Statsvitenskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Statsvitenskap handler blant om politikk, demokratiske prosesser, valg, og hvordan det påvirker samfunnet og de politiske beslutningene.

Statsvitenskap (gresk: politologi) er det systematiske studiet av politikk, myndighet, stat og analyse av politiske systemers virkemåte; politikkens aktiviteter, politisk tenkning og politisk oppførsel.[1] Faget er opptatt av hvorfor og hvordan samfunnet organiseres på en bestemt måte og hvordan organiseringen påvirker befolkningens politiske atferd. Politikk kan analyseres på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Det sentrale begrepet for enhver statsviter er makt, enten på internasjonalt, nasjonalt eller lokalt plan. A har makt over B hvis B handler i samsvar med As ønske og samtidig i strid med Bs eget ønske. Statsvitenskap kan være samtidshistorisk orientert, men favner også historiske perspektiver gjennom studiet av forhold som har beredt grunnen for, og påvirket, politiske institusjoner og prosesser i vår tid. Statsvitere er opptatt av å utrede mekanismene som ligger under politiske hendelser og forhold, og fra disse utredningene forsøker de å konstruere generelle prinsipper om den måten politikken virker.[2]

Hvor jobber statsvitere?

Statsvitere jobber som tjenestemenn i den offentlige forvaltningen, som frittstående analytikere, konsulenter og kommentatorer i privat virksomhet, som journalister, som lærere, som valgeksperter og som forskere. Faget omfatter offentlig politikk og administrasjon, internasjonal politikk, valg, folkemening og representasjon, sammenliknende politikk og politisk teori.

Eksempler på spørsmål som statsvitenskapen befatter seg med.

I noen land er staten mer involvert i folks dagligliv, den private sfære, enn i andre. Statsvitere er opptatt av å se på omfanget av statens aktivitet, på hvilke måter staten er involvert og hvorfor staten er involvert. Med "staten" menes både den lovgivende, den utøvende (og dens apparat) og den dømmende makt. Den statlige makt og innflytelse som kommer til uttrykk gjennom presse og kringkasting er også av interesse å se nærmere på for statsvitere. Videre er det av interesse å se nærmere på statens engasjement i det private næringslivet i et land, herunder ulike økonomiske, politiske og kulturelle støtteordninger og -erklæringer av mer eller mindre systematisk art. Det kan her være av interesse å undersøke og diagnostisere avvik mellom uttalte politiske målsetninger på den ene side og implementeringen, altså iverksettingen, av de tiltak som anses nødvendig for å nå det målet man sier at man har, på den annen side.

Også idretten kan være gjenstand for statsvitenskapelige analyser og betraktninger, særlig hvis staten anser seg berettiget til å være tungt involvert, for eksempel økonomisk og politisk. Det kan for eksempel dreie seg om statlig innflytelse over hvem som skal besette ulike stillinger, retningslinjer eller pålegg om hva slags policy man skal ha osv. Teknologisk sett kan det dreie seg om interesse for å undersøke hvorfor VAR (videoassistert dømming) er eller ikke er blitt innført som obligatorisk ordning. Samme spørsmål kan man stille seg om innføring av målkamera i ishockeymål. Bruken av slike tekniske hjelpemidler fjerner enhver tvil om hvorvidt pucken gikk inn i mål eller ikke. Fraværet av slike tekniske hjelpemidler overlater derimot mer til dommerens evne og vilje til å bedømme de ulike situasjoner som oppstår i en kampsituasjon ved hjelp av sitt eget mer eller mindre frie skjønn.

Tekniske hjelpemidler i form av video- og audioopptak er også blitt mer vanlig innenfor rettspleien i mange land. Slike hjelpemidler er gull verd når man ønsker å kunne gå tilbake for å finne ut hva en tiltalt, et vitne eller en representant for påtalemyndigheten sa i en lavere rettsinstans. På den måten slipper retten å innhente samme uttalelse på nytt i en høyere rettsinstans. Samtidig slipper den som har uttalt seg å gjøre det på nytt. Det bidrar til å holde de økonomiske kostnadene nede, samtidig som det bidrar til å holde rettsikkerheten oppe. Fordelen ved innføring av video- og audioopptak synes således å være opplagt. En statsviter vil derfor ikke alltid betrakte det som spesielt interessant at man innfører dette, spesielt ikke hvis også mange andre land gjør det samme. Derimot vil manglende innføring av dette hjelpemiddelet vekke interesse hos en statsviter (og naturligvis andre). Hva ligger bak? Manglende økonomiske ressurser? Manglende kapasitet til å gjennomføre det? Redsel for å miste en viss statlig kontroll over domstolens virksomhet? Det er også av interesse for statsvitere å se nærmere på omfanget av trygderettigheter i et land. Hvorfor har noen land rause trygdeordninger mens andre land ikke har det? Er land med rause trygdeordninger mer populære å flytte til eller fra enn land som ikke har det? Hvorfor? Hvorfor ikke? Begge deler er like interessante spørsmål. For å finne svaret på slike spørsmål er det antakelig nødvendig med kvalitativ metode.

