Alfa Romeo (Formel 1)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Italia Alfa Romeo
Alfa-Romeo-159-(1951).jpg
Fullt navn
Hovedkvarter Milano, Italia
Kjente førere
Formel 1 karriere
Sesonger 1950-1951, 1979-1985
Løp 110
Debut Storbritannias Grand Prix 1950
Konstruktørmesterskap 0
Førermesterskap 2
Seiere 10
Pole positions 12
Raskeste runder 14
Siste løp Australias Grand Prix 1985

Alfa Romeo konkurrerte i Formel 1 i de to første F1-sesongene på 1950-tallet, og igjen fra 1979 til 1985. Fra 1961 til 1988 deltok Alfa Romeo som motorleverandør.

Historie[rediger | rediger kilde]

1950-1951, suksess[rediger | rediger kilde]

I 1950 vant Nino Farina det første verdensmesterskapet for førere i en Alfetta 158 med kompressor, og i 1951 vant Juan Manuel Fangio mesterskapet i en Alfetta 159 (en videreutvikling av 158 med en totrinns kompressor). Alfetta-motorene var svært kraftige i forhold til kapasiteten: i 1951 produserte 159-motoren rundt 420 hk (310 kW), men til gjengjeld hadde de et drivstofforbruk på 125 til 175 liter per 100 km.[1]

Alfa Romeos involvering i racing ble gjort med et meget tynt budsjett, og de brukte hovedsakelig teknologi og materialer fra før krigen. Eksempelvis brukte de bare ni motorblokker, alle bygget før krigen, i de to sesongene de deltok og vant mesterskapet. I 1952 møtte de imidlertid økende konkurranse fra Ferrari, og Alfa Romeo, som var et statseid selskap, bestemte seg for å trekke seg ut av Formel 1 etter at den italienske regjeringen nektet å finansiere den kostbare utviklingen av en ny bil.

1961-1979, Alfa Romeo som motorleverandør[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1960-tallet brukte flere mindre F1-team Alfa Romeos rekkefirere, blant annet i biler som LDS, Cooper og De Tomaso.

På slutten av 1960-tallet utviklet Alfa Romeo en ny V8-motor for sine racerbiler. Motoren ble kort testet i Cooper T86C F1-3-68 av Lucien Bianchi.[2] I 1970 og 1971 deltok Alfa Romeo i Formel 1 med en V8-motor basert på motoren de brukte i sportsvognsracing. I 1970 var motoren stort sett forbeholdt Andrea de Adamich, som hadde vært Alfa-fører lenge, i en tredje McLaren-bil. Det var imidlertid ofte at denne kombinasjonen ikke klarte å kvalifisere seg, og den var ikke konkurransdyktig når den kjørte i løp. I 1971 kjørte de Adamich i andre halvdel av sesongen i en lignende kombinasjon med en March-bil, men fremdeles uten å oppnå nevneverdige resultater.

For 1976 inngikk Bernie Ecclestone en avtale for Brabhams Formel 1-team om å bruke Alfa Romeo-motorer basert på deres nye F12 beregnet for sportsvogner, designet av Carlo Chiti. Motorene var gratis hadde en ytelse på 510 hk (380 kW), mot 465 hk (347 kW) i den mye brukte Cosworth DFV-motoren. Men innmonteringen av motorene var vanskelig, de måtte tas ut for å skifte tennplugger, og det høye drivstoffforbruket krevde ikke mindre enn fire separate bensintanker til i alt 214 liter drivstoff.[3] Gordon Murrays stadig mer eventyrlige design, som for eksempel BT46 som vant to løp i 1978, var delvis som følge av utfordringen med å produsere et tilstrekkelig lett og aerodynamisk chassis rundt den omfangsrike motorenheten.[4] Da aerodynamisk bakkeeffekt ble viktig i 1978 var det åpenbart at de lave og brede F12-motorene ville være i veien for de store venturitunnellene under bilen som var nødvendig for å lage bakkeeffekten. På Murrays oppfordring produserte Alfa en smalere V12-design på bare tre måneder til 1979-sesongen, men den var fortsatt upålitelig og med høyt drivstofforbruk.[5]

