Kjell Magne Bondevik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kjell Magne Bondevik
Bondevik under Nordisk råds sesjon i oktober 2004.
Foto: Magnus Fröderberg
Født3. sep. 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (76 år)
Molde[1]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, prest Rediger på Wikidata
Utdannet vedMF vitenskapelig høyskole[1]
BarnJohn Harald Bondevik
PartiKristelig Folkeparti[1]
NasjonalitetNorge
Medlem avEuroparådets parlamentarikerforsamling
Utmerkelser
8 oppføringer
Nikken-prisen (2003)
Petter Dass-prisen (1997)[1]
Tabuprisen (1999)[1]
Storkors av Republikken Italias fortjenstorden (2004)[1][5]
1. klasse av Terra Mariana-korsets orden (2002)[1][6]
Quetzalordenen[1]
Storkors av St. Olavs Orden (2004)[7][8][1]
Fortjenstordenen (2004)[9]
Norges 33. statsminister
19. oktober 2001–17. oktober 2005
RegjeringBondevik II
ForgjengerJens Stoltenberg
EtterfølgerJens Stoltenberg
17. oktober 1997–17. mars 2000
RegjeringBondevik I
ForgjengerThorbjørn Jagland
EtterfølgerJens Stoltenberg
Norges utenriksminister
16. oktober 1989–3. november 1990
RegjeringSyse
ForgjengerThorvald Stoltenberg
EtterfølgerThorvald Stoltenberg
Norges kirke- og undervisningsminister
8. juni 1983–9. mai 1986
RegjeringWilloch
ForgjengerTore Austad
EtterfølgerKirsti Kolle Grøndahl
Stortingsrepresentant
1. oktober 1973–30. september 2005
ValgkretsMøre og Romsdal
Leder i Kristelig Folkepartis Ungdom
1970-1973
ForgjengerSverre Pettersen
EtterfølgerIvar Molde
Signatur
Kjell Magne Bondeviks signatur
Kjell Magne Bondevik på Commons

Kjell Magne Bondevik (født 1947) er en norsk politiker (KrF) og nåværende leder av Oslosenteret. Bondevik var statsminister 1997–2000 og 2001–2005, og var før det utenriksminister 1989–1990, kirke- og undervisningsminister 1983–1986. Han møtte som stortingsrepresentant første gang som vararepresentant 1969–1970, og var fast innvalgt for Møre og Romsdal fra og med 1973 til og med 2005. Bondevik var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti 1986–1989, 1993–1997 og 2000–2001, samt partileder 1983–1995.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kjell Magne Bondevik ble født den 3. september 1947 i Molde som sønn av Johannes Bondevik (1905–2007), tidligere rektor ved Molde Folkehøgskole (da Rauma Folkehøgskole), og husmor Margit Hæreid (1905–1976).

Han avla examen artium ved Molde kommunale høgre ålmennskule.

Han er utdannet teolog (cand.theol.) fra Menighetsfakultetet i Oslo fra 1975. Han ble ordinert som prest i Den norske kirke i 1979.

Han er gift med ungdomskjæresten Bjørg Bondevik (født Rasmussen) fra parallellklassen. Sammen har de to sønner og én datter. Bondevik er nevø av tidligere statsråd Kjell Bondevik, fetter av biskop Odd Bondevik og svoger med prest og forfatter Eyvind Skeie.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Statsminister Kjell Magne Bondevik møter Bill Clinton i Oslo, 1. november 1999.
Statsminister Kjell Magne Bondevik og president George W. Bush under et møte i Det hvite hus i mai 2003

Inntreden i politikken[rediger | rediger kilde]

Bondevik fikk allerede ved oppveksten en sterk tilknytning til den kristne legmannsbevegelsen, i tillegg til politiske impulser fra sin onkel Kjell Bondevik, som var parlamentarisk leder av KrF på 1960-tallet. I 1965 meldte Bondevik seg inn i KrF, og ble allerede tre år senere valgt til nestleder i Kristelig Folkepartis Ungdom.[10] Bondevik har seinere selv uttalt at han regner seg som en sekstiåtter, og at han ved å ha blitt påvirket av den radikale vinden i tiden bidro til å radikalisere KrFU. «For oss kristne var kirkemøtet i Uppsala skjellsettende, der internasjonal fattidom, miljø- og ressursspørsmål sto på dagsordenen. Dette ansporet oss unge til ganske radikale standpunkt.»[11] Tankene som han delte med en del andre unge i partiet førte uansett KrF inn i en ny ideologisk plattform, hvor man ikke ville definere seg som verken borgerlig eller sosialistisk, men heller som et eget "tredje alternativ".[10][12]

En av de avgjørende grunnene for at Bondevik bestemte seg for å satse full tid på politikken, var erfaringene han fikk etter at statsminister Lars Korvald i oktober 1972 hentet ham til Statsministerens kontor som statssekretær.

