Jochen Rindt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jochen Rindt
Jochen Rindt 1969 (N-Ring).jpg
Jochen Rindt i 1969
Nasjonalitet  Østerrike Østerrike
Formel 1-karriere
Sesonger 1964 - 1970
Konstruktører Brabham, Cooper, Lotus
Verdensmester 1 (1970)
Løp 62 (60 starter)
Seiere 6
Pallplasseringer    13
Pole positions 10
Raskeste runder 3
Poeng 107 (109)[1]
Debut Østerrikes Grand Prix 1964
Første seier USAs Grand Prix 1969
Siste seier Tysklands Grand Prix 1970
Siste løp Italias Grand Prix 1970
Plassering 1970 1

Karl Jochen Rindt (født 18. april 1942 i Mainz, Tyskland – død 5. september 1970 i Monza, Italia) var en tysk racerfører som representerte Østerrike under sin karriere.[2] Rindt er den eneste føreren som har blitt Formel 1-verdensmester etter sin død, etter at han i 1970 omkom under trening for Italias Grand Prix.

Herkomst[rediger | rediger kilde]

Rindt var sønn av en tysk far og en østerriksk mor. De bodde i bydelen Neustadt i Mainz, hvor de drev krydderfirmaet Klein & Rindt. Da han var bare 15 måneder gammel ble foreldrene drept under det allierte bombeangrepetHamburg i 1943.[3] Rindt vokste deretter opp hos sine besteforeldre i Graz, hvor han tidlig begynte med motorsport. Etter anbefaling fra sin bestefar, som var advokat, beholdt han sitt tyske statsborgerskap og sitt tyske pass. Selv om han aldri ble østerriksk statsborger, kjørte imidlertid Rindt gjennom hele sin karriere med en østerriksk racinglisens, og han er dermed blitt betraktet som østerriksk helt fra sin død til i dag.[4] Men også i samtidige offisielle dokumenter fra FIA oppgis han å være østerriker. Rindt hadde sitt bosted ved Genfersjøen i Sveits.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Jochen Rindt i 1968

Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Etter avsluttet skolegang begynte han i familiens importforretning. Men hans interesse for motorsport førte han i 1962 til Formel Junior, hvor han kjørte en ikke lenger konkurransedyktig Cooper. Da han til tross for dette oppnådde gode resultater ble han lagt merke til av Ford i Østerrike, som i 1964 støttet hans Brabham-Cosworth Formel 2-bil. Han kjørte to løp i England hvor han gjorde seg bemerket mot konkurrenter av høyeste klasse: På Mallory Park ble han nummer to og han vant løpet på Crystal Palace i London, i konkurranse mot den tidligere verdensmesteren Graham Hill.

1964–1968[rediger | rediger kilde]

Rindt fikk sitt debutløp i Formel 1 da han kjørte en Brabham-BRM for Rob Walker Racing Team i Østerrikes Grand Prix 1964, og han ble dermed den første østerrikske føreren i Formel 1. Han kvalifiserte inn til trettende startposisjon, men måtte bryte løpet etter 58 runder på grunn av problemer med styringen. Dette ble Rindts eneste F1-løp denne sesongen.

Hans gode resultater i Formel 2 gjorde imidlertid at han for Formel 1-sesongen 1965 fikk et sete i Coopers Formel 1-team, som teamkollega til Bruce McLaren. Cooper-bilen var ikke spesielt konkurransedyktig, men Rindt kjørte likevel inn til fjerdeplass i Tysklands Grand Prix og sjetteplass i USAs Grand Prix.

Under 1000-kilometerløpetNürburgring Nordschleife i mai 1965 delte Rindt en Porsche med Jo Bonnier og ble nummer tre.[5] I juni samme år vant han 24-timersløpet på Le Mans sammen med Masten Gregory i en NART Ferrari 275LM.[6]

På denne tiden pleide Formel 1-førerne å spe på inntekten sin ved også å kjøre Formel 2-løp, selv om resultatene deres ikke ble regnet med i F2-mesterskapet. Rindt begynte i 1965 en lengre forbindelse med det private Brabham-teamet Roy Winkelmann Racing. Han kom på tredjeplass i Pau og Vallelunga, og vant løpet i Reims. I Østerrike var Rindt allerede i ferd med å bli en nasjonalhelt, noe som ble ytterligere styrket da han i oktober 1965 vant Prix Du Tyrol i Innsbruck i en Abarth 2000.