Støtteordninger innenfor musikk- og kulturlivet kan også være av interesse å se nærmere på. Hvorfor får noen kultur- og musikkfestivaler økonomisk støtte og andre ikke? Hvilke betingelser knytter det seg til å motta slik støtte? Er faglig kvalitet et kriterium? Er uttalt politisk lojalitet et kriterium? Er korrupsjon et kriterium? Frem til 2015 var det for eksempel noen festivaler som fikk statusen "knutepunktfestival" av staten. Med denne tittelen kunne man motta garanti for statlige overføringer.

Sentralt i faget står et rasjonelt perspektiv på den suverene staten, det vil si at enhver suveren stat betraktes som en rasjonell aktør som har egen overlevelse og utvikling som mål. Statsvitenskap er beslektet med politisk sosiologi, men statsvitenskapen legger hovedvekt på de sentrale politiske institusjonene og statsstyret, mens politisk sosiologi analyserer makt og dominanse i samfunnet allment.[3]

Betegnelsen «statsviter», «person som studerer eller er utdannet i statsvitenskap»,[4] kan enten brukes om personer som er aktive innen statsvitenskapelig forskning, eller om personer som minst har høyere grads eksamen i statsvitenskap. Det uteksamineres et betydelig antall statsvitere hvert år i Norge, først og fremst ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen.

Faghistorie[rediger | rediger kilde]

Niccolò Machiavelli, en av mange betydningsfulle historisk personer innen statsvitenskap

Statsvitenskap er en av flere samfunnsvitenskapelige disipliner som vokste fram ved universitetene verden rundt fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall. I faghistorien blir ofte klassiske forfattere som PlatonStaten») og Aristoteles («Politikk»), og senere filosofer som Niccolò MachiavelliFyrsten»), HobbesLeviathan») og Locke trukket frem. I tillegg til filosofi har statsvitenskapen hentet mye inspirasjon fra rettsvitenskapelig orientert statslære, sosiologi og historie. Faget har vokst frem i tradisjonen fra tysk staatswissenschaft (herunder politikwissenschaft), franske sciences politiques og britisk og amerikansk political science.

Som universitetsfag er statsvitenskap altså forholdsvis ungt. En av de eldste lærestoler i faget, det skytteanske professorat, ble opprettet ved Uppsala universitet i Sverige i 1622. Dette var et professorat i politikk og retorikk. I 1642 fikk man det samme ved Åbo universitet i Finland, som den gang var en del av Sverige. Mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet kom faget inn på universitetene i Storbritannia, Tyskland og USA, mens faget i Danmark og Norge først ble etablert etter den andre verdenskrig.

Studier innen statsvitenskap[rediger | rediger kilde]

En person som minst har hovedfag, mastergrad eller tilsvarende utdannelse i statsvitenskap blir kalt statsviter. Betegnelsen statsviter brukes også i en snevrere forstand, særlig knyttet til universitets- og høyskolesektoren, fortrinnsvis om personer som er aktive innen statsvitenskapelig forskning, det vil si folk som har en vitenskapelig kompetanse i faget.

Studiet av statsvitenskap består av flere fagdisipliner uten tydelige grenser seg imellom: politisk teori, sammenlignende politikk, internasjonal politikk, organisasjonsteori samt offentlig politikk og administrasjon. Samtidig ligger statsvitenskap nær andre samfunnsvitenskapelige fagfelt, som sosiologi, i særdeleshet historisk sosiologi og politisk sosiologi, politisk økonomi og politisk geografi. Fagskillene kan her være små. Faget kan også sies å stå rettsvitenskapen nær, særlig når det gjelder de offentligrettslige disiplinene statsforfatningsrett, folkerett og til dels EØS-rett.

Definisjonen av politikk kan være både bred og smal. Øyvind Østerud, professor i internasjonale konfliktstudier ved institutt for statsvitenskap (Universitetet i Oslo), opererer med en bred (1) og en snever (2) definisjon: (1) politikk er alle sosiale forhold som innebærer makt, styre og autoritet. (2) politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger frem til offentlige vedtak.[5]

Metodisk kan man dele faget inn i en kvantitativt orientert og en kvalitativt orientert statsvitenskap. Den kvantitative er opptatt av å studere noen variablers effekt på mange enheter, mens den kvalitative er mer opptatt av å studere mange variablers effekt på en eller noen få enheter. Førstnevnte er statistisk orientert og sistnevnte er historiefaglig orientert i sin metodiske tilnærming. Statistiske analyseteknikker omfatter for eksempel univariat, bivariat (herunder regresjonsanalyse) og multivariat analyse. Hypoteseprøving står sentralt. Metodisk sett deler statsvitenskapen begrepsapparat og verktøy med legevitenskapen, for eksempel når det gjelder hypotesetesting.

