanning og enkelte institusjoner var helt stengt for jøder. Det var praktisk talt ingen blandingsekteskap før 1917.[19] Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis oppløst under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet.[20][21]

Fra 1791 til 1835, og fram til 1917, var det forskjellige endringer av grensene for Pale, slik at enkelte områder var ulikt åpen eller helt stengt, slik som i Kaukasus.[trenger referanse] I perioder var det forbudt for jøder å bo i jordbrukssamfunn eller i bestemte byer, som Kiev, Sevastopol og Jalta, og de ble tvunget til å flytte til små provinsbyer, noe som fostret framveksten av shtetler.[trenger referanse] Jødiske handelsmenn av første laug, mennesker av høyere eller spesiell utdannelse, kunstnere eller kunsthåndverkere, soldater, innrullert i henhold til rekrutteringsloven av 1810, og deres etterkommere hadde rettigheten til å bo utenfor Pale.[trenger referanse] I en del perioder ble det gitt særskilte dispensasjoner for å jøder å bo i de større byene, men disse var få, og flere tusen jøder ble forvist til Pale fra St. Petersburg og Moskva så sent som i 1891.[trenger referanse]

Etter 1917

[rediger | rediger kilde]
«På vei til skolen» (kheyder, en jødisk grunnskole), maleri av Stanisław Dębicki (1866-1924)
Se også: Den russiske revolusjon og Sovjetunionen

Det lovbestemte bosetningsområdet besto til den russiske revolusjonen i 1917. Den russiske provisoriske regjering avskaffet bosetningsområdet sammen med andre diskriminerende regler i riket, noe som utløste migrasjon innenfor Russland. En stor del av migrasjonen etter 1917 var til regionale sentra som Moskva, St. Petersburg, Kharkov og Odessa. I 1939 hadde Moskva og Leningrad (St. Petersburg) nær 5 % jødisk befolkning.[3][22] Frigjøringen av jødene førte til økende integrasjon eller assimilering for eksempel ved at stadig færre, særlig i storbyene, regnet jiddisch som sitt morsmål. Jødene fikk anledning til å ta høyere utdanning og i Ukraina og Hviterussland var i 1939 halvparten eller mer av leger, tannleger og farmasøyter jøder. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, ble jødene i Sovjetunionen trukket inn i samfunnslivet på linje med andre.[20][21] Lenin motarbeidet både jødisk nasjonalisme og antisemittisme i Sovjetunionen. Under Stalin ble diskusjon om jødenes situasjon ansett som anti-sovjetisk.[23]

I mellomkrigstiden var det rundt 10 % blandingsekteskap i den ukrainske delen av bosettingsområdet og 20 % i den russiske. I 1939 oppga over halvparten av jødene russisk som morsmål, mot 25 % i 1926.[19] I 1939 oppga 10 % av jødene i Sovjetunionen seg som religiøse (mot 57 % i befolkningen samlet). Jøder utenfor det opprinnelige bosetningsområdet var mer integrert i majoritetssamfunnet, hadde større andel blandingsekteskap og var bedre utdannet enn jøder i bosetningsområdet hvor jødene var overrepresentert i lavere sosiale lag.[22]

Ved oppløsningen av keiserriket ble statene Polen, Latvia og Litauen etablert. Polens østligste deler inngår fra 1945 i Belarus. I 1939 hadde Polen omkring 350 000 jødiske innbyggere for det meste i hovedbyene Warszawa, Grodno, Białystok, Krakow, Lviv, Pinsk og Lublin. I flere byer i Polen var 30 til 50 % av innbyggerne jødiske.[24]

Holocaust

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Holocaust

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i 1941 kom store deler av det tidligere bosetningsområdet raskt under tysk kontroll. I 1941 bodde fortsatt 70 % av sovjetiske jøder i det opprinnelige bosettingsområdet. Holocaust begynte og foregikk stort sett i disse erobrede områdene.[25][26][6][22]

Pale

[rediger | rediger kilde]

