Sebastian Vettel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sebastian Vettel
Sebastian Vettel 2012 Bahrain GP.jpg
Sebastian Vettel under Bahrains Grand Prix 2012
Nasjonalitet Tyskland Tyskland
Bil # 1 (2013)
Konstruktør Red Bull-Renault
Formel 1-karriere
Verdensmester 4 (2010, 2011, 2012, 2013)
Løp 130
Seiere 39
Pallplasseringer 64
Pole positions 45
Raskeste runder 23
Poeng 1533
Debut USAs Grand Prix 2007
Første seier Italias Grand Prix 2008
Siste seier Brasils Grand Prix 2013
Siste løp Tysklands Grand Prix 2014

Sebastian Vettel (født 3. juli 1987[1] i Heppenheim i Tyskland[1]) er en tysk Formel 1-fører som kjører for det østerrikske teamet Red Bull Racing. Han er regjerende verdensmester og har vunnet mesterskapet fire år på rad. Han tok sitt første verdensmesterskap i 2010, som den yngste gjennom tidene.[2] Med seieren i Japans Grand Prix 9. oktober 2011 tok han også tittelen for 2011, og ble dermed også den yngste til å ta to førermesterskap på rad.[3] Da han vant Brasils Grand Prix 25. november 2012 sikret han seg sin tredje strake verdensmestertittel.[4] 27. oktober 2013, med tre løp igjen av sesongen, vant han Indias Grand Prix og tok dermed sin fjerde verdensmestertittel, en prestasjon som bare Juan Manuel Fangio, Alain Prost og Michael Schumacher har klart før han.[5]

Familie og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Vettel ble født i Heppenheim[1] i Tyskland, av foreldrene Norbert og Heike[6]. Han har en yngre bror, Fabian, og to eldre søstre, Melanie, en hesterytter, og Stefanie, som er fysioterapeut for funksjonshemmede barn.[6] Vettel antydet i et intervju at han ikke var noen mønsterelev på skolen[7], men han tok dog sin Abitur med en respektabel karakter.[8] Hans barndomshelter var «De tre Michaelene», som var Michael Schumacher, Michael Jordan og Michael Jackson. Han sa han ville bli en sanger som Michael Jackson, men innså at han ikke hadde stemme til det.[7]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Gokart (1995–2002)[rediger | rediger kilde]

Vettel kom inn i motorsport gjennom sin far, Norbert, som i 13 år var aktiv i bakkeløp på hobbynivå. Han solgte imidlertid løpsbilen sin for å gjøre det mulig for sønnen å satse på motorsport.[9] Sebastian var tre og et halvt år gammel da han kjørte sine første runder i en gokart, og han deltok i sine første gokart-løp i en 60-cm³ Bambini-kart han fikk i julegave hos faren.[10] Vettel begynte å konkurrere i gokartmesterskap i 1995, da han var åtte. Etter å ha vist tidlig talent ble han i 1998 innlemmet i Red Bull Junior Team,[11] og fortsatte med å vinne forskjellige titler, så som Junior Monaco Kart Cup og det europeiske juniorkartmesterskapet i 2001.[12]

Vettel sier at begge foreldrene, også hans mor Heike, alltid støttet han i begynnelsen på hans karriere. De fulgte han i bobil til gokartløp i Europa.[10] Hans familie hadde begrenset med finansielle midler[10][13] men Vettel fikk tidlig også støtte utenfra. Hans første sponsorer var en produsent av lettmetallfelger[9] og en vodkaimportør.[14] En viktig person i Vettels tidlige karriere var også Gerhard Noack, eier av gokartbanen i Kerpen, som tidligere også hadde støttet Michael og Ralf Schumacher i starten av deres karrierer.[9][13]

Formelbiler (2003-2007)[rediger | rediger kilde]

Vettel i en ASM Formel 3 (2006)

I 2003 gikk Vettel fra gokart til formelbilracing. I sin debutsesong startet han for Eifelland Racing i det tyske Formel BMW-mesterskapet. Han vant fem løp og kom på andreplass sammenlagt bak Maximilian Götz.[15] I 2004 kjørte han for Mücke Motorsport og tok mestertittelen i det tyske Formel BMW-mesterskapet med 18 seire på 20 løp.[16] Finansieringen av den første formelbilsesongen krevde stor innsats, men i 2004 begynte det østerrikske energidrikkselskapet Red Bull å støtte Vettel økonomisk.[9]

I 2005 gikk Vettel til Formel 3 Euroseries, men kjørte fortsatt for Mücke Motorsport. Han oppnådde seks pallplasseringer, men dog ingen løpseire. Ved sesongslutt lå han på femteplass sammenlagt[17] og tok også premien for beste rookie[18]. I Macaos Grand Prix samme år ble Vettel nummer tre, bak Lucas di Grassi og Robert Kubica[19]. Som belønning for sine prestasjoner i Formel BMW fikk han 27. september teste en Williams FW27 Formel 1-bil på Jerez-banen i Spania[20].

I 2006 kjørte Vettel for det franske teamet ASM Formule 3 i sin andre sesong i Formel 3 Euroseries, som året før hadde vunnet mesterskapet med Lewis Hamilton. Vettel kjempet om mestertittelen med sin teamkollega Paul di Resta, men måtte til slutt se seg slått og tok andreplassen med fire løpsseire. Han debuterte også i Formel Renault 3,5 liter, og under den første løpshelga på Misano vant han løpet etter at Pastor Maldonado ble diskvalifisert.[21] Under den neste runden på Spa-Francorchamps ble fingeren hans nesten kuttet av da han ble truffet av vrakdeler etter å ha krasjet i Eau Rouge, og det var ventet at han ville være ute av racing i flere uker.[22] Men han klarte likevel å delta i Formel 3 MastersZandvoort neste helg, og kom i mål på sjette plass og satte også den tredje raskeste rundetiden. Dette overrasket teamsjefen i ASM, Frédéric Vasseur, som sa: «Jeg var virkelig imponert, ettersom jeg i begynnelsen av uka var sikker på at han ikke kunne kjøre! Men han viste god fart helt fra første treningsomgang. Jeg kan ikke tenke meg at han er 100 prosent men vi vet i hvert fall at vi kan være konkurransedyktige i den neste runden av F3 Euroseries på Nürburgring neste helg, og det er viktig.»[23]

I 2007 startet Vettel sesongen i Formel Renault 3,5 liter for Carlin. På de syv første løpene fikk han en seier og fire pallplasseringer, og ledet mesterskapet. Ettersom han hadde fått et fast førersete i Formel 1-teamet Toro Rosso forlot han mesterskapet etter det syvende løpet, men de 74 poengene poengene han allerede hadde var likevel nok til at han ved sesongslutt lå på femteplass sammenlagt, blant annet foran sin teamkollega Mikhail Aljosjin, som kjørte hele sesongen og kom på tolvte plass med 44 poeng.[24]

Formel 1[rediger | rediger kilde]

BMW Sauber (2006-2007)[rediger | rediger kilde]

Vettel under sitt debutløp i Formel 1, USAs Grand Prix 2007, hvor han kjørte for BMW Sauber.

I juli 2006 fikk han en testførerkontrakt med BMW Sauber, og 25. august ble han satt inn på fredagstreningen for teamet under Tyrkias Grand Prix, etter at tidligere testfører Robert Kubica rykket opp til løpsfører.[25] Seks år senere beskrev Vettel sin første opptreden under en Grand Prix-helg som et «avgjørende øyeblikk» i sin karriere.[26] I sin testførerdebut satte Vettel raskeste rundetid i den andre treningsomgangen på fredag før løpet.[27] I testingen før neste løp, Italias Grand Prix 2006, satte han raskeste tid i begge fredagstreningene.

Vettel ble bekreftet som BMWs testfører også for 2007.[28] Bruk av en tredje bil var imidlertid ikke lenger tillatt, så for at Vettel skulle kunne kjøre måtte en av løpsførerne, Nick Heidfeld eller Robert Kubica, gi fra seg bilen under den første treningsomgangen på fredag. Dette medførte kritikk fra de to faste førerne,[29] og BMW Sauber valgte derfor å avstå fra å bruke Vettel som fredagsfører fra og med den tredje VM-runden.[30]

Etter Robert Kubicas alvorlige ulykke under Canadas Grand Prix 2007, ble Vettel satt inn som hans erstatter, og han fikk sin løpsdebut i Formel 1 under det påfølgende løpet i Indianapolis.[31] Han kvalifiserte til syvende startposisjon,[32] og fullførte løpet til åttende plass og tok et mesterskapspoeng.[33] I en alder av 19 år og 349 dager ble han dermed den yngste føreren noensinne til å ta mesterskapspoeng i Formel 1, en rekord som tidligere tilhørte Jenson Button, som var 20 år og 67 dager da han kom på sjetteplass i Brasils Grand Prix 2000.[34]

Toro Rosso (2007-2008)[rediger | rediger kilde]

2007[rediger | rediger kilde]

Den 31. juli 2007 ble Vettel løst fra kontrakten med BMW Sauber[35] og signerte for Scuderia Toro Rosso, hvor han fra og med Ungarns Grand Prix 2007 erstattet Scott Speed[36] og ble teamkollega med Vitantonio Liuzzi. Han tjente rundt USD 165 000 for å avslutte sesongen med Toro Rosso.[37] Før løpet ble det også kunngjort at Vettel skulle kjøre for Toro Rosso i 2008.[38]

Før Vettels ankomst hadde Toro Rossos førere et gjennomsnittlig resultat på rundt 14. plass i 2007-sesongen, og i de første fire løpene fikk også Vettel svake resultater, mens han gjorde seg kjent med sitt nye team og bil. I Japans Grand Prix på Fuji, som ble kjørt i kraftig regnvær, startet Vettel fra niende posisjon. Han kjørte seg imidlertid helt opp til tredje, bak Lewis Hamilton og Red Bull Racings Mark Webber, og så ut til å være på vei til ikke bare sin egen men også Toro Rossos første pallplassering. Men under en safety car-periode krasjet Vettel inn i Webber slik at begge to måtte bryte løpet. Vettel fikk først en gridstraff på ti plasser for neste løp, men straffen ble senere omgjort etter at en video på YouTube, tatt av en tilskuer, viste at krasjet kunne være forårsaket av Hamiltons oppførsel bak sikkerhetsbilen.[39] Webber kritiserte også spesifikt Lewis Hamiltons uberegnelige oppførsel som en medvirkende faktor i krasjet.[40][41] Under Kinas Grand Prix en uke senere kom Vettel tilbake og tok fjerdeplassen under varierende værforhold etter å ha startet fra 17. plass på griden. Han sikret seg fem mesterskapspoeng i det som var både hans og Toro Rossos beste løpsresultat i F1 noensinne.[42]

I januar 2008 uttalte Red Bulls eier Dietrich Mateschitz at han var overbevist om at Vettel ville bli en av Formel 1s store stjerner i framtiden. «Vettel er en av de unge gutta med ekstraordinært potensial. Han er rask, han er intelligent, og han er meget interressert i den tekniske siden».[43]

2008[rediger | rediger kilde]

Vettel kjører en Toro Rosso STR3 under Canadas Grand Prix 2008.

