Ḥasidisk jødedom
Ḥasidisk jødedom (ḥasidisme eller chasidisme, fra hebraisk חסידות – ḥasidut på sefardi, chasidus på askenasi, «elskverdighet») er en fromhetsretning innen jødedommen som oppstod på 1700-tallet i Øst-Europa i de områdene som nå er Ukraina, og som baserer seg på den jødiske mystikken, kabbalah.[1]
Grunnleggeren het rabbi Israel ben Elieser (1698–1760), også kalt Baal Shem Tov, «Mesteren av det gode navn». Denne tradisjonen vektlegger Guds allestedsnærvær, samt det hjertelige, meningsbærende forhold mellom mennesker. Chassid (ḥasid) er et hebraisk ord som opprinnelig betyr «from». Baal Shem Tov la særlig vekt på å formidle en lys, optimistisk og gledesfylt gudsforståelse til sine trosfeller, som var traumatisert av en serie pogromer.[2]
Noen av de ortodokse retningene er ekstra strenge. Jødene som tilhører disse retningene, lever for seg selv i egne boligområder, de går i spesielle klesdrakter og har sine egne skoler for barn og ungdom. Mennene har gjerne langt skjegg og sidelokker langs kinnet (peyos), og de går i svarte frakker og hatter.
Retningen legger vekt på den enkeltes religiøse erfaringer. Personlig bønn og glede over kontakten med Gud var det viktigste i jødedommen, mente de. Dette har de ḥasidiske gruppene holdt fast ved, samtidig som de er svært nøye med å følge de religiøse lovene.
En kjent folkelivsskildiring fra ḥasidisk miljø er musikalen Spelemann på taket, basert på boken Melkemannen Tevye (jiddisch: טבֿיה דער מילכיקער Tevye der milkhiker) av Sholem Aleichem. Kjente personer med ḥasidisk bakgrunn er blant annet filosofen Martin Buber, forfatterne Isaac Bashevis Singer (Nobelprisen i litteratur 1978), Israel Joshua Singer og Esther Kreitman, og fredsaktivisten Elie Wiesel (Nobels fredspris 1986).
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Per Kværne og Kari Vogt (1992). Kunnskapsforlagets religionsleksikon: religion og religiøsitet i vår tid. Oslo: Kunnskapsforlaget. s. 113. ISBN 8257304301.
- ^ «The Baal Shem Tov—A Brief Biography». www.chabad.org (engelsk). Besøkt 3. januar 2021. «But Yisrael Baal Shem was far from an ordinary healer. As much as he aimed to cure his patients' physical illnesses, he sought to heal their ailing spirits. Yisrael taught them the importance that the Torah places on optimism and joy and encouraged them in their service of G‑d. It was this unique, twofold pursuit that earned Yisrael Baal Shem the additional, affectionate title "tov" ("good"), thus giving rise to his popular name—Rabbi Yisrael Baal Shem Tov.»