Formel 1-sesongen 1958

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1958 FIA Formel 1 Verdensmesterskap
Forrige: 1957 Neste: 1959

Formel 1-sesongen 1958 var den niende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 19. januar 1958 og ble avsluttet 19. oktober etter elleve løp. Dette var den første sesongen hvor det ble utdelt en tittel til beste konstruktør, kalt International Cup for F1 Manufacturers. Konstruktørtittelen ble konkurrert om i de samme løpene som førermesterskapet, med unntak av Indianapolis 500, som ble kjørt etter andre regler. Førermesterskapet ble vunnet av engelskmannen Mike Hawthorn etter en hard og jevn kamp mot landsmannen Stirling Moss, som vant fire løp mot Hawthorns ene. Konstruktørmesterskapet ble vunnet av Vanwall med Ferrari på andreplass.

Sesongen var en av de viktigste i Formel 1-historien, men også en av de mest tragiske. Fire førere omkom i fire forskjellige løp i løpet av sesongen.

Oppsummering av sesongen[rediger | rediger kilde]

Mike Hawthorn vant førermesterskapet i 1958 i en Ferrari Dino 246

Til 1958-sesongen ble minimumslengden på løpene redusert til 300 kilometer. Motorformelen var den samme, men bruk av kommersiell bensin ble påbudt, til erstatning for spesialiserte alkoholbasert racingdrivstoffer.

Til de etablerte teamenes store overraskelse ble de to første løpene i sesongen vunnet av Cooper-Climax-biler med bakmontert motor, påmeldt av den private eieren Rob Walker. I Argentina kjørte Stirling Moss for Walker ettersom Vanwall ikke deltok i løpet, og han slo Ferrariene etter utmerket racinghåndverk, mens Maurice Trintignant vant løpet i Monaco.

Teamkameraten til Moss i Vanwall, Tony Brooks vant også tre løp, og hans suksess i løpet i Italia, hvor han tok igjen Hawthorn etter at Moss hadde brutt, gjorde at tittelen ikke ble avgjort før i det siste løpet i Marokko. For å ta tittelen måtte Moss vinne og ta raskeste runde, med Hawthorn på tredje eller lavere. Med Moss i ledelsen forsøkte Brooks og teamkameraten Stuart Lewis-Evans å holde Hawthorn på tredjeplass, men motorene til begge to sviktet – og i Lewis-Evans' tilfelle førte det til en ulykke som han senere døde av grunnet alvorlige brannskader. Hawthorn avsluttet løpet på andreplass og sikret seg sin første tittel, hvor hans konsistens og pålitelighet, sammen med avgjørende poeng for raskeste runde, ga han tittelen med en margin på et enkelt poeng. Det første konstruktørmesterskapet noensinne ble vunnet av Vanwall, men teamet glede over tittelen ble dempet av de tragiske hendelsene i Marokko.

Hawthorn la opp som Formel 1-fører etter å ha vunnet mesterskapet, men omkom i en bilulykke tidlig i 1959. Hans død forverret en av de mest tragiske sesongene i Formel 1, hvor fire førere omkom i løpet av året. Luigi Musso døde under Frankrikes Grand Prix, Peter Collins en måned senere i Tysklands Grand Prix – bare to uker etter at han vant på hjemmebane, Lewis-Evans døde på sykehus etter brannen i Marokko, og Pat O'Connor døde under Indianapolis 500.

Maria Teresa de Filippis ble den første kvinnen til å kjøre et løp i Formel 1-verdensmesterskapet. Den regjerende mesteren Juan Manuel Fangio, som var den dominerende føreren på 1950-tallet og en av de største i Formel 1 noensinne, deltok bare i to løp som privat påmeldt, i Argentinas og Frankrikes Grand Prix.

