Rolf Gerhardsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Rolf Eilert Gerhardsen (født 3. februar 1902 i Oslo, død 22. november 1971), født som Rolf Eilert Olsen, var en førende person i oppbyggingen av arbeiderpressen og en viktig figur i kulissene i den norske arbeiderbevegelse i en mannsalder. Av politiske verv var han blant annet formann i Oslo Arbeiderparti fra 1958 til 1965. Rolf Gerhardsen var bror av Einar Gerhardsen og fungerte som dennes nærmeste rådgiver. Med Einar Gerhardsens hjelp var Rolf Gerhardsen drivkraften og midtpunktet i oppbyggingen av arbeiderpartiets hemmelige etterretningsnettverk etter krigen, det såkalte Alfanettverket.[1] Han var redaktør for Arbeiderbladet fra 1945 til 1953 da han gikk over i jobben som nyhetsredaktør. I den ble han til han gikk av med pensjon i 1970. Han var også styremedlem i Norsk Telegrambyrå fra 1953 og besatt formannsvervet fra 1961 til sin død. Rolf Gerhardsen var utdannet elektriker.

Rolf Gerhardsen var en dominerende figur med et omgjengelig gemytt og en evne til å ordlegge seg som fascinerte omverdenen, både når han skrev i sine aviser, pratet med folk eller talte til forsamlinger. Hans årlige tale til NTBs generalforsamling ble av mange i pressekretser sett på som årets begivenhet.

Tidlige presseår[rediger | rediger kilde]

Sin første erfaring med avisarbeid fikk Rolf Gerhardsen som 22-åring i Vestfold Arbeiderblad i Tønsberg. Dette var i forbindelse med partisplittelsen etter kampen med kommunistene i 1923 hvor han hadde spilt en viktig rolle. Han ble medlem av sentralstyret i den nyetablerte ungdomsfylkingen etter at kommunistene hadde vunnet kampen om det gamle forbundet. Dette første engasjementet i pressen ble kortvarig, men han kom tilbake til Vestfold Arbeiderblad som redaksjonssekretær, siden redaktør, i perioden 1933 til 1940. I mellomtiden hadde han fra 1927 vært med og fått Sarpsborg-avisen Østfold Arbeiderblad på beina.

Krigen[rediger | rediger kilde]

Rett før 2. verdenskrig startet begynte Rolf Gerhardsen i stillingen som redaktør i avisen 1ste Mai i Stavanger, men da tyskerne angrep invaderte Norge ble den innstilt. Sammen med lokale borgerlige journalister i Tønsberg var han så med på utgivelsen av den illegale avisen Frimodige ytringer. Som aktiv hjemmefrontsmann fungerte han under dekkjobb som oppkjøper av blåbær og tyttebær i Tønsberg Bryggeri fram til 1943 da han måtte flykte til Sverige. Der jobbet han ved Den norske legasjons pressekontor og var blant annet redaktør for avisen Norges-Nytt som kom ut mellom 1943 og 1945 som et bindeledd mellom legasjonen i det nøytrale Sverige og de norske flyktningene, i tillegg til at avisen ble smuglet over grensen til hjemmefronten i Norge. Sammen med Martin Tranmæl, Hans Hegg, John Aae og Oddvar Aas satt han også i en komité som hadde i oppdrag å forberede gjenreisingen av arbeiderpressen etter krigen. Til dette formål hadde svensk LO gitt tilsagn om én million kroner til innkjøp av materiell for norsk arbeiderpresse. Rolf Gerhardsen var også med ved oppstarten av Arbeiderpartiets Landsutvalg i Sverige som ble etablert i 1944 for å forberede gjenreisningen av partiet, Arbeidernes ungdomsfylking, DNA-pressen og AOF og dessuten skulle motarbeide antisosial og arbeiderfiendtlig virksomhet blant flyktningene i Sverige og fungere som bindeledd mellom partimedlemmer i Norge og Storbritannia. Han var sekretær her. Rolf Gerhardsen hadde et tillitsforhold til statsminister Per Albin Hansson og intim kontakt med ledelsen i det socialdemokratiska arbetarepartiet. Mange ville ha ham til å bli norsk ambassadør i Sverige etter krigen.

Kald kriger[rediger | rediger kilde]

Under den kalde krigen ble han ofte beskyldt for å bruke Arbeiderbladets nettverk til å overvåke kommunistenes kamp om strategiske posisjoner i fagbevegelsen. Historikeren Lars Borgersrud kaster lys over denne siden av Rolf Gerhardsens virke i boka Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig der han skriver at Rolf Gerhardsen allerede under sitt arbeid i Den norske legasjon i Stockholm under krigen der han arbeidet ved pressekontoret som i realiteten fungerte som en etterretningssentral.[2] Pressekontoret var ledet av presseattaché Jens Schive og bemannet av pressefolk fra A-pressen med Reidar Hedemann som sentral drivkraft inntil Rolf Gerhardsen fra 1943 ble kontorets førende skikkelse. (Borgersrud, s. 58). I 1948 kunne han i kraft av sin bror, statsministeren, påtvinge etterretningssjef Asbjørn Bryhn samarbeidet med Arbeiderblad-journalisten Per Monsen, som offisielt var ansatt som presseattaché ved ambassaden i Berlin, men som i virkeligheten var utsendt av Gerhardsen for å jakte på den beryktede sabotøren og Sovjetagenten Ernst Wollweber (Borgersrud, s. 59). Også Norges Sjømannsforbund ble omgjort til et etterretningsnettverk underlagt Rolf Gerhardsens kontroll.[3] Han benyttet også sin dominerende stilling i Arbeiderbladet flere ganger til regulær propagandavirksomhet i form av kampanjejournalistikk, som for eksempel i valutasaken fra 1949 (Borgersrud, s. 112) eller Sunde-saken i 1954 (Borgersrud, s. 237).