For 2008-sesongen fikk Vettel ny teamkollega i franskmannen Sébastien Bourdais, som hadde vunnet det amerikanske Champ Car-mesterskapet fire år på rad, fra 2004 til 2007. Mens Bourdais åpnet sesongen med en sterk syvendeplass, måtte Vettel bryte de fire første løpene, tre etter å ha vært innblandet i krasjer forårsaket av andre førere og en gang som følge av motorsvikt. I Tyrkia fullførte han løpet, men bare på en skuffende 17. plass. I Monaco, hvor Toro Rosso for første gang stilte med sin 2008-bil etter å ha kjørt de fem første løpene med en videreutviklet 2007-bil, tok Vettel sesongens første poeng med en femteplass.[44] I løpet av de påfølgende sommerløpene fulgte han opp med en rekke poengplasseringer, og la ikke bare sin lagkamerat men også førerne i søsterteamet Red Bull Racing regelmessig bak seg.

Han imponerte mange under Europas Grand Prix, hvor han satte raskeste tid i første treningomgang[45] og andre kvalifiseringsomgang, før han kvalifiserte til sjetteplass på griden.[46] Vettel fullførte også løpet på sjette, to sekunder bak Jarno Trulli.[47] Toro Rossos tekniske direktør Giorgio Ascanelli sa at noe hadde endret seg under Europas Grand Prix i Valencia: «Plutselig forsto Vettel noe om hvordan å kjøre en F1-bil raskt. Det utgjorde en enorm forskjell, ikke bare på farta han klarte å oppnå, men også hans evne til å gjøre dette konsistent».[48]

I Italias Grand Prix 2008 ble Vettel den yngste føreren til å vinne et Formel 1-løp,[49] etter å ha startet fra pole position, også det som den yngste noensinne.[50] Vettel var 21 år og 74 dager gammel da han tok seieren i en regnfullt løp på Monza og slo Fernando Alonsos gamle rekord fra Ungarns Grand Prix 2003 med 317 dager.[51] Vettel ledet mesteparten av løpet og krysset mållinjen 12,5 sekunder foran McLarens Heikki Kovalainen. Dette var også den første seieren og den første pallplasseringen for Toro Rosso-teamet.[49] Toro Rossos teamsjef Gerhard Berger sa: «Sebastian beviste i dag at han kan vinne løp. Men han kommer til å vinne verdensmesterskap. Han er veldig dyktig».[52] Måten han vant på og historien om 21-åringens begynnende karriere gjorde at tyske medier kalte han «baby Schumi», men Vettel var rask til å nedtone forventningene som resultatet hadde medført, spesielt sammenligningene med den syvdobbelte verdensmesteren: «Å sammenligne meg med Michael Schumacher er bare litt latterlig...Det vil være vanskelig for oss å gjenta denne prestasjonen under normale forhold».[53]

Etter Italia avsluttet han sesongen på poengplass i tre av fire løp, med femteplass i Singapore, sjetteplass i Japan og en sterk fjerdeplass i Brasil, hvor han bidro til et forrykende klimaks på sesongavslutningen da han i regnværet kjørte forbi Lewis Hamilton til femte plass på nest siste runde og dermed nesten fratok McLarenføreren mesterskapet. Timo Glock, som sleit på tørrværsdekk i økende regnvær, sakket imidlertid kraftig akterut på siste runde, slik at både Vettel og Hamilton kunne kjøre forbi han og sikre mesterskapet for Hamilton og fjerdeplassen for Vettel.[54] I mesterskapet endte Vettel sesongen på åttendeplass med 35 poeng, godt foran både teamkollega Bourdais (17. plass, 4 p) og Red Bull-førerne Mark Webber (11. plass, 21 p) og David Coulthard (16. plass, 8 p).[54]

Etter sesongavslutningen ble Vettel utnevnt til «Rookie of the Year» under Autosport Awards.[55]

Red Bull Racing (2009-)[rediger | rediger kilde]

2009[rediger | rediger kilde]

Vettel på startgriden før Spanias Grand Prix
Vettel vant det første Abu Dhabi Grand Prix, og sikret seg dermed andreplassen i førermesterskapet for 2009.

Under Storbritannias Grand Prix i 2008 kunngjorde David Coulthard at han ville legge opp etter sesongen. Knappe to uker senere bekjentgjorde Red Bull at Sebastian Vettel skulle overta setet hans og kjøre for teamet med Mark Webber som lagkamerat.[56] I sesongens første løp, Australias Grand Prix, startet han sterkt med å kvalifisere på tredje plass, og i selve løpet lå han på andreplass mesteparten av tiden. Men tre runder før mål krasjet han med Robert Kubica og begge ble nødt til å bryte løpet.[57] For sin rolle i krasjen fikk Vettel en gridstraff på ti plasser til det neste løpet i Malaysia, mens Red Bull-teamet ble bøtelagt fordi de etter krasjen hadde instruert Vettel til å forsøke å fullføre løpet på tre hjul bak safety car, i et forsøk på å berge noen poeng.[58] I Malaysia var han tredje raskest i kvalifiseringen, men på grunn av gridstraffen fra Australia måtte han starte i 13. posisjon. I løpet måtte han bryte fra en åttende plass etter å ha snurret av og kvalt motoren i det voldsomme regnværet, like før løpet ble stoppet på grunn av værforholdene.[59]

Under Kinas Grand Prix tok han pole position, den første noensinne for Red Bull Racing-teamet, og Vettels andre. Han vant løpet foran teamkollega Mark Webber, og Red Bull tok dermed sin første seier og dobbeltseier i samme løp.[60] Vettel, som var 21 år og 287 dager gammel, ble også den yngste til å vinne for to forskjellige team, ettersom han vant Italias Grand Prix 2008 for Toro Rosso-teamet.

Han fulgte opp seieren i Kina med en andreplass i Bahrains Grand Prix, bak Button.[61] Han kjørte også bra under Spanias Grand Prix, hvor han kvalifiserte til andre og tok fjerdeplass i løpet bak teamkamerat Webber.[62] I Monaco krasjet han ut av løpet etter en førerfeil.[63] I kvalifiseringen til Tyrkias Grand Prix tok han sin tredje pole position, men i motsetning til de to første gangene klarte han ikke å omsette denne frontposisjonen til seier i løpet, hvor han endte på en tredje plass bak Button og Webber.[64]

Han tok pole position igjen under Storbritannias Grand PrixSilverstone, og vant løpet overlegent med hele 15 sekunder ned til teamkollega Mark Webber, og godt over 40 sekunder ned til resten av feltet.[65] På hjemmebane under Tysklands Grand Prix ble han imidlertid slått av Webber, som vant sitt første Grand Prix.[66] Under Ungarns Grand Prix startet Vettel i andre startspor, men måtte bryte løpet på runde 30 som følge av en skade på hjulopphenget foran etter en kontakt med Kimi Räikkönens Ferrari på første runde.[67] Han måtte også bryte Europas Grand Prix i Valencia, denne gang på grunn av motorsvikt.[68] De to brutte løpene gjorde at Vettel, som lå på andreplass i mesterskapet etter Tysklands Grand Prix, nå var falt ned til fjerdeplass, 25 poeng etter lederen Jenson Button. I Belgia startet han fra åttende startposisjon, men kjørte seg opp til en solid tredjeplass i løpet.[69] Etter en vanskelig løpshelg under Italias Grand Prix så Vettel og Red Bull ut til å ende utenfor poengplass, men Lewis Hamiltons krasj i Lesmo 2 på siste runde ga Vettel åttendeplassen og et uventet poeng.[70] Men dobbeltseieren til Barrichello og Button gjorde at poengavstanden til Brawn-bilene økte. Button lå nå 26 poeng foran Vettel, og med fire løp og 40 poeng igjen og kjempe om var Vettel nå i praksis ute av kampen om førsteplassen i mesterskapet.

Under Singapores Grand Prix kvalifiserte Vettel seg inn til andre startposisjon, men etter at han først skadet diffuseren da han kjørte over en kerb og senere fikk en drive-through-straff for å ha kjørt for fort i pitlane kjørte han til slutt inn til en fjerdeplass.[71] Under en kaotisk kvalifisering før Japans Grand Prix[72] tok Vettel pole position, og i løpet tok han en dominant seier etter å ha ledet fra start til mål.[73] I Brasils Grand Prix måtte Vettel klare minst andreplass for fremdeles å ha en teoretisk mulighet til å ta førermesterskapet. Etter å ha startet fra 15. startposisjon endte han imidlertid på en 4. plass, mens Jenson Button kunne sikre verdensmestertittelen med en 5. plass i løpet.[74]

Før sesongens siste løp i Abu Dhabi kvalifiserte Vettel seg inn på en andreplass bak Lewis Hamilton, og kjørte i løpet inn til sin femte seier i karrieren, foran lagkamerat Mark Webber og den nykronede verdensmesteren Jenson Button. Seieren sørget også for at han sikret seg andreplassen i mesterskapet foran Rubens Barrichello. Han satte også løpets raskeste runde for tredje gang i sesongen, noe som også sikret han DHL Fastest Lap Award. Mark Webber hadde like mange, men Vettel tok trofeet med flere nest-raskeste runder.[75]

To dager senere, 3. november, vant Vettel, sammen med den syvdobbelte Formel 1-verdensmesteren Michael Schumacher lagkonkurransen i Race of Champions 2009 i Beijing. Dette var den tredje seieren på rad for Tyskland.[76]

2010[rediger | rediger kilde]

I Malaysia vant Vettel sitt første løp i 2010, foran Webber og Rosberg

Vettel og Webber fortsatte som Red Bulls førere også for 2010-sesongen, og Vettel startet med å ta pole position i sesongens første løp i Bahrain.[77] I løpet ledet han komfortabelt foran Fernando Alonso før han mot slutten av løpet mistet motorkraft som følge av feil med en tennplugg, og han falt ned til en fjerdeplass bak de to Ferrariene og Lewis Hamilton.[78]

Før Australias Grand Prix ble Vettel valgt inn som styremedlem i Grand Prix Drivers' Association.[79]

I Australia tok han igjen pole position, men løpet hans endte på runde 25 da han måtte bryte på grunn av en mekanisk feil.[80] Vettels første seier for sesongen kom i Malaysia. Han startet fra tredje posisjon men tok ledelsen allerede i første sving. Denne gang holdt bilen helt inn, og teamkollega Mark Webber sørget for dobbeltseier for Red Bull.[81] Seieren førte Vettel opp til tredjeplass i poengsammendraget, bare to poeng bak Felipe Massa på første. I Kina tok Vettel igjen pole position, men endte til slutt på en 6. plass i et regntungt og hektisk løp.[82]