1979-1985, retur til Formel 1[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1977, og etter endel overtalelse fra Chitis side, ga Alfa Romeo Autodelta tillatelse til å starte utviklingen av en Formel 1-bil på deres vegne. Bilen fikk derfor navnet Alfa Romeo 177, og debuterte i Belgias Grand Prix 1979. Partnerskapet med Brabham ble avsluttet før sesongen var over. Dette andre Formel 1-prosjektet med et Alfa-fabrikksteam ble aldri noen skikkelig suksess i løpet av tiden det eksisterte, fra midten av 1979 til slutten av 1985. I denne perioden oppnådde Alfa Romeo to pole positions, tre tredjeplasser, to andreplasser og en raskeste runde. Forøvrig ledet Bruno Giacomelli en stor del av USAs Grand Prix 1980 før han måtte bryte med elektriske problemer. De måtte også tåle tragedie da deres fører Patrick Depailler omkom under testing for Tysklands Grand Prix 1980Hockenheimring. I 1981 hadde de Mario Andretti som fører, men sleit fortsatt med dårlig pålitelighet. Etter en restrukturering av Autodelta ble driften av teamet og design av bilen i 1982 utkontraktert til Euroracing, mens fabrikksmotorene fortsatt ble levert av Autodelta.[6] Teamets beste sesong var 1983, da de byttet til den turboladede 890T V8-motoren og klarte en sjetteplass i konstruktørmesterskapet, hovedsakelig takket være to andreplasser fra Andrea de Cesaris.

Mens 890T-motoren var konkurransedyktig i 1983, så kom BMW, Ferrari, Renault, TAG-Porsche og Honda med kraftigere og mer drivstoffeffektive motorer til 1984. Dette sammen med FIAs nyinnførte maksgrense på 220 liter drivstoff og forbud mot bensinfylling under pit stop, gjorde Euroracing Alfa Romeo-teamets konkurransekraft innen Grand Prix-racing be redusert. Riccardo Patreses tredjeplass i Italias Grand Prix 1984 var den siste pallplasseringen for teamet, og både Patrese og Eddie Cheever gikk ofte tom for bensin før løpet var over, både i 1984 og 1985.

Teamets bil for 1985, Alfa Romeo 185T, viste seg å være så lite konkurransedyktig at 1984-bilen, 184T, ble tatt i bruk igjen i midten av sesongen. Etter å ha blitt oppdatert til 1985-spesifikasjoner var bilen, som nå ble kalt 184TB, faktisk en forbedring i forhold til 1985-bilen, men resultatene lot fortsatt vente på seg. I et intervju han ga i 2000 beskrev Riccardo Patrese 185T som «Den verste bilen jeg noensinne kjørte».

Etter Australias Grand Prix 1985, det siste løpet i 1985-sesongen, trakk Alfa Romeo seg ut av Formel 1 som konstruktør.

Tiden etter 1985[rediger | rediger kilde]

For 1987-sesongen inngikk Alfa Romeo en avtale om å levere motorer til Ligier. En Gianni Tonti-designet 1,5 liters rekkefirer med dobbel turbo og 850 hk (634 kW) kalt Alfa Romeo 415T ble testet i en Ligier JS29 av René Arnoux.[7] Da Fiat overtok kontrollen over Alfa Romeo ble avtalen kansellert (tilsynelatende grunnet negative kommentarer fra Arnoux om motoren, hvor han sammenlignet den med brukt mat) og Ligier måtte bruke motorer fra Megatron (ex-BMW) for hele 1987-sesongen.[8]

Alfa leverte også motorer til det lille og mislykkede Osella-teamet fra 1983 til 1988. Sugemotorer (1983) og turbo-motorer (1984–1987) ble brukt. Til å begynne med tilbød Alfa også en viss teknisk støtte til det Torino-baserte teamet. Blant annet var Osellas 1984-modell, FA 1/F, basert på Alfa Romeo 183T fra 1983, i den grad at Osellas første chassis var en lett omarbeidet 183T.[9] Alle senere Osella-modeller opp til FA1L i 1988 hadde sin opprinnelse i 183T-designet. Innen 1988, den siste turbosesongen, var Alfa blitt så lei av den negative oppmerksomheten som ble generert av Enzo Osellas biler at de forbød videre bruk av Alfa-navnet i forbindelse med motoren. 1988-motorene ble derfor kalt «Osella V8». Ved slutten av sesongen opphørte forholdet mellom Alfa og Osella, og Alfa Romeos involvering i Formel 1 var over.

Fullstendige Formel 1-resultater[rediger | rediger kilde]

Tabellene under gir en fullstendig og detaljert oversikt over Alfa-Romeos resultater i Formel 1-mesterskapet siden 1950. De første to tabellene viser resultatene til fabrikksteamet Alfa-Romeo, og den nederste tabellen viser resultatene til team som Alfa-Romeo har vært motorleverandør til.

