Haakon Lie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For forstmannen og forfatteren med samme navn, se Haakon Lie (forfatter). For informatikeren, se Håkon Wium Lie.
Haakon Lie
Haakon Lie
Haakon Lie. Fotografi fra 2005.
Født 22. september 1905
Norge Kristiania (Oslo)
Død 25. mai 2009 (103 år)
Norge Oslo
Yrke Politiker
Parti Arbeiderpartiet
Partisekretær i Arbeiderpartiet (1945-69)
Sekretær i Europabevegelsen i Norge (1970–73)
Sekretær i AOF (1932-40)
Sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet 1945-1969

Haakon Steen Lie (født 22. september 1905 i Kristiania, død 25. mai 2009) var en norsk politiker og partisekretær for Arbeiderpartiet 194569. Han kom med i kretsen rundt Martin Tranmæl i 1921, og deltok særlig aktivt i partibyggingen før og etter andre verdenskrig. Lie var medstifter av Arbeidernes Opplysningsforbund hvor han var sekretær 193240, og sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet 194569.

Hans hovedengasjement var i forsvars- og utenrikspolitikken. Lie deltok frivillig på republikkens side i den spanske borgerkrig og mistet en bror i motstandskampen mot nazistene under andre verdenskrig, etter at han selv i 1941 rømte til England og ble tilknyttet LOs London-kontor. Lie arbeidet etter krigen utrettelig for å styrke forsvaret og partiets forankring vestover, både av overbevisning og for å kompensere for sosialdemokratiets skjebnesvangre pasifisme i møtet med Hitler i mellomkrigstiden.[1] Han ble senere sekretær i Europabevegelsen fra 1970 til 1973.

Mens han var politisk aktiv, gjorde Lie seg særlig kjent for sin uforsonlige linje mot kommunistene og venstresiden i sitt eget parti, og spilte en viktig rolle i forbindelse med overvåkningen av disse miljøene i etterkrigstiden. Han var en ivrig tilhenger av NATO og EF, og ivret for at Norge fortsatt skulle opprettholde tette sikkerhetspolitiske bånd til Storbritannia og USA. Lie ivret for solidaritet med Israel og det israelske arbeiderpartiet gjennom sin personlige venn David Ben-Gurion, landets første statsminister.

Lie tok også i 1952 initiativ til norsk utviklingshjelp som en mulighet til utløp for radikalt engasjement. Men uforsonligheten i den nasjonale forsvars- og sikkerhetspolitikken ble derimot for mye for mange partifeller, og den innenrikspolitisk orienterte partilederen Einar Gerhardsen tok for åpen scene et oppgjør med Lie på landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1967. Det bunnet i frustrasjon over partisekretærens motstand mot åpen sikkerhetspolitisk debatt i sentralstyret, og hører blant de mest dramatiske øyeblikkene i norsk etterkrigspolitikk. Etter dette oppgjøret var Lie svekket i partiet, og satt kun to år til som partisekretær.

I selvbiografien Slik jeg ser det fra 1975 forsvarte Lie sitt livs hovedengasjement – kampen mot de totalitære ideologiene og vestlig front mot kommunismen, men vakte oppsikt ved å brette ut sterke motsetninger og uenighet fra partiets indre liv helt fram til utgivelsesåret.[2] Lies hovedengasjement rettet seg fortsatt mot forsvarssaken, og han var fortsatt krass i kritikken av venstresiden i «Orientering»-kretsen – det senere SV.[3] To år etter nederlaget i EF-avstemningen i 1972 og samme år som USA forlot Sør-Vietnam, viste Lie likevel en viss refleksjon og avstand til den argeste sikkerhetspolitiske striden, og han viste i de siste tjue årene av sitt liv evne til å fornye og reorientere seg i det politiske landskapet.

Haakon Lie overlevde sine politiske motstandere i og utenfor Arbeiderpartiet, og fikk dermed prege historieskrivningen i større grad enn andre i sin generasjon. Han evnet også i stor grad å «rehabilitere» seg selv og rette opp inntrykket av en stri og konfliktskapende antikommunist. Lie døde på Oppsal sykehjem, 25. mai 2009, 103 år gammel.

Oppvekst og ungdomstid[rediger | rediger kilde]

Oslo, 1904. Illustrasjonsfoto

Haakon Lie ble født og vokste opp i arbeiderboliger på østkanten i Kristiania. Bestefaren Halvor Gunnarsrud var fattig gårdbruker på Solør, og verken han eller faren kunne skrive.[4][5] Haakons far Andreas Lie (1870–1942) var brannmann i hovedstaden, og gift med arbeiderdatteren Karen Halvorsdatter Gundersrud (1871–1952). Til tross for at Haakon Lie beskrev sin barndom som lykkelig var familien fattig, og inntil 1916 arbeidet faren inntil 112 timer i uken.[5][6] Sammen med foreldrene, to brødre og to søstre bodde Haakon i barndommen på ett rom og kjøkken.[7] I 1920 flyttet familien til HoltetBekkelagshøgda, til en bolig med tre rom og kjøkken, samt gutterom på loftet.[8]