Løpskalender og resultatsammendrag[rediger | rediger kilde]

Runde Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Dekk Pole position Raskeste runde Rapport
1 Argentina Argentinas Grand Prix Buenos Aires 19. januar Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Cooper-Climax C Argentina Juan Manuel Fangio Argentina Juan Manuel Fangio Rapport
2 Monaco Monacos Grand Prix Monaco 18. mai Frankrike Maurice Trintignant Storbritannia Cooper-Climax D Storbritannia Tony Brooks Storbritannia Mike Hawthorn Rapport
3 Nederland Nederlands Grand Prix Zandvoort 26. mai Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Vanwall D Storbritannia Stuart Lewis-Evans Storbritannia Stirling Moss Rapport
4 USA Indianapolis 500 Indianapolis 30. mai USA Jimmy Bryan USA Epperly-Offenhauser F USA Dick Rathmann USA Tony Bettenhausen Rapport
5 Belgia Belgias Grand Prix Spa-Francorchamps 15. juni Storbritannia Tony Brooks Storbritannia Vanwall D Storbritannia Mike Hawthorn Storbritannia Mike Hawthorn Rapport
6 Frankrike Frankrikes Grand Prix Reims 6. juli Storbritannia Mike Hawthorn Italia Ferrari E Storbritannia Mike Hawthorn Storbritannia Mike Hawthorn Rapport
7 Storbritannia Storbritannias Grand Prix Silverstone 19. juli Storbritannia Peter Collins Italia Ferrari E Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Mike Hawthorn Rapport
8 Vest-Tyskland Tysklands Grand Prix Nürburgring 3. august Storbritannia Tony Brooks Storbritannia Vanwall D Storbritannia Mike Hawthorn Storbritannia Stirling Moss Rapport
9 Portugal Portugals Grand Prix Boavista 24. august Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Vanwall D Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Mike Hawthorn Rapport
10 Italia Italias Grand Prix Monza 7. september Storbritannia Tony Brooks Storbritannia Vanwall D Storbritannia Stirling Moss USA Phil Hill Rapport
11 Marokko Marokkos Grand Prix Ain-Diab 10. oktober Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Vanwall D Storbritannia Mike Hawthorn Storbritannia Stirling Moss Rapport

Note: Indianapolis 500, som ble kjørt etter andre regler enn Formel 1, ble ikke regnet med i konstruktørmesterskapet.

Konstruktører og førere[rediger | rediger kilde]

Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1958. Lista omfatter ikke de som bare deltok i Indianapolis 500.

Team Konstruktør Chassis Motor Dekk Førere Runder
Argentina Scuderia Sud Americana Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Argentina Juan Manuel Fangio 1
Argentina Carlos Menditeguy 1
Australia Ken Kavanagh Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Frankrike Jean Behra 1
Italia Luigi Taramazzo 2
Australia Ken Kavanagh 2, 5
Sverige Jo Bonnier Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P USA Harry Schell 1
Sverige Jo Bonnier 2–3, 5, 7, 9
USA Phil Hill 6
Italia Giulio Cabianca 10
Vest-Tyskland Hans Herrmann 10–11
Spania Francesco Godia Sales Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Spania Paco Godia 1–2, 5–6
Storbritannia H.H. Gould Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 D Storbritannia Horace Gould 1–3
USA Masten Gregory 3
Storbritannia R.R.C. Walker Racing Team Cooper T43
T45
Climax FPF 2,0 L4 C