Cooper-Maserati T86, av samme type som Jochen Rindt kjørte i 1967

Etter sesongslutt forlot Bruce McLaren Cooper-teamet for å starte sitt eget racingteam, og i 1966 ble Rindt dermed midlertidig førstefører i Cooper, fram til John Surtees kom over fra Ferrari. Cooper-Maseratien var tung og vanskelig å kjøre, men den var pålitelig og sammenlignet med de nye motorene som ennå ikke var fullt utviklet var den likevel konkurransedyktig. Rindt kom på andreplass på Spa-Francorchamps og i USAs Grand Prix, tredjeplass i Tyskland, fjerde i Frankrike og Italia og i Storbritannias Grand Prix kom han på femte. Han avsluttet sesongen på tredjeplass i førermesterskapet, bak Jack Brabham og John Surtees.

Formel 2 var i 1966 dominert av Brabham-Honda, som vant de elleve første løpene i sesongen. Rindt vant sesongavslutningen på Brands Hatch foran mesteren Jack Brabham, og tidligere i sesongen hadde han også vunnet Eifelløpet på Nürburgring.[7] Rindt vant i alt 23 Formel 2-løp for Winkelmann-teamet.[8]

I 1967 var Cooper-bilen akterutseilt og Rindt klarte bare å oppnå to fjerdeplasser, i henholdsvis Belgias og Italias Grand Prix. I Formel 2 etablerte han seg imidlertid på toppen og kjørte inn til ni seire i sin Winkelmann Brabham. Hans rykte som en fryktløs fører ble forsterket da han forulykket under kvalifiseringen til Indianapolis 500. Han steg ut av den brennende bilen etter at den omsider hadde stanset, og under den etterfølgende legesjekken var pulsen hans fullstendig normal.

Til 1968-sesongen byttet han Formel 1-team og gikk til Brabham, som i de to foregående sesongene hadde vunnet førermesterskapet med henholdsvis Jack Brabham selv og Denny Hulme. Men den hittil så pålitelige Repco V8-motoren viste seg å ikke lenger være konkurransedyktig, spesielt mot den nye og overlegne Ford-Cosworth-motoren som skulle dominere Formel 1 de neste 15 årene. Det ble også eksperimentert med spoilere og vinger og maktbalansen mellom teamene endret seg fra løp til løp. Etter en sesong preget av tekniske problemer og brutte løp oppnådde Rindt kun to tredjeplasser, i Sør-Afrika og Tyskland, og avsluttet på en skuffende 12. plass i førermesterskapet.

Lotus[rediger | rediger kilde]

Jochen Rindt i en Lotus 49B på Nürburgring i 1969
Rindt i en Lotus F2-bil på Nürburgring i 1970.

Til 1969-sesongen gikk Rindt til Team Lotus, som ble ledet av grunnleggeren Colin Chapman. Lotus var de regjerende verdensmestrene i konstruktørmesterskapet, og førsteføreren Graham Hill tittelforsvarer i førermesterskapet. I Lotus fikk endelig Rindt, som var kjent som en eksepsjonelt rask fører med fremragende bilkontroll og reflekser, en bil som matchet hans talent. Rindt hadde fra tid til annen et anstrengt forhold til Colin Chapman, ettersom han foretrakk et stabilt teknologisk grunnlag, noe som sto i motsetning til Chapmans behov for å innovasjon og oppfinnelser, men de to dannet likevel et vellykket partnerskap.