Den europeiske delen av sesongen startet med Spanias Grand Prix, og Red Bull-bilene tok igjen første startrekke, denne gang med Webber i pole og Vettel i andre. Webber ledet løpet fra start til mål, mens Vettel var på en 3. plass bak Hamilton etter første depotstopp. På de siste åtte rundene slet han med store bremseproblemer i sin RB6, men takket være det store forspranget til resten av feltet, og Hamiltons avkjøring på nest siste runde, klarte Vettel å fullføre løpet på en tredjeplass bak Webber og hjemmefavoritten Alonso.[83] I Monaco startet Vettel som nummer tre på startrekken, bak Webber og Robert Kubica. Han tok andreplassen fra Kubica i første sving og holdt denne plasseringen resten av løpet. Etter denne dobbeltseieren for Red Bull lå Vettel og Webber likt på poeng, men Webber ledet førermesterskapet ettersom han hadde flest seire.[84]

I Tyrkias Grand Prix kvalifiserte han til tredje, og løpet så ut til å bli enda en sterk dobbeltseier for Red Bull med Vettel på andre plass bak Webber. På runde 40 gjorde han et forbikjøringsforsøk på australieren, som medførte at de to kolliderte, og Vettel måtte bryte med en punktering og en ødelagt høyre bakside.[85] Webber kunne fortsette men måtte ta et ekstra depotstopp for å bytte en ødelagt frontvinge og han falt ned til tredje plass bak McLaren-førerne Hamilton og Button. Mens Webber beholdt ledelsen i mesterskapet, falt imidlertid Vettel ned til femte plass.[86] Etter løpet ble det diskusjoner om skylden for kollisjonen, og hver av førerne skyldte på den andre.[87][88] Vettel fullførte Canadas Grand Prix på en fjerdeplass.[89] I Europas Grand Prix i Valencia tok han sin tredje poleposition for sesongen, og ledet løpet fra start til mål til årets andre seier, foran Lewis Hamilton og Jenson Button.[90] Seieren løftet han fra femte til tredje plass i førermesterskapet.

Silverstone ble både Vettel og Webbers biler utstyrt med en nydesignet frontvinge. I den tredje treningsomgangen ble Vettels frontvinge ødelagt, og før kvalifiseringen bestemte teamet at Webbers eksemplar skulle flyttes over til Vettels bil, mens Webbers ble utstyrt med en gammel vinge.[91] Vettel kvalifiserte til pole position foran sin teamkollega, men pådro seg en punktering da han kjørte bredt og kom utenfor banen på første runde og falt til bakerst i feltet. Han kjempet seg tilbake til en syvendeplass til slutt, mens Webber vant løpet og passerte Vettel i poengstillingen.[92]

Vettel vant Abu Dhabi Grand Prix fra pole position og sikret seg dermed sin første verdensmestertittel.

I Tyskland tok Vettel pole med 0,002 sekunders margin, men etter en svak start i løpet endte han på tredjeplass bak Ferrariene til Alonso og Felipe Massa.[93] Han kom også på tredjeplass i Ungarn, etter å ha pådratt seg en drive-through-straff da han under en safety car-periode overskred grensa på ti billengder bak foregående bil.[94] Belgias Grand Prix var et problematisk løp for Vettel. Under et forbikjøringsforsøk traff han Buttons bil så Button måtte bryte, mens Vettel kunne fortsette etter et depotstopp og en drive-through-straff, men fikk en punktering da han passerte Liuzzi på samme sted, og måtte kjøre en hel runde med flatt bakhjul. Han kom omsider i mål på 15. plass, som med unntak at de brutte løpene i Australia og Tyrkia var sesongens svakeste resultat for han.[95]Monza kvalifiserte Vettel til sjette startposisjon, som var sesongens svakeste kvalifisering for han. I løpet slet han med bremseproblemer underveis,[96] men etter at teamet gamblet med å vente med hans pitstopp til nest siste runde kunne han sikre en noe overraskende fjerdeplass.[97]

I Singapore kvalifiserte Vettel på andre, og tok også andreplass i løpet etter å ha ligget like bak Alonso i storparten av løpet. Han passerte dermed Button i mesterskapet og gikk opp på fjerdeplass.[98] I Japan kvalifiserte han på pole og ledet løpet fra start til mål.[99] I en alder av 23 år og 98 dager ble Vettel dermed den yngste Grand Prix-føreren til å vinne to ganger på samme bane, ettersom han også vant på Suzuka i 2009. Med denne seieren gikk han forbi Lewis Hamilton i mesterskapet og lå nå på tredje plass. I Korea tok Vettel pole og ledet de første 45 rundene i løpet før han måtte bryte på grunn av motorsvikt. Seieren gikk dermed til Alonso og Vettel falt igjen ned til fjerdeplass i mesterskapet, 25 poeng bak Alonso.[100]

Interlagos kvalifiserte Vettel på andre men tok ledelsen i første sving og ledet løpet helt til mål. Med Webber på andre og Alonso på tredje hadde Vettel dermed 15 poeng opp til Alonso og 7 poeng opp til Webber før sesongens siste løp i Abu Dhabi.[101] Dobbeltseieren til Vettel og Webbers i Brasil gjorde også at Red Bull Racing tok sitt første konstruktørmesterskap i Formel 1. I Abu Dhabi vant han løpet fra pole position, og i og med at Alonso og Webber bare klarte henholdsvis syvende og åttende plass kunne Vettel feire sitt første førermesterskap som den yngste verdensmesteren i Formel 1-historien.[102][103] Dette var også første gang siden James Hunt i 1976 at verdensmesteren ikke hadde ledet mesterskapet på noe punkt tidligere i sesongen.

Etter sesongen ble Vettel kåret til «Årets idrettsutøver» i Tyskland[104] og Europa[105].

2011[rediger | rediger kilde]

I 2011 vant Vettel Monacos Grand Prix for første gang.
Vettel på podiet etter seieren på Monza.
Vettel skriver autografer før Japans Grand Prix, hvor han sikret sin andre mesterskapstittel.

Like før sesongstart i 2011 ble de kunngjort at Vettel hadde forlenget kontrakten med Red Bull Racing til slutten av 2014-sesongen.[106] Vettel dominerte 2011-mesterskapet i sin Red Bull RB7. Han vant 11 av 19 løp, sto på pallen 17 ganger, startet fra pole position 15 ganger og ledet førermesterskapet fra begynnelse til slutt.

Vettel startet sesongen med å vinne først Australias[107] og deretter Malaysias Grand Prix,[108] begge fra pole position. Han tok igjen pole i Kina, og etter en svak start jobbet han seg gradvis tilbake til teten. Han hadde imidlertid satset alt på en to-stopps strategi, og mot slutten av løpet ble han tatt igjen av Lewis Hamilton, som med sine tre stopp hadde langt bedre dekk, og Vettel kom i mål på andre plass.[109]

Tyrkias Grand Prix startet dårlig for Vettel, hvor han krasjet i første treningsomgang på fredag og fikk lite tid på banen før kvalifisering og løp.[110] Til tross for dette tok han sin femte pole position på rad og vant løpet foran Mark Webber.[111] I Spania sviktet Vettels KERS-system under kvalifiseringen, og han måtte seg slått av teamkollega Mark Webber.[112] Tross vedvarende KERS-problemer klarte han likevel å dra hjem seieren i løpet, bare 0,63 sekunder foran Lewis Hamilton, som ga han hard kamp på de siste rundene.[113]

Neste helg, i Monaco, startet Vettel igjen fra pole og ledet løpet fem sekunder foran Button før det første pitstoppet. På grunn av en kommunikasjonssvikt var imidlertid ikke Red Bulls mekanikere klare for Vettel da han gikk inn, og resultatet var at stoppet gikk langsomt og at han ble sendt ut på feil dekk.[114] Han valgte da å bytte til en enstopp-strategi, og kjørte på det samme dekksettet i 56 runder.[115] Etterhvert som dekkene hans begynte å ta slutt ble han tatt igjen av Alonso og Button, men de klarte ikke å komme seg forbi han. Med bare seks runder igjen ble løpet rødflagget etter et omfattende krasj hvor Vitalij Petrov ble skadet. Under pausen før restart kunne teamene arbeide med bilene og skifte dekk, noe som gjorde det mulig for Vettel å holde på ledelsen over de siste gjenværende rundene etter at løpet ble startet igjen under safety car .[116]

I Canada tok han sin sjette pole for sesongen, og lå i ledelsen gjennom mesteparten av løpet. På grunn av kraftig regnvær ble imidlertid løpet avbrutt av hele seks safety car-perioder, inkludert et to timer langt stopp på runde 26. Dette skadet Vettels seierssjanser, ettersom han ved hver restart mistet forspranget han tidligere hadde skaffet seg. På de siste rundene kom Jenson Button, som hadde mye nyere dekk, opp bak Vettel og presset på for å komme forbi. I sving 6 gjorde Vettel en førerfeil og skled av banen, og Button grep muligheten til å stikke forbi han til seier i løpet. Vettel kom i mål på andreplass, men økte likevel ledelsen sin i førermesterskapet til 60 poeng.[117]

I Europas Grand Prix i Valencia iverksatte FIA et kontroversielt forbud mot variable motormappinger. Det ble antatt av mange i pressen at dette var et forsøk fra FIAs side på å hindre Red Bulls og Vettels dominering av sesongen.[118] Endringene lot imidlertid ikke til å hindre Vettel stort, ettersom han dominerte løpet med pole position, raskeste runde og en ny seier.[119] Et nytt sett kontroversielle regelendringer ble gjort gjeldende på Silverstone, denne gang rettet mot «off-throttle blown diffusers», som var en spesiell bruk av eksosgasser i bilenes diffuser for å øke marktrykket.[120] Red Bull regnet med at endringene ville koste dem rundt et halvt sekund per runde.[121] I løpet kjørte Vettel inn til andreplass bak Fernando Alonso,[122] og senere samme dag ble det klart at FIA og teamene var blitt enige om å droppe regelendringene som gjaldt diffusere for resten av sesongen.[123]