D

Storbritannia Stirling Moss 1
Frankrike Maurice Trintignant 2–3, 7–11
Storbritannia Ron Flockhart 2
T43 Climax FPF 1,5 L4 D Frankrike François Picard 11
Italia Scuderia Ferrari Ferrari 246 Ferrari 143 2,4 V6 E Italia Luigi Musso 1–3, 5–6
Storbritannia Peter Collins 1–3, 5–8
Storbritannia Mike Hawthorn 1–3, 5–11
Vest-Tyskland Wolfgang von Trips 2, 6–10
Belgia Olivier Gendebien 5, 10–11
USA Phil Hill 10–11
156 Ferrari D156 1,5 V6 E USA Phil Hill 8
Storbritannia Owen Racing Organisation BRM P25 BRM P25 2,5 L4 D Frankrike Jean Behra 2–3, 5–11
USA Harry Schell 2–3, 5–11
Frankrike Maurice Trintignant 6
Sverige Jo Bonnier 10–11
Storbritannia Ron Flockhart 11
Storbritannia Bernie C. Ecclestone Connaught B Alta GP 2,5 L4 A Storbritannia Bernie Ecclestone 2
USA Bruce Kessler 2
Storbritannia Paul Emery 2
Storbritannia Jack Fairman 7
Storbritannia Ivor Bueb 7
Storbritannia Cooper Car Company Cooper T45
T44
Climax FPF 2,0 L4 D Australia Jack Brabham 2–3, 5–7, 9–10
Storbritannia Roy Salvadori 2–3, 5–11
Storbritannia Ian Burgess 7
Storbritannia Jack Fairman 11
T45 Climax FPF 1,5 L4 D New Zealand Bruce McLaren 8, 11
Australia Jack Brabham 8, 11
Storbritannia Team Lotus Lotus 12
16
Climax FPF 2,0 L4
Climax FPF 2,2 L4
D Storbritannia Cliff Allison 2–3, 5–8, 10–11
Storbritannia Graham Hill 2–3, 5–7, 9–11
Storbritannia Alan Stacey 7
16 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Graham Hill 8
Storbritannia Vandervell Products Vanwall VW 5 Vanwall 254 2,5 L4 D Storbritannia Stirling Moss 2–3, 5–11
Storbritannia Tony Brooks 2–3, 5–11
Storbritannia Stuart Lewis-Evans 2–3, 5–7, 9–11
Italia Maria Teresa de Filippis Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Italia Maria Teresa de Filippis 2, 5, 10
Italia Giorgio Scarlatti Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Italia Giorgio Scarlatti 2–3
Sverige Jo Bonnier 6
Italia Scuderia Centro Sud Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Italia Gerino Gerini 2, 6–7, 10–11
Frankrike Maurice Trintignant 5
USA Masten Gregory 5
Vest-Tyskland Wolfgang Seidel 5, 11
USA Carroll Shelby 6–7, 10
USA Troy Ruttman 6, 8
Sverige Jo Bonnier 8
Vest-Tyskland Hans Herrmann 8
Storbritannia Cliff Allison 9
Italia Maria Teresa de Filippis 9
Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 D Vest-Tyskland Wolfgang Seidel 8
Italia OSCA Automobili OSCA F2 OSCA 372 1,5 L4 P Italia Giulio Cabianca 2
Italia Luigi Piotti 2
Monaco André Testut Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Monaco André Testut 2
Monaco Louis Chiron 2
Nederland Ecurie Maarsbergen Porsche RSK Porsche 547/3 1,5 F4 D Nederland Carel Godin de Beaufort 3
RS550 Porsche 547/3 1,5 F4 D Nederland Carel Godin de Beaufort 8
Argentina Juan Manuel Fangio Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P Argentina Juan Manuel Fangio 6
Storbritannia Dick Gibson Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Dick Gibson 8
Vest-Tyskland Dr Ing F. Porsche KG Porsche RSK Porsche 547/3 1,5 F4  ? Vest-Tyskland Edgar Barth 8
Storbritannia High Efficiency Motors Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Ian Burgess 8
Belgia Ecurie Eperon d'Or Cooper T43 Climax FPF 1,5 L4 D Belgia Christian Goethals 8
Storbritannia Ecurie Demi Litre Lotus 12 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Ivor Bueb 8
Storbritannia J.B. Naylor Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Brian Naylor 8
Storbritannia Tony Marsh Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Tony Marsh 8
USA Temple Buell Maserati 250F Maserati 250F1 2,5 L6 P USA Carroll Shelby 9–10
USA Masten Gregory 10–11
Marokko André Guelfi Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 D Marokko André Guelfi 11
Storbritannia British Racing Partnership Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 D Storbritannia Tom Bridger 11
Frankrike Robert La Caze Cooper T45 Climax FPF 1,5 L4 D Frankrike Robert La Caze 11
  • Rosa bakgrunn angir Formel 2-deltakere i Tysklands Grand Prix på Nürburgring og Marokkos Grand Prix på Ain Diab.