Sesongen startet imidlertid med en serie brutte løp, og under Spanias Grand Prix 1969 i Barcelona hadde han en skremmende ulykke hvor den høyt monterte bakvingen knakk og Rindt pådro seg et brudd i nesebeinet og en hjernerystelse. Han kom seg raskt etter skaden, men sleit med problemer med syn og balanse en stund etter. Etter ulykken skrev han et åpent brev til pressen hvor han tok til orde for et forbud mot vinger på bilene, ettersom han hevdet at de var en fare for både førere og publikum.

Rindt fant fort tilbake til sin gamle form og hadde flere dueller mot Jackie Stewart, som ble årets verdensmester. Han tok sin første Grand Prix-seier i USAs Grand PrixWatkins Glen. Løpet ble dog preget av en alvorlig ulykke hvor hans lagkamerat Graham Hill brakk begge bena. Rindt avsluttet sesongen med 22 poeng og en fjerdeplass i førermesterskapet i Formel 1.

Graham Hills ulykke førte til at Jochen Rindt ble Lotus' førstefører i 1970-sesongen. Etter at teamet i 1969 hadde eksperimentert med firehjulsdrift og gassturbiner, stilte Lotus i 1970 til start med den kileformede Lotus 72. Men etter testing gikk Rindt tilbake til [Lotus 49]-bilen fra 1969. Med den vant han Monaco, etter at den ledende Jack Brabham kjørte av banen i siste sving da han skulle passere Piers Courage med en runde.

Til Nederlands Grand Prix var Lotus klar med en videreutviklet og kraftig revidert Lotus 72, og Rindt vant en klar seier foran Jackie Stewart. Seieren ble imidlertid overskygget av dødsulykken til hans gode venn Piers Courage. Etter denne ulykken besluttet Formel 1-førerne å kreve forbedrede sikkerhetstiltak til Tysklands Grand Prix på Nürburgring, og boikotte løpet hvis dette ikke ble gjennomført. Rindt vant deretter løpet i Frankrike, og i Storbritannias Grand Prix på Brands Hatch tok han igjen seieren foran Jack Brabham da australieren gikk tom for bensin på siste runde. Han vant også Tysklands Grand Prix, som var blitt flyttet til Hockenheim, og han hadde dermed vunnet fire løp på rad. På hjemmebane på Österreichring måtte han imidlertid bryte med motorproblemer etter 21 runder, og løpet ble vunnet av Jacky Ickx i en Ferrari. 30. august 1970, seks dager før sin død, kjørte Jochen Rindt sitt siste løp, et Formel 2-løp på Salzburgring i Østerrike.

Monza 1970[rediger | rediger kilde]

Til treningsomgangene forut for Italias Grand Prix 1970Monza ved Milano ble Chapman og Rindt enige om å følge eksempelet til Jackie Stewart i Tyrrell og Denny Hulme i McLaren og kjøre uten vinger i et forsøk på å redusere luftmotstanden og oppnå høyere topphastighet. De kraftigere Ferrariene til Jacky Ickx og Clay Regazzoni hadde vært opptil 15 km/t raskere enn Lotus under det forrige løpet i Østerrike. Rindts teamkamerat John Miles var ikke fornøyd med det vingeløse oppsettet under fredagens trening, og rapporterte at bilen «ikke ville gå rett». Rindt rapporterte ingen slike problemer, og Chapman sa at Rindt fortalte at bilen uten vinger var «nesten 800 rpm raskere på rettstrekningen».[9]

Neste dag kjørte Rindt med høyere girutveksling på bilen for å dra fordel av den reduserte luftmotstanden og øke bilens potensielle topphastighet til 330 km/t.[9] På Rindts femte runde i den siste treningsomgangen passerte han Denny Hulme i høy hastighet. Hulme, som lå bak Rindt, rapporterte at under innbremsingen til Parabolica-svingen «vinglet Jochens bil litt og skjente deretter brått til venstre og inn i autovernet»[9] En sammenføyning i autovernet delte seg, hjulopphenget grov seg inn under autovernet og bilen kjørte rett inn i en stolpe og ble slengt ut på banen igjen. Fronten på bilen var fullstendig ødelagt og Rindts ben hang fritt. Den 28 år gamle Rindt ble løftet ut av bilen og raskt brakt inn i en ambulanse til Milanos universitetssykehus, men han døde i ambulansen før den rakk fram. Dødsårsaken ble fastslått å være et avrevet luftrør og en inntrykt brystkasse.