Sentrale spørsmål i statsvitenskapen[rediger | rediger kilde]

  • Hvordan påvirker organisering beslutninger?
  • Hvilket grunnlag hviler statsdannelser på?
  • Hva kjennetegner et godt og legitimt styre?
  • Hvor mye skal enkeltindividet vektlegges i forhold til fellesskapet?
  • Hvordan skal statsstyret utformes for å gjøre det effektivt, rettferdig og legitimt?
  • Maktfordeling
    • Den dømmende makt
    • Den utøvende makt
    • Den lovgivende makt
  • Organisasjonsteori
    • Institusjonalisme kontra instrumentalisme
  • Lokalstyre
    • Kommuner
  • Valg
    • Valgordninger
    • Valgkamper
    • Politiske partier
  • Spillteori
    • Fangens dilemma
    • Chicken
  • Jus
    • Grunnlover
  • Internasjonal politikk

Statsvitenskap i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble faget etablert i tiden etter andre verdenskrig. Opprinnelig hadde det sitt pensum hentet fra politisk historie, folkerett og politisk idehistorie. Blant andre var Frede Castberg, Jens Arup Seip, Henry Valen og Stein Rokkan sentrale i utviklingen de første tiårene.

Som universitetsfag ble det først etablert i 1947 ved Universitetet i Oslo. Initiativet kom fra juristen og statsrettseksperten Frede Castberg. Undervisningen ble det første tiåret forestått av jurister og historikere. Faget hørte først til Det historisk-filosofiske fakultet, men ble i 1956 flyttet til Det juridiske fakultet. Et eget Institutt for statsvitenskap ble opprettet i 1957 og det ble samme år ansatt en egen dosent, Thomas Christian Wyller. Det statsvitenskapelige instituttet ved Universitetet i Oslo flyttet i 1963 til Det samfunnsvitenskapelige fakultet, som det siden har tilhørt.

I 1965 ble Knut Dahl Jacobsen utnevnt til den første norske professor i statsvitenskap. Året etter ble det opprettet et professorat i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, besatt av Stein Rokkan. I 1968 fulgte et professorat i offentlig administrasjon- og organisasjonskunnskap, som Knut Dahl Jacobsen tiltrådte. Disse to fagfeltene var den første tiden tilknyttet Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, men ble fra 1980 av organisert i to statsvitenskapelige institutter: Institutt for sammenliknende politikk og Institutt for offentlig administrasjon og organisasjonskunnskap, nå Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap. Sentral for utviklingen av sistnevnte institutt har den verdenskjente statsviteren Johan P. Olsen vært.

Faget har senere ekspandert og det er etablert et Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim og et Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Tromsø. Ved Universitetet i Agder finnes Institutt for statsvitenskap og ledelsesfag.

Det tilbys i dag utdanning innen statsvitenskap ved de aller fleste norske universiteter og høgskoler. Frem til 2007 førte avlagt hovedfagseksamen i statsvitenskap frem til samfunnsvitenskapelig embetseksamen og gav rett til tittelen cand.polit.. Etter den tid har man gått over til systemet med bachelor- og mastergrader i universitetssystemet, der bachelor tilsvarer cand.mag., mastergrad tilsvarer cand.polit.-grad og phd.-grad tilsvarer dr.polit.-grad.

Norsk statsvitenskapelig forening (grunnlagt 1956) organiserer personer som har høyere utdannelse i statsvitenskapelige fag. Foreningen utgir Norsk statsvitenskapelig tidsskrift i samarbeid med Universitetsforlaget. Foreningen er medlem av International political science Association og Nordic political science Association. Mange statsvitere er også organisert i Samfunnsviternes fagforening, som er medlem av hovedsammenslutningen Akademikerne.

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Political science», Oxford Living Dictionaries
  2. ^ «Political Science», The University of North Carolina at Chapel Hill (22. februar 1999).
  3. ^ Oppslag «statsvitenskap» i Statsvitenskapelig leksikon. Oslo: Universitetsforl. 1997. s. 261. ISBN 9788200229247. 
  4. ^ «statsviter», Bokmålsordboka
  5. ^ Østerud, Øyvind (2007): Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse. Oslo: Universitetsforlaget

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]