Haakon Lie ble seksten år gammel involvert i arbeiderbevegelsen i 1921[9], i det som fra mars samme år het «Norges Kommunistiske Ungdomsforbund». Her møtte han noen av sine viktigste partikamerater i lokallagsleder og motdagist[10] Rolf Hofmo, redaktør Martin Tranmæl, 27-åringen Oscar Torp og 23-åringen Einar Gerhardsen. Da Arbeiderpartiet forlot den tredje internasjonale i 1923 og ble splittet mellom det nystartede kommunistpartiet og de gjenværende sosialdemokratene, valgte Lie den sistnevnte fløyen, og deres ungdomsorganisasjon «Venstrekommunistisk Ungdomsfylking».[5]

De bitre stridighetene mellom disse to fraksjonene påvirket i stor grad hans livslange antikommunistiske standpunkt,[5] og vendte etter hvert Lie bort fra den antimilitarismen som han selv, Gerhardsen og et overveldende flertall i den sosialdemokratiske bevegelsen stod for.

Lies virke i Arbeiderpartiet[rediger | rediger kilde]

Fra venstre til høyre: Haakon Lie, Martin Tranmæl, Einar Gerhardsen og Ola Stigum på en utflukt tidlig på 1920-tallet.

Blant partibyggere[rediger | rediger kilde]

Etter å ha gitt opp jus-studiene og sluttet etter en kort periode som industriarbeider i 1927, tok Haakon Lie Statens skogskole på Kongsberg med gode resultater. Han utdannet seg til agronom og uttalte senere at han var fornøyd med tilværelsen, men etter at han ble rammet av alvorlig tuberkulose samme år måtte han også forlate skogsyrket til fordel for en sekretærstilling innenfor partiets opplæringsarbeid. Dette året ble Arbeiderpartiet igjen samlet, og tok fatt på indre partibygging med større optimisme.[5] Han giftet seg i 1931 med Ragnhild Halvorsen.

I 1931 ble Lie utnevnt til leder av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF), som ble opprettet for å fremme skolering av arbeiderklassen.[5] Snart fikk han sin første ansatte, økonomen og den livslange vennen Aase Lionæs. To år senere tok han initiativ til et eget partiforlag (Tiden Norsk Forlag), eget reisebyrå (Norsk Folkeferie), og til ArbeiderhøyskolenMalmøya hvor blant andre ungdommen Trygve Bratteli var elev første året, og Lie underviste i norsk.[5] Samme år ble Lie også innvalgt i programrådet for det nyopprettede NRK, hvor også Johan Falkberget representerte Arbeiderpartiet.[11] Noen år senere ble kursvirksomheten utvidet da partiet kjøpte inn et kurssted på Sørmarka utenfor Oslo.

Lie har uttalt at oppbyggingen av AOF var det han var mest stolt av fra sitt politiske liv.[7] Han forfektet senere grunnsynet til agitatoren og partibyggeren Martin Tranmæl – at politikkutformingen i partiorganisasjonen har forrang foran politikkutforming i regjeringsapparat eller stortingsgruppe.[12] I mellomkrigstiden la også Gerhardsen stor vekt på partibygging og organisering av lokallag, som partisekretær fra 1923 og forfatter av skoleringsboken Tillitsmannen, en bok Lie var forlegger for i sitt første år som leder for AOF. For Lie og hans krets var arbeidet på partikontoret vel så viktig som plass i storting eller regjering, en ambisjon han selv aldri realiserte selv om han sikkert hadde muligheten dersom han hadde ønsket det.

Lie så tidlig verdien av kulturkamp og kulturarbeid i arbeiderbevegelsen, i en tid da Arbeiderpartiet reiste land- og industriarbeidere mot alt fra borgerlige verdier og religion til alkohol. Avholdslinja var en selvfølge: «For å være en god sosialist måtte du være avholdsmann. Einar og Martin smakte ikke en dråpe til de daua.».[7] Haakon Lie var også en glimrende agitator og taleskriver og partiet tok i bruk plakater, teater og radio. Under Lies ledelse og broren Per Lies kameraføring produserte AOF Norges første politiske propagandafilmer, som ble vist i kinoer og arbeiderforeninger fra 1934 – trolig så en halv million dem foran valget i 1936.[11]

Antifascist og antikommunist[rediger | rediger kilde]

Sørmarka kurssenter ble etablert i 1939 på initiativ fra Haakon Lie, men allerede året etter tvangsnazifisert og benyttet som skole for Hirden inntil Arbeiderpartiet igjen inntok sitt kurssted fredsvåren 1945.

