Formel 1-sesongen 1952 var den tredje sesongen i FIAs Formel 1-verdensmesterskap. Sammenlignet med de to foregående sesongene besto 1952-sesongen av et relativt lite antall Formel 1-løp, som følge av FIAs avgjørelse om at Grand Prix-løpene som inngikk i verdensmesterskapet for førere skulle kjøres etter Formel 2-reglementet i stedet for Formel 1, bortsett fra Indianapolis 500 som ble kjørt etter AAA-regler.
Verdensmesterskapet startet 18. mai 1952 og endte 7. september. Det ble kjørt åtte løp og mesterskapet ble vunnet av Alberto Ascari, som kjørte for for Scuderia Ferrari. I tillegg til Formel 1-løpene og Formel 2-løpene som inngikk i verdensmesterskapet ble det også kjørt en rekke Formel 2-løp som ikke inngikk i mesterskapet.
Oppsummering av sesongen [rediger]
Alfa Romeo klarte ikke å skaffe finansiering til en ny bil og trakk seg ut av racing før sesongstart. BRM var i ferd med å preparere to biler med deres V16-motorer for sesongen, men trakk dem i april forut for et løp på Valentino Park i Torino, mens de forsøkte å verve Juan Manuel Fangio som teamkamerat til Stirling Moss. Dette levnet Ferrari som den eneste seriøse Formel 1-kandidaten. Denne situasjonen gjorde at FIA bestemte at verdensmesterskapet skulle kjøres etter reglene for Formel 2,[1] med 2-liters motorer uten kompressor. Dette betød større startfelt og en bredere variasjon av biler, selv om alle løpene ble vunnet av Ferrari. Ascari vant alle de seks løpene han deltok i. Han gikk glipp av løpet i Sveits fordi han var i Indianapolis og kjørte kvalifisering for Indianapolis 500, som den første europeiske føreren overhodet. Maserati og Gordini var ikke i stand til å utfordre Ferrari, men Mike Hawthorns gode prestasjoner i sin Cooper førte til at han i 1953 fikk et sete i Ferrari. Den regjerende mesteren Fangio deltok ikke i mesterskapet etter at han ble stygt skadet i en ulykke tidlig i sesongen, men ble senere fører for BRM.
Løpskalender og resultatsammendrag [rediger]
Konstruktører og førere [rediger]
Følgende konstruktører og førere konkurrerte i Formel 1-verdensmesterskapet i 1952. Lista omfatter ikke de som bare deltok i Indianapolis 500.
| Team |
Konstruktør |
Chassis |
Motor |
Dekk |
Førere |
Runder |
AFM |
AFM |
AFM |
Küchen 2,0 V8 |
E |
Hans Stuck |
1 |
Toni Ulmen |
Veritas |
Meteor |
Veritas 2,0 L6 |
D |
Toni Ulmen |
1, 6 |
Equipe Gordini |
Gordini |
16
16S
15 |
Gordini 20 2,0 L6
Gordini 1500 1,5 L4 |
E |
Jean Behra |
1, 3–4, 6–8 |
Robert Manzon |
1, 3–8 |
B. Bira |
1, 3–5 |
Johnny Claes |
3 |
Maurice Trintignant |
4–8 |
Ecurie Rosier |
Ferrari |
500 |
Ferrari 500 2,0 L4 |
D |
Louis Rosier |
1, 3–4, 8 |
HW Motors |
HWM |
52
51/52 |
Alta F2 2,0 L4 |
D |
George Abecassis |
1 |
Peter Collins |
1, 3–6, 8 |
Lance Macklin |
1, 3–5, 7–8 |
Stirling Moss |
1 |
Paul Frère |
3, 6 |
Roger Laurent |
3 |
Yves Giraud-Cabantous |
