Formel 1-sesongen 1968

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
1968 FIA Formel 1 Verdensmesterskap
Forrige: 1967 Neste: 1969

Formel 1-sesongen 1968 var den nittende sesongen av FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 1. januar 1968 og ble avsluttet 3. november etter tolv løp. Graham Hill vant sitt andre verdensmesterskap for førere, mens konstruktørmesterskapet ble vunnet av Lotus-Ford, som tok sin tredje tittel. I løpet av året ble det også kjørt tre Formel 1-løp utenom verdensmesterskapet.

Oppsummering av sesongen[rediger | rediger kilde]

Selv om Lotus ikke klarte å vinne VM-tittelen i 1967, så var Lotus 49-bilen og Cosworth DFV-motoren ved sesongslutt modne nok til at teamet igjen var en dominerende kraft i Formel 1. Til 1968-sesongen mistet Lotus sine eksklusive rettigheter til å bruke DFV-motoren, og McLaren stilte med en ny DFV-drevet bil. Ken Tyrrells nye team dukket også opp på scenen med en Cosworth-dreven bil, bygget av det franske bil- og luftfartsselskapet Matra, og med den tidligere BRM-føreren Jackie Stewart bak rattet.

Sesongåpningen i Sør-Afrika bekreftet Lotus' overlegenhet, med Jim Clark og Graham Hill på de to første plassene. Dette skulle bli Clarks siste seier, da han den 7. april 1968 omkom under et Formel 2-løp på Hockenheimring. Til tross for Jim Clarks død vant Lotus og Graham Hill begge mesterskapstitlene, men Jackie Stewart var en seriøs utfordrer som vant flere løp i Tyrrells Matra MS10. Stewarts kjøring til seieren i regnet og tåka under Tysklands Grand PrixNürburgring, hvor han vant med fire minutters margin, blir ansett som en av de beste noensinne, selv om regndekkene hans sannsynligvis var bedre enn konkurrentenes. Bilens mest innovative trekk var bruken av strukturelle drivstofftanker, av lignende type som ble brukt i flyindustrien. Med disse kunne chassiset gjøres rundt 15 kg lettere, men likevel sterkere enn konkurrentene. FIA anså imidlertid teknologien som utrygg og forbød den fra 1970, og insisterte i stedet på gummitanker.

McLaren stilte med to M7A med Cosworth-motor for regjerende mester Denny Hulme og teamets grunnlegger Bruce McLaren. McLaren vant Race of ChampionsBrands Hatch, et løp utenom verdensmesterskapet, og i Belgias Grand Prix kom teamets første seier i mesterskapet. McLaren ble dermed den tredje føreren som vant med en bil bygget av sitt eget team, etter Jack Brabham i 1966 og Dan Gurney i 1967. Hulme vant senere i sesongen Italias Grand Prix og Canadas Grand Prix.

Repco produserte en kraftigere versjon av sin V8-motor for å være konkurransedyktig mot Fords nye Cosworth DFV, men den viste seg å være svært upålitelig. Rindt tok pole position to ganger i løpet av sesongen, så Brabhambilene var utvilsomt raske, men Brabham og Rindt kunne bare fullføre løp fire ganger tilsammen, og hadde ved sesongslutt bare tatt ti poeng.

1968 ble på mange måter et vendepunkt i Formel 1's historie, ikke minst med hensyn til sikkerhet. Mange Grand Prix-førere omkom i ulykker dette året, blant dem den tidligere verdensmesteren Jim Clark. Dette var det siste året hvor alle løpene ble kjørt på baner nesten helt uten sikkerhetstiltak. Tysklands Grand Prix ble kjørt i fryktelig regn og tåke på den farlige og lange Nurburgring, og før start ble det stilt kritiske spørsmål om det var forsvarlig å kjøre under slike nesten uutholdelige forhold.

