Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra EF-avstemningen)
Hopp til: navigasjon, søk

En rådgivende folkeavstemning om norsk tilslutning til EF/EEC ble avholdt 24. og 25. september 1972. Resultatet ga et flertall på 53,5 prosent mot tilslutning. Valgdeltakelsen var på 79,2 prosent.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

EEC ble opprettet i 1958 av Frankrike, Italia, Belgia, Nederland, Luxembourg og Vest-Tyskland i et forsøk på å veve de ulike landenes økonomier tettere sammen. Navnet var opprinnelig Det europeiske økonomiske fellesskap, men ble senere endret til Det europeiske fellesskap. I forbindelse med folkeavstemningen benyttet nei-siden seg av den førstnevnte betegnelsen mens ja-siden benyttet seg av sistnevnte. Alle de opprinnelige medlemslandene var medlemmer av NATO og OECD, og var en del av den vestlige alliansen under den kalde krigen. Norge, Storbritannia og Danmark tilhørte også denne vestlige alliansen, og tilslutning til EEC ble derfor raskt et aktuelt spørsmål. Forsøk på utvidelse ble imidlertid blokkert av Frankrikes president Charles de Gaulle både i 1961 og i 1967, og ikke før han hadde gått av i 1969 ble tilslutning fra nye stater gjort mulig.

I Norge var Sosialistisk Folkeparti (SF) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) de eneste partiene som fra begynnelsen av gikk mot norsk tilslutning. Også innenfor Arbeiderpartiet (AP), Senterpartiet (SP) og Kristelig Folkeparti (KrF) var det enkeltrepresentanter som var mot, men de utgjorde sammen et forsvinnende mindretall av Stortingsrepresentantene. I 1967 vedtok Stortinget med 136 mot 13 stemmer å søke for andre gang.

I 1970 vedtok Stortinget, med 132 mot 17 stemmer, å sende søknad for medlemskap. En viktig årsak til dette var, i tillegg til de Gaulles avgang, at forsøk på tettere nordisk økonomisk samarbeid hadde strandet. I løpet av forhandlingene økte imidlertid skepsisen til EEC, og et forslag om å trekke søknaden fikk i 1971 37 stemmer. Særlig innen SP, men også innen regjeringspartiene KrF og Venstre (V) ble motstanden sterkere. Det var også EEC-saken som skulle felle Per Bortens borgerlige samlingsregjering og bane veien for en AP-regjering med Trygve Bratteli som statsminister ble dannet på tross av borgerlig flertall.

Allerede i 1961 hadde Venstre lansert ideen om en folkeavstemning. Nei-organisasjonene Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet med basis i venstresiden i arbeiderbevegelsen, Opplysningsutvalget av 1962 med basis i bondeorganisasjonene og Bergensutvalget mot EEC, som alle ble dannet i 1962 støttet også dette kravet dersom saken skulle bli aktuell. Den fremste motstanderen av folkeavstemning var AP, som mente at saken var for komplisert å avgjøre i en folkeavstemning. Det ble også foreslått å avholde nyvalg for å sikre legitimitet til et vedtak som ble gjort uten folkeavstemning, men da søknaden ble vedtatt sendt ble det også vedtatt at saken skulle avgjøres gjennom en rådgivende folkeavstemning.

Folkeavstemningen[rediger | rediger kilde]

I januar 1972 skrev regjeringene fra Norge, Danmark, Storbritannia og Irland under avtaler om medlemskap. I Storbritannia valgte regjeringen Edward Heath å ikke avholde folkeavstemning. I Irland ble det et overveldende flertall i folkeavstemningen i mai 1972. Norge plasserte avstemningen 24. og 25. september, mens Danmark skulle avholde folkeavstemning en uke senere. I perioden fra søknaden ble sendt i 1970 hadde nei-siden hatt en stor ledelse på meningsmålingene, med over 70% i desember 1971. Frem mot selve avstemningen ble det imidlertid mer og mer klart at det ville bli kamp til døra. Morgenbladet annonserte endog i sitt første opplag 26. september 1972 at Norge hadde sagt ja til medlemskap.

Ja-siden[rediger | rediger kilde]

Den viktigste organisasjonen på ja-siden var organisasjonen Ja til EF og dens ungdomsorganisasjon Ungdomskampanjen for norsk EF-tilslutning, som senere skulle danne grunnlaget for Europeisk Ungdom. Også Europabevegelsen var aktiv denne gangen, men holdt seg i bakgrunnen etter at Ja til EF ble grunnlagt vinteren/våren 1972. På Stortinget var Høyre (H) det eneste rene ja-partiet, men også AP hadde et klart flertall av representanter som støttet tilslutning. Også i V og KrF var det mindretall som var for medlemskap. Mesteparten av massemedia støttet opp om ja-siden, omtrent 86 prosent av det samlede avisopplaget ble utgjort av ja-aviser, og det samme gjorde både LO og Norsk Arbeidsgiverforening.

Nei-siden[rediger | rediger kilde]

På nei-siden var Folkebevegelsen mot EEC og Ungdomsfronten mot EEC den viktigste organisasjonen. Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid representerte venstrefløyen av nei-bevegelsen, men oppfordret fra slutten av 1971 medlemmene sine til også å jobbe for Folkebevegelsen. Blant Stortingspartiene var SP det eneste rene nei-partiet, men også V og KrF hadde vedtatt et nei til tilslutning, i tillegg var det et mindretall i AP, organisert i Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot EEC (AIK), en aktiv del av nei-siden. Verken SF, NKP eller marxist-leninistene var representert på Stortinget, men var alle klare motstandere. Dagbladet var, i motsetning til i 1994, en nei-avis, det samme var enkelte lokalaviser samt aviser som Nationen, Friheten, Orientering og Klassekampen. Blant næringslivsinteressene var det fremfor alt innenfor landbruk og fiske at nei-siden sto sterkest.