Kraftsentrum i norsk presse[rediger | rediger kilde]

Etter krigen spilte Rolf Gerhardsen en viktig rolle i såvel oppbyggingen av arbeiderpressen som i utviklingen av et godt klima i norsk presse generelt. Gjennom sitt ledende arbeid som styremedlem og styreformann i NTB jobbet han iherdig for å skape et fornuftig og naturlig samspill på tvers av politiske skillelinjer. Oppbyggingen av såvel Arbeiderbladet som NTB til den posisjon disse har i dag skyldes i stor grad Rolf Gerhardsen. Gjennom sine male- og tegnekunster hadde han en hang til visuelt artisteri i det han skrev, og han var en pådriver innenfor den utstyrsmessige utviklingen i norsk arbeiderpresse. Han var allikevel ikke først og fremst kjent som en skrivende mann. Hans redaktørfunksjon skjøttet han først org fremst på områdene personalpolitikk og administrasjon.

Personen[rediger | rediger kilde]

Rolf Gerhardsen var Oslogutt og ble av Martin Tranmæl i forbindelse med sin femtiårsdag beskrevet som i ungdommen å ha vært gruppefører og rabulist, en «sikker anfører for en krets av jevnaldrende som utmerket seg ved alskens påfunn og faenskap». Som femtiåring beskriver Tranmæl ham som redaksjonssjef og realpolitiker. Han var sterkt opptatt av ungdomsarbeidet i partiorganisasjonen og etter krigen var det særlig opplysningsarbeidet som engasjerte ham. Han hadde blant annet formannsvervet i opplysningskomitéen i Oslo i flere år.

Han bekrives som en levende og ressurssterk person som hadde en verbal frodighet men som også kunne være skarp overfor sine motstandere. Selv beskrev han seg i forbindelse med at han ble pensjonert som politisk mørk kadmium rød. Han var også en brukbar maler og tegner. Han skrev en biografi om sin bror som kom ut i 1967 som beskrives som fargerik og underfundig.[4] I den korte perioden han levde etter at han gikk av med pensjon delte han og broren kontor i 9. etasje i FolketeaterbygningenYoungstorget. For å slippe oppmerksomheten og forviklingene ved navenlikheten med sin bror Einar hendte det at han, for eksempel ved bestilling av drosje, kalte seg «Gjertsen» istedenfor sitt virkelige navn. Han var gift med Aslaug Nygaard og sammen hadde de sønnen Tron.

Øvrige verv[rediger | rediger kilde]

Rolf Gerhardsen hadde flere formannsperioder i Oslo Arbeidersamfunn. Han var formann i journalistenes organisasjoner i Østfold og Vestfold da han var der. Han var viseformann i Arbeiderbevegelsens Presseforbund og styremedlem i Arbeiderpressens samvirke.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lars Borgersrud (2001). Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig, s. 283. Oktober, Oslo. ISBN 82-495-0050-4 [«Rolf Gerhardsen var arkitekten bak, metodene han brukte kjennetegner en regulær etterretnings- og propagandaoperasjon, og redskapet var et etterretningsbyrå under hans og partiets kommando.» «Den virksomheten som DNAs etterretningsbyrå drev gjennom fagbevegelsen er vel kjent, men kommandolinjene og aktivitetene for øvrig er lite beskrevet.»].
  2. ^ Lars Borgersrud (2001). Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig, s. 58. Oktober, Oslo. ISBN 82-495-0050-4 [«Pressekontoret drev offisielt med presse- og informasjonsvirksomhet, viktigere var imidlertid dets etterretnings- og kureraktiviteter, på siden av den øvrige legasjonen.»].
  3. ^ Lars Borgersrud (2001). Fiendebilde Wollweber - Svart propaganda i kald krig, s. 106. Oktober, Oslo. ISBN 82-495-0050-4 [«Som leder av den regionale Vigilance-komiteen i Skandinavia, omskapte Haugen de ordinære kontaktene i NSF til et rapporteringsnettverk, som ble en effektiv og viktig del av Rolf Gerhardsens etterretningsbyrå, som dermed ble utvidet til å omfatte skipsfarten.»].
  4. ^ Rolf Gerhardsen (1967). Einar Gerhardsen: som en bror ser ham. Aschehoug, Oslo.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Se også[rediger | rediger kilde]