Sesongens viktigste tekniske innovasjon var innføringen av vinger i Formel 1, og aerodynamikk spilte en reell rolle med hensyn til bilenes prestasjoner. Vinger hadde tidligere blant annet blitt brukt på Chaparrals 2F sportsvogn. I Monaco startet Colin Chapman med beskjedne frontvinger og en spoiler på Graham Hills Lotus 49B. I Belgias Grand Prix fulgte Brabham og Ferrari opp med vinger i full bredde, montert på stag høyt over føreren. Lotus svarte med en fullbredde-vinge som var direkte koblet til bakhjulsopphenget, og Matra laget så en høyt montert frontvinge koblet til forhjulsopphenget. Denne siste nyvinningen ble dog hovedsakelig brukt under trening, ettersom den var anstrengende for føreren. Ved slutten av sesongen brukte de fleste teamene sofistikerte vinger.

Til 1968-sesongen bestemte FIA seg også for å tillate ubegrenset bruk av sponsorer, etter at bilrelaterte selskaper som BP, Shell og Firestone hadde trukket sin støtte. I mai dukket Lotus-teamet opp på Jarama i rødt, gull og hvitt, fargene til Imperial Tobaccos Gold Leaf-merke.

Løpskalender og resultatsammendrag[rediger | rediger kilde]

Runde Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Dekk Pole position Raskeste runde Rapport
1 Sør-Afrika Sør-Afrikas Grand Prix Kyalami 1. januar Storbritannia Jim Clark Storbritannia Lotus-Ford F Storbritannia Jim Clark Storbritannia Jim Clark Rapport
2 Spania Spanias Grand Prix Jarama 12. mai Storbritannia Graham Hill Storbritannia Lotus-Ford F New Zealand Chris Amon Frankrike Jean-Pierre Beltoise Rapport
3 Monaco Monacos Grand Prix Monaco 26. mai Storbritannia Graham Hill Storbritannia Lotus-Ford F Storbritannia Graham Hill Storbritannia Richard Attwood Rapport
4 Belgia Belgias Grand Prix Spa-Francorchamps 9. juni New Zealand Bruce McLaren Storbritannia McLaren-Ford G New Zealand Chris Amon Storbritannia John Surtees Rapport
5 Nederland Nederlands Grand Prix Zandvoort 23. juni Storbritannia Jackie Stewart Frankrike Matra-Ford D New Zealand Chris Amon Frankrike Jean-Pierre Beltoise Rapport
6 Frankrike Frankrikes Grand Prix Rouen-Les-Essarts 7. juli Belgia Jacky Ickx Italia Ferrari F Østerrike Jochen Rindt Mexico Pedro Rodríguez Rapport
7 Storbritannia Storbritannias Grand Prix Brands Hatch 20. juli Sveits Jo Siffert Storbritannia Lotus-Ford F Storbritannia Graham Hill Sveits Jo Siffert Rapport
8 Vest-Tyskland Tysklands Grand Prix Nürburgring 4. august Storbritannia Jackie Stewart Frankrike Matra-Ford D Belgia Jacky Ickx Storbritannia Jackie Stewart Rapport
9 Italia Italias Grand Prix Monza 8. september New Zealand Denny Hulme Storbritannia McLaren-Ford G Storbritannia John Surtees Storbritannia Jackie Oliver Rapport
10 Canada Canadas Grand Prix Mont-Tremblant 22. september New Zealand Denny Hulme Storbritannia McLaren-Ford G Østerrike Jochen Rindt Sveits Jo Siffert Rapport
11 USA USAs Grand Prix Watkins Glen 6. oktober Storbritannia Jackie Stewart Frankrike Matra-Ford D USA Mario Andretti Storbritannia Jackie Stewart Rapport
12 Mexico Mexicos Grand Prix Hermanos Rodríguez 3. november Storbritannia Graham Hill Storbritannia Lotus-Ford F Sveits Jo Siffert Sveits Jo Siffert Rapport

Konstruktører og førere[rediger | rediger kilde]

Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1968.