Han var den andre førsteføreren i Lotus som omkom på to år, ettersom Jim Clark ble drept i et Formel 2-løp på Hockenheim i 1968. En italiensk rett kom senere fram til at ulykken ble forårsaket av en svikt i bilens høyre fremre bremsestag, men at Rindts dødsfall skyldtes et feilaktig montert autovern.[10]

Posthum verdensmester[rediger | rediger kilde]

Da han døde hadde Rindt vunnet fem av årets ti Grand Prix-løp, og han hadde dermed en solid ledelse i verdensmesterskapet. Han kunne teoretisk sett bli tatt igjen av Ferrari-føreren Jacky Ickx, men da Emerson Fittipaldi, Rindts teamkamerat i Lotus, vant årets nest siste løp på Watkins Glen i USA kunne ikke Ickx lenger få nok poeng til å gå forbi Rindt, og Jochen Rindt ble dermed den eneste i motorsportens historie til å bli verdensmester etter sin død.[11] Trofeet ble utdelt til hans enke Nina Rindt. Det ble senere kjent at Jochen allerede hadde lovet Nina at han ville legge opp som Formel 1-fører hvis han vant verdensmesterskapet. [12]

Personlig liv[rediger | rediger kilde]

I mars 1967 giftet Rindt seg med finske Nina Lincoln, som var datter av den kjente finske racerføreren Curt Lincoln. De fikk datteren Natascha, som ble født 7. august 1968.

Rindt var en nær venn av Jackie Stewart, som også var hans nabo i Sveits. Briten Bernie Ecclestone, som har kontrollert Formel 1 siden 1970-tallet, var også en nær venn og tidvis også Rindts manager.

Rindt er gravlagt på Zentralfriedhof i Graz.

Resultater[rediger | rediger kilde]

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (Resultater i uthevet skrift indikerer pole position, kursiv indikerer raskeste runde)

År Team Chassis Motor 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 Plass Poeng
1964 Rob Walker
Racing Team
Brabham
BT11
BRM
P56 1,5 V8
MON
 
NED
 
BEL
 
FRA
 
GBR
 
GER
 
AUT
Ret
ITA
 
USA
 
MEX
 
NC 0
1965 Cooper
Car Company
Cooper
T73
Climax
FWMV 1,5 V8
RSA
Ret
13. 4
Cooper
T77
Climax
FWMV 1,5 V8
MON
DNQ
BEL
11
FRA
Ret
GBR
14
NED
Ret
GER
4
ITA
8
USA
6
MEX
Ret
1966 Cooper
Car Company
Cooper
T81
Maserati
9/F1 3,0 V12
MON
Ret
BEL
2
FRA
4
GBR
5
NED
Ret
GER
3
ITA
4
USA
2
MEX
Ret
3. 22 (24)
1967 Cooper
Car Company
Cooper
T81
Maserati
9/F1 3,0 V12
RSA
Ret
MON
Ret
CAN
Ret
13. 6
Cooper
T81B
Maserati
9/F1 3,0 V12
NED
Ret
BEL
4
FRA
Ret
USA
Ret
MEX
 
Cooper
T86
Maserati
9/F1 3,0 V12
GBR
Ret
GER
Ret
ITA
4
1968 Brabham
Racing Organisation
Brabham
BT24
Repco
740 3,0 V8
RSA
3
ESP
Ret
MON
Ret
12. 8
Brabham
BT26
Repco
860 3,0 V8
BEL
Ret
NED
Ret
FRA
Ret
GBR
Ret
GER
3
ITA
Ret
CAN
Ret
USA
Ret
MEX
Ret
1969 Gold Leaf
Team Lotus
Lotus
49B
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
RSA
Ret
ESP
Ret
MON
 