I 1933 reiste Lie til Det tyske riket, Wien og Russland, og igjen til Russland i 1936. Hans opplevelse av autoritære stater, både fascisme og kommunisme, hjalp til å forsterke tanker om en grunnleggende demokrati-diktatur–motsetning som hovedskillelinje i politikken, overordnet den tradisjonelle høyre-venstre-skillelinjen.[11] Under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939 trosset Haakon Lie nøytralitetslinjen til Nygaardsvold-regjeringen og dannet Spaniahjelpen, som organiserte bistand til de som kjempet for republikken mot Franco. Vinteren 1936–37 besøkte Haakon Lie selv fronten i Spania,[11] og fikk se hvordan den Sovjet-støttede republikken var elendig militært utrustet i kampen mot Francos italiensk- og tyskstøttede armé.[13] Ved et tilfelle tok den tidligere pasifisten flytimer for å kunne delta aktivt i borgerkrigen, men planen ble aldri satt ut i livet.[14]

Lies instinktive motstand mot fascistene Hitler og Franco fikk tidlig en balanserende motsats i sterk motstand også mot Stalins diktatur i Sovjetunionen. Han så farene i begge samfunnssystemene, og tok allerede på 1930-tallet til orde mot sosialdemokratiets pasifisme og motstand mot opprustning. For dette engasjementet måtte han tåle merkelapper som Høyre-venn, «krigshisser» og «Gestapo-agent» fra partiets venstreside.[15] Etter den spanske borgerkrigen gikk han videre med hjelpearbeid til finnene i vinterkrigen fra 1939, hvor finnene kjempet både mot Stalins hærstyrker og den finske kommunisten Otto Kuusinens «røde» marionettregjering. Hitlers innmarsj i Praha samme år fjernet for Lie all tvil om at forsvarslinjen var den eneste rette.[16] Han tok vinteren 193940 initiativ til en innsamlingsaksjon for luftvern rundt Oslo, men den ble for sent igangsatt til å rekke innkjøp av utstyret før Tyskland angrep.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Illustrasjonsfoto. Montasje fra angrepet i 1940

Da Norge ble angrepet av Tyskland i april 1940 startet Lie umiddelbart med å organisere motstandsarbeid og tok ansvar for frie radiosendinger fra forskjellige steder i landet. I to måneder brakte hans arbeid ham i konstant bevegelse rundt om i Norge, og den 7. juni 1940 da Kong Haakon VII og regjeringen forlot landet og flyktet til London, var Lie i Vadsø for å erstatte en ødelagt sender.[11] Ved dette tidspunktet ble videre kringkasting umulig, og Lie ble tvunget til å dra sørover gjennom Finland og Sverige til Oslo.[7] Her ble han involvert i arbeiderbevegelsens undergrunnsarbeid, hovedsakelig gjennom utskrift av aviser og spredning av informasjon.[11]

Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 begynte okkupasjonsmakten å slå hardere ned på motstandsbevegelsen i Norge. Melkestreiken over melkerasjoner i september førte til arrestasjoner og henrettelsene av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm.[11] Dette ble igjen fulgt opp av flere høyprofilerte arrestasjoner, hvor blant annet Einar Gerhardsen ble arrestert. Haakon Lie følte tvunget til å forlate landet og forlot huset sitt kun timer før tyske styrker møtte opp for å arrestere han.[11]

Fra Sverige klarte han å komme seg over til Storbritannia, hvor han arbeidet som propagandasekretær for arbeiderbevegelsen i eksil i London, på Konrad Nordahls kontor. Han ble her medlem av det britiske arbeiderpartiet, og knyttet varige bånd til lederne der. I denne perioden gjennomførte han også to reiser til USA, i 1943 og fra april 1944, for å samle støtte og penger til norsk okkupasjonsmotstand og gjenoppbygging. Andre gangen reiste Lie som arbeiderattaché med diplomatisk status, og han representerte Norge ved FN-konferansen i San Francisco våren 1945.[11][17] I USA knyttet han også kontakter til etterretningsorganisasjonen OSS.[18]

Mens Haakon var i eksil ble hans bror Per arrestert i Norge i 1942.[11] Han ble fengslet og siden sendt til Dachau hvor han døde av tyfoidfeber i mars 1945.[19][11]

Gjenoppbygningen[rediger | rediger kilde]

Overrekkelse av USA-gavepakker til Det norske Arbeiderparti i mars 1947. I venstre bildekant Haakon Lie, i mørkest dress Martin Tranmæl, - og på veggen i høyre bildekant en plakat med bilde av Einar Gerhardsen.
Foto: Leif Ørnelund, Oslo Museum

Den 20. juni 1945 returnerte Lie til Norge, og under landsmøtet i Arbeiderpartiet samme år ble han valgt til partisekretær. Mens Gerhardsen ble partiformann og statsminister, og gradvis tok sin rolle som «landsfader»[20], tok Lie oppgaven med å utkjempe tøff politisk strid og meisle ut den politiske strategien internt i partiet. Han sloss for upopulære økninger av forsvarsbudsjettet under de trange kårene folk opplevde i rasjoneringstiden, og støttet forslaget om utvidelse av førstegangstjenesten fra 12 til 18 måneder. Lie ledet også arbeidet med partiets overordnede strategi for samfunnsutviklingen, som ledet fram til det reformistiske prinsipprogrammet «Grunnsyn og retningslinjer» i 1949 – ti år før de tyske sosialdemokratene forlot marxismen med sitt Godesbergprogram.

