Formel 1-sesongen 1957 var den åttende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 13. januar 1957 og ble avsluttet 8. september etter åtte løp. Mesterskapet ble vunnet av Juan Manuel Fangio, som tok sin fjerde tittel på rad og sin femte totalt, en rekord som skulle bli stående i nesten 50 år. I løpet av året ble det også kjørt en rekke Formel 1-løp som ikke inngikk i verdensmesterskapet.
Oppsummering av sesongen [rediger]
Fangio valgte igjen å bytte team, og gikk til Maserati før sesongstart. Beslutningen om å bytte viste seg å være helt riktig, ettersom Ferraris førere; Peter Collins, Eugenio Castellotti og Mike Hawthorn, ikke vant et eneste løp. Castellotti og Alfonso de Portago omkom i løpet av sesongen (dog ikke i Formel 1-ulykker), og året ble dermed en fullstendig katastrofe for Ferrari.
Stirling Moss, føreren som Fangio erstattet i Maserati, gikk til Vanwall. Fangio og Moss vant alle Grand Prix-løpene i sesongen, med fire seire til Fangio og tre til Moss. Fangios kjøring på Nürburgring, hvor han tok igjen Collins og Hawthorn på nest sidte runde etter at han tidligere ble liggende over et minutt bak dem etter et pitstop, var en klassiker.
På slutten av året ble det kunngjort at Fangio ikke ville ta en ny sesong i Formel 1. Maserati trakk seg også ut av sporten, av finansielle årsaker. Dette var også det siste året hvor det ble gitt poeng for delte kjøringer.
Løpskalender og resultatsammendrag [rediger]
Konstruktører og førere [rediger]
Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1957. Lista omfatter ikke de som bare deltok i Indianapolis 500.
| Team |
Konstruktør |
Chassis |
Motor |
Dekk |
Førere |
Runder |
Officine Alfieri Maserati |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6
Maserati 250F1 2,5 V12 |
P |
Juan Manuel Fangio |
1–2, 4–8 |
Stirling Moss |
1 |
Jean Behra |
1, 4–8 |
Carlos Menditeguy |
1–2, 4–5 |
Giorgio Scarlatti |
2, 6–8 |
Harry Schell |
2, 4–8 |
Hans Herrmann |
2 |
Paco Godia |
6–7 |
Scuderia Ferrari |
Ferrari |
801 |
Ferrari DS50 2,5 V8 |
E
P
|
Peter Collins |
1–2, 4–6, 8 |
Luigi Musso |
1, 4–8 |
Eugenio Castellotti |
1 |
Mike Hawthorn |
1–2, 4–6, 8 |
Wolfgang von Trips |
1–2, 8 |
Cesare Perdisa |
1 |
Alfonso de Portago |
1 |
José Froilán González |
1 |
Maurice Trintignant |
2, 4–5 |
Scuderia Centro Sud |
Maserati
Ferrari |
250F
500 |
Maserati 250F1 2,5 L6
Ferrari 625 2,5 L4 |
P |
Harry Schell |
1 |
Jo Bonnier |
1, 7–8 |
Alejandro de Tomaso |
1 |
Masten Gregory |
2, 6–8 |
André Simon |
2 |
Hans Herrmann |
6 |
Luigi Piotti |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
P |
Luigi Piotti |
1–2, 7–8 |
Owen Racing Organisation |
BRM |
P25 |
BRM P25 2,5 L4 |
D |
Ron Flockhart |
2, 4 |
Roy Salvadori |
2 |
Herbert MacKay-Fraser |
4 |
Jack Fairman |
5 |
Les Leston |
5 |
Connaught Engineering |
Connaught |
B |
Alta GP 2,5 L4 |
D |
Stuart Lewis-Evans |
2 |
Ivor Bueb |
2 |
Cooper Car Company |
Cooper |
T43 |
Climax FPF 2,0 L4 |
A
D
|
Jack Brabham |
2, 4 |
Les Leston |
2 |
Mike MacDowel |
4 |
Roy Salvadori |
5, 7 |
| T43 |
Climax FPF 1,5 L4 |
D |
Roy Salvadori |
6 |
Vandervell Products |
Vanwall |
VW 5 |
Vanwall 254 2,5 L4 |
P |
Stirling Moss |
2, 5–8 |
Tony Brooks |
2, 5–8 |
Stuart Lewis-Evans |
4–8 |
Roy Salvadori |
4 |
H.H. Gould |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
D |
Horace Gould |
2, 4–8 |
Jo Bonnier |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
P |
Jo Bonnier |
5 |
Gilby Engineering |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
D |
Ivor Bueb |
5 |
R.R.C. Walker Racing Team |
Cooper |
T43 |
Climax FPF 2,0 L4 |
D |
Jack Brabham |
5, 7 |
| T43 |
Climax FPF 1,5 L4 |
D |
Jack Brabham |
6 |
Bob Gerard |
Cooper |
T44 |
Bristol BS2 2.2 L6 |
D |
Bob Gerard |
5 |
Bruce Halford |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
D |
Bruce Halford |
6–8 |
Dr Ing F. Porsche KG |
Porsche |
RS550 |
Porsche 547/3 1,5 F4 |
? |
Umberto Maglioli |
6 |
Edgar Barth |
6 |
Ridgeway Management |
Cooper |
T43
T41 |
Climax FPF 1,5 L4 |
D |
Tony Marsh |
6 |
Paul England |
6 |
Ecurie Maarsbergen |
Porsche |
RS550 |
Porsche 547/3 1,5 F4 |
D |
Carel Godin de Beaufort |
6 |
J.B. Naylor |
Cooper |
T43 |
Climax FPF 1,5 L4 |
D |
Brian Naylor |
6 |
Dick Gibson |
Cooper |
T43 |
Climax FPF 1,5 L4 |
D |
Dick Gibson |
6 |
Francesco Godia Sales |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
P |
Paco Godia |
8 |
Ottorino Volonterio |
Maserati |
250F |
Maserati 250F1 2,5 L6 |
P |
Ottorino Volonterio |
8 |
André Simon |
8 |
- Rosa bakgrunn angir Formel 2-deltakere i Tysklands Grand Prix på Nürburgring.
Sluttresultat førermesterskapet 1957 [rediger]
Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Poeng for delt kjøring ble delt likt mellom førerne, uansett hvor mange runder hver av dem hadde kjørt. Førere som hadde delt mer enn en bil under et løp fikk bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste av de åtte løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.
|
|
| Farge |
Resultat |
| Gull |
Vinner |
| Sølv |
2. plass |
| Bronse |
3. plass |
| Grønn |
Fullførte løp med poeng |
| Blå |
Fullførte løp uten poeng |
| Lilla |
Fullførte ikke (Ret) |
| Rød |
Kvalifiserte seg ikke (DNQ) |
| Svart |
Diskvalifisert (DSQ) |
| Hvit |
Startet ikke (DNS) |
| Blank |
Skadet eller syk (INJ) |
| Ekskludert (EX) |
| Møtte ikke opp (DNA) |
|
Noter til tabellen:
- Note 1: - Plasseringer delt mellom førere som delte bil.
- Note 2: - For få runder kjørt for å få poeng
- * Raskeste runde (1 poeng)
Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet [rediger]
Øvrige Formel 1-løp i 1957, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.
Eksterne lenker [rediger]