Team Konstruktør Chassis Motor Dekk Førere Runder
Storbritannia Bruce McLaren Motor Racing McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 G New Zealand Denny Hulme 1
McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 New Zealand Denny Hulme 2-12
New Zealand Bruce McLaren 2-12
Storbritannia Brabham Racing Organisation Brabham-Repco BT24
BT26
Repco 740 3,0 V8
Repco 860 3,0 V8
G Australia Jack Brabham Alle
Østerrike Jochen Rindt Alle
Storbritannia Team Lotus
Storbritannia Gold Leaf Team Lotus
Lotus-Ford 49
49B
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 F Storbritannia Jim Clark 1
Storbritannia Graham Hill Alle
Storbritannia Jackie Oliver 3-12
USA Mario Andretti 9, 11
Canada Bill Brack 10
Mexico Moisés Solana 12
USA Anglo American Racers Eagle-Weslake T1G Weslake 58 3,0 V12 G USA Dan Gurney 1, 3, 7-9
McLaren-Ford M7A Ford Cosworth DFV 3,0 V8 10-12
Japan Honda Racing Honda RA300
RA301
RA302
Honda RA273E 3,0 V12
Honda RA301E 3,0 V12
Honda RA302E 3,0 V8
F Storbritannia John Surtees Alle
Frankrike Jo Schlesser 6
Storbritannia David Hobbs 9
Italia Scuderia Ferrari SpA SEFAC Ferrari 312 Ferrari 242 3,0 V12
Ferrari 242C 3,0 V12
F New Zealand Chris Amon 1-2, 4-12
Belgia Jacky Ickx 1-2, 4-10, 12
Italia Andrea de Adamich 1
Storbritannia Derek Bell 9, 11
Storbritannia Owen Racing Organisation BRM P126
P115
P133
P138
BRM P142 3,0 V12
BRM P75 3,0 H16
G Mexico Pedro Rodríguez Alle
Storbritannia Mike Spence 1
Storbritannia Richard Attwood 3-8
USA Bobby Unser 9, 11
Storbritannia Cooper Car Company Cooper-Maserati T81B
T86
Maserati 10/F1 3,0 V12 F


G

Storbritannia Brian Redman 1
Italia Ludovico Scarfiotti 1
Cooper-BRM T86B
T86
BRM P142 3,0 V12 Storbritannia Brian Redman 2, 4
Italia Ludovico Scarfiotti 2-3
Belgia Lucien Bianchi 3-5, 8, 10-12
Storbritannia Vic Elford 6-12
Frankrike Johnny Servoz-Gavin 6
Storbritannia Robin Widdows 7
Storbritannia Matra International Matra-Ford MS9
MS10
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 D Storbritannia Jackie Stewart 1, 4-12
Frankrike Jean-Pierre Beltoise 2
Frankrike Johnny Servoz-Gavin 3, 9-10, 12
Sør-Afrika Team Gunston Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 F Rhodesia John Love 1
LDS-Repco Mk 3 Rhodesia Sam Tingle 1
Storbritannia Rob Walker/Jack Durlacher Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 F Sveits Jo Siffert 1
Lotus-Ford 49
49B
Ford Cosworth DFV 3,0 V8 2-12
Sverige Joakim Bonnier Racing Team Cooper-Maserati T81 Maserati 9/F1 3,0 V12 G Sverige Joakim Bonnier 1
McLaren-BRM M5A BRM P142 3,0 V12 3-5, 7, 9-11
Honda RA301 Honda RA301E 3,0 V12 12
Frankrike Matra Sports Matra-Ford MS7 Ford Cosworth FVA 1,6 L4 D Frankrike Jean-Pierre Beltoise 1
Matra MS11 Matra MS9 3,0 V12 Frankrike Jean-Pierre Beltoise 3-12
Frankrike Henri Pescarolo 10-12
Sør-Afrika Scuderia Scribante Brabham-Repco BT11 Repco 620 3,0 V8 F Sør-Afrika Dave Charlton 1
Sør-Afrika Team Pretoria Brabham-Climax BT11 Climax FPF 2,8 L4 F Sør-Afrika Jackie Pretorius 1
Rhodesia John Love Cooper-Climax T79 Climax FPF 2,8 L4 F Sør-Afrika Basil van Rooyen 1
Storbritannia Reg Parnell Racing BRM P126 BRM P142 3,0 V12 G Storbritannia Piers Courage 2-12
Sveits Charles Vögele Racing Brabham-Repco BT20 Repco 620 3,0 V8 G Sveits Silvio Moser 3, 5, 7-9
Vest-Tyskland Caltex Racing Team Brabham-Repco BT24 Repco 740 3,0 V8 D Vest-Tyskland Kurt Ahrens, Jr. 8
Vest-Tyskland Bayerische Motoren Werke AG Lola-BMW T100 BMW M12/1 1,6 L4 D Vest-Tyskland Hubert Hahne 8
Storbritannia Bernard White Racing BRM P261 BRM P142 3,0 V12 G Australia Frank Gardner 9
Canada Castrol Oils Ltd Eagle-Climax T1F Climax FPF 2,8 L4 G Canada Al Pease 10