På sin hjemmebane Nürburgring startet Vettel for første gang denne sesongen ikke på første rad, og med en fjerdeplass i løpet var det også første gang i sesongen at han ikke var på seierspallen.[124] I Ungarn viste McLarens sterke mekaniske grep seg overlegen på det våte føret og Vettel måtte se seg slått av Jenson Button.[125]Spa var Vettel tilbake på toppen av seierspallen,[126] og han fulgte opp med seier også i Italia.[127] I Singapore ledet han hver eneste runde av løpet fra pole, og med fem løp igjen var ledelsen hans i førermesterskapet på 124 poeng.[128] Før Japans Grand Prix trengte Vettel dermed bare et eneste poeng for å sikre sin andre verdensmestertittel. Han kvalifiserte igjen til pole, for femte gang på rad, og holdt ledelsen til Button smatt forbi under den andre omgangen pitstopp.[129] Han ble også forbikjørt av Alonso etterhvert som dekkene hans begynte å ta slutt, og etter noen mislykkede forsøk på å ta tilbake andreplassen ba løpsingeniøren han om å holde posisjonen og forsvare mesterskapet. Med denne tredjeplassen sikret dermed Vettel sin andre verdensmestertittel på rad, som den yngste dobbeltmester i Formel 1-historien, 24 år og 98 dager gammel.[130][131]

Vettel fulgte opp mestertittelen med å vinne løpet i Korea uka etter,[132] og sammen med Mark Webbers tredjeplass sikret dette Red Bull tittelen i konstruktørmesterskapet, også det for andre år på rad.[133] I det aller første Indias Grand Prix tok Vettel sesongens ellevte og siste seier. Han startet fra pole og ledet alle rundene av løpet, og på den siste runden satte han også løpets raskeste runde,[134] til tross for at Red Bull, i et forsøk på å unngå å risikere seieren i løpet, hadde instruert han til å skru ned motoren og slå av KERS.[135] I Abu Dhabi hadde Vettel en god start fra pole, men i sving 2 skled han av banen etter en punktering på høyre bakdekk. Han kom seg tilbake til depotet, men hjulopphenget var skadet og for første gang på over et år måtte han bryte et løp.[136] I sesongens siste løp i Brasil tok Vettel sin 15 pole for sesongen og slo dermed Nigel Mansells rekord fra 1992 for flest pole positions i samme sesong.[137] I løpet ble han imidlertid tidlig hemmet av girkasseproblemer, og på runde 29 ble han forbikjørt av Mark Webber. Vettel hadde likevel fart nok til å sikre andreplassen og dermed dobbeltseier for Red Bull i sesongavslutningen.[138]

2012[rediger | rediger kilde]

Vettel på podiet etter Bahrains Grand Prix 2012, hans første seier for sesongen.
Vettel under kvalifiseringen på Suzuka
Fra førerparaden før USAs Grand Prix

2012-sesongen var svært jevn og Vettel var hele tiden blant de som kjempet om seieren i førermesterskapet. Etter Italias Grand Prix lå han imidlertid bare på fjerde plass, 39 poeng bak Fernando Alonso, og førsteplassen virket fjern. Men fire strake seire brakte Vettel tilbake til toppen i poengsammendraget, og med sterke resultater i de tre siste løpene kunne han hente hjem sin tredje strake verdensmestertittel.

Vettel startet 2012-sesongen med en andreplass i Australia.[139] I Malaysia startet han fra femte posisjon, og lå på fjerdeplass gjennom mesteparten av det regnvåte løpet. På runde 47 pådro han seg imidlertid en punktering etter en kollisjon med HRTs Narain Karthikeyan, og etter å ha vært i pit for å bytte dekket avsluttet han løpet på ellevte plass.[140] Dette var første gang Vettel fullførte et løp utenfor poengplass siden Belgias Grand Prix 2010. Vettel kvalifiserte på ellevte startposisjon i Kina,[141] og dette var første gang siden Brasils Grand Prix 2009 at han kvalifiserte utenfor topp ti. I løpet kjørte han seg opp og lå på andreplass med syv runder igjen å kjøre, men som følge av en tostopp-strategi medførte økende dekkslitasje at han til slutt falt ned til femte plass.[142]

I Bahrain tok Vettel sesongens første pole position, og selv om han mot slutten kom under sterkt press fra Kimi Räikkönen tok han også årets første seier.[143] Han tok dermed også ledelsen i førermesterskapet etter å ha ligget på femteplass før løpet. I Spania tok han sjetteplassen i løpet, etter først å ha fått en drive-through-straff for ikke å ha senket farten under gulflagg, og deretter måttet skifte frontvinge etter å ha truffet vrakrester fra en krasj mellom Michael Schumacher og Bruno Senna.[144] Etter et hendelsesrikt løp i Monaco kom han i mål på fjerdeplass, etter å ha startet fra niende posisjon på griden.[145]

Vettel tok sesongens andre pole position i Canada, men etter å ha ledet innledningsvis falt han ned til tredje etter de første pitstoppene. Han forsøkte da å kjøre resten av løpet på samme dekksett, men mot slutten var dekkene hans helt utslitt og han begynte å falle tilbake. Han var dermed tvunget til å gjøre et sent stopp for å få nye dekk, og kom til slutt i mål på fjerdeplass.[146] Under det neste løpet, Europas Grand Prix i Valencia, tok han igjen pole, men måtte se en tidlig ledelse på 20 sekunder forsvinne da safety car kom ut etter 20 runder, og på første runde etter restarten måtte han bryte løpet da bilen hans stanset på grunn av en defekt dynamo.[147]

I den regntunge kvalifiseringen på Silverstone klarte Vettel til slutt fjerde startposisjon. I løpet hadde han en dårlig start og falt ned til femte, men kjørte seg senere opp til en tredjeplass bak Webber og Alonso.[148] I Tyskland kjørte han forbi Button på nest siste runde og kom i mål på andre plass bak Alonso.[149] Etter fant imidlertid løpsledelsen ut at Vettel var utenfor banen da han kjørte forbi Button, og han ble derfor ilagt en 20 sekunders tidsstraff som degraderte han til femteplass i løpet.[150] Neste helg, i Ungarn, kom Vettel på fjerde etter å ha startet som nummer tre.[151]

Høstsesongen startet med Belgias Grand Prix, hvor han ble slått ut av kvalifiseringen i Q2 og startet fra 10. posisjon.[152] I starten av løpet ble han hindret av den store krasjen foran han, og etter første runde lå han på 12. plass. Han kjørte seg etterhvert kraftig opp og avsluttet løpet med en sterk andreplass.[153]Monza startet Vettel som nummer fem, og lå på fjerdeplass i løpet da han presset Fernando Alonso ut på gresset og pådro seg en drive-through-straff som droppet han ned til niende. Han kjørte seg etterhvert opp til sjette, men med fem runder igjen sviktet dynamoen på bilen hans for andre gang i løpet av helga, og han måtte bryte løpet. Vettel ble klassifisert på 22. plass, og i førermesterskapet falt han ned til fjerde plass, etter å ha blitt passert av både Hamilton og Räikkönen, og 39 poeng bak ledende Alonso.[154]

I Singapore kvalifiserte Vettel på tredje. Han kom seg forbi Pastor Maldonado i starten, og tok ledelsen da Lewis Hamilton på runde 22 måtte bryte med ødelagt girkasse. Han holdt teten til mål og tok dermed sin første seier på ti løp.[155]Suzuka tok Vettel sin andre Grand Slam (pole, raskeste runde og ledet alle rundene) i karrieren, og ettersom Alonso måtte bryte på første runde lå Vettel nå bare 4 poeng bak spanjolen i mesterskapet.[156] I Korea tok han sin tredje seier på rad, foran teamkompis Mark Webber, og overtok med det også ledelsen i førermesterskapet.[157] Indias Grand Prix skaffet Vettel ytterligere en seier, etter at han hadde satt beste tid i alle tre treningsomgangene, før han tok pole position og ledet løpet fra start til mål.[158] Han økte ledelsen i mesterskapet til 13 poeng, og etter å ha ledet alle rundene i de tre siste løpene tangerte han også Ayrton Sennas 20 år gamle rekord i så måte.[159]

Etter å ha satt tredje raskeste tid under kvalifiseringen for Abu Dhabis Grand Prix ble Vettel av teamet beordret å stoppe bilen øyeblikkelig. Det viste seg senere at det ikke var tilstrekkelig bensin igjen i bilen til den obligatoriske drivstoffprøven, og Vettel ble følgelig ekskludert fra kvalifiseringen, men tillatt å starte løpet fra bakerste plass.[160] Red Bull valgte imidlertid å ta bilen ut av parc fermé for å undersøke årsaken til drivstoffproblemet, selv om dette medførte at Vettel måtte starte løpet fra pit lane. På den annen side kunne teamet dermed også gjøre endringer på bilen, blant annet for å gjøre forbikjøringer enklere for Vettel.[161] I løpet gjorde da også Vettel flere forbikjøringsmanøvre og profiterte også fra to safety car-perioder. Til tross for et ekstra pitstopp for å skifte en ødelagt frontvinge klarte han til slutt å komme i mål på tredjeplass bak Räikkönen og Alonso, og Vettel beholdt dermed ledelsen i mesterskapet, selv om Alonso nå lå bare 10 poeng bak.[162]

I USAs Grand Prix, på den nybygde Circuit of the Americas, startet Vettel fra pole. I siste del av løpet ble han forbikjørt av Hamilton, men kom i mål på andreplass, foran tittelrivalen Fernando Alonso.[163] Han kom dermed til sesongens siste løp, Brasils Grand Prix, med en ledelse i førermesterskapet på 13 poeng til Alonso. Fra fjerde startposisjon begynte han løpet med en avkjøring etter et sammenstøt med Bruno Senna, og ble liggende helt bakerst. Løpet ble preget av flere krasj og skiftende værforhold, og endte til slutt med Vettel sjette og Alonso på andre plass, noe som medførte at Vettel vant førermesterskapet med tre poengs margin.[4] Dette var Vettels tredje mesterskap på rad, og han var også den yngste trippelmesteren noesinne, foran Ayrton Senna, som hadde den tidligere rekorden da han vant sitt tredje mesterskap i 1991, 31 år gammel. Vettel ble også den tredje føreren til å ta tre mesterskap på rad, etter Juan Manuel Fangio og Michael Schumacher.[164]

2013[rediger | rediger kilde]

Vettels kontroversielle passering av teamkollega Mark Webber (til høyre) under Malaysias Grand Prix 2013. Vettel (til venstre) kjørte forbi Webber til tross for at han fikk ordre fra teamet om ikke å gjøre det.