Statsråd[rediger | rediger kilde]

Da Bondevik overtok formannsvervet i KrF etter Kåre Kristiansen i april 1983, myket landsmøtet opp KrFs holdning til et mulig regjeringssamarbeid med Høyre. Da høyreregjeringen til Kåre Willochs regjering i 1983 ble utvidet med KrF og Senterpartiet, ble Bondevik utnevnt som kirke- og undervisningsminister. Fra høsten 1985 til regjeringen gikk av i mai 1986, var han også statsministerens stedfortreder.

Foran stortingsvalget i 1989 var Bondevik sentral i arbeidet med å danne en ny borgerlig koalisjonsregjering. Han ble i 1989 utnevnt som utenriksminister i Jan P. Syses regjering i perioden 1989 til 1990. Bondevik knyttet i denne tiden mange internasjonale kontakter, og engasjerte seg internasjonalt for menneskerettighetene.

I løpet av 1970- og 1980-tallet hadde Bondevik vært aktiv med på å omforme KrF fra et protestparti med noen få hjertesaker til et kristendemokratisk parti med et samlet program og vilje til regjeringsmakt. På 1990-tallet arbeidet han for å gjøre partiet akseptabelt i bredere kretser enn bedehusbevegelsen. Som ledd i denne strategien trakk han seg i 1995 som partileder til fordel for en yngre kvinne, Valgerd Svarstad Haugland.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 1997 fikk KrF 13,7 prosent av stemmene. Det var en seier for Bondeviks linje i KrF og for sentrumslinjen i norsk politikk, at Bondeviks koalisjonsregjering av KrF, Senterpartiet og Venstre 17. oktober 1997 overtok makten som regjering. Bondevik ble statsminister fra 17. oktober 1997 til 17. mars 2000.

Bondeviks regjering hadde i begynnelsen gode meningsmålinger, men kom sommeren 1998 opp i vanskeligheter da presset mot kronen og indre uenighet i budsjettpolitikken, preget nyhetsbildet. 31. august 1998 meldte Statsministerens kontor at Bondevik var sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon. Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein, som var kulturminister, overtok som fungerende statsminister inntil Bondevik var tilbake igjen etter tre og en halv uke. Bondevik har senere uttalt at han både er overrasket og glad for at hans åpenhet omkring sykmeldingsperioden har fått så stor betydning i ettertid. Bondevik fikk om lag 1000 brev med respons fra folk i løpet av tre-fire ukers tid.[13]

Da regjeringen stilte kabinettsspørsmål i den såkalte gasskraftsaken, kastet Arbeiderpartiet og Høyre regjeringen for å kunne gi utslippstillatelser til gasskraft uten CO2-rensing.[14] Da USAs president Bill Clinton kom på offisielt besøk den 1. november 1999 var dette den første gangen en sittende amerikansk president besøkte Norge.[15][16] Bondevik fikk god kontakt med Det hvite hus, og hadde flere samtaler med den amerikanske toppledelsen, herunder flere reiser til USA.[17]

Kjell Magne Bondeviks andre regjering ble utnevnt av Kongen i statsråd 19. oktober 2001. Den var også en mindretallsregjering, men utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Etter valgnederlaget i 2005 ble denne regjeringen avløst den 17. oktober. Bondevik hadde før valget i 2005 takket nei til ny nominasjon til Stortinget, og var ved regjeringsskiftet ute av det politiske liv.

I sin andre regjeringsperiode ble Bondevik i 2004 tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han ble da den første sittende statsminister som mottok denne ordenen på over 80 år, etter at flere av hans forgjengere hadde takket nei.[18]

Oslosenteret for fred og menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

I januar 2006 presenterte Bondevik stiftelsen Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, eller «The Oslo Center».[19] Senteret ble offisielt åpnet 31. august samme år. Bondevik viderefører i dette arbeidet sin særlige interesse for menneskerettigheter, demokratiutvikling og interreligiøs og interkulturell dialog.

Bondevik uttalte i forbindelse med lanseringen; «Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse. Jeg har lenge tenkt at når jeg slutter i politikken, skal jeg vie all min tid til fattige og forfulgte. Vi skal gradvis bygge oss opp, slik at det blir full drift fra høsten av, da med 5–6 personer på heltid. Jeg vil benytte meg av nettverket jeg har fra tiden som statsminister. Jeg har en del åpne dører.»