Sluttresultater 1968[rediger | rediger kilde]

Førermesterskapet[rediger | rediger kilde]

Poeng ble gitt til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.

Nr Fører RSA
Sør-Afrika
ESP
Spania
MON
Monaco
BEL
Belgia
NED
Nederland
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
ITA
Italia
CAN
Canada
USA
USA
MEX
Mexico
Poeng
1 Storbritannia Graham Hill 2 1 1 Ret 9 Ret Ret 2 Ret 4 2 1 48
2 Storbritannia Jackie Stewart Ret 4 1 3 6 1 Ret 6 1 7 36
3 New Zealand Denny Hulme 5 2 5 Ret Ret 5 4 7 1 1 Ret Ret 33
4 Belgia Jacky Ickx Ret Ret 3 4 1 3 4 3 DNS Ret 27
5 New Zealand Bruce McLaren Ret Ret 1 Ret 8 7 13 Ret 2 6 2 22
6 Mexico Pedro Rodríguez Ret Ret Ret 2 3 NC Ret 6 Ret 3 Ret 4 18
7 Sveits Jo Siffert 7 Ret Ret 7 Ret 11 1 Ret Ret Ret 5 6 12
8 Storbritannia John Surtees 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 Ret 12
9 Frankrike Jean-Pierre Beltoise 6 5 Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret Ret 11
10 New Zealand Chris Amon 4 Ret Ret 6 10 2 Ret Ret Ret Ret Ret 10
11 Storbritannia Jim Clark 1 9
12 Østerrike Jochen Rindt 3 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 3 Ret Ret Ret Ret 8
13 Storbritannia Richard Attwood 2 Ret 7 7 Ret 14 6
14 Frankrike Johnny Servoz-Gavin Ret Ret 2 Ret Ret 6
15 Storbritannia Jackie Oliver Ret 5 NC Ret 11 Ret Ret DNS 3 6
16 Italia Ludovico Scarfiotti Ret 4 4 6
17 Belgia Lucien Bianchi 3 6 Ret Ret NC Ret Ret 5
18 Storbritannia Vic Elford 4 Ret Ret Ret 5 Ret 8 5
19 Storbritannia Brian Redman Ret 3 Ret 4
20 Storbritannia Piers Courage Ret Ret Ret Ret 6 8 8 4 Ret Ret Ret 4
21 USA Dan Gurney Ret Ret Ret Ret 9 Ret Ret 4 Ret 3
22 Sverige Jo Bonnier Ret DNQ Ret 8 Ret 6 Ret Ret 5 3
23 Australia Jack Brabham Ret DNS Ret Ret Ret Ret Ret 5 Ret Ret Ret 10 2
24 Sveits Silvio Moser DNQ 5 NC DNQ 2
Frankrike Henri Pescarolo Ret DNS 9 0
Rhodesia John Love 9 0
Vest-Tyskland Hubert Hahne 10 0
Vest-Tyskland Kurt Ahrens, Jr. 12 0
Sør-Afrika Jackie Pretorius NC 0
Storbritannia Derek Bell Ret Ret 0
USA Mario Andretti DNS Ret 0
USA Bobby Unser DNS Ret 0
Italia Andrea de Adamich Ret 0
Sør-Afrika Dave Charlton Ret 0
Storbritannia Mike Spence Ret 0
Sør-Afrika Basil van Rooyen Ret 0
Rhodesia Sam Tingle Ret 0
Frankrike Jo Schlesser Ret 0
Storbritannia Robin Widdows Ret 0
Storbritannia David Hobbs Ret 0
Canada Bill Brack Ret 0
Mexico Moisés Solana Ret 0
Australia Frank Gardner DNQ 0
Nr Fører RSA
Sør-Afrika
ESP
Spania
MON
Monaco
BEL
Belgia
NED
Nederland
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
ITA
Italia
CAN
Canada
USA
USA
MEX
Mexico
Poeng
Farge Resultat
Gull Vinner
Sølv 2. plass
Bronse 3. plass
Grønn Fullførte løp med poeng
Blå Fullførte løp uten poeng
Lilla Fullførte ikke (Ret)
Rød Kvalifiserte seg ikke (DNQ)
Svart Diskvalifisert (DSQ)
Hvit Startet ikke (DNS)
Blank Skadet eller syk (INJ)
Ekskludert (EX)
Møtte ikke opp (DNA)


