Arne Haugestad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arne Haugestad
Født19. juni 1935
Død23. september 2008[1] (73 år)
Beskjeftigelse Advokat
Nasjonalitet Norge

Arne Haugestad (født 19. juni 1935 i Horten, død 20. september 2008 i samme by) var høyesterettsadvokat og tidligere ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, sjef for Fengselsstyret og sorenskriverLillehammer. Haugestad var mest kjent som daglig leder for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC fra 1970 til 1973 og som forsvarer for Arne Treholt fra 1985 til 1992.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Arne Haugestad var sønn av høyesterettsadvokat Einar Haugestad (1903–84) og Ellen Margareta Thelin (1908–99). Han flyttet til Oslo som 12-åring og tok examen artium der i 1954.

1960 avla han juridisk embetseksamen. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1961 og leder av Norsk Studentunion i 1958.

Han ble gift i 1959 med Anne Lise Jahr (1936–2006), datter av handelsmann Erling Jahr (1901–57) og Olaug Hestnæs (1907–86).

Karriere[rediger | rediger kilde]

Haugestad var mest kjent som daglig leder for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC fra 1970 til 1973 og som forsvarer for Arne Treholt fra 1985 til 1992.

Mens han var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og sjef for Fengselsstyret i perioden fra 1975 til 1980, hadde han ansvaret for kriminalmeldingen under justisminister Inger Louise Valle fra Arbeiderpartiet. Der ble det foreslått tiltak som ville ha ført til atskillig reduksjon i bruk av fengselsstraff. Han nedtonet det individuelle ansvaret og den allmennpreventive begrunnelsen for straff. I stedet la han større vekt på sosiale årsaker til lovbrudd.

Lekkasjesaken[rediger | rediger kilde]

Arne Haugestad huskes spesielt for lekkasjesaken som førte til at Per Borten måtte gå av som statsminister. Det var under en flyreise i 1971 at Borten ba Haugestad om å lese et notat der det framgikk at et fransk kommisjonsmedlem mente Norge ikke burde søke om medlemskap da motstanden i folket var meget sterk. Innholdet i notatet ble slått stort opp i Dagbladet, og det førte til en intens kildejakt. Flere mente at Haugestad måtte være kilden. Det ble senere klarlagt at det ikke var Haugestad, men Ole N. Hoemsnes som var Dagbladets kilde.[2]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]