Orientering (avis)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Orientering var en norsk venstreside-avis som ble startet i 1952 og tatt opp i den nye avisen Ny Tid i 1975. Den kom med første prøvenummer i desember 1952, og kom fra februar 1953 hver 14. dag. I 1960 begynte den å komme som ukeavis.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Årsakene til at avisen ble etablert var flere, men den viktigste var kanskje at det var blitt veldig vanskelig å komme til i pressen med synspunkt som var kritiske til NATO og vestlig kapitalisme generelt. I starten foregikk det en drakamp innen kretsen rundt Orientering med kommunister på den ene siden og på den andre siden en gruppe fra Det norske Arbeiderparti (DnA) som ikke ville melde seg inn i Norges Kommunistiske Parti, som da var alternativet til venstreopposisjon for Arbeiderpartiet.

I 1953 vant gruppen fra DnAs venstrefløy ledet av Karl Evang. Redaktør og talsmann for denne gruppa ble Sigurd Evensmo, med Finn Gustavsen som redaksjonssekretær. De hadde støtte fra gamle Arbeiderparti-folk som partiets første statsminister, Christopher Hornsrud.

Den politiske linja til kretsen var et alternativ til blokkdelingen («det tredje standpunktet»), kritiske til både Moskva og Washington, et uavhengig sosialistisk standpunkt. Orientering gikk derfor mot norsk NATO-medlemskap, men gav også utstrakt uavhengighet i stormaktspolitikken velegnet for analyse av internasjonale forhold.

Hovedstrømmen av norsk sosialisme i 50-årene var polarisert mellom Moskva (NKP) og Washington (DnA), og her kunne Orientering tilby noe virkelig nytt: uavhengighet, kritikk mot begge sider. Orientering ble nærmest fortiet av DnAs aviser, noe som bidro til økt interesse.

Avisa var derfor preget av utenrikspolitikk fra starten av, tema som stod sentralt under den kalde krigen. Mange opplevde Orientering som det eneste alternativet der internasjonale spørsmål kunne diskuteres fritt. Innenrikspolitiske spørsmål kom til i økt grad etter at Finn Gustavsen ble redaktør i 1957. Den sikkerhetspolitiske debatten spisset seg til med spørsmålet om utplassering av atomvåpen i Norge da landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1961 gjorde et vedtak som åpnet for muligheten ved eventuell krigs- eller krisesituasjon. Arbeiderpartiet oppretholdt likevel sitt vedtak fra 1957 som forbød atomvåpen på Norsk jord i fredstid, med støtte fra et stort flertall i Stortinget i april 1961.[1]

De mest sentrale personene innen kretsen rundt Orientering vurderte nå å starte et nytt parti, noe som ble en realitet ved etableringen av Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1961. Gustavsen ble den ene av partiets to første stortingsrepresentanter og Orientering gikk over til å bli talerør for SF, samtidig som avisen doblet utgivelsesfrekvensen til å komme ukentlig. SF overtok ikke avisen formelt før i 1973.

I 1974-1975 ble det avholdt samlingsforhandlinger mellom partiene på venstresiden etter valgsuksessen til Sosialistisk Valgforbund i 1973. Sosialistisk Venstreparti ble vedtatt opprettet og skulle erstatte Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (som senere trakk seg) og Demokratiske Sosialister AIK med støtte fra en rekke uavhengige sosialister.

Orientering ble i forbindelse med denne prosessen vedtatt nedlagt og tatt opp i SVs nye partiorgan, Ny Tid. Sentrale deler av miljøet rundt Orientering fortsatte i og rundt den nye avisen.

Redaktører[rediger | rediger kilde]

Opplag[rediger | rediger kilde]

Det knytter seg en del usikkerhet til Orienterings faktiske opplagstall, men det var i de fleste årene i størrelsesorden 6 – 7 000 eksemplarer. En dramatisk opplagstopp hadde avisen helt først på 1960-tallet, i forbindelse med bruddet SF-DNA og SFs etablering som stortingsparti. Også 1970-tallet innebar stor opplagsvekst, i forbindelse med EF-strid og venstresidesamling og aktivitet rundt Sosialistisk Valgforbund.[2]

  • 1953: ca. 7 000 – I første ordinære driftsår nådde avisen 600 abonnenter i februar, 2300 i april og ved årsslutt 3800. I tillegg hadde man nådd et løssalg på om lag 3000.
  • 1954: ca. 5 000
  • 1955: ca. 6 000
  • 1961: ca. 15 000
  • 1962: ca. 13 000
  • 1965: ca. 6 500 – Midt på 1960-tallet stabiliserte opplaget seg på 6 – 7 000.
  • 1970: ca. 4 500
  • 1974: ca. 19 000 – Sisteutgaven ble trykt i 16 000.

I forbindelse med 1. mai ble avisen vanligvis spredt i vesentlig høyere opplag: I 1957 trykket man 15 000 1. mai-aviser, i 1960 25 000, i 1962 35 000.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Skogrand, Kjetil og Rolf Tamnes. Fryktens likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945-1970. Tiden (2001), ss. 140-150. ISBN 139-78-821-0046-230
  2. ^ Angitte opplag er trolig trykt maksopplag nådd ved årets slutt. Tallene for årene 1953 – 1979 er hentet fra Birgitte Kjos Fonn: Orientering. Rebellenes avis, side 43, 80, 132, 240 og 311. Pax (2011) ISBN 978-82-530-3416-4
  3. ^ Birgitte Kjos Fonn: Orientering. Rebellenes avis, side 80, 116, 164. Pax (2011) ISBN 978-82-530-3416-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]