Alan Jones

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alan Jones
Alan Jones (racecar driver).jpg
Jones i 2007
Nasjonalitet  Australia Australia
Formel 1-karriere
Sesonger 19751981, 1983, 19851986
Konstruktører Hesketh, Hill, Surtees, Shadow, Williams, Arrows, Haas Lola
Verdensmester 1 (1980)
Løp 117 (116 starter)
Seiere 12
Pallplasseringer    24
Pole positions 6
Raskeste runder 13
Poeng 199 (206)[1]
Debut Spanias Grand Prix 1975
Første seier Østerrikes Grand Prix 1977
Siste seier Caesars Palace Grand Prix 1981
Siste løp Australias Grand Prix 1986
Plassering [[Formel 1-sesongen |]]

Alan Stanley Jones (født 2. november 1946 i Melbourne, Victoria) er en australsk tidligere Formel 1-fører. Han vant førermesterskapet i Formel 1 i 1980, og var den første føreren som ble verdensmester med Williams-teamet, og den andre australieren som ble verdensmester, etter Jack Brabham, som vant mesterskapet tre ganger.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Hans far, Stan Jones, var en australsk racerfører og vinner av Australias Grand Prix 1959. Alan ønsket å følge i hans fotspor, og dro i 1967 til Europa for å søke lykken som racerfører, men med lite suksess. Det tok rundt seks år før han oppnådde resultater av betydning, da i en Formel 3-bil. I 1974 klarte han å få et fulltids førersete i Formel Atlantic, og sesongen etter overførte hans teameier det til en mulighet i Formel 1, etter å ha kjøpt en bil fra racingteamet Hesketh Racing.

Starten i Formel 1[rediger | rediger kilde]

Williams FW07, bilen som Alan Jones vant førermesterskapet med i 1980

Hans første Formel 1-løp var Spanias Grand Prix 1975Montjuïc-banen i Barcelona. Løpet, hvor fem tilskuere ble drept etter å ha blitt truffet av Rolf Stommelens bil etter en ulykke, ble et av de mest tragiske i Formel 1's historie. Jones hadde da allerede brutt løpet etter tre runder. Etter fire løp i Formel 1 ble teamet lagt ned, men Jones kunne fortsette, ettersom han fikk setet til den skadede Rolf Stommelen i Graham Hills racingteam. Hans beste plassering i de fire løpene han kjørte for teamet var en femteplass på Nürburgring.

Han fikk sitt første fulltids førersete i Formel 1 i 1976, i racingteamet til John Surtees. Bilen til Jones ble mest kjent fordi den hadde Durex som sponsor, men han gjennomførte mange gode løp med den, med en fjerdeplass i Japan som beste resultat. Surtees kom imidlertid ikke spesielt godt overens med Jones, og beholdt han derfor ikke som sjåfør etter sesongen.

I 1977 kjørte Jones løp i Amerika da Shadow-teamet valgte han som erstatning for Tom Pryce, som hadde omkommet i en ulykke under Sør-Afrikas Grand Prix. Jones tok godt vare på muligheten han hadde fått, og fullførte sesongen på syvende plass i førermesterskapet, etter å ha vunnet sin første F1-seier i Østerrikes Grand PrixÖsterreichring.

Williams-årene[rediger | rediger kilde]

For 1978-sesongen ble Jones hentet til Williams Grand Prix, hvor Frank Williams forsøkte å gjenoppbygge Formel 1-teamet sitt. Williams hadde slitt med å lykkes i sin første sesong, og Jones fikk jobben med å snu lykken for teamet. I hans første sesong i Williams var resultatene moderate, med en andreplass på Watkins Glen som beste plassering. I helgene hvor det ikke var Formel 1-løp kjørte Jones for Haas-Hall racing i Can-Am-mesterskapet. Han tok ni pole positions på ti løp (han kunne ikke delta på Laguna Seca da dette løpet kolliderte med F1), vant fem av dem (Atlanta, Mosport, Road America, Mid-Ohio, and Riverside) og vant også mesterskapet sammenlagt.

I 1979 var imidlertid Jones fulle fokus på Formel 1, og i det nye Williams FW07-chassiset vant han fire av de seks siste løpene i sesongen, og bidro sterkt til at Williams-teamet ble en kraft å regne med i Formel 1. Etter å ha slitt med pålitelighetsproblemer med det nye chassiset tidligere i sesongen gjorde den sterke sesongavslutningen at Jones endte på tredjeplass i førermesterskapet.

1985 Team Haas' THL1-bil

I 1980 vant Jones syv løp, men ettersom Spanias Grand Prix ble senere fjernet fra mesterskapet og Australias Grand Prix ikke var en del av mesterskapet dette året, så var det bare fem av seirene som ble regnet med i mesterskapet. Gjennom hele sesongen hadde han en bil som konsistent var kapabel til pallplasseringer, og han fikk ti av dem i løpet av året. Ved sesongslutt hadde han slått Nelson Piquet med 13 poeng i sammendraget og ble dermed Australias første Formel 1-verdensmester siden Jack Brabham i 1966. Jones ble i 1980 utnevnt til medlem (MBE) av Order of the British Empire.[2]

Han hadde en god mulighet til å gjenta suksessen i 1981, men et meget stridspreget forhold til Carlos Reutemann førte til en intens rivalisering som muligens kostet begge førerne muligheten til å ta mesterskapet. Etter å ha vunnet det siste løpet for sesongen i Las Vegas endte Jones til slutt fire poeng bak Piquet, som vant førermesterskapet, og tre poeng bak Reutemann. Etter sesongen kunngjorde han at han ville legge opp som Formel 1-fører.