I internasjonal historieforskning benyttes ofte det engelske begrepet «Pale of Settlement» for det jødiske bosetningsområdet.[11][3] Pale betyr påle og i overført betydning grense. Ordet pale kommer opprinnelig fra latin palus, som betyr stake. Ordet palisade kommer fra den samme rot. En pale var da en region hvor det gjelder egne lokale lover. Uttrykket bortenfor palen («beyond the pale») kommer av dette. Selv om regionen Pale kun utgjorde tyve prosent av europeisk Russland, samsvarte området for det meste med de historiske grensene til Det polsk-litauiske samveldet, og omfattet store deler av dagens Litauen, Hviterussland, Polen, Moldova, sentrale deler av Ukraina inkludert Krim[5] samt deler av det vestlige Russland.[trenger referanse] Noen av byene innenfor regionen var allikevel ikke med i Pale.[trenger referanse]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g h Mjør, Johan Kåre (2017). Russiske imperium. Cappelen Damm akademisk. ISBN 9788202548926. 
  2. ^ a b c d Pasachoff, Naomi E., & Littman, Robert J. (2005). A concise history of the Jewish people. Rowman & Littlefield.
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Grosfeld, Irena; Rodnyansky, Alexander; Zhuravskaya, Ekaterina (1. august 2013). «Persistent Antimarket Culture: A Legacy of the Pale of Settlement after the Holocaust». American Economic Journal: Economic Policy. 3 (på engelsk). 5: 189–226. ISSN 1945-7731. doi:10.1257/pol.5.3.189. Besøkt 16. september 2023. 
  4. ^ a b Mitchell 2018, s. 51.
  5. ^ a b c d e Rowland, Richard H. (1986). «Geographical Patterns of the Jewish Population in the Pale of Settlement of Late Nineteenth Century Russia». Jewish Social Studies. 3/4. 48: 207–234. ISSN 0021-6704. Besøkt 15. mars 2020. 
  6. ^ a b Snyder, Timothy (16. juli 2009). «Holocaust: The Ignored Reality | Timothy Snyder». New York Review of Books (på engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 19. september 2023. 
  7. ^ Mitchell 2018, s. 13.
  8. ^ Jansen, Hans (1993). Antisemittismen. no#: Sambåndet. ISBN 8290777892. 
  9. ^ Ethnic conflict and international security. Oslo: Norwegian Institute of International Affairs. 1994. 
  10. ^ a b c d Mitchell 2018, s. 48.
  11. ^ a b Egge, Åsmund (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin. Universitetsforl. ISBN 8200212130. 
  12. ^ a b Markel, H. (2000). " The eyes have it": trachoma, the perception of disease, the United States Public Health Service, and the American Jewish immigration experience, 1897-1924. Bulletin of the History of Medicine, 74(3), 525-560.
  13. ^ Mitchell 2018, s. 49.
  14. ^ Deutsch, N. (2011). The Jewish dark continent: Life and death in the Russian Pale of Settlement. Harvard University Press.
  15. ^ a b Arad, Y. (2009). The Holocaust in the Soviet Union. University of Nebraska Press.
  16. ^ Mitchell 2018, s. 57.
  17. ^ Abalian, Anna (5. februar 2019). «8 The ‘Pale of Settlement’: a Particular Form of Separation of the ‘Own’ and the ‘Alien’ in the Russian Empire 186». The Representation of External Threats (på engelsk). Brill. s. 186–203. ISBN 978-90-04-39242-7. doi:10.1163/9789004392427_010. Besøkt 19. september 2023. 
  18. ^ Mitchell 2018, s. 56.
  19. ^ a b Pinkus, B. (1988). The Jews of the Soviet Union: the history of a national minority (Vol. 62). Cambridge University Press.
  20. ^ a b Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]
  21. ^ a b Dumitru, Diana; Johnson, Carter (2011). «Constructing Interethnic Conflict and Cooperation: Why Some People Harmed Jews and Others Helped Them during the Holocaust in Romania». World Politics (på engelsk). 63 (1): 1–42. ISSN 0043-8871. doi:10.1017/S0043887110000274. Besøkt 19. september 2023. 
  22. ^ a b c Zvi Gitelman (2004): Soviet Jewry on the Eve of the Holocaust: A Social and Demographic Profile by Mordechai Altshuler. The Russian Review, 63(2): 351-353.
  23. ^ Stampfer, S. (2016). Patterns of Internal Jewish Migration in the Russian Empire. In Jews and Jewish life in Russia and the Soviet Union (pp. 28-47), redigert av Yaacov Ro'i. Routledge.
  24. ^ Sterling, E. J. (Ed.). (2005). Life in the Ghettos during the Holocaust. Syracuse University Press.
  25. ^ Pereboom, Maarten (2010). «Review of The Holocaust in the Soviet Union». Shofar. 1. 29: 184–187. ISSN 0882-8539. doi:10.5703/shofar.29.1.184. Besøkt 19. september 2023. 
  26. ^ Kwiet, K. (1. januar 1998). «Rehearsing for Murder: The Beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941». Holocaust and Genocide Studies. 1. 12: 3–26. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/12.1.3. Besøkt 19. september 2023. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_jødiske_bosetningsområdet_i_Det_russiske_keiserdømmet&oldid=23847952»