Statsvitenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Statsvitenskap handler blant om politikk, demokratiske prosesser, valg, og hvordan det påvirker samfunnet og de politiske beslutningene.

Statsvitenskap er det systematiske studiet av politikk, myndighet, stat og analyse av politiske systemers virkemåte; politikkens aktiviteter, politisk tenkning og politisk oppførsel.[1] Faget er opptatt av hvordan samfunn organiseres og styres politisk og av samfunnsborgernes politiske atferd. Politikk kan analyseres på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Statsvitenskap kan være samtidshistorisk orientert, men favner også historiske perspektiver gjennom studiet av forhold som har beredt grunnen for, og påvirket, politiske institusjoner og prosesser i vår tid. Statsvitere «ser på seg selv som opptatt i å avsløre forholdene som ligger under politiske hendelser og forhold, og fra disse avsløringene forsøker de konstruere generelle prinsipper om den måten politikkens verden virker.»[2]

Sentralt i faget står et rasjonelt perspektiv på staten, det vil si at enhver stat betraktes som en rasjonell aktør som har egen overlevelse og utvikling som mål. Statsvitenskap er beslektet med politisk sosiologi, ved at statsvitenskapen legger hovedvekt på de sentrale politiske institusjonene og statsstyret, mens politisk sosiologi analyserer makt og dominans i samfunnet allment.[3]

Betegnelsen «statsviter», «person som studerer eller er utdannet i statsvitenskap»,[4] kan enten brukes om personer som er aktive innen statsvitenskapelig forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i statsvitenskap.

Faghistorie[rediger | rediger kilde]

Niccolò Machiavelli, en av mange betydningsfulle historisk personer innen statsvitenskap

Statsvitenskap er en av flere samfunnsvitenskapelige disipliner som vokste fram fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. I faghistorien blir ofte klassiske forfattere som PlatonStaten») og Aristoteles, og senere filosofer som Niccolò MachiavelliFyrsten»), HobbesLeviathan») og Locke trukket frem. I tillegg til filosofi har statsvitenskapen hentet mye inspirasjon fra rettsvitenskapelig orientert statslære, sosiologi og historie. Faget har, det er i dag, vokst frem i tradisjonen fra tysk staatswissenschaft, franske sciences politiques og britisk og amerikansk political science.

Som universitetsfag er statsvitenskap forholdsvis ungt. En av de eldste lærestoler i faget, det skytteanske professorat, ble opprettet ved Uppsala universitet i Sverige i 1622. Dette var et professorat i politikk og retorikk. I 1642 fikk man det samme ved Åbo universitet i Finland, som den gang var en del av Sverige. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kom faget inn på universitetene i Storbritannia, Tyskland og USA, mens faget i Danmark og Norge først ble etablert etter den andre verdenskrig.

Studier innen statsvitenskap[rediger | rediger kilde]

En person som minst har hovedfag, mastergrad eller tilsvarende utdannelse i statsvitenskap blir kalt statsviter. Betegnelsen statsviter brukes også i en snevrere forstand, særlig knyttet til universitets- og høyskolesektoren, fortrinnsvis om personer som er aktive innen statsvitenskapelig forskning, det vil si som har en vitenskapelig kompetanse i faget.

Studiet av Statsvitenskap består av flere fagdisipliner uten tydelige grenser seg imellom: politisk teori, sammenlignende politikk, internasjonal politikk, organisasjonsteori samt offentlig politikk og administrasjon. Samtidig ligger statsvitenskap nær andre samfunnsvitenskapelige fagfelt, som sosiologi, i særdeleshet historisk sosiologi og politisk sosiologi, politisk økonomi og politisk geografi. Fagskillene kan her være små. Faget kan også sies å stå rettsvitenskapen nær.

Definisjonen av politikk kan være både bred og smal. Øyvind Østerud, professor emeritus i internasjonale konfliktstudier ved institutt for statsvitenskap (Universitetet i Oslo), opererer med en bred (1) og en snever (2) definisjon: (1) politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet. (2) politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger frem til offentlige vedtak.[5]

Metodisk kan man dele faget inn i en kvantitativt orientert statsvitenskap og en kvalitativt orientert statsvitenskap. Den kvantitative er opptatt av å studere noen variablers effekt på mange enheter, mens den kvalitative er mer opptatt av å studere mange variablers effekt på en eller noen få enheter. Førstnevnte er statistisk orientert og sistnevnte er historiefaglig orientert i sin metodiske tilnærming.

Sentrale spørsmål i statsvitenskapen[rediger | rediger kilde]

  • Hvordan påvirker organisering beslutninger?
  • Hvilket grunnlag hviler statsdannelser på?
  • Hva kjennetegner et godt og legitimt styre?
  • Hvor mye skal enkeltindividet vektlegges i forhold til fellesskapet?
  • Hvordan skal statsstyret utformes for å gjøre det effektivt, rettferdig og legitimt?
  • Maktfordeling
    • Den dømmende makt
    • Den utøvende makt
    • Den lovgivende makt
  • Organisasjonsteori
    • Institusjonalisme kontra instrumentalisme
  • Lokalstyre
    • Kommuner
  • Valg
    • Valgordninger
    • Valgkamper
    • Politiske partier
  • Spillteori
    • Fangens dilemma
    • Chicken
  • Jus
    • Grunnlover
  • Internasjonal politikk

Statsvitenskap i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble faget etablert i tiden etter andre verdenskrig. Opprinnelig hadde det sitt pensum hentet fra politisk historie, folkerett og politisk idehistorie. Blant andre var Frede Castberg, Jens Arup Seip, Henry Valen og Stein Rokkan sentrale i utviklingen de første tiårene.

Som universitetsfag ble det først etablert i 1947 ved Universitetet i Oslo. Initiativet kom fra juristen og statsrettseksperten Frede Castberg. Undervisningen ble det første tiåret forestått av jurister og historikere. Faget hørte først til Det historisk-filosofiske fakultet, men ble i 1956 flyttet til Det juridiske fakultet. Et eget Institutt for statsvitenskap ble opprettet i 1957 og det ble samme år ansatt en egen dosent, Thomas Christian Wyller. Det statsvitenskapelige instituttet ved Universitetet i Oslo flyttet i 1963 til Det samfunnsvitenskapelige fakultet, som det siden har tilhørt.

I 1965 ble Knut Dahl Jacobsen utnevnt til den første norske professor i statsvitenskap. Året etter ble det opprettet et professorat i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, besatt av Stein Rokkan. I 1968 fulgte et professorat i offentlig administrasjon- og organisasjonskunnskap, som Knut Dahl Jacobsen tiltrådte. Disse to fagfeltene var den første tiden tilknyttet Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, men ble fra 1980 av organisert i to statsvitenskapelige institutter: Institutt for sammenliknende politikk og Institutt for offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap, nå Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Sentral for utviklingen av sistnevnte institutt har den verdenskjente statsviteren Johan P. Olsen vært.

Faget har senere ekspandert og det er etablert et Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim og et Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Ved Universitetet i Agder finnes Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag.

Det tilbys i dag utdanning innen statsvitenskap ved de aller fleste norske universiteter og høgskoler.

Norsk statsvitenskapelig forening organiserer personer som har høyere utdannelse i statsvitenskapelige fag.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Political science», Oxford Living Dictionaries
  2. ^ «Political Science», The University of North Carolina at Chapel Hill (22. februar 1999).
  3. ^ Oppslag «statsvitenskap» i Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforl. 1997. s. 261. ISBN 9788200229247. 
  4. ^ «statsviter», Bokmålsordboka
  5. ^ Østerud, Øyvind (2007): Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]