Resultater for Alfa-Romeos fabrikksteam[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (resultater i fet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Chassis Motor Dekk Fører 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 Poeng Plass
1950 Alfa Romeo 158 Alfa Romeo
159 LBC 1,5 L8 k
P GBR MON 500 SUI BEL FRA ITA n/a n/a1
Argentina Juan Manuel Fangio Ret 1 Ret 1 1 Ret2
Italia Nino Farina 1 Ret 1 4 7 1
Italia Luigi Fagioli 2 Ret 2 2 2 3
Storbritannia Reg Parnell 3
Italia Piero Taruffi Ret2
Italia Consalvo Sanesi Ret
1951 Alfa Romeo 159 Alfa Romeo
158 LBC 1,5 L8 k
P SUI 500 BEL FRA GBR GER ITA ESP n/a n/a1
Argentina Juan Manuel Fangio 1 9 12 2 2 Ret 1
Italia Nino Farina 3 1 5 Ret Ret 32 3
Italia Luigi Fagioli 12
Italia Felice Bonetto 4 Ret 32 5
Sveits Toulo de Graffenried 5 Ret 6
Italia Consalvo Sanesi 4 Ret 10 6
Tyskland Paul Pietsch Ret
19521978: Alfa Romeo deltok ikke med eget fabrikksteam.
1979 Alfa Romeo 177
Alfa Romeo 179
Alfa Romeo
115-12 3,0 F12
Alfa Romeo
1260 3,0 V12
G ARG BRA RSA USW ESP BEL MON FRA GBR GER AUT NED ITA CAN USA 0 NC
Italia Bruno Giacomelli Ret 17 Ret Ret
Italia Vittorio Brambilla 12 Ret DNQ
1980 Alfa Romeo 179 Alfa Romeo
1260 3,0 V12
G ARG BRA RSA USW BEL MON FRA GBR GER AUT NED ITA CAN USA 4 11.
Italia Bruno Giacomelli 5 13 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 5 Ret Ret Ret Ret Ret
Frankrike Patrick Depailler Ret Ret NC Ret Ret Ret Ret Ret
Italia Vittorio Brambilla Ret Ret
Italia Andrea de Cesaris Ret Ret
1981 Alfa Romeo 179 Alfa Romeo
1260 3,0 V12
M USW BRA ARG SMR BEL MON ESP FRA GBR GER AUT NED ITA CAN CPL 10 9.
Italia Bruno Giacomelli Ret NC 10 Ret 9 Ret 10 15 Ret 15 Ret Ret 8 4 3
USA Mario Andretti 4 Ret 8 Ret 10 Ret 8 8 Ret 9 Ret Ret Ret 7 Ret
1982 Alfa Romeo 179
Alfa Romeo 182
Alfa Romeo
1260 3,0 V12
Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
M RSA BRA USW SMR BEL MON DET CAN NED GBR FRA GER AUT SUI ITA CPL 7 10.
Italia Bruno Giacomelli 11 Ret Ret Ret Ret Ret Ret Ret 11 7 9 5 Ret 12 Ret 10
Italia Andrea de Cesaris 13 Ret Ret Ret Ret 3 Ret 6 Ret Ret Ret Ret Ret 10 10 9
1983 Alfa Romeo 183T Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
M BRA USW FRA SMR MON BEL DET CAN GBR GER AUT NED ITA EUR RSA 18 6.
Italia Andrea de Cesaris DNQ Ret 12 Ret Ret Ret Ret Ret 8 2 Ret Ret Ret 4 2
Italia Mauro Baldi Ret Ret Ret Ret 6 Ret 12 10 7 Ret Ret 5 Ret Ret Ret
1984 Alfa Romeo 184T Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
G BRA RSA BEL SMR FRA MON CAN DET DAL GBR GER AUT NED ITA EUR POR 11 8.
Italia Riccardo Patrese Ret 4 Ret Ret Ret Ret Ret Ret Ret 12 Ret 10 Ret 3 6 8
USA Eddie Cheever 4 Ret Ret 7 Ret DNQ 11 Ret Ret Ret Ret Ret 13 9 Ret 17
1985 Alfa Romeo 185T
Alfa Romeo 184TB
Alfa Romeo
890T 1,5 V8 t
G BRA POR SMR MON CAN DET FRA GBR GER AUT NED ITA BEL EUR RSA AUS 0 12.
Italia Riccardo Patrese Ret Ret Ret Ret 10 Ret 11 9 Ret Ret Ret Ret Ret 9 Ret Ret
USA Eddie Cheever Ret Ret Ret Ret 17 9 10 Ret Ret Ret Ret Ret Ret 11 Ret Ret
1986 – : Alfa Romeo deltok ikke med eget fabrikksteam.