Mens LO-leder Konrad Nordahl sørget for fagbevegelsens støtte, sikret Lie partiorganisasjonens støtte til firemannsgruppen som i regjeringen meislet ut samfunnsreformer på hvert sitt felt – Einar Gerhardsen med overordnet ansvar som parti- og regjeringssjef, Erik Brofoss' økonomiske reformarbeid som finansminister, utenriksminister Halvard Langes arbeid for vestlig alliansetilknytning i NATO, og sist men ikke minst Jens Christian Hauges arbeid for å styrke det militære forsvaret. Motstanderne internt var venstrefløyen av tidligere Mot Dag-medlemmer – Trond Hegna, Brynjulf Bull, Trygve Bull, Arne Ording, Torolf Elster og Karl Evang.

Haakon Lie la sjelden skjul på hva han mente men talte ofte rett ut,[21] kanskje derfor var hans motstandere ikke utvetydig negative til valget av Lie som partisekretær: Trygve Bull hadde kjent Lie siden guttedagene og var sekretær for programarbeidet i 1949, han var mindre bekymret for å få Lie på toppen av partiorganisasjonen. Arne Ording på den annen side karakteriserte den påtroppende partisekretæren som «en komplett hysteriker».[22] I tiden etter det bitre nederlaget i EF-avstemningen pekte Lie en stund på Senterpartiet som politisk hovedmotstander, partiet for klassen som «eier matrikulert jord» og som «hadde fått et nakketak både på forbrukerne og stortinget».[23]

Som leder av partiorganisasjonen og valgkampanjene bidro Lie på sin front til å sikre Arbeiderpartiets dominerende stilling gjennom valgseire og absolutt parlamentarisk flertall i 1945, 1949, 1953 og 1957.[24] Bare Gerhardsen og Lie selv kom til å overleve politisk gjennom hele denne sammenhengende regjeringsperioden for partiet.

Gjennom «Grunnsyn og retningslinjer» støttet partiet opp om en pragmatisk gjenoppbygning av landet i spissen for landets næringsliv, hvor privat versus offentlig eierskap av industrien ble et praktisk snarere enn et ideologisk spørsmål. De store politiske samfunnsvalgene ble vellykket ved at landet opplevde en enestående vekst og forholdene for arbeiderklassen ble bedret under hans periode.[24] Lie bidro riktignok til å føre den økonomiske gjenreisingsplanen «Blåboka» i pennen i London under krigen, men hadde begrenset interesse for økonomisk teori og politikk.

Lie betonte selv de forsvars- sikkerhetspolitiske konfliktene som retningsgivende, både som bakgrunn for Gerhardsens regjeringspause 195154, og for de bitre konfliktene mellom regjeringsapparat og stortingsgruppe.[25] Spørsmål som utvilsomt har grepet mer direkte inn i folks liv – som rasjoneringen og renteøkningen i 1954 – la han lite eller ingen vekt på i sin oppsummering av partiets indre liv og utvikling.[26]

Overvåking av kommunister[rediger | rediger kilde]

Lie ble personlig rystet av Sovjetunionens og Stalins knusing av de sosialdemokratiske søsterpartiene i Polen, Tsjekkoslovakia og Ungarn, og den harde kneblingen av indre kritikk og demokratisering som fortsatte også under Nikita Khrustsjov. Han holdt samtidig blikket festet på demokratiet som skillelinje, ikke merkelappene. Karakteristikken «kommunismens Martin Luther» var hans hedersbetegnelse på den jugoslaviske kommunistlederen Tito, etter Titos åpne trass mot Stalin og jugoslavenes utmeisling av en «tredje vei». Under østblokkens økonomiske blokade av Jugoslavia fra 1950 organiserte Arbeiderpartiet hjelpesendinger til landet, og lot seg tiltrekke av nestkommanderende Milovan Djilas' store interesse og beundring for den norske arbeiderbevegelsen.[27]

Men baktankene var hele tiden med: «Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi nå også så en sjanse til å ta et nakketak på vårt eget kommunistparti. Ved valget i 1945 hadde det fått 177 500 stemmer, 12 % av velgerne. Gallup-tall i 1947 viste en stigning til 15,4 %. Det var en stemmegivning basert på myten om Sovjet som fredens og sosialismens land – en myte som måtte brytes ned.»[28]

Det var under denne perioden at Haakon Lie med støtte fra LO-lederen igangsatte en betydelig overvåkning av norske kommunister på arbeidsplassene, en praksis som langt senere ble ansett som ulovlig i Lund-rapporten.[29] Lie forsvarte seg og repliserte at «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole».[30] Det var også eksterne hendelser som ga ammunisjon til oppgjøret med Stalin-tro kommunister. Marshallplanen fra 1947, russernes aggresjon i Berlin, Praha og Jugoslavia i 1948 og medlemskapet i NATO fra 1949 førte Norge nærmere USA.[24] Likevel var Lie sterkere i sin støtte til USA og mer voldsom i sin antikommunisme enn de fleste andre i Arbeiderpartiet.

