Erling Folkvord

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erling Folkvord
Erling Folkvord
Født 15. juni 1949 (65 år)
Levanger, Nord-Trøndelag
Yrke Sosialarbeider
Parti Rødt
Stortingsrepresentant
1993–1997
Valgkrets Oslo

Erling Folkvord (født 15. juni 1949 i Levanger) er en norsk politiker (Rødt) og sosialarbeider. Han var stortingsrepresentant i perioden 1993–1997, og har også sittet 19 år i Oslo bystyre.

Bakgrunn, utdannelse og yrke[rediger | rediger kilde]

Han er sønn av skolesjef Sverre Folkvord og lærer Eldrid Kjesbu, og avsluttet gymnaset i 1968. Folkvord utdannet seg ved sosialskolen i Trondheim, og ble ferdig sosionom i 1974. Han jobbet som sosialfullmektig ved Oslo kommunes omsorgstiltak for rusmiddelbrukere 1974–77, som verneassistent 1977–88, og har arbeidet som miljøarbeider etter det.

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Folkvord var nestleder i Arbeidernes kommunistparti (AKP) fra 1990 til 1997. Han var nestleder for landsstyret i Rød Valgallianse fra 1989. Videre var han medlem av Oslo bystyre i perioden 198495, hvor han har vært medlem igjen siden 1999. Han var medlem av finanskomitéen i 1992. Dessuten var han leder for Sosiale etaters fagforening i Oslo 197678. I perioden 1993–1997 var Folkvord stortingsrepresentant for Rød Valgallianse fra Oslo. Han er dermed partiets første og siste stortingsrepresentant, ettersom partiet nå er erstattet av Rødt. Han stilte til gjenvalg både i 1997, 2005 og 2009 uten å bli innvalgt. Folkvord representerte Rødt (tidligere Rød Valgallianse & AKP) i Oslo bystyre i perioden 2007-2011.

Folkvord var leder for Organisasjonen mot politisk overvåking (OPO) 2003–2005. Han er blitt særlig kjent som korrupsjonsjeger og har stått bak flere avsløringer av maktmisbruk. Selv om partiet har slitt med oppslutningen er Folkvord kjent som en høyt respektert og populær politiker, også blant velgere på den politiske høyresiden.[1]

I 1994 ble han dømt for ærekrenkelse mot Olav Thon. Folkvord ble idømt en bot på 13000 kroner, samt 50000 i oppreisning.[2]

I mai 2010 skulle han delta i den mye omtalte Gaza-konvoien, men fikk ikke tillatelse av de tyrkiske myndighetene på Kypros.[3]

Familie[rediger | rediger kilde]

Datteren Jorunn Folkvord var også sentral i den revolusjonære bevegelsen på 90-tallet, først som leder av Rød Ungdom og senere som leder av Oslo AKP. Hun arbeider nå som lærer.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Byråden mot hjelpepleieren (2013)
  • Vår korrupte hovedstad (2011)
  • Operasjon Heilomvending (2007)
  • Urent farvann! – ei bok om triangelet Color Line, Sjømannsforbundet og Staten (2006)
  • Stopp tjuven! en redningsaksjon for velferdsstaten (2005)
  • Oslo 2005: Velferd for alle – eller fortsatt rått og blått (2004), med Oslo RVs bystyregruppe
  • Kurdistan – om fortid, folk og framtid (2002), med Veronica Melå
  • Kurdistan i Golfkrigens skygge (1999), med Espen Løkeland-Stai og Arnljot Ask
  • Rødt! På barrikadene for AKP og RV (1998)
  • Livet bak murene (1997) (red.)
  • Jorda rundt på 1. klasse – reise i norsk byfornying 1976–1993 (1993), med Espen Mathisen
  • Sannheta om boblebadet – korrupsjon i Norge 1991 (1991), med Espen Mathisen
  • Rapport frå rottereiret – korrupsjon i Norge 1990 (1990)
  • Det store pensjonistranet og andre fortellinger – hverdagskrim fra Oslo rådhus (1987)
  • Sosialsentralen – en historie om maktmisbruk (1984), med Harald Stabell og Frode Gjertsen
  • Arbeidarrörsla, dei frivillige avholdsorganisasjonane, staten og rusgiftspörsmålet (1974), med Svein Hanssen, Jorunn Frantzen og Rolf Tryggestad

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «RV-Folkvord på Stortinget» (Norsk). NTB. 20. januar 1992. 
  2. ^ Hallgrim Berg: Olav Thon : milliardær i anorakk. Kagge Forlag Oslo 2008
  3. ^ http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10007836

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]