NED
Ret
FRA
Ret
GBR
4
GER
Ret
ITA
2
CAN
3
USA
1
MEX
Ret
4. 22
1970 Gold Leaf
Team Lotus
Lotus
49C
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
RSA
13
MON
1
BEL
Ret
1. 45
Lotus
72
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
ESP
Ret
Lotus
72C
Ford Cosworth
DFV 3,0 V8
NED
1
FRA
1
GBR
1
GER
1
AUT
Ret
ITA
DNS
CAN
 
USA
 
MEX
 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fram til 1990 ble ikke alle poengene en fører fikk regnet med i verdensmesterskapet (se Liste over poengsystemer i Formel 1 for mer informasjon). Tall uten parentes er mesterskapspoeng, mens tall i parentes er total antall poeng i løp.
  2. ^ Aeiou Encyclopedia: "Rindt, Jochen"
  3. ^ «Wegbereiter für Lauda und Co.». sport.orf.at. ORF. 2007. Besøkt 29. september 2012. 
  4. ^ Norbert Mappes-Niediek (2008). Österreich für Deutsche: Einblicke in ein fremdes Land. Links Verlag. ISBN 978-3-86153-454-9. 
  5. ^ «1000 km Nürburgring, 9.round». classiccars.com. 8. november 2000. Besøkt 3. oktober 2012. 
  6. ^ «24 h Le Mans». classiccars.com. Besøkt 3. oktober 2012. 
  7. ^ «Race-History 1966». jochen-rindt.at. Erich Walitsch. Besøkt 4. oktober 2012. 
  8. ^ Joe Saward (20. juli 2011). «Roy Winkelmann 1930-2011». http://joesaward.wordpress.com. Besøkt 3. oktober 2012. 
  9. ^ a b c Heinz Prüller (1970). Jochen Rindt. Kimber Publishing. s. 192-199. SBN 7183-0162-5. 
  10. ^ Doug Nye (1986). Autocourse history of the Grand Prix car 1966–85. Hazleton publishing. s. 69. ISBN 0-905138-37-6. 
  11. ^ Ivan Rendall (2007). The Chequered Flag - The complete history of motor racing. Weidenfeld & Nicolson. s. 264. ISBN 978-1-4072-0683-7. 
  12. ^ «Jochen Rindt (1942 - 1970)». uniquecarsandparts.com.au. Unique Cars & Parts. Besøkt 5. oktober 2012. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jochen Rindt – bilder, video eller lyd
Vinnere av Førermesterskapet i Formel 1

1950  G. Farina
1951  J.M. Fangio
1952  A. Ascari
1953  A. Ascari
1954  J.M. Fangio
1955  J.M. Fangio
1956  J.M. Fangio
1957  J.M. Fangio
1958  M. Hawthorn
1959  J. Brabham

1960  J. Brabham
1961  P. Hill
1962  G. Hill
1963  J. Clark
1964  J. Surtees
1965  J. Clark
1966  J. Brabham
1967  D. Hulme
1968  G. Hill
1969  J. Stewart

1970  J. Rindt
1971  J. Stewart
1972  E. Fittipaldi
1973  J. Stewart
1974  E. Fittipaldi
1975  N. Lauda
1976  J. Hunt
1977  N. Lauda
1978  M. Andretti
1979  J. Scheckter

1980  A. Jones
1981  N. Piquet
1982  K. Rosberg
1983  N. Piquet
1984  N. Lauda
1985  A. Prost
1986  A. Prost
1987  N. Piquet
1988  A. Senna
1989  A. Prost

1990  A. Senna
1991  A. Senna
1992  N. Mansell
1993  A. Prost
1994  M. Schumacher
1995  M. Schumacher
1996  D. Hill
1997  J. Villeneuve
1998  M. Häkkinen
1999  M. Häkkinen

2000  M. Schumacher
2001  M. Schumacher
2002  M. Schumacher
2003  M. Schumacher
2004  M. Schumacher
2005  F. Alonso
2006  F. Alonso
2007  K. Räikkönen
2008  L. Hamilton
2009  J. Button

2010  S. Vettel
2011  S. Vettel
2012  S. Vettel
2013  S. Vettel