4 |
Duncan Hamilton |
5, 7 |
Johnny Claes |
6 |
Dries van der Lof |
7 |
Scuderia Franera |
Frazer-Nash |
FN48 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
D |
Ken Wharton |
1, 3, 7–8 |
Ecurie Richmond |
Cooper |
T20 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
D |
Eric Brandon |
1, 3, 5, 8 |
Alan Brown |
1, 3, 5, 8 |
Scuderia Ferrari |
Ferrari |
500
375S* |
Ferrari 500 2,0 L4
Ferrari 375 4,5 V12* |
P
F
|
Giuseppe Farina |
1, 3–8 |
Piero Taruffi |
1, 3–6, 8 |
Andre Simon |
1, 8 |
Alberto Ascari |
2–8 |
Luigi Villoresi |
7–8 |
Enrico Platé |
Maserati |
4CLT/48 |
Maserati Platé 2,0 L4 |
P |
Toulo de Graffenried |
1, 4–5, 8 |
Harry Schell |
1, 4–5 |
Alberto Crespo |
8 |
Ecurie Espadon |
Ferrari |
500
212 |
Ferrari 500 2,0 L4
Ferrari 125 1,5 V12 |
P |
Rudi Fischer |
1, 4–6, 8 |
Peter Hirt |
1, 4–5 |
Rudolf Schoeller |
6 |
Hans Stuck |
8 |
Alfred Dattner |
Simca-Gordini |
11 |
Gordini 1500 1,5 L4 |
E |
Max de Terra |
1 |
Leslie D. Hawthorn |
Cooper |
T20 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
D |
Mike Hawthorn |
3, 5, 7–8 |
English Racing Automobiles Ltd |
ERA |
G |
Bristol BS1 2,0 L6 |
D |
Stirling Moss |
3, 5, 7 |
Ecurie Francorchamps |
Ferrari |
500 |
Ferrari 500 2,0 L4 |
E |
Charles de Tornaco |
3, 7–8 |
Roger Laurent |
6 |
Arthur Legat |
Veritas |
Meteor |
Veritas 2,0 L6 |
E |
Arthur Legat |
3 |
Robin Montgomerie-Charrington |
Aston |
NB41 |
Butterworth 2,0 F4 |
D |
Robin Montgomerie-Charrington |
3 |
Tony Gaze |
HWM |
52 |
Alta F2 2,0 L4 |
D |
Tony Gaze |
3, 5–6, 8 |
Robert O' Brien |
Simca-Gordini |
15 |
Gordini 1500 1,5 L4 |
E |
Robert O' Brien |
3 |
Peter Whitehead |
Alta
Ferrari |
F2
125/F2 |
Alta F2 2,0 L4
Ferrari 125 1,5 V12 |
D |
Peter Whitehead |
4–5, 8 |
Graham Whitehead |
5 |
Escuderia Bandeirantes |
Maserati |
A6GCM |
Maserati A6 2,0 L6 |
P |
Philippe Étancelin |
4 |
Gino Bianco |
5–8 |
Eitel Cantoni |
5–6, 8 |
Chico Landi |
7–8 |
Jan Flinterman |
7 |
Ecurie Belge |
Simca-Gordini |
15 |
Gordini 1500 1,5 L4 |
E |
Johnny Claes |
4–5 |
Paul Frère |
7 |
Scuderia Marzotto |
Ferrari |
166/F2 |
Ferrari 125 1,5 V12 |
P |
Franco Comotti |
4 |
Piero Carini |
4, 6 |
Archie Bryde
AHM Bryde |
Cooper |
T20 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
D |
Mike Hawthorn |
4 |
Reg Parnell |
5 |
W.S. Aston |
Aston |
NB41 |
Butterworth 2,0 F4 |
D |
Bill Aston |
5–6, 8 |
Connaught Engineering |
Connaught |
A |
Lea Francis 2,0 L4 |
D |
Kenneth McAlpine |
5, 8 |
Ken Downing |
5 |
Eric Thompson |
5 |
Dennis Poore |
5, 8 |
Stirling Moss |
8 |
Ecurie Ecosse |
Cooper |
T20 |
Bristol BS1 2,0 L6 |
D |
David Murray |
5 |
G. Caprara |
Ferrari |
500 |
Ferrari 500 2,0 L4 |
D |
Roy Salvadori |
5 |
Tony Crook |
Frazer-Nash |
421 |
BMW 328 2,0 L6 |
D |
Tony Crook |
5 |
Marcel Balsa |
BMW |
Special |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Marcel Balsa |
6 |