I 1958 reiste medlemmer av partiets studentlag til DDR, og startet «Påskeopprøret» mot allianse- og atomvåpenpolitikken. I 1961 ble medlemmene av partifraksjonen rundt ukeavisen «Orientering» ekskludert, og dannet Sosialistisk Folkeparti. Med det nye partiet mistet Arbeiderpartiets flertall gjennom Stortingsvalget i 1961 og SF bidro til å styrte Gerhardsen-regjeringenKings Bay-saken i 1963. I ettertid er det nærliggende å anta at Haakon Lies uforsonlige holdning overfor denne indre fraksjonen kan ha bidratt til splittelsen og den nye partidannelsen til venstre for Arbeiderpartiet.

Etter hvert kjølnet forholdet mellom Lie og Einar Gerhardsen, som blant annet holdt fast på en mer forsonlig og brobyggende strategi overfor Sovjetunionen.[24] Lie mislikte sterkt at Gerhardsen tok til orde for avspenning under NATOs ministerrådsmøte i Paris i 1957.[31] Ved landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1967 angrep Gerhardsen åpent Haakon Lie, som på sin side angivelig svarte truende at han skulle knekke Gerhardsen «som en lus»[32][33] Bakgrunnen for utfallet var at Gerhardsen helt siden uenighetene om talen i Paris i 1957 mente Lie forgiftet atmosfæren i sentralstyret ved å slå ned på enhver indre debatt om de sikkerhetspolitiske hovedlinjene, atomvåpenpolitikken og NATO-spørsmålet. Trygve Bull bekrefter at de to da ikke hadde vært på talefot på årevis på grunn av Gerhardsens brobyggingsiver overfor Sovjet, men kanskje også fordi han og Werna beskyttet slike venstreorienterte tillitsvalgte som Bull.[34]

Trygve Bull så i konflikten et oppgjør som Gerhardsen ventet ti år med å ta, kanskje av frykt for å lide nederlag i en åpen strid med partisekretæren.[35] På Lies 80-års dag i 1985 brakte Jens Christian Hauge Gerhardsen og Lie sammen til forsoning etter utbruddene i 1967.[36] Haakon Lie gikk av som partisekretær i 1969, og Gerhardsen trakk seg tilbake fra den aktive politikken samme år.[17][37] Etter at han gikk av som partisekretær var Lie til en viss grad politisk isolert innen eget parti, spesielt da Reiulf Steen og andre mer venstreorienterte tillitsvalgte dominerte partiet på 1970-tallet. På 1980-tallet kom det et gradvis skifte, og sentrale politikere i Arbeiderpartiet har siden ved flere anledninger holdt Lie frem som et forbilde og hyllet hans livslange innsats for norsk sosialdemokrati. På Lies 90-årsdag i 1995 sa Ap-leder Thorbjørn Jagland: «Du har fått rett i alt. Du sto på riktig side. Du tok faktisk litt for lite i».

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Haakon Lies personlige venn, den sosialdemokratiske Mapai-politikeren Golda Meir, i arbeid i en kibbutz i Merhavia. Haakon Lie anså Israel under Mapai som en sosialdemokratisk idealstat, men ble mot slutten av sitt liv mer negativ til Israels behandling av palestinerne i takt med at konflikten eskalerte under Likud-politikerne Benjamin Netanyahu og Ariel Sharon.

Haakon Lie forble aktiv som en offentlig kommentator og innen politikken etter at han forlot partipolitikken, også etter at han fylte hundre år.[38][14][39] Etter at han gikk av som partisekretær i 1969 skaffet han seg et stykke skog hvor han kunne gjenoppta sin lidenskap for skogbruk.[7] Allerede året etter ble han generalsekretær i Europabevegelsen, en stilling han hadde 1970–73. Fra denne stillingen ledet han den tapende kampanjen for norsk medlemskap i Det europeiske fellesskap tidlig på 1970-tallet[17]. Nederlaget ga tid og grunn til refleksjon, og han skrev nå memoarboken Slik jeg ser det, som øyeblikkelig ble en bestselger. Han skrev fire memoarbøker til, samt et to-binds biografi om sin mentor Martin Tranmæl kalt Et bål av vilje og Veiviseren fra henholdsvis 1988 og 1991,[17] og en biografi om norsk-amerikaneren og fagforeningsmannen Andrew Furuseth.