Vettel startet sin femte sesong for Red Bull Racing med å kvalifisere på pole for Australias Grand Prix,[165] men i løpet falt han tilbake og endte på tredje plass, tjueto sekunder bak vinneren Kimi Räikkönen.[166]

I den regnvåte kvalifiseringen for Malaysias Grand Prix tok han igjen pole, med nesten ett sekunds margin til Felipe Massa på andre, etter at han først var bare 0,25 sekunder fra å bli slått ut i Q1.[167] Den påfølgende seieren i løpet ble imidlertid svært kontroversiell, etter at Vettel ignorerte en teamordre om å ikke passere teamkollega Mark Webber. Webber kom ut fra sitt siste pitstopp under ett sekund foran Vettel. Med tretten runder igjen å kjøre instruerte Red Bull begge førerne at de skulle fullføre løpet i samme rekkefølge, med Webber som vinner, men Vettel gikk til angrep og to runder senere kjørte han forbi Webber og tok over ledelsen i løpet.[168][169] Etter løpet var Webber rasende.[170] Teamsjef Christian Horner var ikke fornøyd med Vettels handlinger, og erkjente at det allerede skjøre forholdet mellom de to førerne var blitt ytterligere forverret som følge av hendelsen.[171] Vettel ba om unnskyldning, og hevdet at han ikke hadde ignorert ordren med overlegg, til tross for at teamet insisterte på at instruksjonen om å holde posisjonene var blitt gjort klinkende klar for han.[172] Vettel trakk senere tilbake unnskyldningen, og sa at han ikke var lei seg for å vinne og hvis en lignende situasjon skulle oppstå igjen ville han ha kjørt forbi Webber til tross for ordren, og la til at han ikke følte at Webber fortjente å vinne løpet.[173]

I Kinas Grand Prix satset Vettel på en annen strategi enn konkurrentene, og for å kunne velge dekk fritt valgte han å ikke sette en tid i Q3 og startet fra 9. posisjon. Strategien slo ikke helt til og han kom i mål på fjerdeplass, men dog bare to tiendedels sekund bak Lewis Hamilton på tredje.[174] En uke senere vant han Bahrains Grand Prix, etter å ha startet fra andre og passert Nico Rosberg tidlig i løpet.[175] Vettel klarte bare en fjerdeplass i Spania,[176] etter å ha slitt med å få dekkene til å vare.[177] I Monaco kom han på andreplass bak Nico Rosberg, men økte likevel ledelsen i mesterskapet.[178] Han startet fra pole i Montreal og kjørte inn til en overbevisende seier med 15 sekunders margin.[179] Dette var Vettels første seier i et løp i Nord-Amerika. Han lå også an til å vinne på Silverstone, men med ti runder igjen gikk girkassen i stykker og han måtte bryte løpet.[180] En uke senere vant han for første gang på hjemmebane, da han til tross for sterkt press fra Kimi Räikkönen tok førsteplassen i Tysklands Grand Prix.[181] I Ungarn måtte Vettel ta til takke med en tredjeplass, bak Hamilton og Räikkönen.[182] Han gikk dermed inn i sommerpausen med 38 poengs ledelse i førermesterskapet, foran Räikkönen, Alonso og Hamilton, som på dette tidspunktet definitivt fremdeles var med i kampen om sammenlagtseieren.

Da høstsesongen startet opp skulle imidlertid Vettel og Red Bull vise seg å være fullstendig dominerende. I Belgia startet han fra andre startposisjon, men etter å ha passert polesitter Lewis Hamilton på første runde ledet han hele resten av løpet fram til en klar seier.[183] To uker senere fulgte han opp med en ny seier på Monza.[184] I Singapore var han totalt dominerende, og tok pole position, raskeste runde og ledet løpet fra start til mål og vant med en margin på 32,6 sekunder.[185]

Flere ganger i løpet av den europeiske sesongen ble Vettel møtt av buing fra enkelte grupper av tilskuere under seiersseremoniene, og dette gjentok seg også i Singapore. Selv om buingen ble sterkt fordømt både av andre førere, media og andre i paddocken,[186][187] så fortalte Vettel at han ble påvirket av tilskuernes oppførsel. «Det er vanskelig for meg personlig, å bli møtt av buing, når du ikke har gjort noe galt», sa han. [188] Etter Singapore var det imidlertid ingen flere slike hendelser.

I Koreas Grand Prix tok han en ny seier[189] og som i Singapore sikret han seg også en «grand slam», det vil si pole position, raskeste runde og ledelse i løpet fra start til mål. I Formel 1s historie er det tidligere bare to førere som har klart å ta en grand slam i to løp på rad; Alberto Ascari og Jim Clark. Etter en ny seier i Japan hadde han nå en ledelse i førermesterskapet på 90 poeng med bare fire løp igjen av sesongen,[190] og i India tok Vettel sin sjette løpsseier på rad og sikret dermed sin fjerde mesterskapstittel.[191][192] Med mesterskapet avgjort lå spenningen for resten av sesongen hovedsakelig i hvor lang Vettels seiersrekke skulle bli. En uke etter India tok han sin syvende seier på rad da han vant i Abu Dhabi,[193] og den åttende fulgte i USAs Grand Prix.[194] Han slo dermed Michael Schumachers tidligere rekord på syv seire på rad i samme sesong. I sesongens siste løp, Brasils Grand Prix, økte han dette til ni seire på rad, og tangerte med dette også Alberto Ascari som også vant ni seire på rad, dog fordelt over to sesonger.[195] Med totalt 13 seire i løpet av 2013-sesongen tangerte Vettel rekordholderen Michael Schumacher også i denne statistikken.

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

I likhet med mange andre racerførere[196] har Vettel bosatt seg i Sveits. I 2007 flyttet han til Walchwil ved Zugsjøen,[197] og siden 2009 har han bodd i en gammel mølle i Ellighausen i kommunen Kemmental, nær Bodensjøen i kantonen Thurgau.[198]

Han har siden skoletiden vært sammen med kjæresten Hanna Sprater.[199][200] I januar 2014 fikk de to sitt første barn sammen.[201]

I et intervju på Top Gear sa Vettel at han var en fan av britiske komedier som Little Britain og Monty Python's Life of Brian. Vettel er også en fan av The Beatles og hans favorittsang er «Drive My Car»[202]. Han er tilhenger av den tyske fotballklubben Eintracht Frankfurt. Vettel har også deltatt i en reklamefilm for flassjampoen Head & Shoulders. I den tyske versjonen av Biler 2 var Vettel stemmen til figuren Sebastian Schnell.[203] Vettel har beskrevet seg selv som et konkurransemenneske, privat og utålmodig.[202]

Resultater[rediger | rediger kilde]

Karriereoversikt[rediger | rediger kilde]

Sesong Serie / Mesterskap Team Løp Seiere Poles R/runder Pallplasser Poeng Plass
2003 Formula BMW ADAC Eifelland Racing 19 5 5 4 12 216 2.
2004 Formula BMW ADAC ADAC Berlin-Brandenburg 20 18 14 13 20 387 1.
2005 Formel 3 Euro Series ASL Mücke Motorsport 20 0 0 1 6 63 5.
Formel 3 Masters 1 0 0 0 0 N/A 11.
Spansk Formel 3 Racing Engineering 1 0 0 0 1 8 15.
Macaos Grand Prix ASM F3 1 0 0 0 1 N/A 3.
2006 Formel 3 Euro Series ASM Formule 3 20 4 1 5 9 75 2.
Formel 3 Masters 1 0 0 0 0 N/A 6.
Formel Renault 3,5 liter Carlin Motorsport 3 1 1 0 2 28 15.
Macaos Grand Prix 1 0 0 0 0 N/A 23.
Formel 1 BMW Sauber F1 Team Testfører
2007 Formel Renault 3,5 liter Carlin Motorsport 7 1 1 1 4 74 5.
Formel 1 BMW Sauber F1 Team 1 0 0 0 0 6 14.
Scuderia Toro Rosso 7 0 0 0 0
2008 Formel 1 Scuderia Toro Rosso 18 1 1 0 1 35 8.
2009 Formel 1 Red Bull Racing 17 4 4 3 8 84 2.
2010 Formel 1 Red Bull Racing 19 5 10 3 10 256 1.
2011 Formel 1 Red Bull Racing 19 11 15 3 17 392 1.
2012 Formel 1 Red Bull Racing 20 5 6 6 10 281 1.
2013 Formel 1 Infiniti Red Bull Racing 19 13 9 7 16 397 1.
2014 Formel 1 Red Bull

Fullstendige resultater fra Formel 3 Euro Series[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 Plass Poeng
2005 ASL Mücke Motorsport Dallara F305/011 Mercedes HOC1
1. løp

15
HOC1
2. løp

5
PAU
1. løp

7
PAU
2. løp

11
SPA
1. løp

DSQ
SPA
2. løp

13
MON
1. løp

18
MON
2. løp

17
OSC
1. løp

5
OSC
2. løp

5
NOR
1. løp

2
NOR
2. løp

4
NÜR
1. løp

11
NÜR
2. løp

2
ZAN
1. løp

2
ZAN
2. løp

2
LAU
1. løp

3
LAU
2. løp

15
HOC2
1. løp

13
HOC2
2. løp

3
5. 57
2006 ASM Formule 3 Dallara F305/059 Mercedes HOC1
1. løp

5
HOC1
2. løp

1
LAU
1. løp

3
LAU
2. løp

6
OSC
1. løp

5
OSC
2. løp

14
BRH
1. løp

2
BRH
2. løp

7
NOR
1. løp

2
NOR
2. løp

Ret
NÜR
1. løp

1
NÜR
2. løp

1
ZAN
1. løp

24
ZAN
2. løp

2
CAT
1. løp

1
CAT
2. løp

Ret
LMS
1. løp

9
LMS
2. løp

9
HOC2
1. løp

3
HOC2
2. løp

12
2. 75

Fullstendige resultater fra Formel Renault 3,5-liter[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng
2006 Carlin Motorsport ZOL
1. løp

 
ZOL
2. løp

 
MON
1. løp

 
IST
1. løp

 
IST
2. løp

 
MIS
1. løp

2
MIS
2. løp

1
SPA
1. løp

Ret
SPA
2. løp

DNS
NÜR
1. løp

 
NÜR
2. løp

 
DON
1. løp

 
DON
2. løp

 
LMS
1. løp

 
LMS
2. løp

 
CAT
1. løp

 
CAT
2. løp

 
15. 28
2007 Carlin Motorsport MNZ
1. løp

5
MNZ
2. løp

3
NÜR
1. løp

1
NÜR
2. løp

6
MON
1. løp

2
HUN
1. løp

4
HUN
2. løp

3
SPA
1. løp

 
SPA
2. løp

 
DON
1. løp

 
DON
2. løp

 
MAG
1. løp

 
MAG
2. løp

 
EST
1. løp

 
EST
2. løp

 
CAT
1. løp

 
CAT
2. løp

 
5. 74

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 Plass Poeng
2006 BMW Sauber
F1 Team
BMW Sauber
F1.06
BMW
P86 2,4 V8
BHR
 