Argumenter for EF[rediger | rediger kilde]

  • EF betyr styrke gjennom samarbeid.
  • EF står for fred mellom gamle fiender.
  • EF bidrar til å styrke vest i kampen mot østblokken.
  • EF sikrer vekst og arbeidsplasser.

Argumenter mot EF[rediger | rediger kilde]

  • EEC truer norsk suverenitet.
  • EEC er en potensiell ny maktblokk som kan svekke Nato.
  • EEC svekker norsk eiendomsrett til fiskeressursene.
  • EEC skaper større avstand mellom folk og styrende.
  • EEC betyr rovdrift på naturen.
  • EEC vil svekke norsk jordbruk

Kampen om EF/EEC-tilslutning[rediger | rediger kilde]

I august 1972 slo statsminister Bratteli fast at han ville gå av dersom et flertall i folket sa nei til medlemskap. «En A-velger er en JA-velger» var slagordet. Begge sidene mobiliserte store folkemengder – Folkebevegelsen hadde på sitt meste over 110 000 medlemmer. Selv om begge sidene baserte seg på grasrotaktivisme var det like fullt en forskjell i at ja-siden bekledte regjeringsapparatet og det meste av massemedia. Dermed fikk ja-kampanjen i større grad preg av å være en elitekampanje ovenfra.

På begge sider var også kulturen et viktig virkemiddel. Rolf Grovens bilder fikk stor betydning for nei-siden. Det ble også laget sanger og gitt ut plater, hvorav «Fløtt deg EEC, du står i veien for sola» trolig er den mest kjente. Det viktigste virkemidlet for begge sider var imidlertid informasjonsarbeidet. Det ble trykket opp utallige løpesedler og informasjonsbrosjyrer som omfattet et svært bredt spekter. Det ble også avholdt folkemøter og debatter på skoler, arbeidsplasser og andre sammenhenger.

Resultatet[rediger | rediger kilde]

Resultatet av folkeavstemningen ble et knapt, men klart nei-flertall. Resultatet for hele landet ble 46,5 prosent ja og 53,5 prosent nei[1]. Valgdeltakelsen var på 79,2 prosent.

Samlet resultat[rediger | rediger kilde]

Alternativ Stemmer  %
Nei 1 118 281 53,5
Ja 971 687 46,5
Godkjente stemmer 2 089 968 99,7
Forkastede og blanke stemmer 6 388 0,3
Avgitte stemmer 2 096 356 100
Antall stemmeberettigede 2 680 907 79

Fylkesvis[rediger | rediger kilde]

De fylkesvise resultatene er gjengitt i tabellen nedenfor:[2]

Fylke Stemmeberettigede Forkastede stemmer Antall stemmer (%) Ja (%) Nei (%)
Akershus 217 851 542 180 503 (83) 102 521 (57) 77 982 (43)
Aust-Agder 55 276 138 40 909 (74) 18 659 (46) 22 250 (54)
Buskerud 139 999 400 110 387 (79) 59 532 (54) 50 855 (46)
Finnmark 47 326 327 35 709 (76) 10 560 (30) 25 149 (70)
Hedmark 124 960 519 99 508 (80) 44 150 (44) 55 358 (56)
Hordaland 248 675 511 198 095 (80) 96 996 (49) 101 099 (51)
Møre og Romsdal 146 917 240 114 709 (78) 33 504 (29) 81 205 (71)
Nord-Trøndelag 77 954 107 60 495 (78) 19 101 (32) 41 394 (68)
Nordland 157 183 549 120 979 (77) 33 228 (27) 87 751 (73)
Oppland 120 082 314 94 114 (79) 37 550 (40) 56 564 (60)
Oslo 356 153 619 291 654 (82) 193 980 (67) 97 674 (33)
Rogaland 174 925 309 138 601 (79) 62 096 (45) 76 505 (55)
Sogn og Fjordane 67 335 153 51 705 (77) 15 923 (31) 35 782 (69)
Sør-Trøndelag 159 730 248 122 092 (77) 51 827 (42) 70 265 (58)
Telemark 108 485 211 84 056 (78) 32 284 (38) 51 772 (62)
Troms 88 174 385 66 499 (76) 19 820 (30) 46 679 (70)
Vest-Agder 81 707 177 64 100 (79) 27 510 (43) 36 590 (57)
Vestfold 155 338 247 94 355 (79) 53 515 (57) 40 840 (43)
Østfold 152 837 392 121 498 (80) 58 931 (49) 62 567 (51)


Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Regjeringsskifte[rediger | rediger kilde]

Statsminister Trygve Bratteli i Arbeiderpartiregjeringen stilte i august 1972 kabinettspørsmål til folket. Etter nederlaget i folkeavstemningen ble dermed makten overlatt til mindretallsregjeringen Korvald, bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Endringer i politiske partier[rediger | rediger kilde]

Valgresultatet førte til en rekke endringer i de politiske partiene.

Politiske endringer[rediger | rediger kilde]

  • I 1973 inngikk Norge en frihandelsavtale med EF. Selv om denne i dag (2007) er utvidet gjennom EØS-avtalen er den fortsatt gjeldende.
  • I kjølvannet av Folkebevegelsen og Ja til EF fikk tverrpolitiske aksjoner større styrke og gjennomslagskraft for en periode.
  • Skillet mellom høyre og venstre på partiskalaen ble svekket, og samarbeidet på borgerlig side ble lagt på is for flere år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Statistikkbanken». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 5. oktober 2015. 
  2. ^ «Folkeavstemningene om EU og EF. Fylkesvis». Statistisk sentralbyrå. Besøkt 5. oktober 2015.