I årene 2000–01 ledet Haakon Lie også an i den interne partikampen for å unngå privatisering av det nasjonale oljeselskapet Statoil.[40] Hans foretrukne kilde for å holde seg oppdatert om internasjonale begivenheter var ukentlige lesninger av The Economist.[7] Haakon Lie, som var giftet seg med en amerikansk-jødisk kvinne, støttet og forsvarte staten Israel varmt gjennom erfaringene med støtte fra jødiske arbeiderpartiledere i USA og det lange vennskapet med sosialdemokratene David Ben-Gurion og Golda Meir.[41] For Lie var det Mapai-ledede Israel en slags modell på et sosialdemokratisk samfunn.[42] Han bidro direkte til realiseringen av det israelske atomvåpenprogrammet ved å selge 20 tonn tungtvann til Israel sent på 1950-tallet.[43] Men etter at Likud ble mer toneangivende i Israel, og spesielt i de siste ti leveårene, var han mer kritisk til måten Israel behandlet palestinerne, og fortalte i 2005 at han hadde forsøkt å få vennen Shimon Peres til å stoppe nybyggingene på Vestbredden.[6][36][44]

I samtaleboken Slik jeg ser det nå, som ble lansert på Haakon Lies 103-årsdag i 2008 og ført i pennen av historikeren Hans Olav Lahlum og journalisten Hilde Harbo, framsto Lie mer forsonende overfor gamle motstandere. Tross et årelangt engasjement, opphold og ekteskap i USA, argumenterte han for økt sikkerhetssamarbeid mellom landene i Norden og for at Norge burde kjøpe det svenske jagerflyet JAS Gripen i stedet for amerikanske Joint Strike Fighter. Han hadde da allerede i flere år støttet regjeringssamarbeid med SV og dannelsen av den rødgrønne regjeringen.

I flere år tilbrakte Lie og hans amerikanske kone vintrene i Florida, før han til slutt flyttet tilbake til Norge for godt.[6] Lie var gift to ganger, den første gangen i 1929 med Ragnhild Halvorsen (1905–91) som han ble kjent med i Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse, og deretter fra 1952 med den amerikansk-jødiske sosialøkonomen Minnie Dockterman (1912–1999).[45] Det var under krigen at han gjennom det amerikanske bilarbeiderforbundet fikk låne en hytte i Florida, som senere ble hans faste vinterbolig.[7] Han fikk tilsammen tre døtre, hvor to var fra hans første ekteskap.[36] Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse (VINA) har plantet en skog til hans minne i Israel.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Haakon lie 2.jpg

Forfatteren Hans Olav Lahlum holder frem tre livskamper som dominerende innhold i Haakon Lies liv: klassekampen, kampen mot fascismen, og til sist den kalde krigen.[46] Under den sterke klassekampen i mellomkrigstiden bidro Haakon Lie til oppbyggingen av Arbeiderpartiet som et enestående kampanjeapparat, som vant stortingsvalgene uavbrutt i tretti år. Han bygde opp partilag, skolering og kulturtilbud for arbeiderklassen, gjennom AOF. Kampen mot fascismen utspant seg for Lies del over ti år under den spanske borgerkrig fra 1936 og med motstanden mot okkupasjonen her hjemme 194045. Lie organiserte hjelpearbeid for republikanerne i Spania og mobiliserte hjelp til norsk gjenoppbygging gjennom reiser til USA. Det er agitatoren Lie som bygde partiet for norsk klassekamp, og som knyttet bånd til amerikansk, israelsk og britisk arbeiderbevegelse under arbeidet for gjenoppbygging for etterkrigstiden. I USA vant han også viktig innsikt for sin rolle som partisekretær i etterkrigstiden - han ble kjent med moderne metoder for valgkampanje og meningsmålinger, og han knyttet kontakter til etterretningsorganisasjonen OSS.

Lahlum slår fast at Lie var klar for å dreie hovedfokus tilbake til den nasjonale arena og den norske klassekampen etter 1945. Men Lie var svært tidlig internasjonalt orientert, og erfaringene fra reiser til Tyskland og Sovjetunionen1930-tallet og USA1940-tallet ga et brennende engasjement for den eksistenskampen han så måtte komme mellom et seiersbevisst, kommunistisk Sovjetunionen og den demokratiske verden anført av USA.[46] Lie støttet gjennom tiårsperioden 1939-49 aktivt opp om politiske trosfeller i blant annet Spania, Finland, Storbritannia, Israel, Polen, Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Flere steder i taler og forfatterskap framstår Lie som en forsvarer for vestmaktene og demokratiet, av internasjonalt format. Under den kalde krigens sluttfase vakte derimot dette forsvaret motreaksjoner som gikk Haakon Lie hus forbi. Hans etterhvert mer isolerte forsvar for USA i Vietnamkrigen og Israel etter seksdagerskrigen i 1967 gjorde Lie til en hovedmotstander for den radikale partifraksjonen i Arbeiderpartiet på 1960-tallet og for SF, student- og protestbevegelsene på 1970-tallet. At Lie begikk demokratiske overtramp i sitt bidrag til overvåking av kommunister i Norge i etterkrigstiden, virker godt dokumentert. Samtidig er svært få kjent med hans sentrale rolle for å bygge opp norsk bistand overfor den tredje verden, gjennom Arbeiderbevegelsens solidaritetsutvalg og de tidlige prosjektene i indiske Kerala og det østlige Afrika.