MAL
 
AUS
 
SMR
 
EUR
 
ESP
 
MON
 
GBR
 
CAN
 
USA
 
FRA
 
GER
 
HUN
 
TUR
TD
ITA
TD
CHN
TD
JPN
TD
BRA
TD
2007 BMW Sauber
F1 Team
BMW Sauber
F1.07
BMW
P86/7 2,4 V8
AUS
TD
MAL
TD
BHR
 
ESP
 
MON
 
CAN
 
USA
8
FRA
 
GBR
 
EUR
 
14. 6
Scuderia
Toro Rosso
Toro Rosso
STR2
Ferrari
056 2,4 V8
HUN
16
TUR
19
ITA
18
BEL
Ret
JPN
Ret
CHN
4
BRA
Ret
2008 Scuderia
Toro Rosso
Toro Rosso
STR2B
Ferrari
056 2,4 V8
AUS
Ret
MAL
Ret
BHR
Ret
ESP
Ret
TUR
17
8. 35
Toro Rosso
STR3
MON
5
CAN
8
FRA
12
GBR
Ret
GER
8
HUN
Ret
EUR
6
BEL
5
ITA
1
SIN
5
JPN
6
CHN
9
BRA
4
2009 Red Bull
Racing
Red Bull
RB5
Renault
RS27 2,4 V8
AUS
131
MAL
151
CHN
1
BHR
2
ESP
4
MON
Ret
TUR
3
GBR
1
GER
2
HUN
Ret
EUR
Ret
BEL
3
ITA
8
SIN
4
JPN
1
BRA
4
ABU
1
2. 84
2010 Red Bull
Racing
Red Bull
RB6
Renault
RS27 2,4 V8
BHR
4
AUS
Ret
MAL
1
CHN
6
ESP
3
MON
2
TUR
Ret
CAN
4
EUR
1
GBR
7
GER
3
HUN
3
BEL
15
ITA
4
SIN
2
JPN
1
KOR
Ret
BRA
1
ABU
1
1. 256
2011 Red Bull
Racing
Red Bull
RB7
Renault
RS27 2,4 V8
AUS
1
MAL
1
CHN
2
TUR
1
ESP
1
MON
1
CAN
2
EUR
1
GBR
2
GER
4
HUN
2
BEL
1
ITA
1
SIN
1
JPN
3
KOR
1
IND
1
ABU
Ret
BRA
2
1. 392
2012 Red Bull
Racing
Red Bull
RB8
Renault
RS27 2,4 V8
AUS
2
MAL
11
CHN
5
BHR
1
ESP
6
MON
4
CAN
4
EUR
Ret
GBR
3
GER
5
HUN
4
BEL
2
ITA
221
SIN
1
JPN
1
KOR
1
IND
1
ABU
3
USA
2
BRA
6
1. 281
2013 Red Bull
Racing
Red Bull
RB9
Renault
RS27 2,4 V8
AUS
3
MAL
1
CHN
4
BHR
1
ESP
4
MON
2
CAN
1
GBR
Ret
GER
1
HUN
3
BEL
1
ITA
1
SIN
1
KOR
1
JPN
1
IND
1
ABU
1
USA
1
BRA
1
1. 397
2014 Red Bull
Racing
Red Bull
RB10
Renault Energy F1-2014
1,6 V6 turbo hybrid
AUS
Ret
MAL
3
BHR
6
CHN
5
ESP
4
MON
Ret
CAN
3
AUT
Ret
GBR
5
GER
4
HUN
 
BEL
 
ITA
 
SIN
 
JPN
 
RUS
 
USA
 
BRA
 
ABU
 
6.2 822

Noter til tabellen:

  • Note 1: - Brøt løpet, men ble klassifisert ettersom han hadde fullført over 90% av løpsdistansen.
  • Note 2: - Sesongen pågår.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Sebastian Vettel». Formula1.com. Formula One Administration. Besøkt 8. januar 2013. 
  2. ^ «Vettel wins championship and race». autosport.com. Haymarket Publications. 14. november 2012. Besøkt 8. januar 2013. 
  3. ^ «Vettel makes history with second Formula 1 title». autosport.com. Haymarket Publications. 9. oktober 2011. Besøkt 8. januar 2013. 
  4. ^ a b «Brazilian GP: Vettel is champion as Button wins thrilling race». autosport.com. Haymarket Publications. 25. november 2012. Besøkt 8. januar 2013. 
  5. ^ «Indian GP: Vettel takes fourth F1 title with crushing win». autosport.com. Haymarket Publications. 27. oktober 2013. Besøkt 27. oktober 2013. 
  6. ^ a b «British Grand Prix 2011: revealed – the real Sebastian Vettel». The Daily Telegraph. 8. juli 2011. Besøkt 8. januar 2013. 
  7. ^ a b «The Secret Life of Sebastian Vettel». Formula One. 17. mars 2010. Besøkt 8. januar 2013. 
  8. ^ «Heldenverehrung: Gymnasium nach Rennfahrer Sebastian Vettel benannt». Der Spiegel. 18. september 2008. Besøkt 8. januar 2013. 
  9. ^ a b c d «Mit Geld kannst du viel erkaufen (Intervju med Norbert Vettel)». zeit.de. Die Zeit. 28. mars 2009. Besøkt 9. januar 2013. 
  10. ^ a b c «Vater Vettel: ‚Seb schlief im Kofferraum‘». spox.com. 2. oktober 2011. Besøkt 9. januar 2013. 
  11. ^ http://www.servustv.com/cs/Satellite/Article/Der-Champion-011259461828622
  12. ^ «2001». cikfia.com. CIK-FIA. Besøkt 9. januar 2013. 
  13. ^ a b «Vom schwierigen Weg in die Formel 1». ruhrbarone.de. 13. mars 2010. Besøkt 9. januar 2013.  0
  14. ^ «‚Dann brems halt später!‘». bild.de. Bild. 11. oktober 2011. Besøkt 9. januar 2013. 
  15. ^ «Formula BMW ADAC Drivers Championship 2003». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 10. januar 2013. 
  16. ^ «Formula BMW ADAC Drivers Championship 2004». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 10. januar 2013. 
  17. ^ «Formula 3 Euro Drivers Championship 2005». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 10. januar 2013. 
  18. ^ «Formula 3 Euro Drivers Championship (Rookies) 2005». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 10. januar 2013. 
  19. ^ «Formula 3 Macau Classification 2005». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 10. januar 2013. 
  20. ^ «Formula 1 Tests, Session Times 27 - 30 September 2005, Jerez». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 10. januar 2013. 
  21. ^ «Maldonado DQ gives Vettel win on debut». crash.net. 17. juli 2006. Besøkt 11. januar 2013. 
  22. ^ «Injury to sideline Vettel for weeks». crash.net. 30. juli 2006. Besøkt 11. januar 2013. 
  23. ^ Autosport magazine, 10. august 2006, side 27
  24. ^ «Formula Renault 3.5 Drivers Championship 2007». Forix.autosport.com. Haymarket Publications. Besøkt 11. januar 2013. 
  25. ^ «Vettel To Test Drive For BMW-Sauber». motorracingnetwork.com. Motor Racing Network (MRN). 24. august 2006. Besøkt 11. januar 2013. 
  26. ^ «Vettel träumte schon früh von der Formel 1». Motorsport-Total.com. 22. august 2012. Besøkt 11. januar 2013. 
  27. ^ «2006 Turkish Grand Prix – Fri Prac 2». Formula One. 25. august 2006. Besøkt 12. januar 2013. 
  28. ^ «BMW names same drivers for 2007». grandprix.com. 19. oktober 2006. Besøkt 12. januar 2013. 
  29. ^ «Heidfeld wegen Freitagsregelung weiterhin sauer». motorsport-total.com. Sport media group GmbH, München. 7. april 2007. Besøkt 11. juni 2013. 
  30. ^ «Vettel: "Wirklich eine schlechte Situation"». motorsport-total.com. Sport media group GmbH, München. 7. mai 2007. Besøkt 11. juni 2013. 
  31. ^ «Vettel to replace Kubica at Indianapolis». autosport.com. Haymarket Publications. 14. juni 2007. Besøkt 12. januar 2013. 
  32. ^ «The Complete 2007 US GP Review – Qualifying». autosport.com. Haymarket Publications. 20. juni 2007. Besøkt 12. januar 2013. 
  33. ^ «The Complete 2007 US GP Review – Race». autosport.com. Haymarket Publications. 20. juni 2007. Besøkt 12. januar 2013. 
  34. ^ «Vettel becomes youngest F1 point scorer». reuters.com. Reuters. 17. juni 2007. Besøkt 12. januar 2013. 
  35. ^ «BMW release Vettel to Toro Rosso». autosport.com. Haymarket Publications. 31. juli 2007. Besøkt 11. juni 2013. 
  36. ^ «Vettel replaces Speed at Toro Rosso». autosport.com. Haymarket Publications. 31. juli 2007. Besøkt 11. juni 2013. 
  37. ^ «Vettel to earn $165, 000 at STR». flagworld.auto123.com. 1. august 2007. Besøkt 11. juni 2013. 
  38. ^ «Vettel to race for Toro Rosso in 2008». autosport.com. Haymarket Publications. 2. august 2007. Besøkt 11. juni 2013. 
  39. ^ «Stewards investigating Hamilton for Webber-Vettel crash». GPUpdate.net. 4. oktober 2007. Besøkt 12. juni 2013. 
  40. ^ «Webber Slams Hamilton For Erratic Driving». Dalje. Kontineo oglašavanje d.o.o. 4. oktober 2007. Besøkt 12. juni 2013. 
  41. ^ «Webber defends Hamilton comments». pitpass.com. 10. oktober 2007. Besøkt 12. juni 2013. 
  42. ^ «Vettel celebrates 'fantastic' result». autosport.com. Haymarket Publications. 7. oktober 2007. Besøkt 12. juni 2013. 
  43. ^ «Vettel tipped to be a 'big star' in F1». autosport.com. Haymarket Publications. 18. januar 2008. Besøkt 12. juni 2013. 
  44. ^ «Toro Rosso hail 'incredible' Vettel». autosport.com. Haymarket Publications. 25. mai 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  45. ^ «Surprising Vettel tops Valencia practice». autosport.com. Haymarket Publications. 22. august 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  46. ^ «Massa beats Hamilton to Valencia pole». autosport.com. Haymarket Publications. 23. august 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  47. ^ «Massa wins, but under investigation». autosport.com. Haymarket Publications. 24. august 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  48. ^ «Formula 1's greatest drivers. Number 8: Sebastian Vettel». BBC. 5. september 2012. Besøkt 19. juni 2013. 
  49. ^ a b «Vettel takes sensational maiden win». autosport.com. Haymarket Publications. 14. september 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  50. ^ «Vettel grabs record-breaking pole». autosport.com. Haymarket Publications. 13. september 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  51. ^ «Aged just 21 years and 74 days, Vettel is youngest ever grand prix winner». The Guardian. 15. september 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  52. ^ «Berger: Vettel will win championships». autosport.com. Haymarket Publications. 14. september 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  53. ^ «Vettel: I'm not the next Michael Schumacher». planetf1.com. 15. september 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  54. ^ a b «Massa wins but Hamilton secures title». autosport.com. Haymarket Publications. 2. november 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  55. ^ «Vettel 'Rookie of the Year'». F1Technical. 8. desember 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  56. ^ «Vettel confirmed at Red Bull for 2009». autosport.com. Haymarket Publications. 17. juli 2008. Besøkt 19. juni 2013. 
  57. ^ «Vettel: Clash a stupid racing accident». autosport.com. Haymarket Publications. 29. mars 2009. Besøkt 4. september 2013. 
  58. ^ «Vettel gets grid penalty for Malaysia». autosport.com. Haymarket Publications. 29. mars 2009. Besøkt 4. september 2013. 
  59. ^ «Malaysian Grand Prix as it happened». bbc.co.uk/sport. 5. april 2009. Besøkt 4. september 2013. 
  60. ^ «Vettel scores Red Bull's maiden F1 win». autosport.com. Haymarket Publications. 19. april 2009. Besøkt 4. september 2013. 
  61. ^ «Button storms to Bahrain GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 26. april 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  62. ^ «Button leads Brawn 1-2 at Spanish GP». autosport.com. Haymarket Publications. 10. mai 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  63. ^ «Vettel bemoans early Monaco exit». autosport.com. Haymarket Publications. 24. mai 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  64. ^ «Button cruises to Turkish GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 7. juni 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  65. ^ «Vettel leads crushing Red Bull one-two». autosport.com. Haymarket Publications. 21. juni 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  66. ^ «Webber overcomes penalty for first win». autosport.com. Haymarket Publications. 12. juli 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  67. ^ «Hamilton takes first GP win of 2009». autosport.com. Haymarket Publications. 26. juli 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  68. ^ «Barrichello wins again five years later». autosport.com. Haymarket Publications. 23. august 2009. Besøkt 10. september 2013. 
  69. ^ «Raikkonen wins again as Fisichella stars». autosport.com. Haymarket Publications. 30. august 2009. Besøkt 11. september 2013. 
  70. ^ «Barrichello leads Brawn 1-2 at Monza». autosport.com. Haymarket Publications. 13. september 2013. Besøkt 11. september 2013. 
  71. ^ «Vettel surprised by costly drive-through». autosport.com. Haymarket Publications. 27. september 2009. Besøkt 11. september 2013. 
  72. ^ «Vettel grabs pole in disrupted qualifying». autosport.com. Haymarket Publications. 3. oktober 2013. Besøkt 11. september 2013. 
  73. ^ «Vettel storms to Japanese GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 4. oktober 2013. Besøkt 11. september 2013. 
  74. ^ «Button clinches title as Webber wins». autosport.com. Haymarket Publications. 18. oktober 2013. Besøkt 12. september 2013. 
  75. ^ «DHL Fastest Lap Award – 2009 Results». formula1.com. Formula One Administration. Besøkt 12. september 2013. 
  76. ^ «Germany wins Race of Champions ‘Nations Cup’». Speedcafe.com. 4. november 2009. Besøkt 12. september 2013. 
  77. ^ «Alonso takes victory on Ferrari debut». autosport.com. Haymarket Publications. 13. mars 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  78. ^ «Alonso takes victory on Ferrari debut». autosport.com. Haymarket Publications. 14. mars 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  79. ^ «Heidfeld appointed GPDA chairman». autosport.com. Haymarket Publications. 26. mars 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  80. ^ «Button takes first win with McLaren». autosport.com. Haymarket Publications. 28. mars 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  81. ^ «Vettel leads dominant Red Bull one-two». autosport.com. Haymarket Publications. 4. april 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  82. ^ «Button wins chaotic Chinese Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 18. april 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  83. ^ «Webber charges to Spanish GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 9. mai 2010. Besøkt 1. oktober 2013. 
  84. ^ «Webber cruises to Monaco GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 16. mai 2010. Besøkt 2. oktober 2013. 
  85. ^ «Vettel out after crash with Webber». autosport.com. Haymarket Publications. 30. mai 2010. Besøkt 2. oktober 2013. 
  86. ^ «Hamilton wins hectic Turkish Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 30. mai 2010. Besøkt 2. oktober 2013. 
  87. ^ «Vettel insists collision not his fault». autosport.com. Haymarket Publications. 30. mai 2010. Besøkt 2. oktober 2013. 
  88. ^ «Webber says Vettel to blame for crash». autosport.com. Haymarket Publications. 30. mai 2010. Besøkt 2. oktober 2013. 
  89. ^ «Hamilton heads McLaren 1-2 in Canada». autosport.com. Haymarket Publications. 13. juni 2010. Besøkt 3. oktober 2013. 
  90. ^ «Vettel wins controversial European GP». autosport.com. Haymarket Publications. 27. juni 2010. Besøkt 3. oktober 2013. 
  91. ^ «Webber unhappy with wing situation». autosport.com. Haymarket Publications. 10. juli 2010. Besøkt 5. oktober 2013. 
  92. ^ «Webber takes commanding Britain win». autosport.com. Haymarket Publications. 11. juli 2010. Besøkt 5. oktober 2013. 
  93. ^ «Alonso leads Ferrari 1-2 in Germany». autosport.com. Haymarket Publications. 25. juli 2010. Besøkt 5. oktober 2013. 
  94. ^ «Webber charges to Hungarian GP win». autosport.com. Haymarket Publications. 1. august 2010. Besøkt 5. oktober 2013. 
  95. ^ «Hamilton wins chaotic Belgian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 29. august 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  96. ^ «Vettel hit by brake issue, not engine». autosport.com. Haymarket Publications. 12. september 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  97. ^ «Alonso wins for Ferrari at Monza». autosport.com. Haymarket Publications. 12. september 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  98. ^ «Alonso holds off Vettel for vital win». autosport.com. Haymarket Publications. 26. september 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  99. ^ «Vettel leads commanding Red Bull 1-2». autosport.com. Haymarket Publications. 10. oktober 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  100. ^ «Alonso wins, takes lead in Korea». autosport.com. Haymarket Publications. 24. oktober 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  101. ^ «Vettel win sets up Abu Dhabi showdown». autosport.com. Haymarket Publications. 7. november 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  102. ^ «Vettel wins championship and race». autosport.com. Haymarket Publications. 14. november 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  103. ^ «Sebastian Vettel wins Formula One world championship in Abu Dhabi». guardian.co.uk. The Guardian. 14. november 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  104. ^ «Vettel und Riesch sind Sportler des Jahres». Sueddeutsche.de. Süddeutsche Zeitung. 19. desember 2010. Besøkt 7. oktober 2013. 
  105. ^ «Vettel jetzt doch Europas Sportler des Jahres». Motorsport-Total.com. 7. januar 2011. Besøkt 7. oktober 2013. 
  106. ^ «Red Bull announces new Vettel deal». autosport.com. Haymarket Publications. 14. mars 2011. Besøkt 8. oktober 2013. 
  107. ^ «Vettel takes commanding Australia win». autosport.com. Haymarket Publications. 27. mars 2011. Besøkt 9. oktober 2013. 
  108. ^ «Vettel eases to Malaysian GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 10. april 2011. Besøkt 9. oktober 2013. 
  109. ^ «Hamilton wins thrilling Chinese GP». autosport.com. Haymarket Publications. 17. april 2011. Besøkt 9. oktober 2013. 
  110. ^ «Vettel downplays lack of running». autosport.com. Haymarket Publications. 6. mai 2011. Besøkt 10. oktober 2013. 
  111. ^ «Vettel takes commanding win in Turkey». autosport.com. Haymarket Publications. 8. mai 2011. Besøkt 10. oktober 2013. 
  112. ^ «Vettel 'not disappointed' pole run ended». autosport.com. Haymarket Publications. 21. mai 2011. Besøkt 10. oktober 2013. 
  113. ^ «Vettel fends off Hamilton for Spain win». autosport.com. Haymarket Publications. 22. mai 2011. Besøkt 10. oktober 2013. 