Noter til tabellene:

  • Note 1: - Konstruktørmesterskapet ble ikke utdelt før 1958.
  • Note 2: - Delt kjøring

Resultater fra Formel 1-løp utenom verdensmesterskapet[rediger | rediger kilde]

(Forklaring) (resultater i fet skrift indikerer pole position, resultater i kursiv indikerer raskeste runde)

År Chassis Motor Fører 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17
1950 Alfa Romeo 158 Alfa Romeo
159 LBC 1,5 L8 k
PAU RIC SRM PAR EMP BAR JER ALB NED NAT NOT ULS PES STT INT GOO PEN
Italia Nino Farina 1 6 1
Argentina Juan Manuel Fangio 1 2 1 1 2
Sveits Toulo de Graffenried 2
Italia Piero Taruffi 3
Italia Luigi Fagioli 3
1951 Alfa Romeo 159 Alfa Romeo
159 LBC 1,5 L8 k
SYR PAU RIC SRM BOR INT PAR ULS SCO NED ALB PES BAR GOO
Argentina Juan Manuel Fangio 4 1
Italia Nino Farina 9 1 Ret 1
Italia Felice Bonetto 10 DNA
Italia Consalvo Sanesi 16
1979 Alfa Romeo 177 Alfa Romeo
115-12 3,0 F12
ROC NIL DIN
Italia Vittorio Brambilla 9
Alfa Romeo 179 Alfa Romeo
1260 3,0 V12
Italia Bruno Giacomelli Ret
1980 Alfa Romeo 179 Alfa Romeo
1260 3,0 V12
ESP
Frankrike Patrick Depailler WD
Italia Bruno Giacomelli WD
Italia Vittorio Brambilla WD

Alfa Romeo som motorleverandør i Formel 1[rediger | rediger kilde]

Denne tabellen viser hvilke team, utenom Alfa Romeos eget fabrikksteam, som har brukt Alfa Romeo-motorer i hver enkelt Formel 1-sesong. For detaljerte resultattabeller se artiklene for hvert enkelt team.

Sesong Motor Type Volum Team Seiere Merknader
1961 Giulietta L4 1,5 Scuderia Serenissima, Isobele de Tomaso 0
1962 Giulietta L4 1,5 Otelle Nucci, Mike Harris 0
1963 Giulietta L4 1,5 Otelle Nucci, Sam Tingle 0
1965 Giulietta L4 1,5 Otelle Nucci, Sam Tingle, Jackie Pretorius 0
1970 T33 V8 3,0 Bruce McLaren Motor Racing 0
1971 T33 V8 3,0 STP March Racing Team 0
1976 115-12 F12 3,0 Martini Racing 0
1977 115-12 F12 3,0 Martini Racing 0
1978 115-12 F12 3,0 Parmalat Racing Team 2 Niki Lauda vant Sveriges og Italias Grand Prix
1979 115-12 F12 3,0 Parmalat Racing Team 0
1260 V12 3,0
1983 1260 V12 3,0 Osella Squadra Corse 0
1984 890T V8 3,0 t Osella Squadra Corse 0
1985 890T V8 3,0 t Osella Squadra Corse 0
1986 890T V8 3,0 t Osella Squadra Corse 0
1987 890T V8 3,0 t Osella Squadra Corse 0
1988 890T V8 3,0 t Osella Squadra Corse 0

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Alan Henry (1985). Brabham, the Grand Prix Cars. Osprey. ISBN 0-905138-36-8. 
  • Nye, Doug (1986). Autocourse history of the Grand Prix car 1966-85. Hazleton publishing. ISBN 0-905138-37-6. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Grand Prix Cars - Alfa Romeo 158». ddavid.com. Arkivert fra originalen 7. april 2007. Besøkt 9. juli 2014. 
  2. ^ «Cooper T86C Alfa Romeo». ultimatecarpage.com. Besøkt 9. juli 2014. 
  3. ^ Henry (1985) s.159-160
  4. ^ Henry (1985) s.171
  5. ^ Henry (1985) s.190
  6. ^ Franco Lini (januar). «La settima volta dell'Alfa». Quattroruote (italiensk), 30 (351), s. 186. 
  7. ^ «Ligier JS29». statsf1.com. Besøkt 21. november 2009. 
  8. ^ «Grand Prix cars that never raced». forix.com. Arkivert fra originalen 4 April 2007Feil datoformat. Besøkt 26. april 2007. 
  9. ^ Nye (1985) p. 227

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Alfa Romeo in Formula One – bilder, video eller lyd