Haakon Lie ble politiske mer radikal og nytenkende på 1990-tallet – da Berlinmuren falt, Israel gikk inn i en mer åpenlyst hardhendt okkupasjon av Vestbredden og Gaza, og siden med slaget om delprivatisering av Statoil og den sterkt konservative høyresidens maktovertakelse ved presidentvalg i USA. Samtidig som ikonene Israel og USA beveget seg raskt bort fra de likhetsstatene hans sosialdemokratiske og demokratiske venner hadde stått for i etterkrigstiden, ble det også mer uavvendelig klart at Arbeiderpartiets håp om rent flertall i Norge var historie. Den største nyorienteringen han gjorde politisk var kanskje støtten til å slippe SV inn i regjeringen – partiet hvis opphav han hadde bidratt til å overvåke førti år tidligere. Dette bidro trolig til den allmenne «rehabiliteringen» Lie opplevde i alle politiske leire i sine siste år, samt at han mer enn 20 år etter Einar Gerhardsens død fikk påvirke vår tids historieskrivning om partiet og etterkrigstiden på en måte som for lengst døde motstandere ikke fikk. Haakon Lies ettermæle må bli et sterkt og energisk engasjement i kampen mot klasseskille, fattigdom og totalitær fascisme og kommunisme.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • De faglige kampmidler. (1934) «Småskrifter i fagforeningskunnskap»
  • Et brev til en fagforeningsmann : Med noen anvisninger og litt veiledning til studium av fagforeningskunnskap (1935) «Småskrifter i fagforeningskunnskap»
  • Om lesning. Av Henrik Hjartøy og Haakon Lie. (1935)
  • Nazi i Norge (London, 1942)
  • Det frie Norge synger. Redigert av Haakon Lie. (Stockholm, 1943)
  • Britisk fagbevegelse under annen verdenskrig (1944)
  • Produksjonsutvalgene i De Forente Stater under krigen (1945)
  • Vi synger; sangbok for heim og lag. Redigert av Haakon Lie. (1946, 2. utg. 1951)
  • Den amerikanske fagbevegelsen ved en korsvei (1947)
  • Arbeiderbevegelsen i De Forente Stater (1947)
  • Marshall-planen; et program for gjenreising og fred. (1948)
  • Søkelys på Sovjet (1953)
  • Kaderpartiet, kommunistisk strategi og taktikk (1954)
  • De kommunistiske dekkorganisasjonene: Dagbladet og Kaderpartiet (1954)
  • Hva er i vente? den 20 kongress i Sovjetunionens kommunistiske parti ... (1956)
  • Hvem kan vi stole på? en dokumentasjon om Norges kommunistiske parti under den tysk-russiske alliansen 1939-1941 (1974)
  • Transatlantisk krise (1974)
  • ....slik jeg ser det 1945 – 1975 (1975)
  • Loftsrydding 1920 – 1940 (1980)
  • Krigstid 1940 – 1945 (1982)
  • ...slik jeg ser det 2 1975-1983 (1983)
  • Skjebneår 1945 – 1950 (1985)
  • Martin Tranmæl – et bål av vilje (1988)
  • «Den kronglete veien vestover : brobygging umulig uten noe brofeste på østsiden» I: Norges forsvar, nr 4, 1989
  • Veteraner; samtaler med Trygve Bull, Torolf Elster, Einar Gerhardsen, Trond Hegna, Haakon Lie, Torolv Solheim. Redigert av Arngeir Berg. (1990)
  • Martin Tranmæl – veiviseren (1991)
  • En Sjømanns Saga; Andrew Furuseth – havets Abraham Lincoln (1993).
  • Slik jeg ser det nå (2008)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Haakon Lie (1975). Slik jeg ser det. Tiden Norsk Forlag. s. 38. ISBN 82-10-01163-4. 
  2. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 413-414.
  3. ^ Haakon Lie, Hvem kan vi stole på, 1974, side 7-8.
  4. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 417-418.
  5. ^ a b c d e f g Stein Bjørlo (2005). «Et bål av vilje: Haakon Lie - et portrett (side 1)». Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Besøkt 15. desember 2007. 
  6. ^ a b c Halvor Hegtun (3. september 2005). «Hele folket foran TV'n». Aftenposten. Besøkt 15. desember 2007. 
  7. ^ a b c d e f g Tore Gjerstad (10. september 2005). «Norges mektigste politiker? Bare sprøyt!». Dagbladet. Besøkt 18. desember 2007. 
  8. ^ Kari-Anne Amundsen: Intervju med Borghild Eliassen, i Søndre Aker Historielag årbok 1983
  9. ^ Reidar Spigseth (27. juni 2007). «Haakon Lie (101) forteller alt». Dagsavisen. Besøkt 15. desember 2007. 
  10. ^ Trygve Bull, For å si det som det var, Cappelen 1980. side 87.
  11. ^ a b c d e f g h i j k Stein Bjørlo (2005). «Et bål av vilje: Haakon Lie - et portrett (side 2)». Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Besøkt 17. desember 2007. 
  12. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 51.
  13. ^ Stein Bjørlo - «Haakon Lie», SNL.
  14. ^ a b Sigrun Slapgard (13. desember 2007). «- Livsfarlig omlegging av forsvaret». NRK. Besøkt 16. desember 2007. 
  15. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 38, 47-48.
  16. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 48.
  17. ^ a b c d «Lie, Haakon». Det norske Arbeiderparti. 22. mai 2007. Besøkt 15. desember 2007. 
  18. ^ Hans Olav Lahlum – «Haakon Lie», Store norske leksikon.
  19. ^ Ording, Arne; Johnson, Gudrun og Garder, Johan (1950). Våre falne 1939-1945, 3. Oslo: Grøndahl. s. side 153. 
  20. ^ Bjørn Talen (9. mai 1987). «Gratulerer, kjære landsmann!». Aftenposten. Besøkt 18. desember 2007. 
  21. ^ Trygve Bull, For å si det som det var, Cappelen 1980, side 194-195.
  22. ^ Trygve Bull, For å si det som det var, Cappelen 1980, side 168-169.
  23. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 419 og 23.
  24. ^ a b c d Stein Bjørlo (2005). «Et bål av vilje: Haakon Lie - et portrett (side 3)». Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Besøkt 15. desember 2007. 
  25. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 50-59.
  26. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975.
  27. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 124-125.
  28. ^ Haakon Lie, Slik jeg ser det, 1975, side 123.
  29. ^ «Lund-rapporten». regjeringen.no. 28. mars 1996. Besøkt 15. desember 2007. 
  30. ^ Arne Strand (4. november 2007). «Bøker som rystet det politiske Norge». Dagsavisen. Besøkt 15. desember 2007. 
  31. ^ Arne Strand, Dagsavisen, 30. mai 2009.
  32. ^ Trygve Monsen (22. oktober 2002). «Gerhardsen angret utfallet mot Haakon Lie». Aftenposten. Besøkt 18. desember 2007. 
  33. ^ Arne Strand, Dagsavisen, 30. mai 2009. Strand viser til at presseattacheen ved Sveriges ambassade overhørte samtalen, men det er i ettertid i praksis umulig å fastslå hvordan ordene falt. Einar Gerhardsen fastholdt at Haakon Lie sa han skulle knekke Gerhardsen som en lus, mens Haakon Lie fastholdt at han hadde sagt at Gerhardsen ville knekke ham som en lus.
  34. ^ Trygve Bull, For å si det som det var, Cappelen 1980, side 167, 318-324.
  35. ^ Trygve Bull, For å si det som det var, Cappelen 1980, side 330-331.
  36. ^ a b c Stein Bjørlo (2005). «Et bål av vilje: Haakon Lie - et portrett (side 4)». Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Besøkt 15. desember 2007. 
  37. ^ «Gerhardsen, Einar». Det norske Arbeiderparti. 23. november 2005. Besøkt 18. desember 2007. 
  38. ^ Camilla Ryste (9, mars 2007). «Haakon Lie: - Den beste løsningen». Verdens Gang. Besøkt 15. desember 2007. 
  39. ^ Hilde Harbo (15. mars 2008). «Haakon Lie (102) har fremdeles makt i Ap». Aftenposten. Besøkt 16. mars 2008. 
  40. ^ «Statoil-striden: Berntsen kan vurdere kompromiss». Verdens Gang. 25. juni 2000. Besøkt 15. desember 2007. 
  41. ^ Erling Bø (14. mai 1998). «Drømmen om Israel». Verdens Gang. Besøkt 18. desember 2007. 
  42. ^ Arne Strand, Dagsavisen 30. mai 2009.
  43. ^ The Guardian - «Obituary - Haakon Lie», nekrolog i Guardian 29. mai 2009.
  44. ^ Refererer til samtale med Stein Bjørlo 19. april 2005.
  45. ^ Stein Bjørlo. «Haakon Lie – utdypning (NBL-artikkel)». Store Norske Leksikon. Besøkt 26. mai 2009. 
  46. ^ a b Hans Olav Lahlum (29. mai 2009). «Et nasjonalt ikon». Morgenbladet. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Haakon Lie – bilder, video eller lyd