Sluttresultater 1958[rediger | rediger kilde]

Førermesterskapet[rediger | rediger kilde]

Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Kun de seks beste av de elleve løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene. I motsetning til tidligere sesonger ble det ikke lenger gitt poeng for delt kjøring.

Nr Fører ARG
Argentina
MON
Monaco
NED
Nederland
500
USA
BEL
Belgia
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
POR
Portugal
ITA
Italia
MOR
Marokko
Poeng
1 Storbritannia Mike Hawthorn 3 Ret* 5 2* 1* 2* Ret 2* 2 2 42 (49)
2 Storbritannia Stirling Moss 1 Ret 1* Ret 2 Ret Ret* 1 Ret 1* 41
3 Storbritannia Tony Brooks Ret Ret 1 Ret 7 1 Ret 1 Ret 24
4 Storbritannia Roy Salvadori Ret 4 8 11 3 2 9 5 7 15
5 Storbritannia Peter Collins Ret 3 Ret Ret 5 1 Ret 14
6 USA Harry Schell 6 5 2 5 Ret 5 Ret 6 Ret 5 14
7 Frankrike Maurice Trintignant 1 9 7 Ret 8 3 8 Ret Ret 12
8 Italia Luigi Musso 2 2 7 Ret Ret 12
9 Storbritannia Stuart Lewis-Evans Ret Ret 3 Ret 4 3 Ret Ret 11
10 USA Phil Hill 7 9 3* 3 9
11 Frankrike Jean Behra 5 Ret 3 Ret Ret Ret Ret 4 Ret Ret 9
12 Vest-Tyskland Wolfgang von Trips Ret 3 Ret 4 5 Ret 9
13 USA Jimmy Bryan 1 8
14 Argentina Juan Manuel Fangio 4* 4 7
15 USA George Amick 2 6
16 USA Johnny Boyd 3 4
17 USA Tony Bettenhausen 4* 4
18 Australia Jack Brabham 4 8 Ret 6 6 Ret 7 Ret 11 3
19 Storbritannia Cliff Allison 6 6 4 Ret Ret 10 Ret 7 10 3
20 Sverige Joakim Bonnier Ret 10 9 8 Ret Ret Ret Ret 4 3
21 USA Jim Rathmann 5 2
22 New Zealand Bruce McLaren 5 13 2
USA Masten Gregory Ret Ret 4~ 6 0
Storbritannia Graham Hill Ret Ret Ret Ret Ret Ret Ret 6 16 0
Belgia Olivier Gendebien 6 Ret Ret 0
USA Jimmy Reece 6 0
USA Don Freeland 7 0
Argentina Carlos Menditeguy 7 0
Italia Maria Teresa de Filippis DNQ 10 Ret Ret 0
Spania Paco Godia 8 DNQ Ret Ret 0
Storbritannia Jack Fairman Ret 8 0
USA Jud Larson 8 0
USA Carroll Shelby Ret 9 Ret 4~ /
Ret
0
Vest-Tyskland Hans Herrmann Ret Ret 9 0
Italia Gerino Gerini DNQ 9 Ret Ret 12 0
Italia Giulio Cabianca DNQ Ret 0
Storbritannia Horace Gould 9 DNQ 0
USA Eddie Johnson 9 0
USA Troy Ruttman 10 0
USA Bill Cheesbourg 10 0
Nederland Carel Godin de Beaufort 11 Ret 0
USA Al Keller 11 0
Italia Giorgio Scarlatti Ret Ret 0
Storbritannia Ian Burgess Ret 7 0
USA Johnnie Parsons 12 0
Storbritannia Ivor Bueb Ret 11 0
USA Johnnie Tolan 13 0
USA Bob Christie Ret 0
Frankrike Robert La Caze 14 0
Vest-Tyskland Wolfgang Seidel Ret Ret Ret 0
USA Dempsey Wilson Ret 0
Frankrike André Guelfi 15 0
Storbritannia Ron Flockhart DNQ Ret 0
USA A. J. Foyt Ret 0
USA Paul Russo Ret 0
USA Shorty Templeman Ret 0
USA Rodger Ward Ret 0
USA Billy Garrett Ret 0
USA Eddie Sachs Ret 0
USA Johnny Thomson Ret 0
USA Chuck Weyant Ret 0
USA Jack Turner Ret 0
USA Bob Veith Ret 0
USA Dick Rathmann Ret 0
USA Ed Elisian Ret 0
USA Pat O'Connor Ret 0
USA Paul Goldsmith Ret 0
USA Jerry Unser Ret 0
USA Len Sutton Ret 0
USA Art Bisch Ret 0
Storbritannia Alan Stacey Ret 0
Belgia Christian Goethals Ret 0
Storbritannia Dick Gibson Ret 0
Storbritannia Brian Naylor Ret 0
Frankrike François Picard Ret 0
Storbritannia Tom Bridger Ret 0
USA Mike Magill DSQ 0
Australia Ken Kavanagh DNQ DNS 0
USA Bruce Kessler DNQ 0
Storbritannia Paul Emery DNQ 0
Monaco André Testut DNQ 0
Italia Luigi Piotti DNQ 0
Storbritannia Bernie Ecclestone DNQ 0
Italia Luigi Taramazzo DNQ 0
Monaco Louis Chiron DNQ 0
Nr Fører ARG
Argentina
MON
Monaco
NED
Nederland
500
USA
BEL
Belgia
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
POR
Portugal
ITA
Italia
MOR
Marokko
Poeng
Farge Resultat
Gull Vinner
Sølv 2. plass
Bronse 3. plass
Grønn Fullførte løp med poeng
Blå Fullførte løp uten poeng
Lilla Fullførte ikke (Ret)
Rød Kvalifiserte seg ikke (DNQ)
Svart Diskvalifisert (DSQ)
Hvit Startet ikke (DNS)
Blank Skadet eller syk (INJ)
Ekskludert (EX)
Møtte ikke opp (DNA)