Fritz Riess |
Veritas |
RS |
Veritas 2,0 L6 |
? |
Fritz Riess |
6 |
Theo Helfrich |
Veritas |
RS |
Veritas 2,0 L6 |
? |
Theo Helfrich |
6 |
Willi Heeks |
AFM |
8 |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Willi Heeks |
6 |
Helmut Niedermayr |
AFM |
6 |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Helmut Niedermayr |
6 |
Adolf Brudes |
Veritas |
RS |
Veritas 2,0 L6 |
? |
Adolf Brudes |
6 |
Motor Presse Verlag |
Veritas |
Meteor |
Veritas 2,0 L6 |
? |
Paul Pietsch |
6 |
Hans Klenk |
Veritas |
Meteor |
Veritas 2,0 L6 |
? |
Hans Klenk |
6 |
Josef Peters |
Veritas |
RS |
Veritas 2,0 L6 |
? |
Josef Peters |
6 |
Günther Bechem |
BMW |
Eigenbau |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Günther Bechem |
6 |
Ludwig Fischer |
AFM |
8 |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Ludwig Fischer |
6 |
Willi Krakau |
AFM
BMW |
6
Eigenbau |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Willi Krakau |
6 |
Harry Merkel |
6 |
Ernst Klodwig |
BMW |
Heck |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Ernst Klodwig |
6 |
Rudolf Krause |
BMW |
Greifzu |
BMW 328 2,0 L6 |
? |
Rudolf Krause |
6 |
Ken Downing |
Connaught |
A |
Lea Francis 2,0 L4 |
D |
Ken Downing |
7 |
Officine Alfieri Maserati |
Maserati |
A6GCM |
Maserati A6 2,0 L6 |
P |
Felice Bonetto |
8 |
Franco Rol |
8 |
José Froilán González |
8 |
Élie Bayol |
OSCA |
20 |
OSCA 2000 2,0 L6 |
P |
Élie Bayol |
8 |
Piero Dusio |
Cisitalia |
D46 |
BPM 2,0 L4 |
P |
Piero Dusio |
8 |
Vicomtesse de Walckiers |
Simca-Gordini |
15 |
Gordini 1500 1,5 L4 |
E |
Johnny Claes |
8 |
* Bilen ble bare benyttet i Indianapolis 500.
Sluttresultat førermesterskapet 1952 [rediger]
Poeng ble gitt til de første fem plassene med henholdsvis 8, 6, 4, 3 og 2 poeng. 1 poeng ble gitt for raskeste runde. Poeng for delt kjøring ble delt likt mellom førerne, uansett hvor mange runder hver av dem hadde kjørt. Kun de fire beste av de åtte løpene ble regnet med i sammendraget i verdensmesterskapet. I tabellen er tallene uten parentes poengene som ble regnet med i mesterskapet, mens tall i parentes er alle poengene.
|
|
| Farge |
Resultat |
| Gull |
Vinner |
| Sølv |
2. plass |
| Bronse |
3. plass |
| Grønn |
Fullførte løp med poeng |
| Blå |
Fullførte løp uten poeng |
| Lilla |
Fullførte ikke (Ret) |
| Rød |
Kvalifiserte seg ikke (DNQ) |
| Svart |
Diskvalifisert (DSQ) |
| Hvit |
Startet ikke (DNS) |
| Blank |
Skadet eller syk (INJ) |
| Ekskludert (EX) |
| Møtte ikke opp (DNA) |
|
Noter til tabellen:
- Note 1: - Plasseringer delt mellom førere som delte bil.
- * Raskeste runde (1 poeng)
Resultater fra løp utenom verdensmesterskapet [rediger]
Øvrige Formel 1/Formel 2-løp i 1952, som ikke inngikk i verdensmesterskapet.
- ^ Peter Higham (1995). The Guinness Guide to International Motor Racing, s. 12. uten stedsangivelse.
Eksterne lenker [rediger]