  114. ^ «Vettel soft tyre switch accidental». autosport.com. Haymarket Publications. 29. mai 2013. Besøkt 15. oktober 2013. 
  115. ^ «Vettel says 'risky' strategy his call». autosport.com. Haymarket Publications. 29. mai 2013. Besøkt 15. oktober 2013. 
  116. ^ «Vettel wins interrupted Monaco GP». autosport.com. Haymarket Publications. 29. mai 2011. Besøkt 15. oktober 2013. 
  117. ^ «Button wins chaotic Canadian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 12. juni 2011. Besøkt 18. oktober 2013. 
  118. ^ «Webber: If Lewis wins by 50s, it's not down to regs». crash.net. 26. juni 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  119. ^ «Vettel eases to European GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 26. juni 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  120. ^ «F1 bosses ban exhaust technology from British GP». BBC. 11. juni 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  121. ^ «Marko: Diffuser ban will cost Bulls». Planet F1. TEAMtalk media. 29. juni 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  122. ^ «Alonso takes commanding British GP win». autosport.com. Haymarket Publications. 10. juli 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  123. ^ «Formula teams reach agreement over blown diffuser row». autosport.com. Haymarket Publications. 10. juli 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  124. ^ «Lewis Hamilton wins thrilling German Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 24. juli 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  125. ^ «Button wins action-packed Hungarian GP in 200th F1 race». autosport.com. Haymarket Publications. 31. juli 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  126. ^ «Sebastian Vettel returns to the top by winning Belgian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 28. august 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  127. ^ «Vettel closes in on title with dominant Monza victory». autosport.com. Haymarket Publications. 11. september 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  128. ^ «Vettel on brink of title after Singapore Grand Prix victory». autosport.com. Haymarket Publications. 25. september 2011. Besøkt 20. oktober 2013. 
  129. ^ «Japanese Grand Prix 2011: live». The Daily Telegraph. 9. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  130. ^ «Sebastian Vettel secures back-to-back F1 world titles in Japan». The Guardian. 9. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  131. ^ «Vettel clinches second F1 title as Button wins the Japanese Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 9. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  132. ^ «Vettel takes commanding win in Korea». autosport.com. Haymarket Publications. 16. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  133. ^ «Red Bull celebrate second constructors' title». BBC Sport. 16. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  134. ^ «Vettel eases to inaugural Indian victory». Formula One. 30. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  135. ^ «Vettel Ignores Team To Take 'Clean Sweep'». The Motor Report. TMR Unit Trust. 30. oktober 2011. Besøkt 21. oktober 2013. 
  136. ^ «Sebastian Vettel laments lost opportunity after retiring from the Abu Dhabi GP». autosport.com. Haymarket Publications. 13. november 2011. Besøkt 22. oktober 2013. 
  137. ^ «Sebastian Vettel beats Mark Webber to take record-breaking pole in Brazil». BBC Sport. 26. november 2011. Besøkt 22. oktober 2013. 
  138. ^ «Mark Webber grabs first win of the year in season-ending Brazilian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 27. november 2011. Besøkt 22. oktober 2013. 
  139. ^ «Jenson Button wins Australian Grand Prix for McLaren». BBC Sport. 18. mars 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  140. ^ «Fernando Alonso holds off Perez to win sensational Malaysian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 25. mars 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  141. ^ «Nico Rosberg flies to maiden F1 pole in the Chinese Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 14. april 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  142. ^ «Sebastian Vettel satisfied with salvaging fifth position in the Chinese Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 15. april 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  143. ^ «Vettel holds off Raikkonen to win the Bahrain Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 22. april 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  144. ^ «Pastor Maldonado takes shock Spanish Grand Prix win for Williams». autosport.com. Haymarket Publications. 13. mai 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  145. ^ «Mark Webber becomes sixth winner in six races after charging to Monaco GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 27. mai 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  146. ^ «Hamilton becomes seventh winner in seven races in the Canadian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 10. juni 2012. Besøkt 2. november 2013. 
  147. ^ «Alonso becomes first double winner in 2012 with superb European GP victory». autosport.com. Haymarket Publications. 24. juni 2012. Besøkt 8. november 2013. 
  148. ^ «Mark Webber charges to superb British Grand Prix victory». autosport.com. Haymarket Publications. 8. juli 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  149. ^ «Fernando Alonso holds off Vettel and Button to take third win of 2012 in the German GP». autosport.com. Haymarket Publications. 22. juli 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  150. ^ «Vettel penalised for Button pass, drops from second to fifth in the German Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 22. juli 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  151. ^ «Hamilton holds off Raikkonen to win the Hungarian Grand Prix». autosport.com. Haymarket Publications. 29. juli 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  152. ^ «Jenson Button takes pole at Spa in dramatic Belgian GP qualifying session». autosport.com. Haymarket Publications. 1. september 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  153. ^ «Belgian GP: Jenson Button dominates for McLaren after Spa start chaos». autosport.com. Haymarket Publications. 2. september 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  154. ^ «Italian GP: Lewis Hamilton holds off Sergio Perez to win as Fernando Alonso takes third». autosport.com. Haymarket Publications. 9. september 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  155. ^ «Singapore GP: Sebastian Vettel wins again as Lewis Hamilton retires». autosport.com. Haymarket Publications. 23. september 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  156. ^ «Japanese GP: Vettel cruises to victory as Alonso retires». autosport.com. Haymarket Publications. 7. oktober 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  157. ^ «Korean GP: Vettel grabs commanding win, moves into championship lead». autosport.com. Haymarket Publications. 14. oktober 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  158. ^ «Indian GP: Vettel cruises to fourth consecutive victory». autosport.com. Haymarket Publications. 28. oktober 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  159. ^ «Red-Bull-Pilot triumphiert erneut in Indien». kicker.de. 28. oktober 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  160. ^ «Abu Dhabi GP: Sebastian Vettel disqualified from qualifying». autosport.com. Haymarket Publications. 3. november 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  161. ^ «Abu Dhabi: Red Bull's Sebastian Vettel to start race from the pit lane». BBC Sport. 3. november 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  162. ^ «Abu Dhabi GP: Raikkonen wins for Lotus, Vettel recovers to third». autosport.com. Haymarket Publications. 4. november 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  163. ^ «US GP: Hamilton wins from Vettel and Alonso, title battle goes to wire». autosport.com. Haymarket Publications. 18. november 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  164. ^ «Sebastian Vettel wins his third F1 world championship for Red Bull». BBC Sport. 25. november 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  165. ^ «Australian GP: Vettel storms to first pole of 2013 F1 season». autosport.com. Haymarket Publications. 17. mars 2013. Besøkt 11. november 2013. 
  166. ^ «Australian GP: Raikkonen takes emphatic victory in season opener». autosport.com. Haymarket Publications. 17. mars 2013. Besøkt 11. november 2013. 
  167. ^ «Malaysian GP: Vettel on pole as rain hits qualifying». autosport.com. Haymarket Publications. 23. mars 2013. Besøkt 12. november 2013. 
  168. ^ «Sebastian Vettel ignores team orders to beat Mark Webber». BBC Sport. 24. mars 2013. Besøkt 12. november 2013. 
  169. ^ «Vettel secures controversial victory in Malaysia». formula1.com. Formula One Administration. 24. mars 2013. Besøkt 12. november 2013. 
  170. ^ «Malaysian GP: Webber says Vettel ignored 'multi 21' team orders». autosport.com. Haymarket Publications. 24. mars 2013. Besøkt 12. november 2013. 
  171. ^ «Sebastian Vettel in Mark Webber apology after Malaysia win». BBC F1. BBC. 24. mars 2013. Besøkt 12. november 2013. «Drivers are drivers," said Horner. "We've seen it the other way around as well at races in the past between our two drivers. [...] They haven't been bosom buddies for a few years now. What Sebastian did today wasn't right. He acknowledged that. He has apologised. He took things into his own hands.» 
  172. ^ «Malaysian GP: Red Bull sure Vettel flouted team order deliberately». autosport.com. Haymarket Publications. 24. mars 2013. Besøkt 12. november 2013. 
  173. ^ «Red Bull team orders row: Vettel says he would probably do it again». autosport.com. Haymarket Publications. 11. april 2013. Besøkt 12. november 2013. 
  174. ^ «Chinese GP: Alonso takes commanding victory for Ferrari». autosport.com. Haymarket Publications. 14. april 2013. Besøkt 17. november 2013. 
  175. ^ «Bahrain GP: Vettel leaves action behind and wins for Red Bull». autosport.com. Haymarket Publications. 14. april 2013. Besøkt 17. november 2013. 
  176. ^ «Spanish GP: Fernando Alonso takes commanding home win for Ferrari». autosport.com. Haymarket Publications. 12. mai 2013. Besøkt 19. november 2013. 
  177. ^ «Spanish GP: Sebastian Vettel says tyres only reason Red Bull lost». autosport.com. Haymarket Publications. 12. mai 2013. Besøkt 19. november 2013. 
  178. ^ «Monaco GP: Nico Rosberg wins wild race for Mercedes». autosport.com. Haymarket Publications. 26. mai 2013. Besøkt 19. november 2013. 
  179. ^ «Canadian GP: Vettel cruises to dominant victory». autosport.com. Haymarket Publications. 9. juni 2013. Besøkt 19. november 2013. 
  180. ^ «British GP: Rosberg wins chaotic race amid tyre drama». autosport.com. Haymarket Publications. 30. juni 2013. Besøkt 19. november 2013. 
  181. ^ «German GP: Sebastian Vettel resists Kimi Raikkonen for home win». autosport.com. Haymarket Publications. 7. juli 2013. Besøkt 20. november 2013. 
  182. ^ «Hungarian GP: Lewis Hamilton takes his first Mercedes victory». autosport.com. Haymarket Publications. 28. juli 2013. Besøkt 20. november 2013. 
  183. ^ «Belgian GP: Sebastian Vettel scores routine win as weather stays dry». autosport.com. Haymarket Publications. 25. august 2013. Besøkt 3. desember 2013. 
  184. ^ «Italian GP: Sebastian Vettel takes commanding Monza win». autosport.com. Haymarket Publications. 8. september 2013. Besøkt 3. desember 2013. 
  185. ^ «Singapore GP: Sebastian Vettel leaves action behind as he dominates». autosport.com. Haymarket Publications. 22. september 2013. Besøkt 3. desember 2013. 
  186. ^ «Disgraceful disrespect - why the booing of Sebastian Vettel is simply not on». Sky F1. 24. september 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  187. ^ «F1: To boo, or not to boo? Opinion roundup». Race department. 23. september 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  188. ^ «Sebastian Vettel says he feels 'hurt' after being booed by fans». BBC News. 28. oktober 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  189. ^ «Korean GP: Sebastian Vettel cruises to fourth straight F1 win». autosport.com. Haymarket Publications. 6. oktober 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  190. ^ «Japanese GP: Sebastian Vettel defeats Mark Webber and Romain Grosjean». autosport.com. Haymarket Publications. 13. oktober 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  191. ^ «Sebastian Vettel wins fourth F1 world title at the Indian GP». BBC Sport. BBC. 27. oktober 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  192. ^ «Go fourth and prosper! Vettel joins greats after sealing title win at Indian Grand Prix». Daily Mail. 27. oktober 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  193. ^ «Abu Dhabi GP: Sebastian Vettel and Red Bull dominate». autosport.com. Haymarket Publications. 3. november 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  194. ^ «US GP: Vettel scores eighth consecutive victory at Austin». autosport.com. Haymarket Publications. 17. november 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  195. ^ «Brazilian GP: Vettel grabs record-equalling ninth straight F1 victory». autosport.com. Haymarket Publications. 3. november 2013. Besøkt 6. desember 2013. 
  196. ^ «Celebrities in Switzerland, avsnittet 'Formula 1 Drivers'». High-End-Travel-Switzerland.com. Besøkt 11. november 2013. 
  197. ^ «Vettel bleibt weiterhin in der Schweiz». motorsport-total.com. Sport media group GmbH, München. 12. august 2007. Besøkt 11. november 2013. 
  198. ^ «Hier werde ich selten angesprochen». Tagblatt Online. 13. oktober 2011. Besøkt 26. januar 2014. 
  199. ^ «Sebastian Vettel & Hanna Sprater: Wieso war sie nicht bei ihm?». bunte.de. 16. november 2010. Besøkt 12. november 2013. 
  200. ^ «Vettel-Freundin Hanna Prater, Die scheue Schönheit an Vettels Seite». Focus Online. 27. november 2012. Besøkt 10. november 2013. 
  201. ^ «Sebastian Vettel ist Vater». Echo Online (tysk). Darmstädter Echo. 15. januar 2014. Besøkt 26. januar 2014. 
  202. ^ a b «A profile of Red Bull Formula 1 driver Sebastian Vettel». BBC Sport. BBC. 14. mars 2011. Besøkt 8. januar 2013. 
  203. ^ «Sebastian Vettel». Internet Movie Database. Besøkt 8. januar 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sebastian Vettel – bilder, video eller lyd


Konstruktører og førere i Formel 1-mesterskapet i 2014
Red Bull Mercedes Ferrari Lotus McLaren Force India Sauber Toro Rosso Williams Marussia Caterham
Vettel
Ricciardo
 
Hamilton
Rosberg
 
Alonso
Räikkönen
 
Grosjean
Maldonado
 
Button
Magnussen
 
Hülkenberg
Pérez
 
Gutiérrez
Sutil
 
Vergne
Kvjat
 
Massa
Bottas
 
Bianchi
Chilton
 
Kobayashi
Ericsson
 
Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel