Francis Sejersted

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Francis Sejersted
Francis Sejersted
Sejersted ved utdelingen av Fritt Ord-prisen 2009
Født 8. februar 1936 (78 år)
Aker kommune
Fagområde Økonomisk og sosial historie
Utdannelse cand.philol. med historie hovedfag, UiO 1965
Arbeidssted Universitetet i Oslo
Stilling(er) Dosent 1971–1973
Professor 1973–1998

Francis Sejersted (født 8. februar 1936) er en norsk historiker, kjent som formann i Den norske Nobelkomite fra 1991 til 1999 og styreformann i Institusjonen Fritt Ord fra 2000 til 2011.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sejersted er sønn av høyesterettsadvokat Fredrik Christian Steffens Sejersted, barnebarn av Francis Harbitz og fetter av Hans Fredrik Dahl og Knut S. Selmer. Selv om familien hadde lange juristtradisjoner, valgte han å studere filologi. Han var formann i Den Konservative Studenterforening 1957 og Det norske Studentersamfund 1962. Sejersted tok hovedfag i historie i 1965.

Sejersted gjennomførte Forsvarets russiskkurs. Russiskkunnskapene gjorde det blant annet mulig for ham å studere ved Statsuniversitetet i Moskva, og etter dette studieoppholdet utgav han Moscow diary i 1961.

Sejersted som historiker[rediger | rediger kilde]

Francis Sejersted var dosent i historie ved Universitetet i Oslo 1971–1973 og deretter professor i sosial og økonomisk historie samme sted fra 1973 til 1998. Fra 1988 til 1998 var han direktør for Senter for teknologi og kultur ved Universitetet i Oslo. Han har siden 1999 vært tilknyttet Institutt for samfunnsforskning.

Fra 1971 til 1975 redigerte han Historisk Tidsskrift.

Sejersted regnes som en av grunnleggerne av økonomisk historie som selvstendig historisk deldisiplin. Han var også en av de første i Norge som fikk et professorat i økonomisk historie. Han skrev Fra Linderud til Eidsvold Værk (to bd. 1972, 1978) om overgangen til industrisamfunn i Norge på 1800-tallet sett i lys av Mathiesen Eidsvold Værks utvikling, som var et av landets ledende treforedlingsbedrifter. I 1973 skrev Sejersted om den tidligere sjefen i Norges Bank, Nicolai Rygg, i boken Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene. Dette regnes som et sentralt verk om paripolitikken på 1920-tallet der norsk økonomi gjennomgikk en særnorsk lavkonjunktur på grunn av et misforstått ønske om å gjenvinne pengeverdien før Første verdenskrig.

På 1970-tallet formulerte historikerne Sejersted, Even Lange og Tore Jørgen Hanisch det som skulle bli den ledende forståelsen av Norges vei ut av krisen i 1930-årene: At krisen ble overvunnet gjennom teknologisk endring og vekst i hjemmenæringene, og ikke gjennom keynesiansk etterspørselsvekst eller eksport. Denne forståelsen kan kort oppsummeres ved begrepet "vekst gjennom krise". Først i andre halvdel av 1990-tallet ble dette synet utfordret av en ny generasjon av historikere, anført av Einar Lie, Erlend Bjørtvedt og Christian Venneslan.

På 1980-tallet var Sejersted initiativtaker til at det ble igangsatt et tverrfaglig forskningsprosjekt om teknologihistorie, og han var blant annet prosjektleder for historieverket Norsk Hydros Historie i forbindelse med Norsk Hydros 100-års jubileum. Sejersted argumenterer mot den teknologideterministiske posisjon i historiefaget.

Sejersteds syntese for tolkningen av den historiske utviklingen de siste 200 i Norge er kjent som "demokratisk kapitalisme". Han løfter fram betydningen av småborgerskap og lokale demokratiske krefter fra 1800-tallet og fremover. Dette står i kontrast til den dominerende tolkningen, der bøndenes og arbeiderbevegelsens vekst er i fokus. Sejersted har tatt til orde for å se 1800-tallets politiske utvikling som et utslag av rettsstatsideologien. Dette i kontrast til Jens Arup Seips teori om embetsmannsstaten. Fravær av et sterkt industriborgerskap (som Wallenbergene i Sverige) gjorde at staten fikk en fremskutt plass i det norske system. Staten spilte i følge Sejersted rollen som "kompensatorisk" borgerskap.[1]

Verv[rediger | rediger kilde]

Francis Sejersted (2009)

Sejersted var medlem av Den Norske Nobelkomite 1982–99, fra 1991 som formann. 1990 til 1999 var han også styremedlem i Nobelstiftelsen, Stockholm.

Sejersted er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi (fra 1976), Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur (fra 1985), Academia Europae (fra 1989), Det Kongelige Danske Videnskabers Selskab (fra 1993), Norges Tekniske Videnskapsakademi (fra 1995), Kungliga Vetenskapsakademin (fra 1997) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (fra 2001). Fra 1996 til 1999 var han formann i den regjeringsoppnevnte Ytringsfrihetskommisjonen og fra 2000 til 2011 styreformann i Institusjonen Fritt Ord.

Sejersted er medlem av Høyre og var i 1962 formann i Det Norske Studentersamfund. Han regnes som en fremtredende representant for den verdikonservative fløyen i Høyre. Han var redaktør av den konservative studentforenings tidsskrift Minerva i 1958.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Sejersted er kommandør av St. Olavs Orden og er innehaver av Dannebrogordenen og Nordstjerneordenen.[2]

Bibliografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Fra Linderud til Eidsvold Værk (to bd. 1972, 1978)
  • Teori, ideal og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 20-årene. (1973)
  • Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundrede. (2005)


Artikler i Historisk tidsskrift[rediger | rediger kilde]

  • Demokrati og rettsstat – et perspektiv på 1800-tallets politiske brytninger Historisk tidsskrift 1979 58: 1-42
  • Fremveksten av et nytt teknologisk system. Oppsisjonsinnlegg ved Håkon With Andersens doktordisputas Historisk tidsskrift 1987 66: 548-561
  • Norsk historisk forskning ved inngangen til 1990-årene -Et oppgjør med den metodologiske individualisme Historisk tidsskrift 1989 68: 395-411
  • 1905 i norsk historie. Minner og myter Historisk tidsskrift 2005 84: 229

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Demokratisk kapitalisme 1993
  2. ^ «Jubilanter», Aftenposten, 8. februar 2006, del 2, s. 12.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Francis Sejersted – bilder, video eller lyd