Konstruktørmesterskapet[rediger | rediger kilde]

Som for førermesterskapet ble det i konstruktørmesterskapet gitt poeng til de første seks plassene med henholdsvis 9, 6, 4, 3, 2 og 1 poeng. En konstruktør fikk imidlertid bare poeng for sin høyest plasserte bil. Kun de fem beste resultatene av de seks første løpene og de fem beste resultatene fra de siste seks løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. Fet skrift i tabellen angir plasseringer som ble regnet med i mesterskapet. Poengsum uten parentes er mesterskapspoeng; nummer i parentes alle poengene.

Nr Konstruktør RSA
Sør-Afrika
ESP
Spania
MON
Monaco
BEL
Belgia
NED
Nederland
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
ITA
Italia
CAN
Canada
USA
USA
MEX
Mexico
Poeng
1 Storbritannia Lotus-Ford 1 1 1 5 9 11 1 2 Ret 4 2 1 62
2 Storbritannia McLaren-Ford 2 5 1 Ret 5 4 7 1 1 4 2 49
3 Frankrike Matra-Ford 6 5 Ret 4 1 3 6 1 2 6 1 7 45
4 Italia Ferrari 4 Ret 3 4 1 2 4 3 Ret Ret Ret 32
5 Storbritannia BRM Ret Ret 2 2 3 6 8 6 4 3 Ret 4 28
6 Japan Honda 8 Ret Ret Ret Ret 2 5 Ret Ret Ret 3 5 14
7 Storbritannia Cooper-BRM Ret 3 3 6 Ret 4 Ret Ret Ret 5 NC 8 14
8 Storbritannia Brabham-Repco 3 Ret Ret Ret 5 Ret Ret 3 Ret Ret Ret 10 10
9 Frankrike Matra Ret 8 2 9 Ret Ret 5 Ret Ret 9 8
10 Storbritannia McLaren-BRM 5 Ret 8 Ret 6 Ret NC 3
Storbritannia Cooper-Maserati 7 0
USA Eagle-Weslake Ret Ret Ret 9 Ret 0
Storbritannia Lola-BMW 10 0
Storbritannia Brabham-Climax NC 0
Sør-Afrika LDS-Repco Ret 0
Storbritannia Cooper-Climax Ret 0
Nr Konstruktør RSA
Sør-Afrika
ESP
Spania
MON
Monaco
BEL
Belgia
NED
Nederland
FRA
Frankrike
GBR
Storbritannia
GER
Vest-Tyskland
ITA
Italia
CAN
Canada
USA
USA
MEX
Mexico
Poeng

Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet[rediger | rediger kilde]

Øvrige Formel 1-løp i 1968, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.

Løp Bane Dato Vinner Konstruktør Rapport
Storbritannia III Race of Champions Brands Hatch 17. mars New Zealand Bruce McLaren Storbritannia McLaren-Cosworth Rapport
Storbritannia XX BRDC International Trophy Silverstone 25. april New Zealand Denny Hulme Storbritannia McLaren-Cosworth Rapport
Storbritannia XV International Gold Cup Oulton Park 17. august Storbritannia Jackie Stewart Frankrike Matra-Cosworth Rapport

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:1968 in Formula One – bilder, video eller lyd