Comeback[rediger | rediger kilde]

I 1983 gjorde han et kortvarig comeback i Arrows-teamet, først i Race of Champions, et løp utenfor mesterskapet som ble kjørt på Brands Hatch, hvor han kom på tredjeplass, og senere i USAs Grand Prix Vest i Long Beach, hvor han måtte bryte løpet etter 58 runder.

Jones kjørte ikke i Formel 1 i 1984 men på slutten av 1985-sesongen var han tilbake på fulltidsbasis for det nye Team Haas, som debuterte i Italias Grand Prix. I 1986 fikk Jones selskap i Haas av den tidligere Ferrari- og Renault-føreren Patrick Tambay. Jones comeback ble mislykket, men dette skyldtes mer mangel på krefter i Fords V6-motor enn Jones' førerferdigheter. Han la opp for godt fra Formel 1 etter sesongen var over.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Etter tiden i Formel 1 har Alan Jones konkurrert i australsk standardbilracing, blant annet i utholdenhetsløpet Bathurst 1000, hvor han klarte en 3. plass i 1985 og en 2. plass i 1995. Han har også kjørt sportsvognsracing, og kom i 1984 på sjetteplass i 24-timersløpet på Le Mans.

På slutten av 1980-tallet ble han Formel 1-kommentator for det australske TV-nettverket Channel Nine, en rolle som varte mer enn et tiår. Jones har siden blitt involvert i den australske franchisen av A1 Grand Prix som teamdirektør.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 Plass Poeng[1]
1975 Custom Made
Harry Stiller Racing
Hesketh
308B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
 
BRA
 
RSA
 
ESP
Ret
MON
Ret
BEL
Ret
SWE
11
17. 2
Embassy Hill Hill
GH1
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
NED
13
FRA
16
GBR
10
GER
5
AUT
 
ITA
 
USA
 
1976 Durex
Team Surtees
Surtees
TS19
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
BRA
 
RSA
 
USW
NC
ESP
9
BEL
5
MON
Ret
SWE
13
FRA
Ret
GBR
5
GER
10
AUT
Ret
NED
8
ITA
12
CAN
16
USA
8
JPN
4
15. 7
1977 Shadow
Racing Team
Shadow
DN8
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
 
BRA
 
RSA
 
USW
Ret
ESP
Ret
MON
6
BEL
5
SWE
17
FRA
Ret
GBR
7
GER
Ret
AUT
1
NED
Ret
ITA
3
USA
Ret
CAN
4
JPN
4
7. 22
1978 Williams
Racing Team
Williams
FW06
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
Ret
BRA
11
RSA
4
USW
7
MON
Ret
BEL
10
ESP
8
SWE
Ret
FRA
5
GBR
Ret
GER
Ret
AUT
Ret
NED
Ret
ITA
13
USA
2
CAN
9
11. 11
1979 Albilad-Saudia
Racing Team
Williams
FW06
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
9
BRA
Ret
RSA
Ret
USW
3
3. 40 (43)
Williams
FW07
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ESP
Ret
BEL
Ret
MON
Ret
FRA
4
GBR
Ret
GER
1
AUT
1
NED
1
ITA
9
CAN
1
USA
Ret
1980 Albilad-Williams
Racing Team
Williams
FW07B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ARG
1
BRA
3
RSA
Ret
USW
Ret
BEL
2
MON
Ret
FRA
1
GBR
1
GER
3
AUT
2
NED
11
ITA
2
CAN
1
USA
1
1. 67 (71)
1981 TAG Williams
Racing Team
Williams
FW07C
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
USW
1
BRA
2
ARG
4
SMR
12
BEL
Ret
MON
2
ESP
7
FRA
17
GBR
Ret
GER
11
AUT
4
NED
3
ITA
2
CAN
Ret
CPL
1
3. 46
1983 Arrows
Racing Team
Arrows
A6
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
BRA
 
USW
Ret
FRA
 
SMR
 
MON
 
BEL
 
DET
 
CAN
 
GBR
 
GER
 
AUT
 
NED
 
ITA
 
EUR
 
RSA
 
NC 0
1985 Team Haas
(USA) Ltd
Lola
THL1
Hart
415T 1,5 L4 turbo
BRA
 
POR
 
SMR
 
MON
 
CAN
 
DET
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
AUT
 
NED
 
ITA
Ret
BEL
 
EUR
Ret
RSA
DNS
AUS
Ret
NC 0
1986 Team Haas
(USA) Ltd
Lola
THL1
Hart
415T 1,5 L4 turbo
BRA
Ret
ESP
Ret
12. 4
Lola
THL2
Ford Cosworth
GBA 1,5 V6 turbo
SMR
Ret
MON
Ret
BEL
11
CAN
10
DET
Ret
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
9
HUN
Ret
AUT
4
ITA
6
POR
Ret
MEX
Ret
AUS
Ret

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Fram til 1990 ble ikke alle poengene som en fører tok regnet med i verdensmesterskapet (se Liste over poengsystemer i Formel 1 for mer informasjon). Tall uten parentes er mesterskapspoeng, tall i parentes er totalt antall poeng.
  2. ^ Search Australian Honours - Simple Search, It's an honour, Australias generalguvernør.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel
2014  L. Hamilton