Orientering (avis)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Orientering var en norsk venstreside-avis som ble startet i 1952 og tatt opp i den nye avisa Ny Tid i 1975. Den kom med første prøvenummer i desember 1952, og kom fra februar 1953 hver 14. dag. Fra 1960 ble avisa utgitt ukentlig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Årsakene til at avisa ble etablert var flere. Den viktigste var kanskje at kritikere av NATO og vestlig kapitalisme mente det var blitt vanskelig å komme til i den etablerte pressen med sine synspunkter. I starten foregikk det en dragkamp innen kretsen rundt «Orientering» med kommunister på den ene siden og på den andre siden en fraksjon fra Det norske Arbeiderparti (DnA) som ikke ville melde seg inn i Norges Kommunistiske Parti, som da var alternativet til venstre for Arbeiderpartiet. I 1953 vant DnAs venstrefraksjon ledet av Karl Evang. Redaktør og talsmann for denne gruppa ble Sigurd Evensmo, med Finn Gustavsen som redaksjonssekretær. De fikk støtte fra flere gamle Arbeiderparti-folk, blant andre partiets første statsminister, Christopher Hornsrud.

Orienteringskretsens politiske linje var å fremme et sosialistisk alternativ til blokkdelingen («det tredje standpunktet»), hvor i de så for seg en blokkuavhengig posisjon med rom for kritikk av både Moskva og Washington. Hovedstrømmen i norsk sosialisme i 1950-årene var polarisert mellom Moskva (NKP) og Washington (DnA). «Orientering» ønsket å kritisere begge sider. Følgelig ble avisa ble nærmest fortiet av arbeiderpressen, noe som kan ha bidratt til økt interesse.

Fra starten av var avisa preget av utenrikspolitiske temaer som stod sentralt under den kalde krigen. Orientering var markert motstander av norsk NATO-medlemskap. Innenrikspolitiske spørsmål kom til i økt grad etter at Finn Gustavsen ble redaktør i 1957. Den norske sikkerhetspolitiske debatt spisset seg til med spørsmålet om utplassering av atomvåpen i Norge da Arbeiderpartiets landsmøte i 1961 gjorde et vedtak som åpnet for muligheten ved eventuell krigs- eller krisesituasjon. Arbeiderpartiet oppretholdt likevel sitt vedtak fra 1957 som forbød atomvåpen på Norsk jord i fredstid, med støtte fra et stort flertall i Stortinget i april 1961.[1]

På denne bakgrunn vurderte sentrale personer i kretsen rundt Orientering å starte et nytt sosialistisk parti, noe som ble en realitet ved etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i april 1961. Finn Gustavsen ble den ene av partiets to første stortingsrepresentanter, med Knut Løfsnes som partiformann. Orientering gikk raskt over til å bli talerør for SF, samtidig som avisen doblet utgivelsesfrekvensen til å komme ukentlig. Avisen ble formelt overtatt av SF i 1973.

I 1974-1975 ble det avholdt samlingsforhandlinger mellom partiene til venstre for Arbeiderpartiet etter valgsuksessen til Sosialistisk Valgforbund i 1973. Sosialistisk Venstreparti ble opprettet i 1975, og skulle erstatte Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (som senere trakk seg) og Demokratiske Sosialister AIK, med støtte fra en rekke uavhengige sosialister. Orientering ble i forbindelse med denne prosessen vedtatt nedlagt og tatt opp i SVs nye partiorgan, Ny Tid. Sentrale aktører i miljøet omkring Orientering fortsatte i og rundt den nye avisen.

Redaktører[rediger | rediger kilde]

Opplag[rediger | rediger kilde]

Det knytter seg en del usikkerhet til Orienterings faktiske opplagstall, men det var i de fleste årene i størrelsesorden 6 – 7 000 eksemplarer. En dramatisk opplagstopp hadde avisen helt først på 1960-tallet, i forbindelse med bruddet SF-DNA og SFs etablering som stortingsparti. Også 1970-tallet innebar stor opplagsvekst, i forbindelse med EF-strid og venstresidesamling og aktivitet rundt Sosialistisk Valgforbund.[2]

  • 1953: ca. 7 000 – I første ordinære driftsår nådde avisen 600 abonnenter i februar, 2300 i april og ved årsslutt 3800. I tillegg hadde man nådd et løssalg på om lag 3000.
  • 1954: ca. 5 000
  • 1955: ca. 6 000
  • 1961: ca. 15 000
  • 1962: ca. 13 000
  • 1965: ca. 6 500 – Midt på 1960-tallet stabiliserte opplaget seg på 6 – 7 000.
  • 1970: ca. 4 500
  • 1974: ca. 19 000 – Sisteutgaven ble trykt i 16 000.

I forbindelse med 1. mai ble avisen vanligvis spredt i vesentlig høyere opplag: I 1957 trykket man 15 000 1. mai-aviser, i 1960 25 000, i 1962 35 000.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skogrand, Kjetil og Rolf Tamnes. Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945-1970. Tiden (2001), side 140-150. ISBN 139-78-821-0046-230
  2. ^ Angitte opplag er trolig trykt maksopplag nådd ved årets slutt. Tallene for årene 1953 – 1979 er hentet fra Birgitte Kjos Fonn: Orientering. Rebellenes avis, side 43, 80, 132, 240 og 311. Pax (2011) ISBN 978-82-530-3416-4
  3. ^ Birgitte Kjos Fonn: Orientering. Rebellenes avis, side 80, 116, 164. Pax (2011) ISBN 978-82-530-3416-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]