Moskvatesene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Moskvatesene er den norske betegnelsen på de 21 betingelsene for partier som ville tas opp i Komintern som Lenin skrev i 1920.

Medlemspartiene måtte:

  • Drive aktiv propaganda for kommunistiske idéer.
  • Fjerne reformister og sentrister fra maktposisjoner innen arbeiderbevegelsen.
  • Kombinere legale og illegale kampmetoder i land med antikommunistisk lovgivning.
  • Styrke aktiviteten til partirepresentantene i parlamentene.
  • Avvise pasifisme og godta væpnet kamp som virkemiddel.
  • Støtte nasjonale frigjøringsbevegelser i koloniene.
  • Sikre at tilsluttede fagorganisasjoner var med i den «røde» kommunistiske faglige internasjonalen i Moskva, ikke den «gule» sosialdemokratiske i Amsterdam.
  • Å innføre demokratisk sentralisme i partimodellen.
  • Støtte alle eksisterende sovjet-republikker.
  • Revidere partiprogrammene sine etter politikken som var vedtatt i Internasjonalen.
  • Godta alle vedtak i Internasjonalen som bindende for eget parti.
  • Ekskludere alle medlemmer som stemte mot noen av de 21 betingelsene, eller om flertallet i partiet stemte mot, bryte ut og starte et nytt parti.
  • Ta navnet «Kommunistisk Parti».

Disse betingelsene skapte stor strid i mange partier som hadde sluttet seg til Komintern, blant annet Det norske Arbeiderparti (DnA). Da venstrefløyen i partiet fikk flertallet med seg på å godta tesene på landsmøtet i 1921 brøt høyrefløyen i partiet ut og etablerte Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti (NSA). Det var fortsatt strid i Arbeiderpartiet rundt tesene, blant annet ville en konsekvens av den demokratiske sentralismen være at det kollektive medlemskapet fagforeninger hadde i partiet måtte oppgis, og det likte de såkalte «tranmælittene» rundt Martin Tranmæl dårlig. På Arbeiderpartiets landsmøte i november 1923 vedtok Arbeiderpartiet med klart flertall at en ikke ville akseptere tesene, noe som i realiteten var en utmelding av Komintern. Mindretallet marsjerte ut av landsmøtesalen i Folkets hus i Oslo og etablerte det nye Norges Kommunistiske Parti som norsk avdeling av Komintern. Fram til sammenslåingen av Arbeiderpartiet og NSA i 1927 regnet imidlertid Arbeiderpartiet seg som kommunistisk, tildels mer radikalt enn NKP. Ungdomsorganisasjonen kalte seg for Venstrekommunistisk Ungdomsfylkning, for å understreke at en kunne være like kommunistisk som det nye kommunistiske partiet.

Etter partisamlingen i 1927 modererte imidlertid Arbeiderpartiet sin agitasjon. En ytterligere moderering kom i 1928 da partiet for første gang ble bedt om å danne regjering. Denne ble felt etter 18 dager, blant annet på grunn av partiets plasseringen i forhold til den revolusjonære sosialismen. Blant de som uttrykte skepsis til den nye arbeiderregjeringen var sentralbanksjef Nicolai Rygg. Selv om regjeringen er Norgeshistoriens kortest sittende, var den kanskje den viktigste. Den viste Arbeiderpartiet kunne danne regjering, en nærmest utenkelig tanke på denne tiden, selv innad i partiet.

Se også[rediger | rediger kilde]