  • * Raskeste runde (1 poeng)

Konstruktørmesterskapet[rediger | rediger kilde]

Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet, kalt International Cup for F1 Manufacturers, gitt poeng til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de seks beste av de elleve løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.

Nr Konstruktør ARG
Argentina
MON
Monaco
NED
Nederland
BEL
Belgia
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
POR
Portugal
ITA
Italia
MOR
Marokko
Poeng
1 Storbritannia Vanwall Ret 1 1 2 4 1 1 1 1 48 (57)
2 Italia Ferrari 2 2 5 2 1 1 4 2 2 2 40 (57)
3 Storbritannia Cooper-Climax 1 1 4 8 6 3 2 7 5 7 31
4 Storbritannia BRM 5 2 5 Ret 5 Ret 4 Ret 4 18
5 Italia Maserati 4 Ret 10 7 4 9 Ret Ret 4† 6 6
6 Storbritannia Lotus-Climax 6 6 4 Ret Ret 10 Ret 6 10 3
Vest-Tyskland Porsche 11 0
Storbritannia Connaught-Alta DNQ Ret 0
Italia OSCA WD DNQ 0
Nr Konstruktør ARG
Argentina
MON
Monaco
NED
Nederland
BEL
Belgia
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
POR
Portugal
ITA
Italia
MOR
Marokko
Poeng

Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet[rediger | rediger kilde]

Øvrige Formel 1-løp i 1958, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.

Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Rapport
Storbritannia VI Glover Trophy Goodwood 7. april Storbritannia Mike Hawthorn Italia Ferrari Rapport
Italia VIII Siracusa Grand Prix Siracusa 13. april Italia Luigi Musso Italia Ferrari Rapport
Storbritannia XIII BARC Aintree 200 Aintree 19. april Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Cooper-Climax Rapport
Storbritannia X BRDC International Trophy Silverstone 3. mai Storbritannia Peter Collins Italia Ferrari Rapport
Frankrike VI Caen Grand Prix Circuit de la Prairie 20. juli Storbritannia Stirling Moss Storbritannia Cooper-Climax Rapport

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:1958 in Formula One – bilder, video eller lyd