Bondevik er blitt kritisert for at han mottok 1.4 millioner kroner fra Muslim World League og for at Oslosenteret for fred og menneskerettigheter mottok 5.4 millioner fra samme organisasjon. Muslim World League har bånd til regimet i Saudi-Arabia, i henhold til blant annet Amnesty International.[20] Han har også blitt kritisert for å ha skrevet rosende om Kasakhstan, og det kom etter hvert fram at han hadde fått betaling for dette.[21]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bondevik har mottatt en rekke ordener og utmerkelser. Han er innehaver av storkors av St. Olavs Orden (2004), storkors av Den guatemalske quetzalordenen (1990), storkors av den estiske Terra Mariana-korsets orden (2002), storkors av Republikken Italias fortjenstorden (2004) og storkors av Den portugisiske fortjenstorden (2004). I 2016 ble han tildelt Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016.[22]

Bondevik er utnevnt til æresdoktor ved Suffolk University, Boston, USA (2000), The Luther Institute, Washington, DC, USA (2000),Wonkwang University, Seoul, Sør-Korea (2000), Kyung Hee University, Seoul, Sør-Korea (2002) og er æresprofessor ved Gumiljov-universitetet i Astana, Kasakhstan (2004). I 2005 ble Bondevik tildelt æresmedalje fra Solidaritet i Polen. Av innenlandske utmerkelser er Bondevik mottaker av Tabuprisen fra Rådet for psykisk helse (1999) og Ibsenårets hederspris (2007). Norsk presse har hedret Bondevik med Snill gutt-statuetten (1998) og Petter Dass-prisen fra avisen Vårt Land (1997). Han ble av Bergens Tidende kåret til årets politiker i 1997. I 1998 ble Bondevik utnevnt til årets romsdaling av Romsdals Budstikke.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • 1994: Det tredje alternativ – en debattbok om kristendemokratisk ideologi
  • 2006: Et liv i spenning (selvbiografi), Aschehoug Forlag
  • 2009: Fortellingen om Aung San Suu Kyi: ambassadør-datteren som ofrer seg for fred og frihet (sakprosa), Kagge Forlag – en bok beregnet på unge lesere om den tidligere fredsprisvinneren fra 1991, Aung San Suu Kyi

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j www.stortinget.no, besøkt 29. august 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000019263, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Kjell_Magne_Bondevik[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id bondevik-kjell-magne[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.quirinale.it[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.president.ee[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ www.nrk.no[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.dagbladet.no[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.ordens.presidencia.pt[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b Rimehaug, Erling (25. februar 2020). «Kjell Magne Bondevik». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 8. juni 2022. 
  11. ^ Enquetteintervju om sekstiåtterne i Klassekampen 30.4.2008: Hans Petter Sjøli « It's dead but it won't lie down».
  12. ^ «Kjell Magne Bondevik». Regjeringen.no (norsk). 25. juni 2014. Besøkt 8. juni 2022. 
  13. ^ Overrasket over at min åpenhet fikk så stor betydning Arkivert 8. november 2007 hos Wayback Machine., psykiskhelse.no, 27. februar 2007
  14. ^ «Ordførere glade for gasskraftvedtaket». www.vg.no. 25. februar 2003. Besøkt 8. juni 2022. «MOLDE: Ordførerne i Øygarden og Tysvær er godt fornøyd med vedtaket i Stortinget som gjør det mulig å bygge de to første gasskraftverkene i Norge. Begge kommunene vil gjerne være først ut.» 
  15. ^ Clinton is first U.S. President to visit Norway norway.org (arkivert)
  16. ^ Tilbake til 90-tallet: Bill Clinton besøker Norge, NRK
  17. ^ «Statsminister Kjell Magne Bondevik besøker USA for samtaler med president Bill Clinton 15.oktober. Reiser til Finland 17.august og Island 9.-11.august» (norsk). Statsministerens kontor. 6. august 1999. Besøkt 8. juni 2022. 
  18. ^ Kristiansen, Jens Ove (18. september 2004). «Orden på Bondevik». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  19. ^ Elvik, Halvor (10. januar 2006). «Bondevik sa nei til Bob og Bono». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  20. ^ Krokfjord, Caroline Drefvelin, Torgeir P. (5. oktober 2021). «Skal ha fått nesten 13 millioner: - Ba om mer». dagbladet.no (norsk). Besøkt 8. juni 2022. 
  21. ^ «Dagsavisen mener: Pinlig, Bondevik». Dagsavisen (norsk). 13. januar 2022. Besøkt 8. juni 2022. «Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er tatt med buksene nede. I sommer hyllet han Kasakhstan, et land der ytringsfrihet og andre grunnleggende menneskerettigheter er truet, i en kronikk han fikk publisert i avisa Vårt Land. Mot betaling.» 
  22. ^ Tildeling av Kong Harald Vs jubileumsmedalje 1991–2016, Kongehuset

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote: Kjell Magne Bondevik – sitater

Forrige mottaker:
Erik Hillestad 		Vinner av Petter Dass-prisen
(1997)
 Neste mottaker:
Per Oddvar Hildre
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kjell_Magne_Bondevik&oldid=23969169»